life through an iPhone lens

11 2015-04-16-21.12.28skinny brighter dobbeldrea olddrealillegizzzz

Det er juleferie, og det å gå fra å ha noe å gjøre konstant til å plutselig sitte i sofaen uten så veldig mange planer, det gjør meg smågal. Ikke får jeg til å se en tv-serie og kose meg med det uten å føle meg stressa, og ikke kommer jeg på så veldig mye annet å gjøre heller – sånn annet enn å trene. Så da har jeg fått meg en ny hobby. Jeg har begynt å bla gjennom alle bildene jeg har tatt med mobilen de siste… Tja, tre-fire årene. For ja, jeg har dem alle sammen, i ei mappe på Dropbox. Der lagres de automatisk hver gang jeg kobler til telefonen. Det er noen bilder, for å si det mildt…

Det som kanskje er mest interessant med det, er at jeg har tatt bilder gjennom alle periodene mine. Både i gode og i dårlige. Flere av disse er tatt i de verste periodene, faktisk, uten at man kan se det så godt på dem – annet enn at jeg er ganske så mye tynnere enn ellers. Når jeg tenker meg om, tror jeg samtlige av disse er fra perioder som ikke har vært helt topp. Det forundrer meg litt hvor mange «selfies» jeg tar i depresjon. Det er jo litt motsigende, sånn egentlig, men jeg tror det er for å se hvordan jeg ser ut gjennom et kamera, og ikke bare i speilet. Jeg føler meg jo aldri komfortabel med det jeg ser i speilet når jeg er deprimert. Jeg er ikke mye mer komfortabel med det som vises på telefonskjermen heller, men… Det handler vel kanskje om fokuset. Fokuset jeg får på å ville se bra ut. Tynnere. Penere. At jeg prøver å se så bra ut som mulig. Kanskje får jeg ett bilde hvor jeg ikke syns jeg ser like jævlig ut som jeg føler meg.

Det overrasker meg veldig hvor god jeg var til å late som. Hvor god jeg var til å se tilsynelatende glad og fornøyd ut. Hvor godt jeg skjulte at jeg egentlig hatet alt og alle, og helst bare ville slippe å være her. Det overrasker meg på grunn av forskjellen mellom det jeg følte og det jeg utstrålte. Jeg klarte nok ikke å se like glad og fornøyd ut hele tiden, og det var nok ikke sjelden det skinte gjennom hvordan jeg hadde det. Som for eksempel på ei håndballtrening jeg måtte overtale meg selv til å dra på. Jeg tålte ingenting. Jeg tålte ikke å kaste vekk ballen, jeg tålte ikke å bli stoppet i angrep. Jeg var på gråten hele tiden, og til slutt fikk jeg så panikk at jeg måtte løpe ut i gangen og sette meg i trappa for å ikke besvime. Og da grein jeg og.
Eller som for eksempel de mange turene på butikken hvor det antagelig stod skrevet over hele fjeset mitt – og egentlig hele kroppen og, i form av et veldig tydelig kroppsspråk – hvor ukomfortabel jeg følte meg ved å være akkurat der.
Eller besøkene hos legen, hvor jeg stirret i gulvet, fikk klump i halsen og tårer i øynene med en gang han begynte å prate.

Det er rart å se tilbake på de siste fire årene gjennom mobilkameraet. Om det er dette alle andre ser av meg, så forstår jeg nesten de som mener at jeg antagelig ikke har det så ille som jeg skal ha det til. At jeg bare blogger om psykisk sykdom for oppmerksomhetens skyld, for å få sympatilikes og overdrevne kommentarer om hvor flott jeg er. Men bare nesten, for det er fremdeles galskap i mine øyne å skulle lyve på seg en hel masse problemer kun for å få sympatilikes.

Damned if I do, damned if I don’t?

brunettedrea

Jeg har ikke merket at jeg har vært over normalen i energinivå og humør i høst heller. Men det har jeg vært. Det merker jeg jo nå, når jeg ikke lenger kan fyke rundt 24/7, sove kun tre-fire timer, fotografere, mingle, gjøre skoleoppgaver, fotografere enda mer og aldri ta pause – uten å bli sliten overhodet. Ikke litt en gang. Jeg mener… Den følelsen man får med en gang rumpa treffer sofaen etter en travel dag. Den der «åh-det-var-godt-å-sette-seg-ned»-følelsen. «Her skal jeg sitte resten av kvelden, senke skuldrene og bare slappe av med en latterlig teit tv-serie.» Sånn har det ikke vært. Om jeg har sittet i sofaen, så har det vært for å jobbe. MacBooken på ei pute i fanget, noe som ikke akkurat er en optimal stilling å arbeide i. Skuldrene er hevet høyere enn øreflippen,  men muskelsmertene som selvfølgelig er en konsekvens av det, overser jeg totalt.

Nå blir jeg sliten. Jeg er trøtt, jeg trenger søvn og jeg har begynt å tenke igjen. Reflekterer over hvor flott høsten har vært, samtidig som jeg innser at alle som – uavhengige av hverandre – har kalt meg «Duracell-Drea», faktisk har hatt et poeng. Høsten har vært perfekt. Det har vært over snittstreken, men det har ikke vært for mye. Ikke i det hele tatt. Alt har gått helt utmerket. Jeg har oppført meg (mesteparten av tiden), jeg har ikke gjort noe jeg angrer på. Ikke mye i alle fall, og ikke i alvorlig grad. Som høsten har vært, skulle jeg ønske hele året kunne vært.

For nå er jeg redd igjen. Haha, hvor lei er jeg ikke av å skrive slike negative, teite, sutreblogginnlegg om hvor redd jeg er. Redd for depresjon, redd for våren, redd for å ikke klare å fullføre det jeg har begynt på, redd for å ikke klare å fortsette i samme tempo (for det vil jeg jo!), redd for å ikke klare å gjøre ting så bra som jeg vil, redd for å ikke fortsette den gode fremgangen som jeg har hatt denne høsten med tanke på fotografering, redd for å plutselig en dag nå sitte her hjemme og grine av ingenting. Redd for å være så redd for å bli deprimert at jeg ubevisst fremprovoserer det helt på egenhånd.

Jeg tar meg selv i å tenke på alle mulige måter å motarbeide denne lille «nedsvingen» til normalen på. Eventuelt enda lenger ned. Slutte på medisiner, sove mindre, sosialisere meg mer, ta på meg enda fler oppgaver, slappe av minst mulig. Jeg tror jeg er den eneste i hele klassen – og kanskje resten av Norge og, for den del – som har gruet seg til juleferie. Jeg er redd for at en pause kan sette meg i en dypere pausemodus enn jeg ønsker. Jeg er redd for at å sette seg ned, roe ned og puste ut kan være starten på nok en dvaleperiode. Jeg er redd for at jeg er «damned if I do, damned if I don’t.» Ææææ, nei, nå er det nok bekymringsprat her. Nå skal jeg heller ta på meg et headset, sette på fin musikk og gå meg en en lang kveldstur, for det kan i alle fall ikke skade.

Jeg er Drea og

Det å ha en diagnose på papiret har antagelig en hel drøss med ulemper, men det er spesielt èn som jeg merker plager meg veldig. Den er selvfølgelig forståelig, men det er allikevel veldig… Slitsomt. Når jeg har gode perioder, sånn typ helt vanlige «jeg-er-meg-selv»-perioder, så er det vanskelig å få lov til å være det. Prater jeg mye en dag, så blir det sett på som ei blinkende rød varsellampe. Tar jeg på meg mye å gjøre, så er det også det. Blir jeg sint – det samme der og. Jeg får aldri bare være normale ting uten at det blir sett på som symptomer på at en mani eller depresjon er på vei.

Som jeg sa lenger oppe her, så forstår jeg det jo. Folk er bekymra. De vil ikke se meg rett til topps og like langt ned igjen like raskt. Det vil jo ikke jeg heller. Men – give me a break, lissom. Jeg få lov til å være noe annet enn manisk og deprimert. Jeg få lov til å være litt voksen, og lære meg å vite når jeg er meg, helt på egenhånd, og når det enten er på vei til å vippe over eller under. Dette høres kanskje litt… Kaldt ut. Litt egoistisk. Det er ikke ment sånn. Jeg blir bare litt sliten av at det ikke bare er jeg skal tenke på alt og analysere alt, men at også alle andre skal det. Jeg føler ikke jeg får være Drea lenger, men heller bare bipolar.

I love life

Jeg er så glad for at jeg lever. Jeg tror ikke det er mulig å kjenne på den følelsen jeg sitter med nå uten å ha villet det motsatte så uendelig mye at man har vært helt ytterst på kanten. Jeg er så utrolig glad for at jeg lever, og det er helt ufattelig for meg at jeg faktisk kunne ha vært død. Det er ufattelig for meg at jeg var klar for det, og til og med ville det mer enn noe annet. Men her sitter jeg, og er så glad for at jeg fremdeles lever.

I blant kommer det scener i tv-serier som virkelig rører meg. Jeg begynte nesten å grine nå nettopp, da ei jente tok en heroinoverdose på badet hjemme hos seg og broren, som altså bodde sammen med henne på grunn av misbruket hennes. At hun kunne gjøre noe sånt mot ham! Dø der på badet, hvor han kom til å finne henne. Så lite empatisk! Men så kommer jeg på hvordan det er. Hva man tenker, hva man ikke tenker og hvorfor man gjør som man gjør.

Jeg har ikke blogget på lenge nå, rett og slett for at jeg har vært opptatt med å nyte det å leve. Jeg nyter hver eneste dag. Jeg jobber hardt med det jeg liker best, og jeg jobber hardt for å komme dit jeg vil med tanke på skolen, fotografering, jobb, fremtid og alt det der seriøse man må tenke på i blant. Samtidig er jeg fremdeles like redd som jeg ble med en gang årets depresjon slapp taket. Jeg har ikke vært frisk hele året rundt på… Evig lenge. Jeg har enda ikke klart det, jeg har enda ikke kommet dit. Det gjør at jeg stiller meg selv det samme spørsmålet gang på gang; Kommer jeg til å dø neste år? Eller kommer 2016 bli året da ting virkelig forandres – til det bedre? Det er umulig å vite nå, og begge deler er mulige. Her sitter jeg, nyter livet og er glad for at jeg lever, og tenker «Vær så snill, ikke dø neste år. Jeg vil virkelig leve, for jeg har så altfor mye jeg skal være med på! Jeg har så altfor mye jeg skal oppnå.»
Om jeg blir deppa til våren, så håper jeg noen kan finne frem dette blogginnlegget og lese det for meg. Høyt. Gang på gang på gang, så mange ganger som trengs. Hver dag, så jeg ikke får rom til å gi opp.

Men aller helst slipper noen det.

Merkelig nostalgi

Jeg har i det siste tenkt en god del på dette med institusjonalisering. Jeg har nettopp kommet inn fra en sen joggetur i både regn og vind, og mens jeg jogga, dukka låten Catch & Release av Silversun Pickups opp. For to år siden var det The Birds av Apparatjik og Hold on, hold on av Neko Case som ble det årets depresjons-theme. I år ble det Catch & Release. En låt som plutselig ikke lenger bare inneholder melodi og tekst, men som har en hel depresjon i seg. Det skaper ganske motstridende følelser, siden låtene ble spilt mye av en grunn; Det er rett og slett ekstremt gode låter. Jeg elsker dem. Så hva skjer når man hører igjen en låt man elsker, men som også minner om depresjonen man nettopp har kommet ut av? Jo, det skal jeg fortelle deg. Det skaper en slags merkelig nostalgi.

Det er derfor jeg kommer inn på det der med institusjonalisering. Jeg er ikke så sikker på om jeg tror at avhengighet av sykdom, symptomer og det kaoset det kan skape, kun kommer fra å være innlagt på en institusjon over lengre tid. Jeg tror kanskje det kan ha minst like mye med å være syk over lengre tid å gjøre – innlagt eller ei. Jeg kan ta meg selv som et eksempel. Jeg er vant til store svingninger. Jeg er vant til at jeg kan være i ekstase og jeg er vant til at jeg kan være alvorlig deprimert. Når jeg kommer i normale faser, uten verken det ene eller det andre, kan hjernen fungere sånn at jeg ser tilbake på stunder i de ulike (ekstreme) periodene og tro at jeg faktisk savner dem. Jeg skriver tror, for det er jo egentlig ikke realitet. Jeg savner ikke å være så deprimert at jeg ønsker å dø. Jeg savner ikke å ligge i senga uten krefter eller lyst til å komme meg opp. Men det skjer altså noe i hjernen allikevel, som gjør at jeg ikke helt blir vant til at ting er normale. At ting er rolige, uten masse action. Noe skjer sånn at jeg sser tilbake på vonde perioder i livet med en merkelig nostalgi jeg ikke helt forstår.

Midt opp i alt som skjer når man er syk, så får man kanskje en eller annen form for forståelse. Ens egen psykiske helse er viktig for en. Man blir nesten sykelig opptatt av alt som har med diagnosen sin å gjøre. Jeg for eksempel, jeg abonnerer på poster og innlegg i google som inneholder ordet «bipolar». Ja, det er sant! Jeg får en mail hver gang en ny sak som inneholder ordet «bipolar» dukker opp. Det er ganske så sært. Jeg har googlet alt om alt, så jeg har nesten blitt et vandrende wikipedia når det kommer til diagnoser og psykiske lidelser. Når man har en psykisk lidelse, og er så utrolig opptatt av den, så gjør det godt å møte mennesker man kan få forståelse av. Det gjør godt å få prate om sin lidelse. Sine problemer. Sine utfordringer. Og at de blir tatt på alvor. Det er litt som da jeg gikk på barneskolen og forstuet anklene til stadighet. Det førte til at jeg gikk på krykker sånn cirka tretten ganger, selv om jeg antagelig ikke trengte dem i mer enn fire av tilfellene. Skaden var reell, for jeg forstua jo foten alle gangene, men krykkene var kanskje litt overkill i de fleste av dem. Men så var det det der med forståelse og at skaden i foten min ble anerkjent for å være en reell skade som alle kunne se.

Jeg tror veien er kort til å bli institusjonalisert. Eller at man plutselig passer til alle beskrivelsene av münchausen syndrom. Det skal ikke mye til før man blir så vant til det livet med sykdom, at man faktisk «savner» sykdommen når den egentlig ikke er på sitt verste. Så blir man syk av å være frisk(ere). Man har vært syk så lenge at man kjenner symptomene sine ut og inn, og når man er frisk nok til at de ikke lenger dukker opp av seg selv, så har man blitt så syk at man fremprovoserer dem. Er det ikke ganske merkelig, egentlig? Når man blir kvitt sykdommene man har slitt med i evigheter, så dukker en helt ny opp; Trangen til å være syk, behovet for å få forståelse, og behovet for å bare være noe. Jeg ser ikke på det som å «fake» psykiske sykdom, og heller ikke som et karaktertrekk, men som en helt egen psykisk sykdom.

Det er mulig det er veldig vanskelig å forstå alt det der. Jeg forstår det ikke helt selv, men jeg er glad for at jeg tenker (for) mye. Jeg er glad jeg er fast bestemt på å ikke bli så syk som jeg har vært noen gang igjen, og jeg er glad for at jeg virkelig har tro på at det er mulig. Jeg er glad for at jeg er ærlig med meg selv, og både kjenner til svakhetene og grensene mine. Hva jeg klarer på egenhånd, hva jeg trenger hjelp til. Hva som er realitet og hva som ikke er det. Hvilket liv jeg vil ha, og hvilket liv jeg ikke vil ha. Når man er frisk, så er det ikke så vanskelig å se sånt lenger – selv om jeg til stadighet føler den der merkelige nostalgien.

Bipolar

holdfast

Hold Fast på Familien. Etter en energisk og heftig konsert! Deres nye album heter forresten «Bipolar», noe jeg syns er en veldig morsom tilfeldighet – derav tittelen i dette innlegget.

Jeg ligger i senga, men sovner ikke. Kanskje prøver jeg litt for hardt og, siden jeg vet jeg skal tidlig opp i morgen. Siden jeg vet at lite søvn ofte kan sette i gang en prossess jeg bør være foruten. Men jeg får ikke sove, og før jeg vet ordet av det, har jeg en hel bok i hodet. Jeg tenker på bokmål, og setningene bare dukker opp – en etter en. Jeg plukker opp mobilen og noterer stikkord, for jeg vet at jeg aldri i verden får sove før det er gjort. Jeg legger den fra meg, og snur meg mot veggen i fosterstilling – slik jeg alltid ligger når jeg sover.

Men nei. Heller ikke nå får jeg sove. Alt jeg klarer å tenke på er å skrive alt det som fyker rundt i hodet mitt med en så stor hastighet at de fleste antagelig hadde blitt svimmel. Jeg innser at jeg ikke kommer til å sovne før det er gjort, så jeg heiser det hvite flagget, tusler inn på stua og setter meg under pleddet i sofaen. Macen plasserer jeg i fanget, åpner Word og spyr ut ord på de hvite arkene. Word vommit. I et helvetes kaos. Den ene setningen henger ikke på greip med den neste, men det gjør ingenting. Jeg vet jeg kan rydde opp i det senere. Nå gjelder det bare å få alt ut, så jeg kan få sove. En liten opptur er i emning. En kontrollert sådan. Så lenge jeg ikke mister fotfeste, er det ikke bare helt greit – men også veldig, veldig etterlengtet. Kreativiteten vil jeg ikke være foruten.

Frykt

_MG_5498-as-Smart-Object-1

Hele dette året har vært helt annerledes med tanke på psyken min enn tidligere år. Høsten har alltid vært en bra tid, hvor jeg har glemt alt som heter depresjon og angst. Jeg har trodd at jeg aldri skal bli deprimert igjen noen gang, og at alt egentlig har vært over. I år vet jeg at det antagelig ikke er sant. Nå tenker jeg mye på neste vår. Jeg tenker mye på om jeg kommer tilbake til den tilstanden jeg har vært i en periode på seks måneder i strekk de siste årene. Det gjorde jeg for så vidt i begynnelsen i fjor og, men det gikk liksom over utover høsten. Nå er jeg livredd. Jeg er virkelig livredd for at jeg skal miste lysten til å leve igjen, og at jeg en dag skal «lykkes» i å gjøre slutt på det hele. vet jeg at jeg ikke ønsker å dø, men jeg vet også at det lett glemmes når ting står på som verst. Det er akkurat derfor frykten er så stor nå. Hva om det faktisk går galt til slutt?

Fra skolestart og til nå har ting gått i ett. Og jeg har hatt det kjempebra, og kost meg med alt jeg har hatt å gjøre. Når jeg nå først setter meg ned og tar en liten pause, kjenner jeg plutselig hvor sliten jeg faktisk er. Hvor stressa jeg egentlig har vært i det siste, og at det kanskje har vært litt i det meste laget – spesielt med tanke på at jeg ble utskrevet fra DPS dagen før skolestart, etter en fire måneders lang innleggelse. Det er ikke så lett å komme ut av den der onde sirkelen, når man først har slitt med skikkelig tunge og alvorlige depresjoner i flere år. Tenk hvor lang tid jeg har vært deprimert til sammen, når jeg i seks måneder i året har vært deppa! Det blir flere år med depresjon, det.

Det er dette jeg kjenner til. Det er dette livet jeg har blitt «vant» til nå. En bra høst og en jævla tung vår. Slik har det vært i seks-syv år. Hvorfor skal det endres nå? Hvorfor skal neste år bli et godt år uten alvorlig depresjon og innleggelser? Jeg kjenner jeg blir sliten av å tenke så mye på det. Jeg blir nesten deprimert av å tenke på at jeg en dag kommer til å bli skikkelig deprimert, og det er egentlig en ironisk vri på det hele. Jeg blir deppa av å tenke på om jeg kommer til å bli like deppa som før igjen. Dette er en høyst dødelig sykdom. Kommer jeg noen gang til å få noen år uten tunge, alvorlige depresjoner, selvmordsforsøk og innleggelser? Eller kommer jeg faktisk til å dø av denne lidelsen? Tanker om depressive tanker skaper depressive tanker. Men allikevel klarer jeg ikke la være. Jeg er redd. Jeg er sjitredd, som vi sier her i Trondheim, og det er tungt å gå rundt og tenke på det nesten konstant hver eneste dag.

Surroundings

blackpride stuff landskap ilovelamp

Bare noen random bilder fra byen. I går var jeg forresten ute PÅ byen, og det var veldig så gøy, helt frem til jeg skulle dra hjem. I det siste har jeg hatt mye hodepine, synsforstyrrelser og vært svimmel, og det var ikke før jeg leste bloggen til Sandra at jeg tenkte på at det kan være tegn på at det kanskje har gått litt vel fort i svingene i det siste. Jeg ble utskrevet fra DPS dagen før skolestart, og siden det så har det jo gått i ett. I natt ble det tydeligvis nok stress og inntrykk, og jeg besvimte på gangveien. Da jeg kom til meg selv, verken så eller hørte jeg som jeg skal. Det var svart, og stemmene rundt meg hørtes ut som om de var under vann. Det var umulig få noe fornuftig ut av lydene, og hele greia var ekstremt skremmende. Det har skjedd før, og selv om det egentlig ikke er så veldig dramatisk, så er det ikke særlig gøy der og da. Jeg kom heldigvis til meg selv etterhvert, og ble kjørt hjem av snille folk i legevaktbilen.

Så ja. Sånn går det i blant, når man ikke klarer å kjenne sine egne begrensninger. Jeg og Nora (og Guapo!) gikk tur i marka i går, og også da hadde jeg veldig hodepine og vondt syn. Det var jo da jeg bare skulle ha bestemt meg for å holde meg hjemme… Ja, ja. Kanskje jeg lærer til neste gang! I dag skal jeg i alle fall ikke stresse overhodet, og heller omtrent bo i senga. I morgen er det jo mandag igjen. Noe sier meg at det kommer til å bli travelt nok igjen da og, selv om jeg skal prøve å roe ned et par hakk.
dreaognoris

Regnbuebarn

ballongvilja ballong2

Det er sol i Trondheim. Det er sol, varmt, klamt og herlig. Sommeren hadde vi gitt opp, men plutselig – litt sent – kom den allikevel. Som et overraskende, friskt vindpust – bare uten vind. Jeg sitter på trikken på vei hjem fra skolen. Jeg ser utover byen som viser seg fra sin beste side i solskinn, og tenker at like raskt som sommeren kom, like overraskende og friskt forsvant depresjonen som satt så hardt i det siste halvåret og. Det er rart. Det er rart å tenke på at det var så hardt at det til og med var vondt å puste, sånn rent fysisk. Det er borte. Jeg føler eller mener ikke det lenger. Nå vil jeg ikke lenger bare bli borte eller forsvinne ned i madrassen og forbli der for alltid. Nå vil jeg være her, gå skole, bli flink, være. Bare være, hvor enn påfallende poetisk det høres ut.

Men. Like brått og overraskende som sommeren kom, forsvant den. Plutselig en morgen regner det, og etter et par uker i strekk med ei varmende sol gjennom vinduene, blir man alltid like overrasket av væromslaget – selv om man egentlig bare har ventet på å våkne til det hver eneste morgen. På et blunk er det høst. Jeg vet at det kan være sånn med meg og. At på et blunk så går det fra kjempebra til megakjipt. Plutselig er jeg tilbake dit jeg ikke vil være. Kanskje blir det både regn og sol samtidig for meg og, slik det var i år, om du henger med på den dårlige metaforen. Opp og ned samtidig. Kaos. Frutrasjon og forvirring. Det gjør meg ekstremt redd. Regnbuebarna. Ordet fikk akkurat en ny betydning for meg. Jeg håper ikke det blir sånn denne gangen, men jeg tør ikke tro på at det ikke blir det. Og selv om jeg egentlig vet at det alltid kommer nye dager med sol, så er det ikke så lett å huske det midt i en snøstorm, liksom. Det blir så tungt om det går alt for lenge mellom de gode, fine dagene. Men akkurat nå – er det fint. Nå er det solskinn inne selv om det pøser ned ute.

Jeg er en scam

Jeg blar nedover bloggen, og leser fine kommentarer på disse utdragene i serien jeg valgte å kalle «Psykehus». Utdrag jeg ikke klarte å dele der og da, selv om jeg egentlig ville, men som jeg nå tør å ta frem. De er ærlige, men allikevel så skjuler de en hel del. Det er mye jeg ikke forteller og. Som hvor forferdelig et menneske jeg er i mani/hypomani. Hvor ondskapsfull jeg kan være i likegyldighet. Hvordan jeg har en tendens til å alltid ønske noe annet enn det jeg har. At jeg aldri klarer å være i et forhold og oppføre meg som man skal gjøre. At jeg aldri klarer å holde på noe over tid. At stabilitet er et fremmedord, og at jeg må starte på nytt med alt – gang på gang. At jeg ikke evner å leve et A4-liv, og heller drømmer om et usannsynlig liv som høyst sannsynlig aldri kommer til å bli til virkelighet.

Det er så trist at du som er ei så vakker og flott jente skal slite så mye, får man ofte høre. Det tar jeg selvfølgelig som en kompliment. Hei, vakker og flott er jo nevnt, og det er aldri feil. Men er det ikke like trist om man ikke er vakker eller flott? Er det ikke alle triste skjebner like… Triste? Eller er det ekstra trist når man er vakker og flott, som altså da hadde et bedre utgangspunkt? Og… Hvorfor mener du jeg er vakker og flott? Du aner ikke hvor feil du tar.

fakesmile

Jeg er sikker på at du er like vakker på innsiden som du er på utsiden, får jeg også høre i blant. Dere skulle bare visst. Jeg er ikke vakker på innsiden. På utsiden kan jeg til tider føle meg litt vakker. Men slettes ikke alltid. Oftere føler jeg meg ikke vakker i det hele tatt. Men på innsiden? Der er det enda sjeldnere jeg føler det. Jeg skulle ønske det var sant. Jeg skulle ønske jeg klarte å være så vakker som jeg vil være. Men det er et prosjekt jeg nå har gitt opp. Jeg har mistet håpet om å klare å være et menneske jeg selv kan være stolt av over tid, og ikke bare en gang i blant.

Hvorfor? Jeg har nevnt en del av hvorfor ovenfor. Det ligger i min natur å aldri være fornøyd. Jeg ser alltid etter det ekstreme. Jeg søker det sjeldne. Jeg passer ikke inn i et A4-liv, uansett hvor mye jeg prøver eller vil. Jeg ser ikke på meg selv som en god mor. Jeg er ingen god datter, søster, venn eller kjæreste. Jeg forsvinner til tider, og blir borte i måneder. Vennskap forsvinner. Familie er redde for hva jeg skal finne på. Søsken må tåle å se meg stirre dem rett inn i øynene å si at det ikke er deres business om jeg vil dø, og at om jeg vil dø – ja, så klarer jeg det. De må tåle å høre at det er ingenting de kan si eller gjøre. De må tåle at jeg likegyldig ler dem rett opp i trynet, som om det var et valg av sokker det var snakk om, og allikevel tilgi. Og de tilgir. Gang etter gang. Hvem fortjener slik tilgivelse?

Jeg blar nedover bloggen igjen. Leser ordene som står der nøye. Jeg finner frem chatsamtalene på Facebook som kommer fra fremmede som forteller meg at de setter pris på meg. At de setter pris på ordene jeg rabler ned på bloggen. Det gjør meg selvfølgelig glad, men samtidig får jeg lyst til å svare dønn ærlig og si at jeg er en scam. Jeg forteller ikke hele sannheten. Jeg deler ikke alle sidene. De verste holder jeg for meg selv. Tidligere gjemte jeg dem i håp om at de en dag skulle forsvinne. At jeg skulle forandres. Nå gjemmer jeg dem bare av skam.