Et lite utdrag fra dagen i dag. Fine jentene! Vilja er dessuten så grei å ha med seg altså. Hun klaget ikke i det hele tatt, og vi var i byen fra halv tolv til fem! Hun koste seg med Anne Cecilie, Nora og Andrea. Og hun ville så gjerne prate litt med en due også, og det kommer det selvfølgelig en liten bildeserie av etterhvert. Hugs!
Nora og Vilja.
Her kommer litt mingelbilder fra bryllupet til søstersen. Vet du, jeg kan nesten ikke ha det gøy, jeg. Jeg blir litt deprimert når det er over. Jeg vil oppleve ting jeg allerede har opplevd på nytt igjen, og det vil jeg med denne helga. Den var bare ubeskrivelig crazy, og det sier seg selv at crazy = en bra helg. Dessuten var det godt med litt «ferie». Jeg vil på mer ferie! Sukk. Jaja, heldigvis har jeg neste helg å glede meg til! Da blir det Åge og Sambandet på Knarren på Hitra, og dit skal alle. Jeg mener… hele vennelista mi på facebook i alle fall. Nesten. Jeg tror det blir kjempeliv, og det blir utrolig gøy å ta en fest med besteste Nora igjen. Det er minst én evighet for lenge siden sist. (Det vil med andre ord si at det minst er TO evigheter siden sist.) Oh, lykke! Hilsen gladkristen Drea.
Jeg famlet rundt i stummende mørke, men det var lyst ute. Inne også. Jeg famlet meg ned trappa, men bomma litt på et av de siste trinna, og falt langflat ned på gulvet med haka først. Typisk. Jeg kom meg opp, tok et par hodepinetabletter mot hodepina (som kjentes jævlig godt på tross av høy promille), gikk inn i festlokalet og så vann dryppe ned fra taket. I første etasje. Da jeg forundret og oppspilt utbrøt at det regnet inne fikk jeg gode råd om å gå og legge meg. Når man tror det regner inn gjennom to etasjer, så er det på tide å innse at man ikke lenger har så mye godt å bidra med i det gode selskap. Og det forstod jeg heldigvis. Jeg tuslet opp på rommet i andre etasje, fant overkøyen i køysenga, klatret opp (det er fremdeles en gåte hvordan jeg kom meg helberga opp) og la frem klær til neste dag i sengenden. Det er imponerende av ei som nettopp falt ned trappa og trodde det regnet fra taket. Så sovnet jeg.
Så sånn kan det altså gå når man feirer midtsommeraftan og bryllup i Sverige. Jeg kunne selvfølgelig fortalt alle de gode historiene vi sitter igjen med etter ei bryllupshelg i Hudiksvall, men jeg føler det får være vår greie. Vi som var der. Du vet – what happens in Hudik, stays in Hudik og den greia der. Det er når man har minst tjue forskjellige historier å le av i ettertid at man vet at det har vært en bra fest. Eller rettere sagt; fester. I flertall. Man vet at dette er en helg som huskes i lang tid fremover når man allerede starter mimringa i bilen på vei hjem, blandet med allsang og latter. Historiene har allerede blitt gjenfortalt uendelig mange ganger, og noe sier meg at vi kommer til å prate om dem uendelig mange ganger til. Og vi kommer til å le like godt hver gang også. Episk.
Ja, da var vi pltuselig kommet frem til Sverige. I gårkveld stakk Jørgen og Benjamin på fest, mens jeg ble igjen helt alene på gården vi overnatter på. Langt oppi skauen. Langt øde. Og de sier det spøker her. Heldigvis tror ikke jeg på sånt, for da hadde jeg vel ikke turt å sitte her alene. For en gangs skyld var det en stor fordel å være så ateist som jeg er, for jeg koste meg veldig! Først tok jeg en joggetur, deretter krøp jeg nydusja opp i en stol med macen på fanget, skreiv tale til søstersen (som gifter seg i morgen, iiik!), hørte musikk og drakk te. Så jobba jeg litt. En effektiv kveld med andre ord! Jeg la meg glad og fornøyd, men ikke lenge etterpå ble jeg vekt av to fylliker. The return of Jørgen og Benjamin… Jeg våknet til, og var fint nødt til å hoppe ned fra køysenga, ta en ny kopp te og vente på at hjernen skulle forstå at kroppen ikke hadde fått nok søvn etter en knapp time.
Nå er det på tide å ta seg en dusj, og deretter starter sankthansfeiringen i Sverige. Det tar visst litt av her, så jeg regner med det blir gøy! Jeg skal selvfølgelig knipse mange bilder (og ikke bare mobilbilder som dere får i dette innlegget), og så satser jeg på at jeg får blogga i løpet av kvelden/morgendagen. Om mobilnettet mitt tillater meg det, that is. Og pengboka. Det er visst bittelitt dyrt å bruke mobilnettet her i Sverige… Ehe. Ciao!
Jeg snur meg rundt i senga, myser ut mot nattbordet og leter med blikket etter vekkerklokka som aldri har stått der. Jeg husker plutselig at jeg lever i totusenogelleve, og ikke på nittitallet, og sjekker klokka på iPhone´en istedet. 07.29. Fin tid å bli vekt av en sutrende prinsessestemme som sier «mammaaaa…» fra rommet ved siden av. Jeg lukker øynene igjen – velger å slumre i noen minutter til sutringa går over til klagegråt. Da husker jeg drømmen. At noe så uvirkelig kan virke så ekte forbauser meg stadig. Han var tilbake. Han smilte, akkurat som før. Han tøyset, akkurat som før. Og han lo av seg selv – da han selv mente han hadde dratt en kjempevits – akkurat som før. Den gjennkjennelige «næhehehehe». Næh i begynnelsen, som tydelig forklarte at han bare hadde tulla, etterfulgt av latteren som tydelig beviste at han hadde vært hysterisk morsom. At forsøket i hans øyne var vel gjennomført og med suksess. Jeg himlet med øynene, mumlet «pappa da…» og smilte i skjul. Han var tilbake, med snusen jeg hatet og smilet jeg elsket. Hadde det ikke vært for klagegråten fra naborommet så hadde jeg slumret meg selv tilbake til drømmeland igjen. Bare for fem minutter til, et smil og en uvirkelig virkelig klem.
Meg. Glad. I går. Kjøpte nye tøysko, og siden det er det første jeg har shoppet på en evighet så derfor ble jeg ganske så rusa på shopping. Skal ikke mye til når man har vært avholds lenge, vet du… Men jeg klarer nok å holde litt tilbake, selv om jeg bare er helt nødt til å kjøpe en ny kjole til neste helg. For neste helg skal jeg i bryllup i Sverige fortenk, og da er det ikke hvemsomhelst som gifter seg. Da skal søstersen bli kone (muhahaha), og jeg er forlover! Gleder meg! Kanskje på tide å skrive en morsom tale også. Iiik. Men ikke nå. Nå er det Kaizers fra machøytalerne og Viljakos. Hugs.
Meg og Mr. Canon – på tide at vi avbildes sammen igjen, siden vi henger sammen så og si hele tiden. Spesielt nå i det siste. Jeg har endelig fått en god del fotograferinger igjen, og jeg storkoser meg! Jobb gjør meg virkelig lykkelig – sånn helt på ordentlig! Om dere vil se litt smakebiter av jobbene jeg har, så er det bare å like siden min på Facebook. Der poster jeg som regel en smakebit eller to lenge før det kommer på bloggen. Ellers kan jeg informere om at jeg offisielt har fått tilbake til min gamle treningsavhengighet. Jeg er blitt en treningsnarkoman igjen (for det må man vel kanskje få lov til å kalle seg når man ikke bare har ett, men to treningsmedlemskap?), og det er helt sikkert derfor jeg er så full av energi. Rart det der, men travle dager gir meg mye mer energi enn fridager. Det er vel med det som med søvn. Søvn aler søvn sies det. Og det stemmer forsåvidt det også.
Anyways, på tross av det overnevnte så skal jeg først slappe av litt med en kopp te og en episode av Entourage nå, og deretter skal jeg sove i noen timer. I morgen er jeg klar for bryllups- og konfirmantfotografering, og jeg avslutter helga med enda en konfirmantfotografering på søndag. For en herlig helg! Okei, nå skal jeg holde kjeft, for nå høres jeg mer gladkristen ut enn den mest troende hos Jehovas Vitner. Og alle vet at det er like irriterende som stemmen til Pernille Sørensen. Ciao.
Visste du at det er den internasjonale blodgiverdagen i dag? Vet du om du kan gi blod? Vet du hvordan du skal komme i gang for å gi blod? Vet du hvordan det foregår? Og ikke minst; har du noen gang tenkt på å gi blod?
Jeg stilte meg selv disse spørsmålene etter å ha fått en forespørsel om å være med på Norges første bloggaksjon, «Blogg for livet», og jeg skjønte jo raskt at jeg var rimelig amøbe på området. Gi blod? Hvorfor i all verden har jeg aldri tenkt over at jeg kan gi blod? Uniceffadder har jeg vært i flere år – men blodgiver har jeg aldri tenkt på engang. Da er det rimelig logisk at det er fler der ute som sitter som meg; veldig for å hjelpe til og veldig lysten på å redde liv, men totalt uvitende på hvor og hvordan.
Det er det vi sitter her og prøver å gjøre noe med i Oslo i dag. Derfor har jeg et lite ønske om å få litt hjelp fra så mange som mulig. Jeg har to oppfordringer, og håper selvfølgelig alle velger å gjøre begge, men i alle fall en av dem! 1. Trykk innom Blogg for livet og meld deg som blodgiver, rett og slett. Her er direktelink til skjemaet. Fyll ut og send ivei! 2. Del budskapet. På facebook, på blogg, på twitter. Hvorsomhelst. Skriv hva du vil, gjør hva du vil – men del det og (jeg skal si det på tross av hvor pompøst det høres ut) redd liv! Del gjerne link til blogginnlegg, twitterinnlegg, facebookinnlegg – hva det måtte være – som kommentar på innlegget her, så tar jeg mer enn gjerne turen innom og ser hva du gjør for å hjelpe.
I disse vampyrtider skulle man vel kanskje tro det var overflod av blodgivere i landet, men det er det faktisk ikke. Norge trenger 30 000 nye blodgivere innen 2015, og for å få til dette er det jo veldig greit om så mange som mulig hjelper til! Ikke alle kan bli blodgivere. Det er viktig å huske at det er svært syke og svake mennesker som som oftest trenger blod, og derfor er det også noen krav til hvem som kan bli blodgivere. En liten oversikt kan du se her. Om du ikke kan gi blod så kan du allikevel bidra. Da kan du informere andre som kanskje kan gi! Det er også med på å redde liv.
Denne damen, Tina, ble i 2008 plutselig veldig syk. Hun fikk akutt leukemi, og det førte til at hun var døden nær. Jeg mener… virkelig døden nær. Historien hennes var veldig sterk å høre, og fikk raskt frem tårene hos meg. Hadde det ikke vært for at folk gir blod så hadde hun ikke overlevd. Tenk det! Det er utrolig at en liten halvtime i ny og ne av en persons liv kan gi mange, mange år til en annen. Jeg gjentar; gi blod.
Tjohei! Kanskje på tide å stikke hodet sitt innom her igjen også. I helgen var jeg i (eller sier man på?) Nes, og der tok jeg årets første bryllupsbilder! Heldagsfotografering, og jeg hadde det kjempegøy og fikk mange flotte bilder. Gleder meg til å jobbe mer med bildene! Men det rekker jeg ikke med det første – i dag tar jeg først buss til Trondheim (er på Frøya nå), og deretter blir det nattbus til Oslo. I Oslo skal jeg være med på en bloggaksjon som heter «Blogg for livet», og jeg skal selvfølgelig blogge mer om det når jeg kommer meg nedover. Gleder meg!
Klokka halv åtte i går kom jeg altså til Frøya fra Nes, så stakk jeg ut på blades, trente litt styrke, dusja og satte meg i sofaen – men det tok ikke mange minuttene før jeg fikk makk i rævva, og derfor ble det en tur bort på vin og øl! Ikke dumt, ikke dumt. Så ble det noen få timer søvn, og så var det opp og hopp og rett ut på trening igjen. Så her sitter man ikke mye i ro for tiden. Jeg aner ikke hvor det kommer fra, men jeg har ekstremt mye energi these days. Jeg vil gjøre…. alt! Kontroll på kontinentet, dere. Kontrååååååll. Jepp. Nå skal jeg jobbe litt! Ciao.
På lørdag kom William og Gina til Frøya de også, og i går ble det plutselig litt sommervær igjen. Det må man selvfølgelig utnytte med en is, og det så ikke ut til at disse to hadde noe imot det. Nå skal jeg begynne redigering av bilder fra helga – jeg hadde en kjempemorsom utefotografering med Sebastian på to år! Hugs.