Dagen i dag. Jeg og Vilja gikk rundt i byen, tok en frappe på Starbucks, dro hjem og bakte kake, fikk bursdagsbesøk av bror, dro deretter på besøk til noen herlige Chow Chow-valper (æh, jeg ble forelska! Så forelska at jeg helt glemte å ta bilder) og nå er Vilja i seng og jeg er klar for en kort kveld i sofaen før også jeg finner drømmeland. Det har vært en fin dag – og nå gleder vi oss allerede til en ny dag i morgen.
Jeg har tenkt mye på denne diskusjonen som har oppstått rundt Vixen Blog Awards. Jeg har lest både kronikken til Ulrikke Falch og kommentaren til Sophie Elise (om dette med forbilder, fiksing av utseende og etc, for den som ikke har lest), og har i grunn kranglet enormt mye med meg selv i etterkant av det. Jeg er på mange måter enige med begge to. For det første, så syns jeg det er ekstremt dumt at det har blitt sånn at vi jenter fikser på utseende vårt. At det har blitt normalt. At vi får så store komplekser for hvordan vi ser ut, at vi velger å forandre oss. Jeg klager seriøst nesten daglig over de tre linjene i panna mi som bare blir tydeligere og tydeligere med årene (for hver dag, viker det som for meg!), og selv om Vegard (som den beste kjæresten han er) daglig forteller meg at jeg er verdens vakreste, at jeg er ekstremt pen og fin og flott, så klarer jeg ikke la være å hate linjene i panna mi på daglig basis. Folkens. Jeg fyller tjueni år i år. Jeg nærmer meg tredve. Jeg sover med sminken på og tar absolutt ikke vare på huden min og drikker alt for lite vann, så … ja. Kanskje finnes det andre løsninger enn botox for å få disse kritiske linjene til å bli mindre fremtredende. Og if not; so fucking what? Jeg er snart tredve og har rynka mye på panna de siste årene, si.
Samtidig syns jeg der er bullshit å si at «du er så mye finere som du er» og legge all skyld og alt ansvar for unge jenters selvtillit og selvbilde over på enkeltpersoner. Jeg syns det blir for dumt å peke på Sophie Elise og rope ut at hun er et dårlig forbilde. At hun har skyld i alle unge jenters problemer med eget selvbilde, liksom. Det er strengt tatt ikke realiteten. «Verden er ikke rosa og den er ikke sort hvitt heller», skriver Sophie Elise. Det er jeg enig i. Unge jenter kommer alltid til å være usikre på seg selv. Sophie Elise startet ikke det. Hun er ikke roten til alt. Hun er heller et resultat av det. Et resultat av dagens samfunn, og hvorfor skal vi kaste stein på henne, og samtidig synes synd på alle andre unge jenter som blir påvirket? Greit nok, hun er et forbilde. Hun er synlig. Hun har påvirkningskraft. Men bør vi ikke huske at hun kun var seksten år da hun ble norsk kjendis for fullt? Bør vi ikke lese boken hennes, Forbilde, og skjønne henne – i stedet for å skylde på og hate?
Det er ikke enkeltpersoner vi må forandre. Det er ikke enkeltpersoner vi må hate, skylde på eller fordømme. Det er ikke fair. Vi må heller … tjæ. Jeg vet ikke. Jeg har ikke løsningen. Det er vanskelig. Vel, her er i alle fall meg og linjene i panna mi. Jeg hater dem enda, jeg er sikker på at jeg hadde vært mye finere uten, men jeg skal prøve å la være å falle for fristelsen. Prøve å ikke falle for fristelsen for en quick fix, så får jeg heller kjøpe meg en god fuktighetskrem og bli flinkere til å fjerne sminke før natta, pluss drikke mye mer vann enn jeg gjør. Men … er det i grunn noen stor forskjell? Spiller det i grunn noen rolle hvilken metode jeg bruker for å bli kvitt/dempe det jeg ikke liker med meg selv? Er det greit så lenge det ikke er en sprøyte? Er det sånn at jeg blir mye finere om jeg klarer å fjerne linjene ved hjelp av en krem enn av botox? Er det da innafor å si «åh, så fint det ble!», fordi det er mer sosialt akseptert? Fordi det er mer naturlig? Bare en tanke.
Jeg elsker håret mitt! Klippen, fargen, alt. Endeliiiig. Rosa ftw!
Da jeg våknet i dag og sjekket klokka på mobilen, så jeg at jeg hadde fått en interessant mail som jeg valgte å åpne med en gang, selv om jeg var i halvsøvne og ville sove mer. Da jeg leste mailen derimot – da bråvåkna jeg, og måtte dessuten vekke Vegard for å vise ham mailen og! Det var en skikkelig god-nyhet der. Jeg har følt meg skikkelig glad i hele dag på grunn av det, og nå kan jeg nesten ikke vente til … vel, til jeg får vite mer om det! Og til jeg tør å fortelle mer om det, ikke minst. Om det blir noe av da! Om det går som jeg håper. Nå krysser jeg bare fingrene skikkelig hardt for at alt skal ordne seg, at jeg faktisk får dette i havn! Jeg skal i alle fall gjøre mitt aller beste for å få det til.
I dag var jeg dessuten hos frisøren og stussa håret litt, så nå ser det mye sunnere ut etter bleikinga mi, haha. Også tok jeg litt bleiking i etterveksten, så nå er det enda blondere! Så nå er spørsmålet … skal jeg gå for å være blondie, eller skal jeg farge det pastellrosa? Jeg har alltid hatt lyst på pastellrosa hår, og nå har jeg jo sjansen. Hva syns dere? I need help!
Jeg ønsker meg et selfie-rom. Haha, hvor teit er ikke det? Men jeg mener det dønn seriøst. Jeg skulle ønske leiligheten vår var mer selfie-vennlig. Misforstå meg ikke, jeg liker leiligheten vår, den er superkoselig og ligger sjukt sentralt, men den er jo ganske liten, og dermed står det ting overalt. Da er det ikke mye plass til å ta bilder av seg selv. Oh, the struggles, dere …
Nå skal jeg kure håret litt igjen, så håper jeg at jeg kan kjøre på med en ny bleiking snart. Jeg har så lyst til å bli ordentlig blondt, akkurat sånn jeg vil ha det, med en eneste gang! Jeg er så utålmodig. Meeeen, jeg har ikke spesielt lyst til å få helt ødelagt og slitt hår heller. Så da får jeg vel bare belage meg på å se litt snål ut på håret en stund. Bleh … Og okei, det slo meg nettopp at dette må være det mest overfladiske blogginnlegget jeg har skrevet på en god stund. Bear with me! Hugs.
Jeg la ikke merke til at jeg var tom for medisinen min før jeg skulle legge meg, og da var det for seint å finne et åpent apotek, så nå sitter jeg i sofaen, klokka er elleve minutter over sju og jeg har fremdeles ikke sovet. Trenger visst den derre medisinen for å få sove for tiden. Teller ned nå, til apoteket åpner, så jeg kan få litt søvn. Som jeg hater å ikke sovne, selv om jeg er stuptrøtt. Jeg er jo trøtt, og jeg vil jo sove, men jeg finner liksom ikke roen, øynene klarer ikke å holde seg igjen, kroppen klarer ikke ligge stille. Dermed, i mens; gamle bilder redigeres i photoshop. Jeg har forresten blitt blond, selv om bildet over er fra en tid tilbake, og kun er en parykk. Skal prøve å få tatt litt bilder av håret når det har blitt lyst ute. Gud, så upraktisk det er å være våken på feil side av døgnet.
Hva om det bare er sånn at noen mennesker ikke liker å leve, uansett om de har gode ting i livet eller ei? Hva om noen mennesker rett og slett bare ikke ser vitsen, selv om dagen er bra? Hva om noen har depressive tanker selv uten å være deprimert? Et depressivt syn på livet og verden, uavhengig av sinnstilstand? Hvordan kurerer man det, når det ikke lenger er noe å kurere? Når det ikke lenger er snakk om å være syk eller frisk?
Tiden bare går. Er usikker på om jeg helst vil trykke på pause eller fast forward.
Se, kameraet blir med overalt plutselig, både på shopping og på lunsj på Almas med Vegard i dag! Haha, jeg har allerede brukt det nye kameraet mer enn jeg har brukt speilrefleksen på evig lenge. Jeg kan derfor ærlig si at jeg er veldig fornøyd med avgjørelsen om å bytte til et mindre kamera, selv om jeg knoter fælt med det enda. Jeg har hatt Canon siden 2008-isj, så det tar litt tid å venne seg til et annet merke. Jeg har aldri hatt Olympus før, og speilrefleksen kunne jeg ut og inn. Der gikk alt på auto, jeg trengte aldri å se hva jeg dreiv med, jeg visste alltid hva som skulle til for å få bildet akkurat slik jeg ville. Vel, det kommer seg vel med Olympusen (Olym-pusen? Høhø) etterhvert også!
Verdens kjekkeste!
Og om du er litt observant, la du kanskje merke til at håret mitt har forandret seg! Jeg er i gang med en lysningsprosess, noe som gjør at det nå er ganske så oransj. Men jeg liker det faktisk som det er nå og, så jeg stresser ikke med det. Jeg har kjøpt inn alt som trengs for å lysne det ganske så kraftig, men jeg tenker jeg skal dempe de varme tonene litt før jeg fortsetter. Jeg vil jo bli ganske blond. Eller pastellrosa. Vi får se, haha! Hugs!
Her er noen bilder fra en hyggelig spillkveld med søss, Jannicke og Anders. Cards against humanity er altså så gøy, selv om jeg tapte. Kanskje ikke så rart at jeg gjorde det denne gangen, jeg måtte forklare poenget bak valg av kort omtrent hver gang før de andre skjønte hva det var jeg mente var så morsomt. Haha, huff. Jaja, jeg syns jeg var morsom i det minste! Jeg tror jeg var litt plagsom med det nye kameraet mitt og … «Hei, jeg må bare ta litt bilder til bloggen», haha! Så sånn blir det altså fremover. Plagsomme blogge-Drea. Nå skal jeg dessuten hente det nye objektivet jeg har bestilt, for det ligger på posten nå!
Æh, jeg har gjort noe drastisk! Jeg er i ferd med å selge kameraet mitt, og kjøpe et annet (kompaktkamera, ikke speilrefleks) som egner seg mer til blogging og hverdag. Jeg jobber jo ikke særlig mye med foto lenger. Det er en gang i blant, men så sjelden at de oppdragene jeg eventuelt får i fremtiden kan løses med å låne/leie et kamera til akkurat den dagen. (Med andre ord: jeg tar fremdeles på meg fotooppdrag!) Jeg føler ikke jeg bruker kameraet mitt nok som det er nå. Det ligger mest på hylla og ser jævla dyrt ut, haha. Og dyrt er det jo og, så det ligger i grunn bare der og faller i verdi. Det er jo ikke noe særlig, så … da blir det kjøp og salg i morgen! Jeg gleder meg veldig til å teste det nye, fine, lille kameraet jeg har tenkt å kjøpe! Bilder av det kommer selvfølgelig så fort jeg har det i hendene. Så håper jeg at jeg ikke gjør en kjempetabbe nå … Iiiiik! Hugs.