Bipolar – Side 6

Drea juni 15, 2015 Psykisk helse

Alt de må tåle

Depresjon, mani, hypomani, innleggelser, selvmordstanker-og forsøk påvirker ikke kun den syke. Det påvirker også de rundt. Jeg har ikke tenkt så mye på de rundt i det siste. Det høres kanskje veldig brutalt ut, og det er det vel også, men i min verden har ting vært veldig… Følelsesløst. Jeg har vært likegyldig i flere uker, og ingenting har gjort inntrykk. Overhodet. Tanker og følelser har ikke hengt på samme knagg. Og det er ikke før først nå at det har gått opp for meg at det kanskje ikke har vært så lett for de rundt meg heller.

En samtale her for et par dager siden, med et par ansatte, gikk veldig inn på meg. Hun ene var med på et samtale med brosjan og meg etter en hendelse, og på den tiden var jeg kanskje veldig likegyldig. Og veldig følelsesløs. På samtale to, som var noen uker senere, fortalte denne ansatte meg at det virkelig hadde gått inn på henne hvor likegyldig jeg var mot broren min under samtalen. I det jeg sa til ham, og hvordan jeg var mot ham.

Deretter sa hun at jeg var helt annerledes på den andre samtalen hun var med på. Og at det var stor fremgang på meg. Og at det var veldig positivt! Først og fremst; jeg syns det er så viktig med denne tilbakemeldingen! Jeg syntes det var så bra at hun observerte det og sa det til meg! Det er virkelig bra jobba av henne som miljøkontakt.

For det andre; jeg må innrømme at det stakk ~~litt~~ ganske mye. Nå når er følelsene mer på plass, og samvittigheten er mer på plass. Jeg begynner å tenke på hva jeg fikk brosjan til å føle den dagen. Hva mamma (og resten av familien og venner) føler på jevnlig basis, på grunn av meg. På grunn av likegyldigheten min. På grunn av sykdom – når det står på som verst. Bekymringen de bærer på døgnet rundt – på grunn av meg. Alt de må i gjennom. Alt de må tåle. På grunn av meg.

family

Det er ikke bare-bare å være pårørende, heller. Jeg kan prate mye om hvordan jeg har det, og hva jeg føler, men nå som jeg faktisk ikke er like likegyldig og følelsesløs lenger, så vil jeg prate litt om familien min. Og om vennene mine. Om de som bryr seg rundt meg. De som gråter på grunn av meg. De som er redde, og som må oppleve masse drit på grunn av meg. Til dere vil jeg bare si; unnskyld. Virkelig. Jeg mener det fra alt jeg har i kroppen. Unnskyld for alt jeg får dere til å gå gjennom. Det er absolutt ikke meningen å gjøre livene deres vanskelig med alt dritet mitt. Jeg vet jeg kan være frekk mot dere. Jeg vet jeg kan være en byrde i blant. Og jeg vet at dere så gjerne vil hjelpe og at dere ønsker å se meg frisk.

Jeg aner ikke hvordan ting blir, men jeg vil si at jeg aldri ønsker dere noe vondt. Ever. Uansett hva jeg har sagt eller gjort, så har det aldri vært en mening der med å såre dere. Eller skape vonde situasjoner og minner for dere. Det er jeg virkelig veldig, veldig, veldig lei meg for. Og jeg vil si at jeg jobber på høygir for å bli friskere. Og da skal jeg ikke lenger være den byrden for dere som jeg er i dag. (Og nei, dere trenger ikke si at jeg ikke er en byrde. For det er jeg. Og det har jeg godtatt. Det skal bare endres.) Jeg prøver så godt jeg kan å rette opp ting. Så jeg på sikt ikke lenger blir en bekymring for dere. For å på sikt ikke være en grunn til tårer dere feller.

Drea juni 9, 2015 Psykisk helse

Hei, hei, hei

meross

Bilder fra helga.

Enda fler mobilbilder av meg og Frida. Jeg veit, det kan kanskje bli litt mye… Haha. Men ting er liksom som før her. Jeg får ikke lagt inn bildene fra kameraet via minnekortleseren, og jeg og Frida er partners in crime tjuefire timer i døgnet. Omtrent. Det vil si at epler flyver gjennom stua her på daglig basis, og i blant får vi de ansatte med på rullestolløp gjennom gangene her, med tidtaking og hele pakka. Haha. No joke. Om ikke annet, så finner vi i alle fall tilbake til våre barnslige sider, og har en hel masse uskyldig moro mellom slagene. Det er ikke det at vi ikke kan å le, nemlig. For det kan vi. Og vi spiser is en gang i blant. Er det helg, så er deg helg lissom. Hugs!

Drea juni 6, 2015 Psykisk helse

Mer kaostanker

flowers1
Hører for tiden på: Emily Barker & The Red Clay Halo – Pause

Nydelig låt. Hør den.

Det har blitt kveld. Kroppen er fremdeles ikke rolig. Sovepillen har ikke slått inn, så jeg sitter i senga på rommet med musikk på og macen i fanget. Hodet jobber ustanselig, som den har gjort i hele dag. Jeg er sliten, men ikke trøtt. Vanligvis ville jeg kanskje sett frem til å legge meg nå, og få noen timer søvn. Men nei. Jeg gruer meg til å sovne. Ikke for at det å sove nødvendigvis er så fælt (selv om det ofte er det og, med alle sinnsyke mareritt og drømmer som er så fæle jeg ikke en gang har mulighet til å beskrive), men for at jeg ikke vil våkne. Er ikke det rart? At man får så lite lyst til å legge seg for at det betyr at man må våkne til en ny dag. Igjen. Akkurat som i går.

Dagen i dag er også preget av store kontraster og motstridelser. Som for eksempel at jeg kjeder vettet av meg, men ikke har lyst til å finne på noe som helst. Løsningen blir å løpe opp og ned mellom stua og rommet her på DPS-en, høre musikk, se fire og et halvt minutt av en tv-serie (før jeg går lei og ikke orker sitte stille lenger), prate med folk her, og irritere meg over dem og alt det de gjør. Jeg blir irritert, og det vises. Jeg småkjefter på andre pasienter. Selv om jeg vet at det er meg problemet ligger hos, og ikke dem. Ikke mye som skaper ro og… Hva skal man si… Harmoni i kroppen, akkurat. Det er den der uroen… Den som kribler i kroppen hele tiden. Som får tankene til å fly til tabulagte steder, igjen og igjen og igjen. Nesten konstant. Kun med små pauser hvor jeg oppriktig ler av Frida for at hun er morsom, og får etterlengtet fri fra irritasjonen min og negativt tankekjør. Små pauser. For vips! så er alt tilbake. Selv om jeg fremdeles sitter der på akkurat samme måte og smiler, prater og ler. Tilsynelatende frisk som en fisk.

Det er da det slår meg hvor mye vi ikke ser av hverandre. Hvor mye vi ikke forstår. Nå, når jeg ikke forstår noe av meg selv engang. Tenk hvor mye som ikke er som det ser ut. Ting er ikke svart/hvitt. Ting er aldri svart/hvitt. Uansett hva man prater om. Det finnes alltid andre vinkler. Andre måter å se ting på. Andre forståelser enn ens egen. Jeg føler meg liten. Jeg har min boble av forståelse, og alle andre mennesker har sin egen. Hva betyr tankene mine da? Hva betyr min forståelse når den ikke gir meg noe positivt? Hvordan kan jeg slippe unna min egen boble, og heller hoppe inn i noen annens? Kan jeg ikke bare… Se annerledes på ting? Tenke annerledes? Få vekk de automatiske destruktive, skumle tankene som dukker opp uten at jeg rekker å registrere at de er der? Kan noen fortelle meg hvordan?

Drea juni 5, 2015 Psykisk helse

Sånn cirka ganske forvirra

Jeg syns ikke det å leve er så lett, jeg. Faen ass. (Det må være lov å banne litt.) Forvirring og uro tar helt overhånd. Jeg har googlet og trålet internett halvt ihjel etter informasjon og andres erfaringer, og sitter ikke igjen med så veldig mye annet enn en knagg å henge tingenes tilstand nå i øyeblikket på. Jeg har tidligere nevnt at jeg har en bipolar lidelse, og at den dukker opp og ødelegger livet ganske så ofte. Hver vår legges jeg inn, for eksempel. Uten tro på at noe noen gang kan bli bedre. Vel, årets innleggelse er annerledes. Jeg er ikke den stille jenta i hjørnet som aldri sier noe til noen. Jeg griner ikke uten stopp når ingen ser meg. Jeg vil ikke helst bare ligge på et mørkt rom og drukne ned i madrassen for aldri å bli funnet. Jeg ler. Jeg prater. Jeg trener. Jeg har masse energi. Samtidig er det ikke mye jeg føler er gøy, selv om jeg ler. Det er ingenting jeg vil, verken akkurat i dag eller frem i tid. Å trene gir meg ikke den gleden den bruker å gi, men jeg gjør det allikevel – for at jeg vet at det er lurt. For at jeg vet at jeg egentlig liker det. Jeg har tanker om det meste, men følelsene uteblir. Jeg er likegyldig. Nummen. Uinteressert. Ukonsentrert og ufokusert. Flat. Og kanskje aller mest; Irritabel.

Ved en innleggelse, kommer det selvfølgelig med en masse samtaler. Før har jeg aldri sagt noe. Ikke noe om hva jeg tenker, ikke noe om hvordan ting føles der og da eller hva jeg tenker om fremtiden. Nå har jeg bestemt meg for å fortelle akkurat hva jeg tenker, føler og ikke føler. Og det er der det blir vanskelig. Jeg har egentlig mest lyst til å svare «jeg vet ikke» på alle spørsmål som blir kastet min vei. Jeg har mest lyst til å si «jeg bryr meg faktisk ikke», eller «det spiller ingen rolle.» Men jeg jeg tenker også at kanskje det gjør det. Kanskje spiller det noen rolle, selv om tankene og følelsene mine ikke mener det nå. De sier jo det. Alle rundt meg. Kanskje har alle andre rett?
Så da bestemmer jeg meg for å fortelle. Alt jeg kommer på. Problemet med det er at jeg glemmer hva jeg var på vei til å si midt i setningen. Jeg husker ikke hva jeg startet på, jeg husker ikke engang ordene. Jeg bare ler det bort. Hva mener jeg egentlig? Hva er realitet? Hva er sykdom? Hva er meninga med livet? Finnes det noen mening? Kan jeg få et bra liv, eller skal jeg slite med dette hele tiden? Hva er poenget? Orker jeg? Trenger jeg? Er det best at jeg lar være? Er det best at jeg forsvinner? Ser de ansatte rart på meg? Mener de jeg er dum? Tenker de at jeg er håpløs? Lost case, uten potensiale til å bli noe annet enn hva jeg er akkurat her og nå?

At det blir mye forvirring og uro er vel ikke nødvendig å si. Men jeg sier det allikevel. Jeg er forvirret. Uroen krangler seg frem og gjennom alt. Hva skjer? Hvorfor er jeg oppstemt og nedstemt på en og samme tid? Hvordan kan jeg komme ut av denne tilstanden (som forøvrig minner veldig om det som kalles en blandet episode) i min bipolare sykdom? Hva kan jeg gjøre? Hva kan andre gjøre? Er det håp? Er det noen vits? Jeg aner ikke. Jeg aner virkelig ikke noe som helst for øyeblikket. Jeg aner ikke hvorfor jeg skriver dette en gang. Kanskje håper jeg at jeg en dag vil lese det og skjønne mer. Eller kanskje ikke. Kanskje er det ikke noe å skjønne. Hvem faen veit.

Drea mars 5, 2015 Bildegalleri

Bad (Hair) Day

Meg som leker modell med lue fra Nelly.com. Kunne kanskje børsta håret først…

Det der med å utlevere kun de positive sidene ved livet på Facebook og andre sosiale medier, har jo blitt pratet en god del om. Jeg er ikke den som aldri forteller om kjipe ting akkurat, men i det siste har jeg vært ganske så positiv på sosiale medier. Og det er da det slår meg at positivitet og rosamaling kanskje ikke er et spill for galleriet, men et virkemiddel til å påvirke seg selv i riktig retning. Om man kun syter om negative ting, så er det ikke rart om man blir stuck der, lissom. Men om man prøver å smile litt ekstra, og prøver å se så positivt på ting som overhodet mulig, selv om man kanskje ikke helt egentlig tror på det selv, så blir det ikke verre enn det er. Det kan jo ikke skade å rosamale, lissom. Det er i alle fall det jeg tenker for min egen del nå.

Man må liksom ta litt tak. Prøve litt, og ikke bare legge seg ned og grine. Selv om man selvfølgelig kan gjøre det og – i tillegg til å ta tak. Etter at de fem siste årene har gitt meg en erfaring om at våren på mange måter ikke er min favorittårstid, er jeg litt nervøs og stressa for hvor bra det kommer til å gå i år. Hva jeg har lært om meg selv i løpet av de siste årene. Jeg er i alle fall veldig bevisst på å holde hodet over vann, og det kan da ikke være et dårlig utgangspunkt, kan det vel? Nå skal jeg i alle fall ta tak og shine leiligheta, så det er klart for ei helg med fantastiske Viljagull.

Drea oktober 8, 2014 Psykisk helse

Det er mye man ikke vet

Jeg sovna ikke før to-halv tre i natt, men er allerede våken. Klokka er ti på halv åtte (les: ti på halv trøtt), men jeg har vært våken siden ti på seks. Kroppen er kaldsvett etter mareritt – i natt og. Kroppen er slapp, jeg er trøtt og vil sove mer, men kroppen vil liksom ikke høre etter. Jeg setter sovne-prosjektet på vent, og finner frem Facebook på mobilen. Blar nedover i nyhetsfeeden. Blar hastig forbi alle «god morgen»-statuser som har begynt å tikke inn fra folk som gjør seg klare til å dra på jobben, men stopper opp da jeg ser en link til et blogginnlegg om uføre og politikk i den sammenheng.

Her skriver Kurt om sine erfaringer rundt uføretrygde gjennom hans rolle som tillitsvalgt på arbeidsplassen. Han belyser tanker, følelser og manges realitet rundt det å være sykmeldt så lenge at arbeidsplassen har blitt fremmed, og prøver å fortelle at det er så mye mer med folk enn det man selv kan se og tro.

Dette blogginnlegget traff meg. Jeg kjenner igjen så mye av det som står der! Det er så mye i den teksten som er så viktig. Jeg er ingen unnasluntrer. Det har jeg aldri vært. Jeg har alltid stått på, og jeg har alltid hatt konkurranseinstinkt nok til å ville bli best i det jeg holder på med – uansett hva det er. Jeg har alltid hatt et behov for å imponere, et behov for å bli sett på som dyktig, hardtarbeidende og målbevisst. Derfor går det veldig mange tanker gjennom hodet mitt når jeg, som egentlig alltid har følt meg som en resurssterk person med potensial og vilje til å bli noe, sitter her i dag og får utbetalt arbeidsavklaringspenger fra NAV etter å ha vært sykmeldt fra jobb i over et år. Det er ikke unnasluntring. Det er et personlig nederlag.

Så kommer den nye hverdagen min. Først må jeg innrømme for meg selv, og for alle andre (ikke minst), at jeg faktisk ikke klarer å jobbe akkurat nå. Min nye hverdag kan kanskje se ut som en enkel løsning. Som unnasluntring. Som en unnskyldning til å få styre dagene mine helt selv, og bare få holde på med ting jeg liker. Min nåværende hverdag består mye av trening. Jeg trener hver eneste dag. Noen ganger to. Og ofte når jeg er på treningsstudioet og løfter vekter, tenker jeg på hvor mange av de andre som er der som tenker «Hvorfor er ikke hun på jobb? Om hun klarer å være her og løfte tunge vekter hver eneste dag, så bør hun da kunne klare å jobbe også!» Å dra på trening koster meg ikke noe i form av dørstokkmila. Det står ikke på lysten, og det står ikke på motivasjonen. Men paranoien av å tenke på hva alle andre måtte tenke og tro, den har til tider satt store hinder.

Det er da jeg tenker «det er så mye man ikke vet.» Ja, trening er noe jeg virkelig liker å holde på med. Men det er ikke bare det. Trening er en stor del av behandlingen min for å bli frisk nok til å en dag kunne gå tilbake til en jobb, uten å bli periodevis sykmeldt igjen. Og det samme gjelder egentlig alt annet jeg bedriver med i den nye hverdagen min. Jeg er ikke i jobb, for jeg trenger tiden min til å finne ut hvordan jeg skal klare å unngå å bli sykmeldt. For å finne ut hvordan jeg kan takle både opp-og nedturer. Og det handler ikke bare om jobb, heller. Innsatsen er større enn som så. Først og fremst handler det om å overleve, rett og slett. Det høres jo veldig overdrevent og pompøst ut, men jeg har brukt fire og et halvt minutt på å finne en annen måte å si det på, uten å lykkes. Derfor får det bare se litt overdrevent og pompøst ut. (Selv om det i virkeligheten bare er sant.) Dernest handler det om å kunne klare å leve, ikke bare overleve. Og forhåpentligvis er jobb en del av det å leve for meg litt lenger frem i tid. Men ikke akkurat nå. Og om du syns det er vanskelig å forstå, eller vanskelig å godta – da kan du bare tenke deg hvor vanskelig jeg syntes det var å både forstå og godta. Det er jo tross alt jeg som må leve med å bli sett på som en unnasluntrer.

Drea september 4, 2014 Psykisk helse

Psykisk syk, men ikke svak

Det er noe jeg har tenkt ganske lenge på, men egentlig aldri sagt høyt. Og nå er det på tide. Eller, det passer vel kanskje bra nå, nå som Lene Marlin har gått ut og fortalt om sine psykiske problemer og selvmordsforsøk. Da Lene Marlin forsvant fra medienes søkelys for lenge, lenge siden, ble det mye snakk om hvor det ble av henne. Det har også blitt snakket mye om at hun ikke var psykisk sterk nok for rampelyset. Jeg har tenkt over det der, og føler ofte at det blir endel misforståelser omkring det å være psykisk syk og det å være psykisk svak. For nei, det er absolutt ikke samme sak.

Jeg kan snakke for min egen del. Jeg har aldri vært en psykisk svak person. Heller tvert imot. Jeg har vært den i front. Den dominerende, den som sier høyt ifra om det hun mener. Den som reiser seg og sier “nei”, selv om presset rundt om å si “ja” er stort. Uten å prøve å fremstå som en saint, så har jeg vært en som har forsvart de som ikke har turt å forsvare seg selv. Eller som ikke har fått det til. Poenget er; psykisk svak har jeg aldri vært. Men psyisk syk – det er jeg.

Som legen min sa; “Noen får hjertetrøbbel. Du fikk bipolar lidelse.” Sånn er det. Jeg trakk det loddet, lissom. Uten at jeg kunne noe for det. Uten at det er noe jeg har kontroll over. Depresjonene mine kommer akkurat når det passer dem, av og til uavhengig av omstendighetene rundt meg. Uavhengig av hva jeg gjør og ikke gjør. Det samme gjør oppturene. De bare dukker opp, helt ut av intet, men hjernen min er ikke psykisk svak som ikke klarer å takle det. Det er uunngåelig. Og på samme måte som med hjertetrøbbel, så finnes det ting man kan gjøre for å forbedre det. For å takle det. For å holde sykdommen i sjakk.

På grunn av alt dette, blir jeg så utrolig glad hver gang jeg leser en artikkel om kjente fjes som innrømmer at de har vært eller er psykisk syke. Det er så sterkt gjort! Jeg blir nesten så rørt at jeg begynner å grine hver eneste gang, og jeg blir ekstremt sjeldent rørt til tårer. Takk til Lene Marlin som setter et norsk kjendisfjes på psykisk sykdom, og som beviser at det å være psykisk syk absolutt ikke er det samme som det å være psykisk svak. Du rocker, Lene Marlin! Du rocker.

Og ja. Jeg har klippa meg! Ekstrem forandring, and I love it!

Drea mars 10, 2014 Bildegalleri

Hate to say goodbye

Vilja klar for hjemreise til pappa´n.

Å si ha det er vanligvis ille nok i seg selv, men det er ekstra ille når man føler man ikke har klart å vært den mammaen man skulle ønske man klarte å være hver dag, hele tiden, alltid. Tom for krefter, tom for energi, håret står til alle kanter, huden gløder ikke lenger, kroppen føles fremmed, marerittene er tilbake og gjør at jeg våkner med vondt i kjeven, høy puls og dunkende hjerte. Jeg har følt meg klar til kamp veldig lenge. Helt til nå – når det antagelig trengs mest.

Drea januar 21, 2014 Bildegalleri

å takle ting man ikke taklet før

To gamle bilder jeg fant her om dagen. Fra 2009, tror jeg.

Jeg har vært glad en stund nå. Veldig glad. Kanskje litt for glad. Så glad at trist egentlig ikke har eksistert på en stund. Vonde følelser har bare forvunnet helt og holdent, men det har vært så deilig, så deilig, etter alle de månedene med kun vonde følelser og tanker. Endelig litt fri! Jeg har vært glad så lenge nå at jeg til tider har glemt å tenke på at det kanskje ikke kommer til å være sånn for alltid og at jeg kanskje har vært i overkant glad og energisk, og derfor ble overraskelsen litt brå nå den siste uka når jeg plutselig ikke er superglad lenger. Jeg har falt tilbake til å ha endel dårlige dager. På rad. Jada, jada. Alle har gode og dårlige dager, men… Det er ikke sånn. Jeg kjenner forskjell. Det er son en bryter har blitt slått av. Fra å ikke føle trist overhodet, til å føle overdrevent masse trist. Jeg mener… Fra å ikke gråte i begravelsen til sin egen, snille, gode farmor, til å grine hver kveld av minusbeløp på konto, ensomhet og følelse av udugelighet, av forkjølelse, vondt i ørene og at Gizmo bjeffer på alt som finnes av lyder og bevegelser. Men – på den positive siden; jeg gjør ting annerledes nå enn før. Takler på en ny måte. Og jeg tror ikke det er så feil. Jeg tror faktisk det kan hjelpe og gjøre det mindre vondt. Det er i alle fall det jeg håper på, og så krysser jeg fingrene for at dette ikke er starten på et tilbakefall til eviglange, tunge perioder uten pusterom.

Drea desember 20, 2013 Psykisk helse

Babling uten korrektur

Hei. Det er fredagskveld, jeg sitter i sofaen alene. Eller, ikke helt alene, da. Gizmo – eller det som brukte å være Gizmo (story følger) – ligger rett ved siden av meg. Han har ikke rørt seg siden Vilja la seg. Han pleier å ligge som et slakt i sofaen hver kveld når Vilja er her. Det blir ikke mye hvile i løpet av dagen med ei hyper jente løpende rundt, for å si det mildt.

Men ja, tilbake til storyen som jeg sa følger. Gizmo er borte. Han ble med til dyrlegen på tirsdag, fikk narkose og ble barbert. Over hele kroppen.Kort. Kort, kort, kort. Pelsen hans var jo veldig lang, og etter storm og snø og alt som er, så har jeg ikke klart å holde den helt flokefri… Derfor ble det barbering. Æsj. Og med pelsen, mistet han personligheten sin også. I alle fall midlertidig. Håper virkelig han kommer tilbake og blir den Gizmo jeg kjenner. Nå er han ikke til å kjenne igjen, og han er ikke akkurat en veldig gøy hund lenger, stakkar. Gjett om jeg har dårlig samvittighet, da. Dette blir helt klart første og siste gang han helbarberes. Nå skal det sies at det er mulig det er noe annet feil med han også da, så ny dyrlegetur venter på mandag. Men null stress – det er ikke alvorlig.

Ellers? Vel. Jeg har det bedre. Jeg savner å ta bilder, og det er et godt tegn. Jeg har jo ikke rørt kameraet mitt på evig lenge, omtrent. Jeg som tok bilder hver dag. Og som elsket det. I morgen skal jeg ta det med igjen. Uansett hva jeg skal. Kameraet skal være med, og jeg skal bruke det. Mulig jeg har glemt hvordan man tar bilder, men det får vel tiden vise.

Men ja. Det er som sagt fredag, og jeg sitter i sofaen, hører musikk og blar gjennom gamle bilder, og jeg koser meg faktisk. Jeg nyter sekundene uten å tenke på hva klokka er og hva jeg burde og ikke burde. Det er veldig deilig å vite at jeg faktisk kan hygge meg jeg og. Selv om jeg er helt alene (om vi ser bort fra Gizmo-ish som ligger ved siden av meg, selvfølgelig) og ikke har så veldig mange planer eller spennende ting å gjøre i løpet av kvelden.

Tja. Det var vel egentlig alt jeg hadde å komme med og. Den blogginga mi er ikke så veldig givende for andre, vil jeg tro. Jeg husker da jeg hadde mange tusen lesere og var høyt oppe på topplista. Da sa jeg så fint at jeg blogget kun for min egen del, og ikke tenkte på verken press eller lesere. Vel, det var selvfølgelig bullshit. Da stressa jeg jo om jeg ikke blogga hver dag, og det var ikke for MIN del, det. Men nå – nå har jeg jo ingenting å lyve for. Jeg har nesten ingen lesere å lyve for! Så nå blogger jeg jo faktisk for egen del. Ikke for å ha en dagbok, akkurat, men for å kunne bla tilbake og se senere. Jeg er jo en sucker for å tenke tilbake på «hvor mye bedre alt var før», vet du. For helt fornøyd i nuet kommer jeg nok aldri til å bli. Det er nok en folkesykdom, og jeg er hardt rammet. Å være fornøyd og tilstede i øyeblikket man er i, er virkelig ingen enkel sak. Tenk så lett livet hadde vært om det var det, sa hun og innså med ett hvor utrolig paradoksal akkurat den tanken var.