Fotograf: Drea Karlsen Modell: Leah Tanda MUA: Leah Tanda (Trykk på bildet for å åpne det i nytt  vindu.)

Ett av bildene fra en shoot jeg hadde med Leah i forrige uke. Er hun ikke flott?! Vi har jo fashionprosjekt for tiden, men energien min har delvis satt en stopper for gleden over det. Nå kjenner jeg energien komme tilbake, og jeg gleder meg veeeeeldig til en ny shoot på onsdag. Jeg tror den blir utrolig bra, nemlig! Og jeg skal få bilder som kan gli rett inn i porteføljen. Og som faktisk kan få bli der ei stund og…  Jeg er tilbake til å jobbe på så hardt jeg bare kan! Uten at det blir for mye. Sånn passe. Jeg må jo jobbe siden jeg skal bli så god som jeg skal bli!

Modell: Oda S. // Trend Models
MUA: Jeanette Hansen

Åh, som jeg elsker å ta bilder. Det er vel noe jeg har sagt typ tusen ganger før, men… Jeg har så lyst til å bli skikkelig god! Dette bildet tok jeg i høst, og det var en veldig morsom shoot med en veldig flink modell. Noe annet jeg syns er utrolig morsomt er å skrive. Jeg har vært glad i å skrive siden før jeg kunne skrive, jeg. Jeg kjøpte en veldig fargerik skrivebok året før jeg skulle begynne på skole. I den skrev jeg en liten historie om en «rev å en grevlin i skogen». Jeg tror det var et ekorn med inni der og. Bokstavene var selvfølgelig feil vei her og der, jeg manglet en g på «grevling» og jeg hadde ikke helt kontroll på å/og-reglene, heller… Høhø, neida. Poenget er at det første jeg skreiv altså var ei lita fortelling. Og siden den gang har jeg vært veldig glad i å skrive.

Her om dagen kom jeg over at Kvinneguiden trengte nye spaltister, og jeg tenkte «ja, hvorfor ikke! Jeg kan da sende inn en tekst eller to.» Så det gjorde jeg. Om jeg ikke fikk svar innen et par uker, så hadde det ikke vært av interesse. Det skal jeg ikke gå rundt og tenke noe særlig på, tenkte jeg. Får jeg svar, får jeg svar. Får jeg ikke, får jeg ikke. Verre er det ikke. Vel. Det tok ikke mange dagene før jeg faktisk fikk svar, og jeg siterer redaktøren «jeg synes du har en utrolig god penn!» og «du skriver så godt at jeg gjerne vil ha flere tekster fra deg.» Sånt er godt å høre fra mennesker som vet hva de prater om. Mennesker som ikke trenger å gi komplimenter, som faktisk ikke en gang trenger å svare. Da betyr det noe. Det er ærlighet. Så da tar jeg det til meg, og kjenner det blir en selvtillitsboost med tanke på det å en gang gi ut en bok. Eller to. Eller fem. Forfatterdrømmen (som har vært der siden jeg var sånn cirka syv) lever fremdeles.