Perspektiv.

Photobucket

Jeg har brukt kvelden på å se denne videoen og Brennpunkt om ungdommer som overlevde på Utøya, og jeg vil anbefale dere å se de ogå. Jeg grein av Utøyadokumentaren. Det skjer så mye forferdelig rundt omkring i verden hver eneste dag, og det gjør meg så utrolig redd. Tanken på at noe noen gang skal hende Vilja gjør meg skjelven. Tanken på at hun skal vokse opp uten at jeg kan beskytte henne mot alt hele tiden gjør meg i alle fall redd, og jeg har mest lyst til at hun skal forbli den bekymringsfri treåringen hun er, som krever kos og klem av mammaen sin om hun har slått seg eller er lei seg. Å holde rundt Vilja mens jeg stryker henne på ryggen og sier trøstende ord er seriøst den beste følelsen i verden. Jeg føler meg aldri så nødvendig og viktig som da. Livet føles aldri så meningsfylt som i de øyeblikkene. Jeg innser hvor heldig jeg er, og det får meg til å virkelig sette pris på tid. Ting blir satt i perspektiv, og ut av meg renner den ene klisjeen etter den andre, som resulterer i et blogginnlegg om pompøse ting som meningen med livet, takknemlighet og rettferdighet. For det er det det handler om. Så da får det så være om jeg bader i klisjèsuppa. Så nå sniker jeg meg inn på rommet til Vilja og gir henne enda en nattaklem, på tross av at hun har sovnet for lenge siden. Bare for at jeg trenger det. Og for at jeg er så heldig som kan.

Del

3 Kommentarer

  1. mars 8, 2012 / 01:36

    Akkurat ferdig med å sjå Brennpunkt no, grein eg òg.
    Klisjear blir vel til klisjear fordi det eigentleg er sant, og derfor blir brukt så mange gongar..?

  2. Thea
    mars 11, 2012 / 10:42

    Åh<3 Kos deg!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.