Tre bilder som ikke har noe som helst med hverandre å gjøre, annet enn at de ikke har blitt publisert på bloggen tidligere. Eller noe annet sted, for den saks skyld. Og ja – jeg hadde blått hår. Haha! Jeg har en litt sløv morgen i dag. Det kjennes at det går litt fort i svingene, så da er det godt å kunne ta seg litt god tid. Jeg har ikke bildeevaluering før halv to, men bør nok komme meg nedover før det for å gjøre fler oppgaver. Får vel slutte å slumre i sofaen nå da… Hugs!
Et bilde fra dagens teknikkoppgave. Symmetri. Skal leveres imorra, så jeg aner jo ikke hva læreren syns om det, men jeg syns det ble stilig, jeg. Haha! Og det er jo symmetri, så. Sitter fremdeles på skolen og faktisk, for jeg er ordensvakt. Det vil si at jeg må sitte her til klokka 2300. Gjeeesp. Neida, det går så fint, så. Jeg har Mac, Spotify og bilderedigering. Da er livet fint!
Tiden har heldigvis gått fort ikveld, for i ettermiddag var Canon på besøk, og med seg hadde de Jens Haugen, som er en av fotografene som gjør seg mest bemerket i Norge. Jeg syns alltid det er så ekstremt inspirerende med foredrag, og i dag ble intet unntak. Jeg liker dessuten når fotografer er så ærlige og ydmyke at de rett ut sier at de har jobba rævva av seg for å komme dit de er i dag, og ikke bare svever inn i foredragsrommet og sier at alt er lett for de med talent. Man kommer langt med hardt arbeid. Nå sier ikke jeg at Jens Haugen ikke har talent, altså. Jeg bare sier at jeg digger at han påpeker at han har jobba for det.
Vel. Jeg skal fortsette med bilderedigering, og kanskje også skrive litt på boka mi igjen og. Hugs.
Sommer 2014.
Jeg tar meg selv i å gå rundt og analysere meg selv hele tiden. Humøret, reaksjoner, følelser, tankesett. Jeg skriver fremdeles på boka mi, som nå har bikket 41 000 ord, men syns fjoråret er vanskelig å huske. Alt jeg finner på sosiale medier fra de kjipeste månedene er treningsoppdateringer, selfies og feiring av det gode sommerværet som preget store deler av sommermånedene i fjor. Jeg spør meg selv om jeg bevisst prøvde å skjule depresjon for alle andre, eller om jeg heller bare prøvde å skjule den litt for meg selv. Fake it till you make it. Kanskje må jeg bli flinkere på det igjen, i stedet for å overtenke alt som jeg gjør nå. Er jeg glad? Er jeg deprimert? Er jeg for glad? Blir våren krise igjen neste år og? Jeg tenker alltid for mye. Det er slitsomt når følelser ikke lenger bare kommer av seg selv, men presses gjennom et filter hvor de blir plukket fra hverandre så alle bitene kan bli studert nøye, som enkeltindivider og ikke som en helhet. Så forblir følelsene bare sånn, klusset med og ødelagt.
Men. Alt i alt, så går det bra om dagen allikevel. Kanskje er det fint at bitene forblir biter, og ikke settes sammen igjen. Kanskje kan det gjøre alt mye lettere. Jeg føler meg for øyeblikket i alle fall ganske klar til å grisetakle en depresjon om den dukker opp og tror den skal score mål på min banehalvdel igjen.
Herregud, som jeg savner dere, Kaizers Orchestra! Kom tilbaaaake. Jeg vil på konsert. Snufs.
Gamle bilder. Eller, gamle og gamle. Fra i februar i år, da jeg og Hank von Hell var i LA, California. Jeg tok absolutt ikke nok bilder da, for det ble liksom aldri… Tid til det. Dessuten var jeg vel ikke like interessert i street photography, lys, skygger og linjer heller, som jeg er nå. Det slår meg at jeg har reist mye de siste årene, men tatt alt for lite bilder! Jævla irriterende. Haha. Men, hver gang jeg reiser nå, så skal jeg ta altfor mange bilder. Det er et løfte til meg selv.
I dag har jeg forresten ikke så veldig mye å gjøre, så i dag slukna jeg som en fyllik på sofaen. Uten å være full, altså. Jeg bare sovna på sekundet, og nå håper jeg bare ikke det ødelegger for nattesøvnen. Resten av kvelden har jeg heller ingen planer, så da skal jeg fortsette å sitte her i sofaen under pleddet, skrive litt på boka mi (som ikke er en bok enda), høre musikk og se TV. Rett og slett prøve å slappe av litt. Uvant… Og om du har tips til gode blogger man bør besøke (som ikke er så altfor kjent), så tar jeg gjerne i mot tips! Hugs.
Bare noen random bilder fra byen. I går var jeg forresten ute PÅ byen, og det var veldig så gøy, helt frem til jeg skulle dra hjem. I det siste har jeg hatt mye hodepine, synsforstyrrelser og vært svimmel, og det var ikke før jeg leste bloggen til Sandra at jeg tenkte på at det kan være tegn på at det kanskje har gått litt vel fort i svingene i det siste. Jeg ble utskrevet fra DPS dagen før skolestart, og siden det så har det jo gått i ett. I natt ble det tydeligvis nok stress og inntrykk, og jeg besvimte på gangveien. Da jeg kom til meg selv, verken så eller hørte jeg som jeg skal. Det var svart, og stemmene rundt meg hørtes ut som om de var under vann. Det var umulig få noe fornuftig ut av lydene, og hele greia var ekstremt skremmende. Det har skjedd før, og selv om det egentlig ikke er så veldig dramatisk, så er det ikke særlig gøy der og da. Jeg kom heldigvis til meg selv etterhvert, og ble kjørt hjem av snille folk i legevaktbilen.
Så ja. Sånn går det i blant, når man ikke klarer å kjenne sine egne begrensninger. Jeg og Nora (og Guapo!) gikk tur i marka i går, og også da hadde jeg veldig hodepine og vondt syn. Det var jo da jeg bare skulle ha bestemt meg for å holde meg hjemme… Ja, ja. Kanskje jeg lærer til neste gang! I dag skal jeg i alle fall ikke stresse overhodet, og heller omtrent bo i senga. I morgen er det jo mandag igjen. Noe sier meg at det kommer til å bli travelt nok igjen da og, selv om jeg skal prøve å roe ned et par hakk.
Fredag. Jeg tenkte å skrive endelig, men det hadde ikke vært sant. Jeg vil ha skole imorra og, jeg! Haha. Men fredagskveld er helt greit allikevel, altså. Det er godt å vite at jeg kan sitte oppe og redigere bilder eller skrive bok så lenge jeg orker, uten å måtte stresse med at jeg skal opp tidlig imorra. Men først er det jo selvfølgelig Norske Talenter og Senkveld. Det er lenge siden jeg har hatt en sånn fredagskveld, så… God helg!
Åh, jeg vil tilbake! Jeg skal tilbake, en eller annen gang. I sommer ble jeg minnet på det konstant. Poker-VM i Vegas foregår hver eneste sommer, og jeg får alltid det samme savnet etter å være der – selv om jeg bare har vært der en eneste gang. Tankene flyr tilbake til da jeg var der. Jeg forelsket meg i Las Vegas med en gang jeg landet på flyplassen. Vegas kan ikke forklares – det må virkelig oppleves!
Etterhvert har dessuten flere TV-serier lagt sine produksjoner til casinobyen, og vi i lille, kalde Norge kan følge med på en bråte tatoveringssjapper, CSI-heltenes detektivarbeid og pantelånerne. Og hvem av oss jentene har vel ikke fulgt med på Ari Gold og Entourage?! Haha, Ari Gold – min store crush. Tror dessuten en god del menn har en liten man-crush på ham…
Vegas er noe helt for seg selv. Vegas er poker og casino i ekstremt stort format. Vegas er ekstrem stor underholdning. Vegas er nok alle poker-og casinospilleres drøm! Men hvordan i all verden kan jeg komme dit igjen? Jeg har jo allerede hatt så flaks å få dratt dit én gang. Jeg viiiiil! Åh, jeg må bli rik.
Som pokerspiller og sponset spiller i ulike sammenhenger så elsker jeg selvfølgelig å spille LIVE. Sitte rundt et bord i et lokale, spille mann mot mann, eller rettere sagt, kvinne mot mann eller kvinne mot kvinne. Høre lyden av sjetonger klirre, og at jeg kan vinne penger om jeg gjør de riktige valgene. Poker er skills, og ikke bare flaks. Jeg elsker å ta de rette valgene. Jeg elsker å se sjetongene komme min vei, og bygge seg opp til svære tårn, og jeg elsker å se motstanderne når jeg syner en bløff med ei halvgod hånd.
Jeg er mer poker enn casino. Men jeg må innrømme at jeg har spilt både blackjack og spilleautomater på nett i blant. Nettcasino er spennende og morsom underholdning, og casino-land har sterk kobling opp mot Las Vegas. Selskaper som satser på online casino bruker logoer som har sterke relasjoner til den fantastiske byen, eller selskapet har Vegas i navnet. Du har jo VegasCasino, LeoVegas, NorgeVegas og så videre, og så videre. Litt kreativitet hadde vel ikke skadet? Men igjen, Vegas selger. Vegas er action, og jeg merker det selv, jeg. Det er litt godt å mimre tilbake til alle de fine minnene jeg har fra Sin City. Og det funker selvfølgelig fordi casino på nett er et enormt stort marked.
Jeg har jo tidligere nevnt at jeg øver på å tenke på lyset i bildene. I dag gikk jeg rundt i byen og lette etter gode steder med fint lys og fine linjer. Jeg fant litt, men problemet med de stedene er at det aldri går noe særlig med folk der. Drømmescenarioet er jo at det dukker opp litt sære, rare og fascinerende mennesker – sånn helt plutselig. Men det skjedde det ikke mye av i dag, gitt! Haha. Men dere får i alle fall se litt hva jeg øver på for tiden, da. Bildene er ikke fantastiske (bare se på den stakkars hunden jeg har kappa ihjel! De folka var de eneste som kom forbi der, og jeg stod der i en halvtime… Dessuten var sola bittelitt for lav), men jeg øver. Og jeg blir bedre og bedre. Det tror jeg i alle fall selv, haha! Og jeg syns det er kjempegøy. Jeg hadde lyst til å gå rundt i flere timer til, jeg, men sola forsvant og da forsvinner jo det fine lyset og. Blæh. Gruer meg til vinter! Iiiiik.
Nei, nå må jeg få i meg noe mat. Når man er så ivrig som jeg, er det lett å glemme å spise. Og det er ikke særlig bra. Håper dere liker noen av bildene, selv om de ikke er perfekte! En dag, dere. En dag. Hugs.
Det er ikke alle bilder man tar man skal bruke til så veldig mye, men så kan man bruke de allikevel – bare for at man har lyst. Her er tre sånne. Bare for å blogge litt før jeg fortsetter å skrive på boka mi. Jeg har rundet 32 000 ord nå, så det er da godt i gang! Det stoppet seg litt i gårkveld, så nå får vi se om jeg klarer å fortsette. Og om jeg gjør det – ja, da kommer jeg meg ikke i seng før seint i natt heller.