Saturdays whine

selfidrea1

Jeg våkner klokka fire. Hodet er like vondt som da jeg la meg i går kveld i dag og. Nå har jeg hatt den jævla hodepina konstant hver eneste dag i over fire uker. FIRE UKER. Faen ass, jeg må få lov til å klage litt. Jeg blir sprø. Til tider er den verre enn andre ganger, men det er der alltid. Og de siste dagene nå har vært skikkelig ille igjen. Å være bipolar er altså ikke bare ups and downs. Det er idiotiske bivirkninger av medisiner og, som plager vettet av en. Det er ikke så lett å fungere som man skal med en sånn hodepine hver eneste dag. Så mye jeg vil gjøre, så lite jeg får gjort. Hashtag «holde seg i senga»-lørdag.

Fear of the dark

square

Meg, Gizmo og Iron Maiden.

Jeg er så utrolig redd. Jeg mener… Jeg har ikke sjans til å forklare hvor redd jeg går rundt og er hver eneste dag nå. «Det hjelper ikke å være redd», sier de. «Om du går rundt og er så bekymra hele tiden, så skjer det du er redd for uansett!» Okei. Da lar jeg bare være å være redd, da. Jeg bare dropper det! Dropper å være redd for at jeg skal bli mega-deppa i år (som alle andre år), at jeg skal ødelegge skolegangen min, at jeg igjen skal stoppe opp alt i livet og ødelegge alt jeg har jobbet hardt for å oppnå. Jeg dropper å være redd for å gå på den smellen igjen, jeg. Jeg dropper å være redd for å bli så deprimert at jeg ikke husker hvem jeg er, hva jeg kan, hva jeg vil, og alt det gode som egentlig finnes i livet mitt. Jeg trenger ikke være redd, jeg. Det er jo ikke som at det er snakk om liv og død, lissom…

Jeg er redd. Jeg er dritredd, og jeg tenker på det hver eneste dag. Jeg blir ikke mindre redd av å med jevne mellomrom bla i arkivet i bloggen og oppdage at jeg går i samme «syklus» i år også. Nøyaktig likedan. Januar var stille, rolig. Litt vel stille og rolig. Smådeppa. I begynnelsen av februar tok det seg opp, akkurat som i fjor og. Nei, faen-attituden kom på plass. Dette skal jeg klare! Jeg skreiv ubevisst et nokså likt blogginnlegg som i fjor. Nøyaktig likt, kan vi nesten si. Og nå – i begynnelsen av mars (ish) er jeg bare redd. Melankolsk, bekymra og redd. Verken trist eller glad. Bare jævla redd.

Irrasjonell frykt kan man jobbe seg ut av. Rasjonell frykt er det verre med. Jeg føler meg litt hjelpesløs. Jeg har jobbet med meg selv i mange år nå. For hvert år som har gått, har jeg trodd at det neste skulle bli bedre. Men det har jo ikke skjedd til nå, og nå har alle tankene jeg har hatt om hvordan jeg kan holde meg frisk, blitt vage. Å ha en mestringsplan virker mer latterlig enn hjelpsomt. Hva kan jeg gjøre nå? Hva kan jeg gjøre  som kan forhindre en ny krisevår?

Jeg har trodd at jeg har tatt gode valg siden sist innleggelse, at jeg har styrt meg selv stødig gjennom en hypomani, og at jeg har styrt meg unna depresjoner. Nå føles det mer som at jeg ikke har gjort en dritt. At ting egentlig bare har blitt som de har blitt på samme måte som alle andre år. At alt går i den samme løypa igjen, uten at det er noe jeg har gjort som påvirker det. Eller uten at det er noe jeg ikke har gjort, om du skjønner hva jeg mener. Nei, huff, jeg skjønner det nesten ikke selv en gang. Jeg ønsker bare å ha en bombesikker plan, så jeg slipper å bli så sliten av å være redd hele tiden. Også hjelper det vel kanskje ikke å ha en konstant, intens hodepine som bivirkning av en medisin som skal holde meg unna depresjon, heller. Jeg er på fjerde uka nå, and still counting. Ja, ja. Det var dagens… Nei, månedens klageinnlegg. Så nå skal jeg heller fylle leiligheten med rosa ballonger og sukkerspinn, så blir våren helt sikkert topp.

Et råd til helsepersonell og pårørende

orkdaldps

Det er ikke så lett å vite hva man skal gjøre når noen man er glad i sliter psykisk. Eller når man skal gjøre det man ikke vet hva er. Hvordan man skal være der for den som sliter. Hva man skal si. Hva man ikke skal si. Hva man ikke skal gjøre, hva man skal gjøre, hva man bør gjøre. Hva den psyke ikke vil man skal gjøre, men som man burde gjøre allikevel. For det skjer ganske ofte, tror jeg. At man som syk overtaler venner og familie til å la være å gjøre noe de egentlig tenker de burde ha gjort. Så kan utfallet bli katastrofalt, og noen sitter igjen med en ekstrem stor og tyngende skyldfølelse.

Av og til vet ikke psykisk syke mennesker sitt eget beste. Overhodet. Selv om det ikke er enkelt, så tror jeg pårørende og behandlere i mye større grad må følge magefølelsen sin. Jeg bør ikke dra fra henne nå. Så ikke dra, uansett hva hun sier. Han bør ikke få gå alene på tur nå. Så bli med ham! Ikke alltid hør på den syke. Ikke vær redd for å gjøre han/henne sint. Ikke vær redd for å være masete. Ikke vær redd for å bry deg for mye, for det er egentlig ikke mulig. Selv om den du bryr deg om kanskje kan bli jævla forbanna på deg der og da, så er det forbigående. Det er mye bedre å bry seg en gang for mye enn en gang for lite.

I fjor hadde jeg en samtale med behandler og primærkontakt under en av mine innleggelser. Jeg var høyst suicidal, men også redd. Jeg visste ikke helt om jeg virkelig ville dø, men jeg følte jeg måtte. Stemningen under denne samtalen bar preg av det. Stemningen var… Vanskelig å forklare, spesielt nå i ettertid. Den var merkelig. Det var egentlig en helt ordinær samtale, som en av flere i uken. Det var ingenting spesielt med denne, annet enn den kalde, merkelige stemningen. Allikevel endte den på en helt annen måte enn alle andre samtaler. Det skjedde noe som aldri hadde skjedd før; Behandleren tok meg i hånda. Primærkontakten min ga meg en klem. Akkurat som om de visste. Jeg gikk ut derfra, gråt og tenkte at nå skal jeg dø. Nå skjer det virkelig.

Det ble ikke sånn, og derfor kan jeg – nå i ettertid – reflektere litt over hva som skjedde den dagen. Og hva som ikke skjedde. Det som skjedde var jo at alle tre visste hva som foregikk. Alle tre visste hvor tankesettet mitt var, og alle tre visste at jeg var kapabel til å gjøre realitet ut av tankene. Alle visste at jeg var i en fase i en bipolar lidelse som er mest kritisk med tanke på selvmord. En blandet episode, hvor man både er opp og ned på samme tid. Manisk og deprimert. Eller i dette tilfellet, siden jeg var godt medisinert mot mani, hypoman og deprimert. Kritisk var det uansett. Alle tre visste at jeg gikk ut fra det rommet med planen klar.

Det som ikke skjedde… Vel. Ingenting skjedde, annet enn et håndtrykk og en klem, som jeg selvfølgelig – fortapt i min egen depresjon som jeg var – tok som en slags velsignelse. Nå hadde jeg lov til å dø. Nå var det greit for dem. De sa ha det bra. Så jeg gikk. Helt alene, uten noen råd, uten veiledning, uten hjelp. Der og da var det både befriende og tungt på samme tid. Det gjorde det enklere å ta beslutningen. Jeg fikk fred fra å gnage på skal, skal ikke. Det føltes som om beslutningen ble tatt utenfor min kontroll. Den ble tatt for meg. Det jeg i dag ikke skjønner er hvordan det er mulig at jeg da havnet på helt feil valg – når jeg følte at jeg som syk ikke var alene om beslutningen? Var det ikke akkurat derfor jeg var innlagt? For å få hjelp til å holde blikket beint? Til å unngå å ende opp med et destruktivt valg i en så livsviktig avgjørelse – bokstavlig talt?

Hvorfor ble det egentlig sånn? Det aner jeg virkelig ikke. Hadde jeg – som jeg er nå – vært min behandler, så hadde jeg mye heller stroppa meg fast i en sykebil og sendt meg til en psykiatrisk avdeling med større sikkerhet, enn å la meg gå derfra. Det hadde ikke blitt noen klem som kunne ha blitt tolka som en «ha det»-klem, men en «jeg-beklager-for-at-jeg-gjør-noe-du-ikke-vil»-klem. Som behandler hadde jeg visst at det sinnet jeg antagelig hadde fått mot meg fra pasienten, en dag hadde forvandlet seg til stor takknemlighet.

Slike episoder finnes det mange av. Mange går bra, andre ikke. Og selv om dét selvfølgelig verken er pårørende eller helsearbeidernes feil, så er det så små ting som kan utgjøre enorme forskjeller. Hvorfor skal både det norske helsesystem og pårørende være så redde for å trå feil? For å være for mye i veien? Om jeg skal gi ett eneste råd til pårørende som ikke helt hva de skal gjøre med sine nærmeste som sliter, så er det å følge magefølelsen. Ikke vær redd eller holde tilbake i frykt for å være innpåsliten. Bestem. Ta avgjørelsene for dem. Ikke la de sitte sammenkrøket i sofaen hjemme alene og gruble på alternativene de har. Ikke gi dem alternativer. Bestem. Si at sånn som ting er nå, så gjør vi det sånn. Helt til magefølelsen din klarer å gi slipp på frykten. Magefølelsen er virkelig et mektig verktøy. Bruk den. Ta heller i mot litt kjeft en gang for mye enn en gang for lite. Tål det, og vær forberedt på å i ettertid bli tilegnet en lang og varm takketale.

Placebo-psykdom

bwmystery

Gammelt bilde som er rævva retusjert.

Plutselig tror jeg at alt bare er i hodet mitt. At jeg egentlig ikke er bipolar, at det bare er en feil som har blitt gjort, at jeg egentlig bare har latet som hele tiden. At jeg overdriver og skaper noe som egentlig ikke er der. Jeg tenker at jeg ikke har noen diagnose, at det bare er en slags placebo-effekt, om vi kan kalle det dét, både i positiv og negativ retning. At jeg lurer meg selv og kroppen min.  At jeg blir høyt oppe for at jeg tenker at jeg kan bli det. At jeg blir deprimert for at jeg har vært det før. Jeg tror jeg kan styre det, at det ikke er kjemisk oppi den der merkelige skallen min, og at jeg egentlig bare holder alle for narr.

Men så merker jeg jo at det ikke er sånn. I høst sov jeg veldig, veldig lite, og hadde allikevel dobbelt opp med energi og dobbelt tempo. Jeg ble faktisk ikke sliten, og det er noe som ikke er mulig å fake over tid. Det går bare ikke. «Du er fremdeles logga på facebook når jeg legger meg, også er du jammen logga på før jeg står opp og – selv om jeg står opp tidlig!»  Så fyker jeg rundt, prater høyt og raskt og får kallenavnet Duracell. Jeg prøver ikke. Det bare er sånn.

I det siste har det vært mye å gjøre. Etter en litt skeiv start på året, har jeg hatt veldig lyst til å bare lure alle sammen igjen. Bare ta frem denne påståtte sykdommen, bli hyper og dobbelt så effektiv – som i høst. I natt var jeg pent nødt til å jobbe med bilder som skulle leveres i dag, så jeg var ikke i seng før rundt halv tre-tre. Jeg heiv i meg en sovepille, sovnet drøye kvarteret senere, men våknet allikevel helt av meg selv kvart på seks. Flott, tenkte jeg. Da kan jeg sove lite og styre meg inn i en oppe-tilstand, så jeg kan ose over av energi og kreativitet i vår også! Så jeg kan produsere mye bedre bilder, så jeg kan imponere både meg selv og andre! 

Etter kun én sånn natt, er jeg utslitt. Jeg bobler ikke over av energi som jeg planla å gjøre. Jeg lurer ikke verden. I stedet er jeg dødssliten, pessimistisk og litt… Småtrist. Ikke noe alvorlig trist, altså. Jeg er ikke motløs og hater verden og livet. Jeg har det veldig fint. Jeg er bare dritsliten etter én natt uten nok søvn, og har har vært i feber-form i hele dag. Om det er influensa som er på vei som gjør meg sliten og gir meg feber, eller om det er lite søvn som gjør det, det er jeg faktisk litt usikker på. Før i dag trodde jeg førstnevnte. Nå tror jeg bare at jeg har dyttet meg selv litt ut av balanse, men i motsatt retning av hva jeg hadde sett for meg. Jeg tror ikke lenger at jeg bare kan dytte meg selv verken i den ene eller den andre retningen. It is what it is. I natt skal jeg sove.

Øyne som ikke smiler

vindu«Du har ingen god dag nå, har du vel?», sier han.
«Jeg hører det på stemmen din.»
Jeg blir stille. Holder igjen tårene, for ja, mer skal ikke til.
«Hallo?»
«Hallo.»
Jeg konsentrerer meg så han ikke skal høre gjennom telefonen at jeg gråter, men stemmen brister.
Han spør ikke lenger hva det er. Hvorfor jeg er trist. Hvorfor jeg gråter. For det vet han svaret på.
Jeg vet ikke. Når jeg enten allerede er eller er på vei til å bli deppa, så er «jeg vet ikke» setningen jeg sier mest.
Jeg vet aldri noe som helst. Jeg har ingen svar. Derfor lar han nå være å spørre.
Han har lært meg å kjenne. Han kjenner meg.

«Jeg kan se det på øynene dine», sier hun.
«Når du smiler uten å mene det.»
Jeg ser meg i speilet. Prøver å smile. Ler nesten litt, for nå så verken øynene eller smilet særlig troverdig ut.
Jeg blar frem bilder av meg selv på telefonen. Selfie-Drea. Selfie-Queen.
Jeg har aldri tenkt over det, men nå ser jeg det jeg og. Øynene smiler ikke, men smilet og trutmunnen er mer troverdig.
Jeg vet hva de sier. Jeg er selvopptatt, selvsentrert og alt for glad i mitt eget tryne.
Nei. Det jeg ser i speilet er ikke bra nok. Det jeg ser på bildene, det er hakket bedre.
Kroppen er bedre. Jeg kjenner vinklene mine. Kroppen min, som jeg føler er på størrelse med en flodhest, ser slankere ut.
Hun forstår. Hun har vært der selv.
eyes3

«Aner du hvor egoistisk det er å ville dø? Hvordan tror du det er for oss?»
Klumpen i halsen vokser. Jeg ser i gulvet.
Blikket hennes er hardt. Såret. Sint.
Den dårlige samvittigheten vokser. Selvfølelsen krymper.
Jeg er håpløs. Hva er det jeg gjør med mennesker? Jeg er ond.
«Selvmord løser ingenting! Det skaper bare sorg hos oss som er igjen, vi som bryr oss om deg.»
Det er ikke med meningen. Jeg tenker på det hver eneste dag. Jeg vil dere ikke noe vondt.
Tvert i mot! Jeg tror det er bedre for dere å slippe frykten hver eneste dag.
Sorg falmer. Den er ikke konstant. Denne frykten er.
Hun forstår ikke.

«Du er ei så flott jente! Du fortjener bedre!»
Jeg smiler, men ser ned i gulvet, for øynene smiler ikke.
Er det kun flotte mennesker som ikke bør ta livet sitt? Som fortjener bedre?
Jeg er ikke flott. Hun aner ikke hva hun prater om. Hun vet ikke hvor håpløs jeg er.
Jeg fortjener å dø. Hadde hun kjent meg ordentlig, hadde hun visst det.
Da hadde hun ikke ment at jeg er flott. Da hadde hun ikke ment at jeg fortjener bedre.
For det er bare flotte mennesker som gjør det.
Samtidig gjør det litt godt at hun mener jeg er flott.
Jeg vet hun mener godt. Jeg vet hun mener det hun sier.
Men hun kjenner meg ikke.

(Dette er ikke tanker jeg har nå om dagen, altså.)

Vi er ikke alle like

depressed

En jævla deppa Drea i 2013.

Nå kommer jeg helt sikkert til å høres ut som en utakknemlig drittunge, men det er absolutt ikke meningen. Jeg skal prøve å forklare det så godt jeg kan. Når man sliter med depresjoner, strømmer det til med mennesker som har egen erfaring med det, som så gjerne vil hjelpe med alle mulige råd. Drikk grønn te! Ikke tenk negativt! Bruk positiv tankekraft, tenk at dette klarer du! Tren! Vær sosial! Ikke vær redd for våren! Ikke stress! Ikke tenk at du blir deprimert igjen i år som tidligere år! Gjør ditt, gjør datt. Ikke gjør dét, og ikke gjør dét. Gjør sånn, for det fungerte for meg! Det er sånn man takler depresjoner. Jeg skjønner de sier det i beste mening, men det fungerer dessverre motsatt.

Når man har vært syk i mange år, så begynner man etterhvert å kjenne seg selv og sykdommen sin ganske så godt. Man har helt sikkert et stort støtteapparat rundt seg, og man har helt sikkert prøvd en hel drøss med greier for å ta knekken på depresjoner. Man har helt sikkert oversikt over hva som har fungert for andre. Man har helt sikkert ganske så god oversikt over det meste, for er det noe som interesserer oss, så er det vår egen helse og psyke. En bipolar depresjon kommer helt uten grunn. Man trenger ikke være trist i utgangspunktet. Det trenger ikke å ha hendt noe. Den bare kommer, just like that. Det er en kjemisk reaksjon i hjernen. Den er ikke utløst av hendelser som dødsfall, endring i samliv eller hverdagsliv. Det er derfor den er så vanskelig å gjøre noe med. Det er ikke bare å drikke litt te, trene regelmessig eller ikke frykte at dette skal være starten på en ny, tung depresjon som kan ende katastrofalt. Så enkelt er det bare ikke.

Du vil ikke tro hvor mange som kommer til meg med alle mulige tips, som om dette var det enkleste i verden. Som om å unngå en dyp depresjon er noe man burde lære seg etter så mange år – siden det fungerte utmerket for dem. Å bli friskere er ikke kun medisiner og terapi, sies det. Men for meg føles det sånn. Jeg jobber med meg selv og hvordan jeg skal takle ting hver eneste dag. Jeg prøver å gjøre gode valg. Jeg har prøvd trening som et forebyggende tiltak, uten hell. Jeg har lagt meg inn tidlig i en depressiv episode, også uten hell. Jeg drikker grønn te. Jeg snakker høyt om hva jeg føler og tenker og mener. Jeg prøver å unngå alkohol når jeg innerst inne vet at jeg ikke har godt av det. Jeg har mestringsplan i samarbeid med DPS. Jeg har fri tilgang til å bli innlagt når som helst. Når det passer megJeg prøver hvert eneste år! Jeg trenger ikke tusenvis av råd jeg selvfølgelig allerede har prøvd. Jeg trenger ikke hjelp fra andre som – no offense – ikke aner hvordan jeg er. Hvordan min sykdom er. Som ikke kjenner meg. Som ikke kjenner til min sykehistorie.

Jeg syns det er supert at ting har fungert for deg, men psykisk sykdom er svært individuelt. Kom gjerne med tips og råd, men ikke snakk til meg som om det du sier er fasit. Ikke snakk til meg med lille venn-tonen. Ikke si til meg at jeg en dag kommer til å forstå. Ikke si til meg at jeg en dag kommer til å klare det du klarer. Ikke si at jeg en dag kommer til å sette pris på sykdommen – og ikke hate den. Jeg får hjelp. Både fra et profesjonelt behandlingsteam og meg selv. Jeg trenger virkelig ikke bedrevitende prekener daglig fra flere enkeltsåtende mennesker med egen erfaring, mennesker jeg ikke en gang kjenner.

Jeg sa jeg sikkert kommer til å høres ut som en utakknemlig drittunge. Det får så være. Det er tungt å hele tiden skulle få høre at det egentlig er min egen feil at jeg ikke unngår depresjoner hvert eneste år. At jeg ikke gjør de rette tingene. At jeg antagelig ikke vil eller prøver nok. At jeg ikke er åpen for å prøve ting som foreslås. At jeg ikke er åpen for endring. At jeg ikke har skjønt det enda. At jeg ikke har knekt koden som de har gjort. For all del, kom gjerne med tips og råd – men da må dere lytte først. Høre på hva jeg har å si, og ikke bare gå ut i fra at jeg er som alle andre. For det er jeg ikke. Det er ingen av oss. Vi har våre historier, og selv om man ofte finner mange likheter, så er vi ikke et fellesskap. Vi er ikke én. Vi kan aldri forstå hverandre fullt og helt, og ingen av oss er eller har mer rett enn den andre. Ikke vær nedlatende mot meg. Jeg er stolt av alt jeg gjør, selv om jeg – i motsetning til deg – enda ikke har funnet noen vidunderkur.

Not prepared after all

redhead1

Tenk at det snart er tre år siden jeg skrev dette innlegget, hvor jeg for første gang snakket høyt om depresjoner og tunge perioder. Jeg nevnte ikke bipolar lidelse, for det var jeg ikke helt klar for på det tidspunktet, men jeg blottla meg og fortalte om det jeg skjemtes mest over. For ja, det var mye skam, og på den tiden – selv om det kun er tre år siden – ble ikke sånt pratet like mye om som i dag. I dag er ikke terskelen for å dele sine historier om depresjon like høy. Vi ser mer og mer av det, noe jeg mener er helt topp, uansett hvordan folk velger å ordlegge seg. Noen mener det har blitt en trend. Jeg mener det har blitt større åpenhet og mindre tabu. Det er to helt forskjellige ting.

Nøyaktig to måneder etter det innlegget, postet jeg dette, hvor jeg gikk mer inn på bipolar lidelse og hva med det som skremte meg mest. «Ting er vanskelige og jeg er mye redd. Redd for hvordan livet mitt skal være med bipolar lidelse. Jeg er fullt klar over at mange lever fine, normale, gode og glade liv med bipolar lidelse, men… Hvordan blir mitt liv? Hvordan skal jeg klare å unngå store depresjoner i fremtiden?», skrev jeg. Nå sitter jeg her, tre år senere, og har egentlig ikke kommet så veldig mye lenger. Tankene har nok endret seg noe, for nå har jeg jo levd med diagnosen en god stund og vet mer hvordan den «rammer» meg, om jeg kan si det på den måten. Problemet er at jeg ikke har hatt noen bedring til nå. Jeg lever ikke et fint og normalt liv enda. Jeg unngår ikke store depresjoner. Vel. Det er kanskje for tidlig å si om denne våren enda, for ting kan jo bli bra, men for øyeblikket lover det ikke godt.

Jeg begynte å grine på skolen her om dagen, helt uten grunn. Jeg satt alene ved bordene i kantina, og begynte plutselig å grine. Jeg hadde mest lyst til å legge meg ned på gulvet, lukke øynene og stenge hele verden ute for alltid. Jeg kjente igjen det velkjente presset i brystet, stigende puls og økende kroppstemperatur. Jeg gikk til toalettet, satte meg ned på gulvet med ryggen mot veggen og tok en time out. Jeg kjenner meg selv, jeg kjenner tegnene. Jeg vet hva jeg bør gjøre, og jeg vet hvordan jeg kan bedre noe som er på gang. Allikevel hjelper det ikke nok.

Det gjør så vondt at sånt er nødvendig. Det gjør så vondt å kjenne alle de kjipe tegnene komme på nytt, i år som alle andre år, uten at de føles noe bedre. Hvordan blir det fremover? Hvordan skal jeg komme meg gjennom skolegangen? Hva skjer om jeg ikke klarer det? Hva skjer med penger om jeg feiler? Studielånet? Hva skal jeg gjøre etter studiet, om jeg faktisk kommer gjennom? Hvorfor må det være sånn her? Hvorfor kjenner jeg ingen bedring? Kommer det til å bli akkurat som før? Eller kommer medisinene til å hindre meg fra å bli helt lost denne gangen?

I høst følte jeg meg så godt forberedt på våren. Godt forberedt med planen klar om det skulle dukke opp noen tidlige tegn på depresjon. Sammen med Tiller DPS hadde jeg laget en mestringsplan som skulle være et godt redskap. Nå skjønner jeg ikke hvordan jeg kunne føle det. Jeg er så absolutt ikke forberedt. Jeg har ingen god plan. Jeg har et valg mellom pest og kolera; Gå gjennom en ny helvetesvår, eller ta ECT-behandling (elektrosjokk-behandling) som kan gi meg problemer med korttidshukommelsen. Og dét er jo veldig praktisk når man er under utdanning… Eller jeg kan håpe at den nye medisinen gjør jobben sin og forhindrer en total krise. Skjønner du hvorfor jeg er nervøs, eller? Hvorfor jeg stresser og blir helt satt ut av spill så fort jeg kjenner på tidlige tegn på depresjon? Jeg er livredd, sint og trist på en og samme gang. Jeg blir så fort motløs når det kjennes ut som at alt settes i gang på nytt. Jeg orker ikke. Jeg orker virkelig ikke.

My dearest

threeeeevilja
Endelig ble det Vilja-helg! Ei helg med jenta som er så ubeskrivelig god! Ei helg full av planer. Vi skulle både på skøyteisen og en tur i bassenget, for det hadde Vilja bestemt. Hun var veldig ivrig på å vise meg hvor flink hun har blitt til å gå på skøyter. I det minuttet jeg ser henne når jeg henter henne, så endrer det seg i meg. Det er alltid like godt å høre henne rope «mamma!» når hun ser meg. Gleden i stemmen hennes, den lille kroppen som kommer løpende for å bli løftet opp i armene, lykkelig og tilfreds.
På butikken kjøpte vi hver vår rosa drikkeflaske. «Den er bra, sjø, mamma! Jeg har sånn hos pappa!», sa hun ivrig, og forklarte meg i detalj hvordan den fungerte. At det var umulig å søle med den.
Så tok vi bussen hjemover. Vi satte oss bakerst, da alle de andre setene var opptatte. Noen hadde tegnet på seteryggen foran henne, noe hun selvfølgelig både la merke til og kommenterte.
– Det er ikke lov til å tegne på setene, mamma.
– De bør komme i fengsel, sier hun humoristisk.
Så ler hun.
– Små barn tegner på setene, men ikke jeg, for jeg er stor. Også har jeg ikke med meg blyant , da. Ikke tusj heller.
Jeg måtte le. Den type latter som bare er ekte tvers gjennom. En latter som Vilja får frem til stadighet, som gjør meg lykkelig fra innerst og ut. Så ler hun og, og vi er i gang. Domino-effekt.
Vi drar hjem, fyller saft i de nye, rosa drikkeflaskene våre. Vi skåler. Og ler. Dagen går så alt for fort, og plutselig er hun i seng, klar for å lade batteriene for en høyst aktiv morgendag. Jeg blir sittende på stua og høre henne snorke lett inne på soverommet. Den skapningen der. Hun er den beste i verden.

Midt på natta våkner jeg med feber og en enorm trang til å… Vel. Spy. Hei, spysjuka. For et latterlig tidspunkt å komme på. Du er ikke velkommen her. Det ser ikke ut til å plage den noe særlig, for den forsvinner ikke. Den vil heller ikke høre på meg når jeg sier at den heller kan komme neste helg.

Vilja drar hjem til far tidlig på lørdag. Jeg ligger i sofaen med pleddet og selvmedlidenheten på, men det er ikke omgangssyken som plager meg mest. Det er savnet, det er følelsen av at jeg ble fratatt denne dyrebare helga med jenta mi, at det er to uker til neste gang, og at jeg med ett føler meg som en mor som ikke er der nok. Jeg strekker ut arma for å få tak i drikkeflaska mi, og ser plutselig på Vilja sin – som fremdeles står på bordet full med fruktfest-saft. Jeg begynner å grine. Sånn på ordentlig, tårene bare renner i ukontrollerbare strømmer av typen som ikke er så lett å stanse. En fin kombinasjon av omgangssyke, Vilja-savn og den voksende, tunge følelsen i brystet jeg har kjent på i det siste.

Jeg er stolt av meg selv

dreaod dreaold2

Av og til tenker jeg at jeg har levd et langt liv. At jeg har opplevd utrolig mye, på både godt og vondt. Mer enn snittet på min alder, tror jeg. Det er jo bare spekulasjoner, men… Jeg har virkelig opplevd veldig, veldig mye. Mye har jeg nevnt på bloggen, noe har jeg latt være å nevne. Å miste pappa som fjortenåring, overgrep, alvorlige depresjoner, angst og innleggelser. Så har vi alt det gode. Alt det merkelige, fantastiske jeg plutselig befinner meg midt i, uten å helt skjønne hvordan jeg – av alle mennesker – havnet der. Opplevelser som alltid kommer til å være printet fast i minnet – in a good way. Det er merkelig å tenke på hva som kommer av hva. Hva som trigger hva. Er alt dette bipolar lidelse? Eller hadde livet mitt hatt alt det gode, merkelig, fantastiske som skjer meg uten denne diagnosen? Hadde jeg vært den samme uten alle vonde opplevelser? Det tviler jeg virkelig på.

Sånn sett er jeg utrolig glad for at alt som har skjedd, har skjedd. Misforstå meg ikke, det er utrolig mye jeg helst skulle vært foruten, som sliter meg ut fremdeles. Overgrep sitter i. Det ødelegger virkelig noe i en. Det er ikke bare sånt en sier. Det setter igjen en følelse som dukker opp i hver eneste situasjon som kan lokke frem minner fra overgrep. Ens seksualitet skades. Og kanskje blir den aldri helt som den bør være igjen, heller. Kanskje blir man aldri helt «normal».

Allikevel må jeg si at det har kommet noe positivt ut av alt. Og jeg er stolt av meg selv. Jeg er ikke redd for å si at jeg virkelig er stolt av meg selv. Over hvor stor forståelse jeg har fått for en hel del jeg ellers ikke hadde skjønt ett fnugg av. Hvor reflektert jeg er. Hvor god menneskekjenner jeg føler jeg har blitt. Hvor intelligent jeg føler at jeg er. Og hvor målbevisst og bestemt jeg er, som får meg til å faktisk nå målene jeg setter meg. Gang på gang.

Jantelov driter jeg i. Jeg er stolt av meg selv, jeg har oppnådd mye i livet allerede, men er så absolutt ikke ferdig. Jeg skal oppnå mine største drømmer. Jeg skal komme dit jeg vil. Jeg skal fortsette å lære, både om meg selv, andre mennesker og alt annet som interesserer meg. Jeg skal utfordre meg selv til å vokse som menneske. Som medmenneske. Som et intelligent vesen, og ikke minst som fotograf. Jeg skal påvirke mennesker i positiv retning, og være et menneske som sprer gode ting – og ikke vonde, og jeg skal bli en fotograf som får til. Som «kicker ass».

Alt det vonde som har vært og som antagelig kommer i livet skal ikke styre meg over tid. Noe av det styrer meg fremdeles, men poenget er at det skal jeg overvinne. Mitt motto har alltid vært at man kun lever én gang. For det er det jeg tror på. Jeg tror vi kun har én sjanse til å gjøre så mye ut av det livet vi har fått, og det skal jeg jammen gjøre også. Å leve et liv uten å bruke sitt potensiale, uten å strekke seg etter store, hårete mål – det er ikke noe liv for meg. Jeg vil sitte der som åttiåring og fremdeles være stolt. Og jeg skal ikke la dårlige opplevelser og vonde stunder ødelegge for det. Jeg skal ikke ødelegge for meg selv.

Jeg kommer så absolutt til å møte motgang hvor alt dette glemmes. Hvor jeg ikke tror på noe av det. Hvor jeg igjen sliter med å skjønne hvorfor jeg i det hele tatt gidder å prøve, og hvor jeg er alt annet enn stolt av meg selv. Kanskje allerede nå i vår. Hvem veit. Jeg kan godt spy ut floskler som «What doesn´t kill you makes you stronger» og alle slike velkjente sitater, for det er faktisk sant. Alt jeg har overlevd i livet, har gjort meg til et mye mer reflektert menneske enn jeg hadde vært uten. Jeg er stolt over hvor mye jeg tåler, samtidig som jeg ikke har noe problem med å være sårbar. Eller vise det. Jeg er stolt over alt jeg gjør for å ikke bli like syk som jeg har vært i flere år nå. Alt jeg prøver å gjøre for å forebygge. Alle gode valg jeg tar nå som jeg ikke klarte å ta før. Jeg er sterk, og jeg er svak. Og det gjør meg enda sterkere.

Og dette er nok det mest pompøse og klissete jeg noen gang kommer til å skrive. Men jeg lar det gå denne gangen. 

Standby

heartFoto: Tove Karlsen, mammaen min

I innlegget fra i går kveld nevnte jeg at jeg henger litt med nebbet. Jeg gjør det for tiden. Jeg er sliten. Jeg er ikke lenger SuperWoman. Gizmo har flyttet til en ny familie, noe jeg syns er kjempetrist, men også veldig nødvendig. Jeg gruer meg mer enn jeg gleder meg til alle avtaler, konsentrasjonen er helt håpløs, og jeg har mareritt og sover kjempedårlig hver eneste natt igjen. Det er tyngre å komme seg opp av senga på morgenen. Jeg vil helst gjemme meg under dyna og glemme alle plikter, møter og avtaler. Ligge der i min egen sengeboble.

Det er ikke det at det er så ille å komme seg opp av senga i seg selv. Det er endringen. Ikke at jeg må røre på kroppen, men at jeg må opp og inn i et nytt miljø – selv om det kanskje bare er snakk om min egen stue. Eller steget fra stua og ut i kulden. Nytt steg. Så inn i bussen. Enda ett. Ut av bussen. Nytt miljø, mennesker, nye ting å møte. Hvor ofte har jeg ikke hatt lyst til å sitte på bussen og aldri gå av. Bare sitte der, innerst og bakerst, bli med hele runden om og om igjen, til jeg har misset alle avtaler og planer for dagen, så jeg kan bruke de resterende kreftene på å komme meg hjem igjen.

Heldigvis er det ikke så ille med meg nå. Jeg kommer meg opp av senga, jeg kommer meg ut, jeg kommer meg både på og av bussen. Jeg møter opp, jeg gjør det jeg skal – og det går veldig bra, selv om jeg kanskje hadde i overkant med nerver før jeg kom i gang. Jeg har det fremdeles bra. Jeg bare merker disse små tingene som er merket med rødt på det som kalles «mestringsplanen» min. Jeg følger med, og lar egentlig resten gå av seg selv. Vi skal jo ikke drepe alt av livet, heller. Kan ikke selge bjørnen før den er skutt, lissom! Haha. Det jeg mener er at jeg kan ikke hoppe ut i endring av behandling før jeg vet om det faktisk er en ordentlig bipolar nedtur som er på vei, eller om det bare er… Blå dager. Livet. I mens står jeg på standby, og er klar for å bare fortsette uten å gjøre noe, men samtidig forberedt på å sette i gang ekstratiltak for å gjøre en endring fra i fjor. We got this. (Hørtes jeg veldig pompøs ut nå..?)