Kjærleik og jenta med cameltoe.

Hvor vanskelig kan det egentlig være? Hvor jævla vanskelig kan det være å finne seg en kjæreste? Ikke at jeg stresser med det altså. Ikke at jeg er på leting. Overhodet. Men det er ikke poenget. Poenget slo meg i dag, da jeg så ei jente med så markert cameltoe at jeg ikke klarte å la være å stirre, gå ut av bussen og løpe bort til kjæresten sin som venta på busstoppen med omfavnelsen og kyssene klar. Jeg så på dem, og kunne ikke la være å tenke at han var overraskende kjekk til å godta at dama hans viste seg i full offentlighet med en bukse som helt klart ikke var skapt for henne. Forhåpentligvis hadde hun ikke på seg buksa der da de møttes, for om det så er tilfelle; hvordan i alle verden klarte hun å overtale ham til å bli sammen med henne? Hvordan fikk hun seg kjæreste, og hvorfor har det seg sånn at jeg ikke har…?

Anyways. Cameltoe-jenta var egentlig ikke det jeg ville skrive om i dag. Tro meg, det er nok å ha sett henne, om jeg ikke skal dedikere et helt blogginnlegg (det første på en hel evighet til og med) til henne og henne alene også. I dag står kjærleiken i fokus. Jeg er jo midt i bryllupssesongen, og hver helg fotograferer jeg lykkelige par som gifter seg og lover evig troskap i gode og onde dager, og jeg kan ikke la være å tenke; hvordan treffer folk hverandre? Hvordan finner folk som passer sammen hverandre? Og ikke minst; hvordan treffer de hverandre på rett tidspunkt? Er folk for lite kresne og tar til takke med det de finner, eller er det jeg som setter for store krav til hvor mye som skal klaffe? Burde man hatt en sånn tabell hvor man regner ut matchprosent, og tja… La oss si 90% match er godt nok? Eller skal man bare vente uten å tenke og plutselig så står det svart på hvitt på facebook at man er i et forhold, og man smiler og ler av dustete ting og kliner på bussen?

Tilfeldigheter. Det er i grunn ganske så gøy hvor rart det er med tilfeldigheter. Tilfeldigheter og timing. Valg man tar som kan vise seg å være life changing uten at man vet det før i ettertid, bare på grunn av tilfeldigheter. Tabber som kan vise seg å bli det viktigste man har gjort. Det er merkelig. Det er rart (og antagelig veldig waste) å tenke på hvordan ting hadde blitt om man hadde valgt motsatt. Crazyness. Men før jeg blir for filosofisk her nå; hejdå. Jeg skal snart gå av toget skjønner du. Jeg er på vei tilbake til Toten for å komme i gang med andre og siste uke av Operasjon Førerkort. For ja, nå har jeg forhåpentligvis snart blitt voksen og har førerkortet i lomma. Toten; jeg er klar for andre og siste uke med bilkjøring. Let´s go!

 

Å være glad.

Photobucket
Å være glad er en av hovedingrediensene i livet. Ja, det høres dritteit ut (og jeg er jo ingen god kokk engang, så valget av metafor er i grunn svært lite passende), men det er sant. Å være glad er det de aller, aller fleste av oss ønsker å være. Det er noe så og si alle har til felles, men av og til så er det lettere sagt enn gjort. Av og til så vet vi kanskje ikke vårt eget beste. Vi går gjennom mye som ikke gjør oss fullt så glade for noe vi håper kan gjøre oss det i lengden, uten at vi har noen garantier eller lovnader for at det kommer til å bli som vi ønsker. Vi lever i en evig tro om at ting kommer til å ordne seg selv. At ting kommer til å løse seg og gå vår vei, helt av seg selv – bare for at det er ment å være sånn.

Vel. Jeg så denne på fb-siden til SuperNora, og selv om jeg vanligvis ikke er noen fan av sånne typiske klisjèbilder med tekst om hvor lett det er å bare gjøre det man ønsker og bli den man vil være, så syns jeg denne var god. Og sann nok. Man kan ikke bestemme hvordan livet skal bli eller hva som skal skje hele tiden, men man kan bestemme om man vil  fortsette å ha det sånn eller ikke. Man kan bestemme seg for å gjøre ting i livet som faktisk gjør en glad. Man kan gjøre det beste ut av det man har. Man kan gjøre valg selv, i stedet for å legge ansvaret over sitt eget liv på andre.

However; jeg er overbevisst om at mange liv høyst sannsynlig hadde blitt mye bedre om noen utenifra fikk lov til å bestemme over en. Om man hadde en slags «bestem-over-livet-til-personen-til-venstre-for-deg»-greie. Det er jo ingen hemmelighet at det er mye lettere å se klart utenifra og inn, enn omvendt. Å løse andres problemer er mye lettere enn å løse sine egne. Da er man ikke involvert i det selv, og da slipper man at sånne teite ting som følelser kommer i veien. Da kan man bare handle rasjonelt og matematisk. Mekanisk, nesten. Gå etter det som er logisk. Gjøre det som lønner seg i lengden. Velge det som gir minst mulig tap. Men sånn er det (heldigvis) ikke alltid. Det er nok bare meningen at vi skal satse alt og tape alt i blant, så vi skal huske hvor hedige vi er når det faktisk går veien.

Savn og hverdagslykke.

Photobucket
Vilja er på Kreta. Jeg har derfor ikke vært med Vilja på snart tre uker nå. Tre uker. Det er lenge det, selv om tiden går fort. Jeg savner henne veldig. Å se hverandre på skjermen på Skype blir liksom ikke helt godt nok når rman vet hvor mye bedre det er å få en ordentlig klem. Når man vet hvor mye bedre det er å være i samme rom og le av og med hverandre. I en travel og stressende hverdag kan det av og til bli vanskelig å nyte hvert eneste sekund. Det kan til tider bli vanskelig å legge merke til alle koselige, fine ting som er rett foran nesen på en. Det er derfor det er godt å savne. Da husker man alle disse småtingene. Man kommer på hvor mye man virkelig setter pris på å være sammen. På en klem. På et smil. Man kommer på hvor glad det umiddelbart får en til å føle seg. Hvor viktig man føler seg når noen virkelig er oppriktig glad og lykkelig for å være der sammen med en, og at verken en selv eller den andre kan tenke seg å være noe annet sted. Hvor gøy man har det. Uten at jeg skal slå på sippemusikken, finne frem lommetørklet og skrive så dypt og følsomt at jeg spyr av meg selv, så vil jeg bare si at det er det det handler om. Å huske på hvor god hverdagen kan være. Og hvor viktig hverdagslykken er.

Fremtidens håp?

Jeg venter på bussen. Igjen. Det er jo noe man alltid gjør, virker det som. Og det er alltid mens man venter på bussen at man tar seg tid til å se på andre enn seg selv. Man får plutselig tid til å slippe alt man tenker på til vanlig, og tid til å tenke på hva som er rundt en. Hvem som er rundt en, og hva de gjør. Eller som i dette tilfellet; hva de prater om. Jeg satt på bussholdeplassen. Det var sol, og jeg hadde ørepropper i ørene uten å høre på musikk. Det bare så sånn ut. To gutter på rundt atten-nitten år går frem og tilbake foran meg og prater med hverandre. Om politikk. Jeg blir positivt overrasket. Godt å se at ungdommen bryr seg. At de tenker på annet enn heimebrent, volvo og pupper. At de er oppegående, veltalende og… Der stopper jeg. Mulig det var setningen «Jeg tror verden har godt av en tredje verdenskrig, jeg. Atomkrig eller noe.» som fikk meg til å ombestemme meg, eller kanskje det var svaret samme person ga til den andre da han sa «jeg tenker sånn… Hvorfor skal uskyldige dø?» som gjorde det. Svaret var nemlig «for det er sånn man VINNER! Vil du ikke vinne?»

Jaha. Så denne gutten skal jeg sitte på buss sammen med, tenkte jeg bekymret og så for meg det ene scenarioet etter det andre. Som kommende journalist i lokalavisa så jeg til og med for meg avisoverskriftene. «Gutt kaprer buss» eller «Attenåirng går i ABBs fotspor.» Ja, for holdningene han på fire minutter klarte å lire ut av seg skremmer meg. At norsk ungdom rundt omkring har et sånt syn på politikk, krig og fred og sånt er faktisk verre enn at Paradise-Iselin har fått gitt ut årets flaueste singel. Og det sier sitt, for det er ille det også. Hvor har det blitt av empati, medfølelse og normal… FOLKESKIKK? Jeg mener… Drepe? Krig? Elendighet? Er det noe å rope hurra for? Jeg ble målløs. Rett og slett. Lærere, foreldre og andre voksne som har med disse ungdommene å gjøre; si noe, vær så snill. Ikke la attenåringer gro fast slike aggressive holdninger. Drep det før det dreper oss. Jeg mener det. Jeg er seriøs. Dødsseriøs. Hvis ikke kommer det fler dager som 22. juli. Garantert. Og  ja, drep slike bubble gum-låter også. Det gjør vondt i ørene, og ødelegger musikk-Norge. Så er det også sagt i samme slengen.

17. mai, er vi så gla´ i!

Ja, hva er det ikke å elske? Korpsmusikk som fungerer som vekkeklokke rundt klokka åtte-ni på morgenen, pølser som bader i fett verre enn på bensinstasjoner, iskliss overalt hvor man går og russ med fløyter som lager lyd like konstant som tinitus i øret. Alle klemmer hverandre og ser ut til å glemme alt som heter intimsoner – noe som selvfølgelig er helt fantastisk! En nasjon, ett folk. Alle er vi i familie! (Mon tro om alle tenkte det kvelden/natta før, i konjakkrusens hete øyeblikk. 16-mai; incestens dag?) Så er det dette med kongen. Tusenvis av mennesker samles for å se kongen jobbe på en røddag. Ja, for kongen må selvfølgelig jobbe hardt, og det er tydeligvis en så sjelden kost at hele Norge er nødt til å få det med seg, enten om de faktisk befinner seg i folkemylderet utenfor Slottet, eller om de velger å holde seg hjemme foran tv-en i noen timer. Antagelig står tv-en på mens hele den moderne familien, som nå består av mine, dine og våre barn, pynter seg og gjør seg klare  i ro og mak, helt uten stress, småkjefting og irritasjon. Oh, such a perfect day.

Og om man virkelig er rutinert på denne feiringsgreia, så har man selvfølgelig vært på fest til langt på morgenen, så man får oppleve alt det fantastiske 17-mai har å by på i fyllesyk tilstand. Å bli vekt av vakker korpsmusikk en halvtime etter at man har sovnet er grunn nok i seg selv til å hoppe opp og klemme noen mens man roper «hurra, hurra, hurra!» Mindre grunn til å rope hurra blir det selvfølgelig ikke i det øyeblikket du kommer deg ut i gatene i sentrum av byen, hvor tusenvis av barn roper og ler høyt, mens tusen andre gråter hysterisk mens de ser heliumballongen sin forsvinne bak mørke skyer på himmelen. Mørke skyer, hva er det jeg skriver? På 17. mai er det jo alltid sol og pent vær! Aldri regner det. Aldri blåser det. Spesielt ikke her i Trondheim – Solens by!

Så er det tid for taler. Ordførere og andre viktige mennesker, som du gjerne kunne ha betalt for å høre snakke, preiker om samhold og tradisjoner. Minioriteter og majoriteter. Barn og fremtid. Og ikke minst; 22.juli. Alle tar på seg alvorsuttrykkene sine og ser på hverandre med triste, forståelselsfulle blikk som symboliserer at vi nok en gang er èn nasjon og ètt folk, samlet og sterke. Uten hat, men bare fylt med kjærlighet og vakre tanker. Det gråtes en skvett, noe ektefølt og noe fasadepreget, før talen rundes av med humor på høyt nivå som får alle til å humre lett. For ordførere er alltid morsomme mennesker som vet kunsten å underholde store folkemengder.

Nei, nå tør jeg nesten ikke skrive mer fine ting om 17.mai, jeg. Da blir jeg vel beskyldt for å være nasjonalist og det som verre er. Og istedet for å bruke dagen på å skrive om den, så må jeg jo ut i Solens By og oppleve litt! Åh, som jeg gleder meg. Gratuelrer med dagen, allesammen. Må din dag bli like magisk som min.

Barn.

Photobucket

Barn er så herlige. Nå snakker jeg ikke om at de er søte å se på, at de sier morsomme ting eller… Ja, noen av de andre grunnene til at barn er herlige. Jeg tenker på ærligheten. Barns ærlighet er noe av det beste som finnes. Og barns empati og omsorg. Som for eksempel da jeg, Vilja, mamma og Brynjulf var på Egon og spiste pizza her en dag. Vilja fant en ballong som hun tok med seg. Etter noen minutter kommer en jevnaldrende gutt og sier at ballongen var hans. Vilja nekter å gi den tilbake, og gutten begynner å gråte. Jeg sier til Vilja at hun må gi tilbake ballongen til gutten, noe hun gjør svært motvillig. Så kommer surleppa frem, og nå er det Vilja som bryter ut i hikstegråt. Ikke mange metrene unna sitter en litt eldre gutt, rundt syv-åtte år tenker jeg, med ryggen til foran en pc og spiller spill. Han har fått med seg hva som har skjedd, tar pause fra spillet, snur seg mot Vilja og sier; «Du kan få min ballong.» Så gir han Vilja den oransje ballongen sin. Guttens pappa får med seg dette, gir tommel opp, skryt og ros. Svært velfortjent sådan.

Photobucket

Jeg ble så glad. Ikke for at jeg slapp å høre på Viljas grining, men for at et barn gjør noe sånt. Hvor lett hadde det ikke vært å bare oversett hele situasjonen? Hvor mange voksne hadde gjort det samme i en lignende situasjon (men kanskje litt mer «voksen» utgave der ballonger kanskje ikke var helt den store greia)? Og ikke minst; jeg ble glad av å se en pappa gi ros og skryt. Der er det gode verdier, tenkte jeg. Der er det god oppdragelse. Der har man et godt grunnlag som jeg kjenner igjen godt fra min egen barndom.

Photobucket

Man kan på mange måter si at barn er enkle. De sier det som det er. De gråter om de slår seg. De forteller oss hva de vil ha. De er rett frem, uansett. Mange vil kanskje påstå at barn velger enkle løsninger. Vel, om det er så enkelt – hvorfor fortsetter man ikke med det etterhvert som man blir voksen? Barn er modige. Barn sier i fra. Barn overser ikke. Barn reagerer. Barn viser følelser. Barn er ekte, og om det er å velge enkle løsninger så lurer jeg litt på hvorfor tilsynelatende minst åtti prosent av verdens voksne del av befolkningen velger å gjøre det totalt motsatte. Det er rart at det som er så enkelt og naturlig for barn, er så vanskelig for oss voksne. Barn, som ikke engang har det samme ordforrådet som de fleste voksne, har på merkelig vis lettere for å uttrykke seg i blant, uten å gjøre ting vanskeligere enn de er.

Photobucket

Jeg har mange ganger tenkt tanken «Åh, jeg vil tilbake til barndommen, til da alt var enkelt og bekymringsløst.» Før tenkte jeg ikke over hvor enkelt det egentlig er å ta et par steg tilbake, men allikevel fremover. Vi blir ikke voksne for at ting ikke lenger er bekymringsløst, men livet blir ikke lenger bekymringsløst for at vi blir voksne. Jeg måtte lese den setningen der fire ganger selv for å se om det kom ut slik jeg mente det. Skjønner du hvor jeg ville? Jeg mener… Alt kan ikke alltid være bekymringsløst og enkelt, men vi kan helt klart velge å gjøre det mye enklere og mye mer bekymringsløst enn vi gjør det til selv. Være litt enkle. Være litt «barn». Det er i alle fall min nåværende livsfilosofi. I´ll let you know how it works out!

Hjerne versus magefølelse.

Jeg elsker konstruktiv kritikk. Og ja, det var jo også en måte å starte et blogginnlegg på. «Hei, vi hopper rett i det, vi.» Men ja. Tilbake til kritikk. Hjernen fascinerer meg, og jeg er pissredd for å undervurdere den. Av og til tenker jeg så mye frem og tilbake på ting at jeg til slutt ikke vet hva jeg tenkte i utgangspunktet, hva som er reelt eller hva som er… meg. (Ja, i overkant pompøsden der, med kursiv og greier.) Man kan på mange måter si at jeg tror jeg bløffer meg selv, uten å egentlig gjøre det, noe som resulterer i at jeg omvendtbløffer meg selv. Og om du sitter der som et stort spørsmålstegn og klør deg i bakhodet nå; ikke fortvil. Du er antagelig ikke den eneste.

Jeg skal allikevel prøve å få frem poenget mitt. Det jeg mener er at av og til så er jeg så opptatt av å analysere meg selv at jeg snurrer rundt i så mange retninger at jeg mister fotfestet, og det er der kritikk kommer inn. Andres perspektiv. Andres syn. Andres observeringer. Å få hard kritikk slengt i fleisen kan føles hardt og brutalt, og man kjemper høyst sannsynlig så godt i mot som overhodet mulig, men følelsen når man forstår at kritikken faktisk er på sin plass og ikke akkurat heeeelt på villspor… Det er prisløst. Kritikk er kun et dytt tilbake fra et sammensurium ens egen hjerne har klart å skape, og inn i riktig retning. En vei ut fra bløffen i god behold, liksom. Med selvinnsikt og hele pakka. Og det er da ikke så dumt?

Men. Man skal ikke ta all kritikk for god fisk heller. Man har faktisk fler verktøy å bruke. Selv når man klarer å lure seg selv. Magefølelsen. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har lært meg å høre på magefølelsen min i mye større grad enn før. La den ta over for hjernen i blant. Hjernen dytter oss gjerne i den retningen vi vil at den skal føre oss, mens magefølelsen er, om vi vil og klarer å høre på den, brutalt ærlig. Det er rimelig befriende. Ingen vimsing, ingen omvendtbløffer, ingen vandring rundt omkring i sirkler. Det er litt plastereffekt over det hele. Du vet – et røsk og det er over. Så ble det som det ble. Verken mer eller mindre.

Som med så mye annet så tror jeg på uttrykket «alt med måte.» Hjerne og magefølelse i et samarbeid er nok å foretrekke fremfor kun både det ene og det andre. Å høre på magefølelsen til enhver tid kan bli et ganske impulsivt liv, og det kan svi mye av all plasterrøskinga. Og hey, nå er jeg på vei til å bli mer pompøs enn både Ari Behn og han derre kunstnerfyren i hvit skjortel… Han derre… Ehm… Odd Nerdrum! Nerdrum var det. Kom på det nå. Uansett, jeg er snart mer pompøs enn de to tilsammen, så da er det vel på tide å avslutte. Hvis ikke så har vel dette rukket å bli ei sippete emobok med banneord i tittelen før jeg vet ordet av det, og det er ikke akkurat en bokdebut jeg vil stå for. Da er det jo helt klart mye kulere å skrive blogginnlegg om hjerner og magefølelser, med i alle fall ett godt poeng eller to.

Aldersdiskriminering.

Jeg ser på meg selv som et ungt menneske. Hallo, jeg er jo bare fylt tjueto år. Det er ikke allverden. Derfor føler jeg meg ofte angrepet og sett på som dum, naiv og uvitende i visse situasjoner, kun på grunn av alderen min. Du vet, av og til så diskuterer man et eller annet med noen som er eldre enn en selv, og ofte får man «du er så ung at du ikke vet bedre» slengt i fleisen. Hardt og brutalt. Noe som gjør meg rimelig fornærmet. At man hele tiden skal bli sett ned på når det kommer til visse ting som man «bare forstår etterhvert som man blir eldre», ting som man «bare trenger litt livserfaring for å forstå», kun for at man ikke er førtifem år, halvgrå i håret og (tilsynelatende) fornøyd med livet som det har blitt, er  for meg rimelig urettferdig. Akkurat som at man garantert blir mye mer intelligent med årene. Mer oppegående. Akkurat som at livserfaring og intelligens følger den samme kurven for alle og enhver. «Er du tjueto år og trettifem dager gammel har du 7,8 i livserfaring på Livets Skole-skalaen. Om nøyaktig firogførti dager går du opp til 7,9. Gratulerer! Åja, har du fylt tjuetre år nå, ja? Jamen, DA skal du selvfølgelig få lov til å delta i denne diskusjonen uten å bli tatt like useriøst som Rune Rudberg!» Hallo. Er det bare i mine ører dette nesten lyder verre enn Lasse Stefans?

Naiv. Ja, det er klart det finnes mange unge, naive mennesker dere ute, som kanskje ikke tenker gjennom alt de gjør, sier, viser eller forteller om, men det gjelder jo i like stor grad godt voksne mennesker også. Det handler i grunn ikke om å være naiv heller. Det handler om intelligens. IQ og EQ. Verre er det ikke. En som velger å skrive slibrige meldinger på chatten på facebook istedet for å poste det på wallen eller som en kommentar på den svært så heldige sin status, har helt klart høyere IQ enn den som velger å hinte til… seksuelle ting åpent for alle og enhver til å se, gjerne med tjue blinkefjes bak. Eller den feite smileyen med alle de dobbelthakene (som jeg forsåvidt aldri har forstått meg på) som ser omtrent sånn her ut ;)))))). EQ handler alt om sperrer. Hvor mye vil man at hele verden skal kunne lese om en selv? Hva vil man at folk skal tro? Eller… Rettere sagt; EQ er viten om hva ting man sier og gjør får andre til å tro de vet om en.

Jeg tror nok vi til en viss grad er med på å bestemme hva andre skal tenke om oss. Vi har muligheten til å gi andre et inntrykk av oss selv, selv om det ikke skal mye til før man plutselig har gitt inntrykk av å være noe man absolutt ikke er. Det er ikke så lett det der. Men i bunn og grunn så har man sjansen til å vise hvem man er ved å være bevisst på hva man vil at andre skal tenke, og på hva andre kommer til å tenke. Det er mulig det høres ut som at jeg er en person som bryr meg veldig om hva folk tenker om meg nå, og når jeg tenker meg om så er ikke det helt feil. Selvfølgelig vil jeg bli sett på noe som jeg selv kan respektere, og ikke noe jeg selv mener gir inntrykk av dumskap, lav intelligens, tilbakeståendehet eller det som verre er. Jeg vil gi rett inntrykk til folk av hvem jeg er. Så lenge jeg har kommet  langt så er det ikke så nøye om det blir godt tatt i mot eller ikke. Så lenge jeg ikke blir sett ned på før jeg i det hele tatt rekker å gi et korrekt inntrykk av meg selv, så er jeg faktisk veldig fornøyd. Uansett, poenget var i grunn bare at jeg blir ekstremt irritert hver gang noen peker på sandkassa og sier «gå og lek med noen på din egen alder» så fort de merker litt motstand i en diskusjon. Det er hersketeknikk på øverste hylle, og jeg kan virkelig ikke fordra det. Det var i grunn bare det jeg ville si ikveld, men… Har du vært innom bloggen min før så vet du at det alltid blir litt mer å lese på enn hva som først var tenkt. Anyway. NÅ gir jeg meg. God natt.

Perspektiv.

Photobucket

Jeg har brukt kvelden på å se denne videoen og Brennpunkt om ungdommer som overlevde på Utøya, og jeg vil anbefale dere å se de ogå. Jeg grein av Utøyadokumentaren. Det skjer så mye forferdelig rundt omkring i verden hver eneste dag, og det gjør meg så utrolig redd. Tanken på at noe noen gang skal hende Vilja gjør meg skjelven. Tanken på at hun skal vokse opp uten at jeg kan beskytte henne mot alt hele tiden gjør meg i alle fall redd, og jeg har mest lyst til at hun skal forbli den bekymringsfri treåringen hun er, som krever kos og klem av mammaen sin om hun har slått seg eller er lei seg. Å holde rundt Vilja mens jeg stryker henne på ryggen og sier trøstende ord er seriøst den beste følelsen i verden. Jeg føler meg aldri så nødvendig og viktig som da. Livet føles aldri så meningsfylt som i de øyeblikkene. Jeg innser hvor heldig jeg er, og det får meg til å virkelig sette pris på tid. Ting blir satt i perspektiv, og ut av meg renner den ene klisjeen etter den andre, som resulterer i et blogginnlegg om pompøse ting som meningen med livet, takknemlighet og rettferdighet. For det er det det handler om. Så da får det så være om jeg bader i klisjèsuppa. Så nå sniker jeg meg inn på rommet til Vilja og gir henne enda en nattaklem, på tross av at hun har sovnet for lenge siden. Bare for at jeg trenger det. Og for at jeg er så heldig som kan.

Drea om dating.

Photobucket

Jeg er ikke mye amerikansk av meg. Du vet, jeg blir ikke rørt til tårer av overdrevne kysse-i-regnet-mens-det-spilles-søt-musikk-scener i typisk amerikanske dramakomedier. Jeg er ikke særlig begeistra for Bush og hans politikk, og jeg kan ikke huske sist jeg spiste på McDonalds. Jeg har aldri kledd meg ut på Halloween og driter egentlig i alt som heter morsdag, farsdag og Valentines Day. Og til dagens tema; jeg går ikke på dates.

Det verste jeg vet er når noen spør meg på date. Ja, det er faktisk helt fryktelig, og på tross av hvor selskapssyk jeg som regel er døgnet rundt og hvor lite lyst jeg har til å sitte hjemme alene en kveld, så skal det ekstremt mye til før jeg sier ja til noe sånt. Jeg mener… Det er kleint. Skikkelig, skikkelig kleint. Når man er på en date så er det liksom plutselig blitt noe. Ikke bare avslappa, tilfeldig og frivillig, om du skjønner hva jeg mener. Praten MÅ være der. Hele tiden. Alt må flyte, og man kan ikke bare si «det var hyggelig å prate med deg, men nå må jeg stikke» sånn helt plutselig heller, for hva skal man da skylde på? At man har andre planer? Hvem legger andre planer om man skal på date? Nei, ikke sant. Hele situasjonen er plutselig veldig tvunget og ubehagelig, og hvem vil vel være med på noe sånt – frivillig?

Å møte noen tilfeldig, på fest, på jobb eller bare i andre helt hverdagslige, vanlige situasjoner er så mye bedre. Da kan man snakke uten å føle at man  snakke. Man kan holde kjeft om man vil også, uten at det blir en av de der grusomme pinlige stillhetene som bare dreper en innvendig. Man har ikke avtalt å holde hverandre med selskap, og derfor har man ingen forventinger verken til seg selv eller den andre. Og ingen forpliktelser.

Det er mulig det er mulig å ha en vellykket date som bare ruller og går helt perfekt, men… Det er allikevel ikke min greie. Jeg er dessuten ikke  desperat etter å finne meg en kjæreste at jeg trenger å pine meg gjennom mye for å få det. Er det en ting jeg har skjønt så er det at tvang sjelden fungerer som man vil. Og dating er tvang. Virkelig. Men nå har jeg egentlig glemt hvor jeg ville med dette (for jeg er sikker på at jeg hadde et eller annet godt poeng med det), og jeg føler for å ta meg en dusj nå, så… Da bare  avslutter jeg. Poenget er altså at jeg hater dating. Og at det er noe jeg ikke skal pine meg selv gjennom. Ever. Jepp. Dett var dett.