DK
Skriverier

Tidens heteste trend: homovennen

Jeg syns det begynner å bli ganske ille nå, altså. Det er greit nok at livene våre skal se fine og spennende ut på bloggen, det har jeg full forståelse for. Det vil jeg selv, det. Jeg skulle ønske jeg bodde i by så jeg kunne oppleve mer og blogge mer om det. At jeg kunne ta bilder av meg selv i vinduet som er vendt ut mot Trondheim by, at jeg kan dra på sjampanjelunsjer og shopping med fine jenter og at sushirestauranten er nærmeste nabo. Det er klart jeg skulle ønske det. Bloggen hadde høyst sannsynlig vært endel mer interessant, og derfor også mer lest. Og det er ingen hemmelighet at også jeg elsker oppmerksomhet. Men ett sted må grensen gå, altså.

Jeg har nettopp sett to sesonger av realityprogrammet «Tigerstaden», som er et litt flåsete program om fire egentlig oppegående jenter. Jeg har ingenting vondt å si om dem overhodet. Linni er supermorsom og ikke fullt så dum og blond som hun skal ha det til, men utsagnet «jeg elsker homoer» klarer jeg bare ikke la gå i dag. Linni er helt klart ikke den eneste om det utsagnet – det har jeg hørt av venner og jenter rundt omkring i flere år. Og ja, det har irritert meg litt hver eneste gang. Utsagnet gjør at homoer fremstår som et accessoire. En morsom og flåsete homovenn er minst like bra for bimboimaget ditt som en veskehund med rosa genser på, og er på samme måte også en trend som ikke ser ut til å gå av moten. Jeg har faktisk hørt venner uttale «ååååh, skulle ønske jeg også hadde en sånn søt homsevenn!» Trenger jeg si mer…?

Fullt mulig det ikke er sånn ment, men… Det er en flåsete ting å si. Det er en flåsete ting å skulle ønske seg en homovenn kun for at det er «in» og kun for at man ser kjendiser løpe rundt med homovennene sine på sjampanjelunsjer og kjendisfester. Av og til virker det som at det er et slags moment i dette med å være suksessfull som ung kvinne. Man bør ha en leilighet i sentrum, fint hår, lange bein, wal-in-closet og en homsevenn, lissom. Livet som i «Sex and the city». Livet som i «Tigerstaden». Livet som superblogger og popylært tryne i media. Synd for meg at jeg bor på Frøya, da. Øya hvor alle homser stikker før de rekker å komme ut av skapet. Jeg kan i beste fall finne meg en skaphomse som tilbehør jeg da, enn så lenge.

Bildegalleri

Frozen

is2isis2

You’re frozen, when your heart’s not open, synger Madonna. You’re broken, when your heart’s not open, synger hun og. Jeg har alltid vært veldig redd for å være naiv og for godtroende. Faktisk så redd at jeg har blitt helt motsatt. Jeg har blitt kynisk og nesten paranoid istedet. Jeg tror ikke på det gode i folk, jeg ser skjulte motiver og baktanker bak alt som blir sagt og gjort, og det verste av alt – jeg bryr meg ikke om det er sånn heller. Jeg bryr meg ikke om jeg har rett i paranoiaen. Det er hva det er, folk er folk, life is life. Jeg prøver alltid å bare ta ting for hva de er, uten å investere så mye mer i det. Og før du tolker det dithen at jeg er helt skada og har trustissues så det holder, så tenk litt nøye over det. Å stole på folk er jammen ikke lett. Er man egentlig frozen eller broken selv om man er litt tilbakeholden? Hvor mange har du rundt seg som du virkelig stoler på? Hvem kan man egentlig stole på? Og kan man stole på noen… Vel. For alltid? Eller kan man stole på enkelte mennesker kun i perioder? Og kanskje viktigst – trenger man egentlig noen man kan stole på?

Jeg sier ikke at jeg aldri tror på det gode i folk. At jeg aldri treffer mennesker jeg åpner meg for uten at det føles ukomfortabelt eller tvunget. Jeg bare sier at det skal ganske mye til. Skyldig til det motsatte er bevist, lissom. Istedet for å buse ut i ting og angre etterpå. Men jeg innrømmer at jeg kanskje er vel kynisk til tider. Jeg blir ikke dramatisk eller noe, jeg bare går ut i fra at ting menes som jeg tolker det, og tar ting for å være overfladisk og med enkle motiv. Uten at det verken plager meg eller har noe å si – jeg ser jo hva det er, tar det for hva det er og kan bare gå min vei. Men, det er da vel ikke så rart om man er litt kynisk? Vi lever i et overfladisk samfunn. Folk gjør opp mye av meningene sine om folk basert på det de ser. Vi tror vi kjenner hverandre etter å ha bladd gjennom facebookprofilene til hverandre. Ser man bra ut, er man et bra catch til det motsatte er bevist. Er man ikke like heldig med det ytre, er det motsatt. Da er man et dårlig catch til det motsatte er bevist. «…Men han/hun er jo jævla snill og kul, da!» Jeg syns ikke det er rart at man blir litt kynisk, jeg. Jeg tror det er sunt og – til en viss grad. Så lenge man har evnen til å faktisk slippe ned «guarden» før man jager vekk de få som er verdt å slippe inn.

Bildegalleri

Outburst

dreadrea1

Passende illustrasjonsbilde; seflieDrea! Jeg liker bildet, og jeg liker til tider å ta bilder av meg selv. 

Av og til blir jeg bare så lei. Jeg blir lei av meg selv som hele tiden er nødt til å rope ut til alle og enhver hva jeg mener om det meste, og jeg er lei av diskusjoner med mennesker jeg føler kun går i ring i en diskusjon de møter opp til uten argument og egne meninger. Akkurat som at man er nødt til å mene det som allment blir sett på som korrekt. Også er jeg lei av alt presset som er. Og dobbeltmoral. Vi skal ikke foksuere på utseende, vi skal ikke poste selfies og vi bør da for faen blogge om noe annet og viktigere enn klærne våre! Vi skal ta standpunkt mot bruk av pels, vi skal reagere mot OL-arrangører, vi skal kjefte på TV2 på grunn av for mye reklame, men vi må også klage høylydt over den teite nrk-lisensen vi betaler på hvert år, selv om vi kanskje ikke engang bruker kanalen og vi skal være sterke motstandere av jante. For meg blir alt så jævla dobbeltmoralsk at jeg blir sint. Å skulle kreve at vi jenter skal være sånn og sånn og sånn. Å si at akkurat den måten å være på er korrekt. Vi skal være veltrente. Ikke feite, ikke tynne. Veltrente og sterke, for det er det som er in nå. Det er det som er korrekt. Og vi skal være smarte. Vi skal ikke være fokuserte på utseende og vi skal ikke være selvopptatte. For faen, når kommer det en guide på hvordan vi skal være? Hadde jo vært mye lettere, enn alt dette pratet om hva vi absolutt ikke skal være.

Misforstå meg ikke. Det er ikke presset på jenter som irriterer meg mest. Det er ikke at det er forventninger til oss og at samfunnet legger opp til hvordan vi bør være. Det ser jeg på som en naturlig ting. Sånn er det bare. Jeg sier ikke med det at jeg liker alt det innebærer, men det betyr at jeg innser at det ikke er noen vits i å bruke masse energi på noe vi ikke kan forandre. Noen ting er bare sånn – og vil alltid være sånn, uansett hvor mye vi prøver å forandre det. Derfor syns jeg vi skal bruke energien vår på en bedre måte. Og derfor bruker jeg energien min på å irritere meg over dobbeltmoralen ved å være moralsk korrekt. Jeg snakker om dere som sitter der og peker på rosabloggere, fjortisjenter med duckface og den nyeste dongribuksa til 3000 kroner; ser dere ikke dobbeltmoralen? Ser dere ikke at dere selv er med på å sette fokus? At dere selv er med på å sette krav og begrensninger? Hvorfor skal dere føle dere har så mye reinere samvittighet og bedre moral og verdier enn alle andre, når det tyter nedlatenhet, krav og forventninger ut av ørene deres?

Phew. Det var dagens utblåsning. Dagens tilt, om du vil. Dagens sinne. Og siden alle slike utblåsninger har en tendens til å bli misoppfattet og mistolket, skal jeg komme med en kort, liten konklusjon; poenget mitt er at vi er alle med på å skape presset som er blant unge jenter, enten på den ene eller andre måten. Vi prøver alle å forsvare måten vi selv er på, og argumentere for at det er den rette måten å opptre på. At vi har rett. Jeg syns ikke vi skal føle oss noe bedre, smartere, mer verd eller mer moralsk korrekt om vi ikke stiller oss foran speilet og tar bilde av oss selv og poster på Facebook annenhver time, blogger om klær, kler oss i dyre moteklær eller har flat mage to timer etter fødsel. Og selvfølgelig ikke om vi gjør det heller. Noen er feite, noen er tynne, noen er sterke, noen er dvaske og late,  noen er smarte, andre er dumme, noen er kanskje midt på treet. Noen liker å ta bilder av seg selv i speilet, andre liker å lese bøker. Noen liker begge deler. Just. Let. It. Go. La folk gjøre akkurat hva de vil, uten at noen skal bestemme at det er feil. Sist jeg sjekka stod det ingenting om motebevissthet, selfies eller bruk av duckface i fasiten på hvordan man skal opptre som menneske for å ha verdigheten i behold.

Bildegalleri

Photoshopped

rediiiig

Kontraster, dere. Fra null redigering til redigering og retusjering og alt! Etter at jeg postet innlegget med helt urørte og uredigerte og uretusjerte (og alt som er) bilder av meg selv, har det blitt litt debatt om hva man mener om retusjering og redigering. Så da skal jeg selvfølgelig rope ut hva jeg mener om saken. Først og fremst vil jeg påpeke at det er stor forskjell på ordene redigering og retusjering. Bilderedigering er kontrast, fargekorreksjon og så videre, og så videre. Retusjering er mer av typen man gjør i mote-og reklamebransjen. Hudretusjering, fiksing på hår, bryn, hud og ansiktsform. Og kroppsform.

Når det er sagt; jeg er fan av begge deler. Bilderedigering er av og til høyst nødvendig for å få gjenskapt det man ser med det faktiske øyet, og er dermed ikke nødvendigvis noe man gjør for å få ting til å se ut som noe de ikke er. Men den diskusjonen er jo ikke særlig interessant. Det er når vi prater om retusjering at det blir spennende. Falske og uoppnåelige idealer, slankepress og hysteri – det er stikkord på noe av det første som blir tatt opp når man er i gang med en slik diskusjon.

Jeg sa at jeg er fan av begge deler. Altså både bilderedigering og retusjering. Og det er sant. Jeg elsker å retusjere bilder i photoshop. Jeg elsker å bruke time etter time på å få et bilde til å se så bra ut som jeg kan. Ikke for at jeg syns noe er stygt i utgangspunktet, eller ikke fint nok. Det er bare… Det er en kunstform. Det er ekstremt gøy, og det er ekstremt spennende. Det er rett og slett en slags form for kunst, det og. Hvorfor skulle ikke det være lov? Hvorfor skulle man ta vekk retusjering? Er det ikke bedre å heller sette fokus på at det faktisk eksisterer, istedet for å skulle jage det vekk fra markedet? Kjør debatt!

Skriverier

We have all been there

fyllesyke

Gammelt bilde.

Mamma, lukk øynene og hopp elegant over dette innlegget. Dette er sånt du ikke trenger å lese om din yngste og uskyldige (kremt…) datter. Selv om du høyst sannsynlig kjenner deg igjen du og, fra dine yngre, single dager. Jeg håper i alle fall det. Eller, altså… Jeg håper mange kjenner seg igjen, så det ikke bare er meg i hele verden som har opplevd dette. Det hadde vært rimelig kleint… Men, på tide komme til saken! Du er på fest. Det er god stemning, du drikker, du blir full, du blir fullere og du blir fullere. Du tror du er verdensstjerne og livet er flott. Og plutselig – før du vet ordet av det – ble det ikke noe av det spennende nachspielet du trodde skulle komme. Du sitter plutselig hjemme, helt alene med telefonen i den ene hånda og ei flaske med et eller anent alkoholholdig i den andre. Skuffa!

Og så våkner du. Hjemme, fremdeles alene, og fremdeles med mobiltelefonen like ved deg. Flaska har du kanskje satt fra deg på bordet på stua, men om du er riktig uheldig ligger den horisontalt på gulvet nede ved sengekanten i en pøl av illeluktende alkohol. Håret ditt står til alle kanter. Sminken er ikke lenger like festklar som den var kvelden før; øyenskyggen er flekkete og dratt uttover halve trynet, de falske øyevippene henger på halv tolv og kinnene er røde på alle de feil stedene. Øynene er trøtte, tunge og røde. Hodet dunker. Alkoholen har helt klart satt sine spor. Jaja, tenker man. Jeg holdt meg i alle fall unna mannfolk! Jeg dro hjem helt alene, uten noe tull! Ikke noe billig one night stand! Hurra. Win. Jeg er så flink, ass.

Uten å tenke et nanosekund på at det kanskje – bare kaaaanskje – kan befinne seg uventede og uønskede hemmeligheter i telefoninnboksen, åpner du meldinga som tikker inn litt utpå dagen. Ansiktsuttrykket ditt endres raskt. Ånei. ÅNEI. Åneeeeeeei. Fylleangsten slår med ett brutalt inn. Du trykker deg ut fra meldingen du nettopp fikk, og blar nedover i innboksen. Ånei, ånei, ÅNEI. Før du vet ordet av det sitter du som en ball i sofaen og ønsker deg langt, langt bort. AWahahaaha, du er så deeijliiiig, jeg er kååååt. Kom da! O-M-G. Du vil offisielt dø.

Det klappet du selv ga deg på skuldra tidliere på dagen, har ikke forsvunnet eller blitt trekt tilbake, men det har nå blitt et ironisk klapp. Herregud, så flink du er til å kontrollere deg selv når alkoholen tar over. Ikke har du egentlig lyst på de du har sendt meldinger til heller – sånn i det virkelige liv. Men natta før, rundt klokka ti over tre-halv fire,  da var det selvfølgelig mer enn bra nok. Så hva gjør du da? Du stenger deg inne resten av dagen, og håper fyllenervene gir seg uttover uka, og du sverger på å aldri bli så full og teit igjen. Faktisk, så sverger du på å aldri drikke igjen – ever. Heeeeelt til… Trommevirvel… Neste helg. Da er du selvfølgelig klar for ny fest, uten å vie en eneste tanke til forrige helgs kjipe dagen-derpå. Så da er det på med sminken, kjolen og sjarmen. Og akkurat som sist, så stiger selvtilliten i samme tempo som alkoholrusen. Nu kör vi! Ohwell. Kanskje er du heldig denne gangen. Kanskje kommer du gjennom helgen med æren i behold. Eller – kanskje ikke…

Skriverier

Dere er dummere enn dere ser ut

sosialemedier

Nesten daglig ser jeg bilder og statuser (som de to eksemplene over) deles i hytt og pine på Facebook. Alle deler videre, og rister samtidig vantro på hodet over at jenter kan være så dumme! Huff, jenter nå til dags, altså. Hører på Justin Bieber, blogger, tar «selfies» og lager trutmunn. De ser ikke ut til å bry seg om noe annet, faktisk. De er i alle fall ikke mye smarte. Intelligensnivået er skremmende lavt på de fleste av dem, så lavt at man faktisk kan begynne å undre på hvordan de overlever i hverdagen. Så da retwittrer og reposter man altså bilder av disse jentene som enten har skrevet en latterlig teit Twitterstatus eller oppdatering på Facebook, himler med øynene og ler mens man klapper seg selv på skuldra og er glad for at man ikke er like dum selv. Takk, verden – for at man vokste opp til å ha en hjerne også – og ikke bare et pent ytre! For det er mulig man kommer et lite stykke på vei med «good looks», men alle vet at det jammen ikke varer lenge. Nei, det er bra vi er smarte, og ikke så dumme at vi tror at verden kun er 2014 år gammel!

Her om dagen tenkte jeg litt på det der. Jeg tenkte på hvor raskt folk konkluderer med at «her har noen dreti seg loddrett ut! Her er det lav intelligens», og ikke engang åpner for andre alternativer – spesielt ikke om det påståtte dumme utsagnet kommer fra ei ung, pen jente som tydelig bryr seg om hvordan hun ser ut. Derfor bestemte jeg meg faktisk for å gjøre et lite stunt. Et lite research-stunt. Jeg postet dette bildet og denne statusen både på Facebook og Twitter:

nyyyyyy

Jeg tror jeg vanligvis blir sett på som en nogenlunde oppegående jente. Jeg får ofte høre hvor reflektert jeg er, og hvor flink jeg er til å uttrykke meg og at jeg… ja, henger med, da. Jeg tror folk generelt ser på meg som greit smart. Ikke noe geni, men langt i fra dum. Så derfor poster jeg altså dette bildet og denne statusen, i håp om at noen vil gjennomskue det hele og ta det for akkurat hva det er; en spøk. Humor. Ironi. Komisk. Sånne ting, vet du. Humor. Så jeg slengte den ut og ventet spent. Ti munutter gikk før jeg fikk den første kommentaren. Det gikk ikke lang tid før den fikk mange, mange likes. Selv om noen få tydelig skjønte at dette kun var spøk, så lertallet dermed ut til å gjøre akkurat det jeg nevnte over; riste på hodet, le og tenke «herregud, så dum Drea var her. Her dreit hun seg skikkelig ut, hoho.«, og det på tross av at mange av dem kjenner meg. Allikevel haglet det på med… Hva skal man kalle det? Hån. Nesten litt medlidende hån. Drea er så dum, ass. Flaut!

Om du er en av de som ler og rister på hodet av ting mennesker du ibåde kjenner og kke kjenner poster på internett, og tenker de må være steindumme; har du aldri tenkt over at kanskje – bare kanskje – kan det være humor bak? Ironi eller sarkasme? Bare kanskje har denne personen faktisk skrevet statusen sin i full viten om hvordan det ser ut, kun for at det faktisk ser sånn ut! Kun for at det faktisk er humor. Kun for at det er morsomt. Hvem er det som er dum da? Den som lager en vits mange ikke skjønner at er en vits engang, eller alle de som er så forutbestemte på grunn av hva de ser at de ikke engang overveier muligheten for at det kanskje kan være litt intelligens bak? Den som overhodet ikke ser humoren og genialiteten i det som har blitt sagt? Jeg vet hvor min stemme går. Min stemme går til diskrimineringen! Min stemme går til alle de som ikke en gang overveier at jenter kan være unge, bevisste på eget utseende, smarte og morsomme – alt på en gang! Gratulerer, vinnere av dumskapen! Dere er faen meg dummere enn dere ser ut til i deres egen dumhetsskala, som så tydelig rangerer intelligens etter alder, utseende, kjønn og fritidsinteeresser. Dere er faktisk dummere enn det dere mener og tror er den ultimate dumskap! Dere henger jo ikke med. Hvordan føles det?

Det hele er faktisk ganske så ironisk. Dere ler av folk dere ser på som dumme, men så er det dere som ikke skjønner humoren, ironien og sarkasmen. Det er ironisk, det. Og for all del; dere må gjerne fortsette å riste på de søte, små, ikke sånn kjempesmarte hodene deres (der var jeg litt nedlatende, om du ikke plukka opp det), himle med øynene og le av helt feil grunner, men da skal dere huske at jeg rister på hodet mitt og ler av dere jeg og, som ikke kjenner igjen humor når den hopper opp i trynene deres og roper «I fucked you there, didn’t I? I fucked you hard!»

Skriverier

Facebook for real – for real!?

blågg

For en liten stund siden ble en kronikk jeg skreiv postet i VG, både på nett og i papirutgaven. Nettutgaven kan du finne her. Jeg tenkte også jeg skulle poste det her, så det er i arkivet. Så vær så god! Les i vei. Med et passende selfie-bilde også. Yay.

På torsdag denne uken gikk grunnlegger og leder av organisasjonen UngHjelp, Kathrine Dollst Kvinnsland, ut med kampanjen «Facebook for real», og ønsker med det å gjøre folk ærligere på sosiale medier. At folk ikke lenger bare skal vise bilder de gangene de faktisk drar på trening, men også de gangene de heller later seg på sofaen med magen hengende ut over kosebukselininga. Og ikke bare poste bilder av de fantastiske muffinsene med topping og det hele, men også av de mislykkede bollene som ligner mer på en tredjegradsforbrenning enn mat.

Så langt er jeg faktisk ikke så veldig uenig med henne. Uenig – ja. Men ikke fullt så mye. Jada, det er mye fiksfakseri ute og går. Som det alltid er. Livene våre er ikke alltid som på Facebook. Alle mennesker har motgang i større eller mindre grad i løpet av livet, men det er ikke alle som føler at å dele alle oppturer og nedturer med en hel drøss mennesker de egentlig ikke kjenner, er en god løsning på problemene. Hvem er de her i denne organisasjonen til å kalle andre unge mennesker falske bare for at de velger å være tilbakeholden med noen av sidene i livene sine i sosiale medier? Bør ikke en organisasjon som UngHjelp, som jobber med unge psykisk syke, forstå at ikke alle er like? At det ikke for alle er best å være åpen og ærlig om problemer og nedturer i hverdagen?

La oss tenke litt annerledes på det. I livet tar vi på oss mange ulike roller, alt etter hvor vi er og hvem vi er med. På jobb er vi ikke den samme personen som vi er hjemme. På puben er vi en annen igjen. Facebook er også et slikt sted. Et sted hvor vi ikke er oss, fullt og helt. Hvorfor skal ikke det være greit?

Dessverre blir det verre. UngHjelp tar opp psykisk syke som et viktig argument til hvorfor man bør være mer ærlig på sosiale medier. At psykisk syke har nok med å takle hverdagen i seg selv, om de ikke i tillegg må se alle andre leve sine drømmeliv gjennom sosiale medier.
Vel, jeg er psykisk syk selv. Det er ikke få ganger jeg har hatt lyst til å slette Facebookprofilen min, kun for at jeg rett og slett ikke har taklet å se andre ha det så bra som de har det. At jeg har blitt motløs av å se hvor mye andre orker, mens jeg bare har klart å gått fra senga til stua på en hel dag. Men… Det er jo ikke andres feil at jeg har det sånn. Det er jo ikke statusoppdateringene deres som gjør det. Og jeg vil da for all del ikke at folk ikke skal få poste akkurat det de føler for på Facebook, kun for at jeg er deprimert og motløs! Det er jo jeg selv som må ordne opp i det. Ikke alle andre. Om man har vondt i skuldra, så slår man seg jo ikke på kneet for å kjenne det mindre der det opprinnelig var vondt. Det er i alle fall ingen god løsning.

UngHjelp oppfordrer videre til denne kampanjen hvor parodiering og sarkasme er to sterke virkemidler som skal brukes for å få frem budskapet.
«Da legger jeg ut en parodi på selfie med trutmunn. Andre skal for eksempel legge hånden under bicepsen og skyve opp slik det ser ut som de har mye muskler. Mange slike bilder er falske, som når jentene pusher opp puppene før de tar bilde av seg selv», svarer Dollst Kvinnsland på Aftenbladets spørsmål om hvilket bilde hun selv skal poste i kampanjen.

Nå skal altså unge gutter og jenter bli mobba på Facebook for måten de bruker sosiale medier på. Å parodiere og le på bekostning av andre er mobbing. Jeg syns hele kampanjen er så selvmotsigende og dobbeltmoralsk at jeg nesten begynner å tro at det viktigste elementet med hele greia er å få kontakt med grunnleggeren av Facebook, Mark Zuckerberg. UngHjelp ønsker nemlig at kampanjen skal resultere i at de får kontakt med sjefen selv. For meg virker det som at unge Dollst Kvinnsland mistet seg selv og mange av sine verdier på veien. Det kommer veldig godt frem i UngHjelp sine egne Facebook-regler. Det er janteloven i ny forkledning. Regel nummer 1 er for eksempel «Thou shalt not take for granted that you are the most interesting photographical object on the planet. If that was the case you would probably be famous and rich by now. #selfies.» Og sånn fortsetter det. «Du skal ikke tro du er noe», «det er bare mammaen og pappaen din som bryr seg om hvor bra du har det» og «ikke ta bilder av de fine klærne dine, for vi lever ikke på en catwalk» er det jeg leser ut av det For meg virker det som at dette er et forsøk på humor, men jeg ler ikke. Ikke litt engang.

Bildegalleri

Good and bad

dreabwny

Det er ingen hemmelighet at vi som regel pynter litt på sannheten når vi treffer noen vi liker. Noen vi tenker har potensiale til å faktisk være en vi kan være med, lenger enn bare hjem til senga hans og tilbake, lissom. Vi vil gjerne bli likt. Vi vil ikke skremme dem bort, og vi vil ikke at de skal vite om alle våre dårlige sider før vi har klart å sjarmert dem nok til at det kanskje kan holde. Til vedkommende kanskje klarer å overse de dårlige sidene våre, og bare være fornøyd med det gode i oss. Jeg har tenkt litt på det der, om det er lurt eller ikke å vise seg kun fra sine beste sider i begynnelsen. Og svaret er… Vel, det vet jeg ikke helt enda. Jeg får prøve å oppsummere litt i form av dette innlegget, så kan vi jo kanskje se om jeg kommer til noen konklusjon mot slutten.

La oss si man møter en person ute på byen. Så prater man. Man blir interessert. Så lar man kanskje helst være å ligge med dem på første «date», for man skjønner jo at det kanskje kan gi litt feil inntrykk om man tenker på andre ting enn kun sengekos. Så treffes man igjen. Og vips, så flørter man på facebookchatten og har intern humor. Just like that. Deretter venter man som regel lenge før man åpner seg opp og forteller om alle sine dårlige sider. Eller lar den andre oppdage dem selv. Det går tid, og da er man kanskje – siden vi jo lever i 2014 nå – allerede på god vei inn i samboerskap, forlovelse og drittbleier. Så blir man kjent, da. Også på vondt, og ikke bare på godt. Og så skjærer det seg. Sjokket av at totalsummen på personligheten ikke er perfekt allikevel, blir for stort for de aller fleste kan det se ut til. Statistikken er jo klar. Over 50% av alle ekteskap brytes, og 7/10 forhold går åt skogen. (Har jeg i alle fall lest, men jeg leser mye rart…)

Så langt så taler jo alt for at man bør fortelle åpenhjertig om sine dårlige sider mye tidligere enn vi velger å gjøre det. Eller i alle fall – ikke konsekvent skjule dem så lenge som overhodet mulig. Jeg kom til å tenke på en episode av Sex and the city, hvor Carrie Bradshaw går til psykolog for at hun alltid ender opp med feil menn. På venterommet møter hun enn kjekkas. De flørter, og ender opp til sengs sammen. Etter at de har… Vel, kost seg, spør Carrie hvorfor han går til psykologen. «Jeg mister alltid all interesse for damene etter at jeg har hatt sex med dem. Enn du?», svarer han lett. Carrie ser bort på ham, og svarer; «Jeg velger feil menn».

Jeg vet i grunn ikke helt hvor jeg vil med det her, men… Enn om man bare sier det som det er med en gang? Også røper sine dårlige sider? Blir man forevig singel da, eller finner man til slutt en som faktisk kan orke å leve med en – på godt og vondt? Om man ikke gjør det – er man dømt til å mislykkes i fler forhold da? Fler, men verre? Færre og bedre om man er ærlig fra start? Jeg vet ikke, jeg. Jeg skal i alle fall ikke stresse noe særlig med det der, selv om jeg nå har brukt en halvtime på å tenke litt på det. Jeg er singel, jeg – og trives for øyeblikket veldig godt med det. Så da kan jeg være så åpenhjertig jeg bare vil, uten at det får konsekvenser. I alle fall ikke på kjærlighetsfronten… Med det første. Internett er jo cruel i så måte. Alt kan spores tilbake til en. Men jeg tror ikke jeg kommer så ille ut av det allikevel, altså. På nett altså. Ohwell. Nå skal jeg avslutte, for nå har det gått over i ukontrollert babling, og det kan bli slitsomt. Det er en av mine dårlige sider. Jeg kan væ… Nei, hysj. Hade.

Media

Les VG i dag, folk!

vg

Tjohei! I dag har jeg en kronikk på trykk i VG. Den er også lagt ut på nett, og du finner den her. Les i vei, og kom gjerne med din mening! Eller ikke. Det er jo helt opp til deg. Ho, ho, ho.

Psykisk helse

Upside down

grass22

Ting blir liksom aldri helt rett. Alt står på hodet. Alt er oppned. Alt er feil vei. Ting er ikke som jeg skulle ønske de var. Jeg leste en artikkel for ikke så lenge siden, om at min generasjon aldri blir fornøyd. At vi er så vant til at alt skal komme enkelt at vi ikke tåler motgang. At vi setter så høye krav til oss selv at vi aldri når helt opp til forventningene. Jeg kan forstå tankegangen. Jeg vet med meg selv at jeg alltid er mer opptatt av det jeg ikke har eller ikke kan få enn å være fornøyd med det jeg faktisk har. Og jeg er aldri fornøyd. Verken med meg selv eller så mye annet. Ting kan liksom alltid være bedre. Om det bare var sånn… Eller sånn. Eller kanskje litt sånn. Jeg har tro på at endringer rundt meg også vil endre meg og depresjon. Jeg aner ikke hvor mye sannhet det ligger i akkurat det, men.

Jeg har aldri før vært en misunnelig jente. Jeg har unnet alle andre alt godt de måtte ha, og har nesten aldri før følt noe særlig sjalusi eller misunnelse. Men nå – nå er jeg misunnelig. Jeg er misunnelig på enkle, lykkelige liv. Jeg er misunnelig på suksess. Jeg er misunnelig på mulighetene mennesker rundt meg har, som jeg verken har eller kan få. Jeg er misunnelig på energien folk har, når jeg selv bruker mesteparten av dagen i senga, uten evner eller krefter til å sparke meg selv bak og komme meg opp. Det er lite som er så nedbrytende som å føle at man ikke mestrer noe som helst. Kom deg opp og gjør noe med det da, tenker du kanskje. Jeg skulle virkelig ønske det var så enkelt. Å bare ta tak. Å bare gjøre noe med det. Jeg har alltid sagt at folk bare må… skjerpe seg og ta ansvar for sin egen lykke. For en latterlig naiv ting å si. Så enkelt er det ikke alltid. Noen ganger er det ikke mulig å smile, selv om man har all verdens grunner til å gjøre det.