Modell: Maylen

Jeg ønsker alltid å være best. Det har jeg alltid gjort. På fotballbanen, på håndballbanen, på skolen, i svømmehallen. Uansett hvor og uansett hva. Konkurranseinstinktet har vært enormt – så enormt at jeg en gang ble så sint i gymtimen at jeg kastet en håndball midt i fjeset på ei jente i klassen. Jenta stakkars, hun deiset rett i bakken. Jeg spilte dessuten volleyball helt alene – selv om vi var fulltallig. Jeg ville vinne, og de andre var ikke gode nok.

I dag konkurrerer jeg ikke lenger i idrett. Ikke har jeg gym, heller. Men jeg har store mål og drømmer om å bli en jækla god fotograf. En fotograf som folk vet hvem er, en fotograf som tar så fine motebilder at de blir publisert i allverdens magasiner. For ja. Så høyt sikter jeg, faktisk. Det er det jeg vil. Og det er liksom det eneste jeg vil og.

I klassen er vi vel rundt femti fotograf-studenter. Et fåtall av disse kommer til å jobbe med foto. Vi snakker… Under 10%, antagelig. I alle fall ikke mye mer. Markedet jeg vil inn i, er enda smalere. Det er dessuten talentfulle mennesker rundt omkring som er mye flinkere enn meg. Konkurranseinstinktet i meg vræler. Jeg vil vinne! Men det er faen ikke lett.

Nå banner jeg mye, ser jeg. Eller… Alt er relativt. To ganger er mye for meg. Men det var en digresjon, for det jeg skulle til å si var at det så absolutt ikke er lett å ta bilder. Det er ikke bare å plukke opp kameraet, si «smil» og trykke på knappen. Ting kommer ikke av seg selv, og uansett hvor mange ganger jeg til nå har stått bak kameraet og tatt «så kalte» fashion-bilder siden jeg begynte med det i september, så blir det aldri helt rett. Det er alltid noe å sette fingeren på i ettertid. Ett eller annet jeg tenker jeg burde ha endret. Noe jeg tenker jeg burde ha gjort. Det føles som at de beste bildene er de bildene jeg ikke tok. De jeg burde ha tatt, men som jeg – i «kampens hete», om vi kan si det – ikke fikk med meg.

Det er ikke lett å ta bilder. Man har et kamera, man har modeller (som ikke nødvendigvis har stått så mye foran et kamera før), man har noen til å gjøre sminke. Så må man ha location. Så må man ha bra lyssetting. Så må man ha interessante klær. Så må huden se bra ut. Så må fingrene se bra ut. Håret. Så skal det være handling i bildet. Man holder på i minst seks-syv timer, og så skal alt klaffe. Så… Gjør det liksom ikke det.

Selv om konkurranseinnstinktet omtrent alltid er der, så hender det seg jeg tenker «Hvordan i all verden skal jeg klare dette, som hele tiden gjør så mange feil?!» Så prøver jeg å minne meg selv på at jeg ikke begynte på skole før i august i fjor. At jeg ikke begynte med fashion-fotografering før i september. Joda, jeg har tatt bilder lenge – men jeg har jo aldri lært! Det er dessuten lenge siden jeg utfordret meg selv. Siden jeg vokste.

Men. Jeg må jo feile. Jeg skal jo det! Jeg skal gjøre feil på feil på feil på feil, og til slutt skal det sitte. Jeg prøver å ikke forvente for mye av meg selv, selv om det er vanskelig å la være. Jeg har sett flere bilder fra folk som i dag har gjort det ganske så bra som fotografer, som tidligere har gått på Fotofagskolen. Jeg har sett bildene de tok mens de gikk der, og sammenligner dem med mine. Da føles veien utrolig lang. Jeg er ikke like flink som de var. Misforstå ikke. Jeg er fremdeles fast bestemt på å kicke ass, og jeg skal slite meg i hjel for å få det til, men jeg må innrømme at jeg er litt nervøs og. Det er ikke bare-bare.