Jeg er her fremdeles, jeg bare … vel, gjør ikke så mye. Jeg er litt omvendt jeg, og går visst litt i hi på våren i stedet for vinteren. Det positive med det: Jeg skriver. Psykehus er jo i redigeringsfasen, så der er det kanskje ikke så mye skriving, men jeg har jo bestemt meg for at å gi ut bare den i livet ikke er nok (selv om det samtidig er mer enn nok og, om du skjønner). Målet er å få gitt ut en roman en gang og. Å skrive noe som ikke er om meg selv er mye vanskeligere, men jeg skal klare det og. Eller, vel … første mål er å få et «ferdig» manus, med en start og en slutt. Det er ikke bare-bare, men hei. Jeg er i gang, jeg er motivert og jeg er målbevisst. Og jeg har tid. Masse, masse tid.

Det blir nok dårlig med blogging på meg frem til vi befinner oss i Marbella om under to uker. Da skal det blogges, dere! Da skal kameraet bli tatt i bruk igjen og, i massevis. Mer badedrakt-selfies, hahaha. Nei, gud, som jeg gleder meg til en ordentlig ferietur. Om du har noen gode boktips til meg til ferielesing, så legg veldig gjerne igjen en kommentar på dette innlegget! Jeg trenger gode bøker med i kofferten. Sydentur = strand, sol og bøker. Sånn er det bare! Hugs. 

Her kommer litt fler bilder fra i går! Vi spiste på Vapiano, som egentlig var et helt supert konsept! Da vi gikk inn fikk vi hvert vårt kort, så var det ulike «stasjoner» å bestille fra. Pasta, salat, pizza etc. Jeg gikk for en calzone som smakte helt magisk! Så var det bare å ta med kortet til kassa og betale til slutt. Stedet var utrolig koselig, maten var knallgod og alt gikk superkjapt. Et sånt sted hadde det ikke vært feil å hatt i Trondheim! Jeg likte det. Men nå må jeg nesten pakke resten av tingene mine her, før jeg fyker til flyplassen. Det er deilig å reise, men det er faen meg deilig å dra hjem igjen og – spesielt når man har både kjæreste og valp som venter der hjemme. Savn! ♥

Jeg måtte prøve den nye badedrakten fra HM her i Tallinn på før jeg stikker til spa-avdelingen og chiller! Da ble det en liten fotoshoot på hotellrommet og, det er jo så utrolig fint lys her. Jeg har et hjørnerom, så jeg har store vinduer rundt hele rommet! Bloggvennlig, så det passet meg jo bra. Godt å føle at kroppen begynner å bli trent igjen og! Nesten-null alkohol er nok ikke så dumt når det kommer til å være/føle seg sunn heller. Nei, Im off to spa! Jeg skal kose meg. ♥

I dag var jeg en tur innom Trondheim Vegan Fair for å ta litt bilder, og da fant jeg denne veganske oreo-donuten! Altså, se på den da! Magisk. Den var faktisk veldig god og, og sjukt mettende, så jeg klarte ikke spise opp mer enn halve. Jeg kommer nok ikke til å slutte å spise kjøtt (for jeg er enormt glad i det), men en sånn donut kan jeg godt ta i blant, ass! Nå skal jeg sove litt på sofaen, før jeg skal på jobb (som vekter) ikveld. Travel lørdag! Da blir det ekstra digg med søndag i morgen!

Jeg kunne seriøst ha levd på kyllingsalat med fetaost, jeg. Hver dag, hver uke, hver måned, hvert år. Jeg hadde ikke blitt lei! Det er så utrolig godt! Jeg er rimelig bortskjemt og da, for det er alltid Vegard som står for middagen. Vi spiser kyllingsalat ganske ofte, og små endringer i ingredienser gir nok variasjon til at ingen av oss blir lei. Se, så magisk godt det ser ut da!

Heaven!

Når vi nå er inne på sunn mat; det er vel på tide å komme seg på trening og. Både mandag og i går var såpass travle dager at jeg ikke rakk særlig mye trening, så i dag skal jeg komme meg på treningssenteret og få til ei skikkelig økt. I forrige uke ble det jo hele fem økter, så at det blir litt færre denne uka gjør absolutt ingenting. Alt med måte, er det ikke noe sånt? Hilsen Drea, 28 år, som spiste Daim-sjokolade til frokost …

Jeg er så sentimental. Jeg trodde ikke jeg var det, for jeg har alltid vært litt … badass. Litt tøff. Ikke lettrørt, ikke en pyse. «Sentimental» har vært et alt for mykt ord for meg, liksom. Men så har jeg altså innsett at jeg er utrolig sentimental og en sucker for nostalgi allikevel. Disse bildene får meg på gråten, men gir meg også et smil om munnen. Det er små øyeblikk fra en fin barndom. Det er kjærlighet og varme. Det var før jeg oppdaget at livet ikke alltid er så lett, og den barnlige, naive måten å tenke på savner jeg i blant. Jeg hadde gjort mye for å føle på den igjen, bare for noen minutter. Men som mamma så fint skrev i kommentarfeltet; «etter alt kommer noe». Det var så fint sagt, syns jeg. Kanskje det blir en boktittel en dag! Og det er sant det hun sier. Jeg er omringet av kjærlighet og varme nå og, og kanskje kjenner jeg faktisk på den der naive, barnlige livsgleden til tider, i små øyeblikk, selv om det ikke er konstant. Og kan man egentlig håpe på noe mer?