Av og til Ganske ofte tenker jeg på hvilket inntrykk folk har av meg. Hva de tenker om meg. Jeg gir nok ikke alltid det beste inntrykket. Jeg kan ikke akkurat si at det plager meg så veldig mye hva de tenker, for det er nok ikke det som er det største problemet mitt. (Til den som ikke skjønte hva som derimot er det; mine egne tanker om meg selv er nok et større problem.) Nå er det ikke en depresjon eller en dårlig dag som snakker, men jeg tenker generelt på andre mennesker som bedre mennesker enn meg selv. Jeg var ei som hadde potensiale. Som kunne ha blitt noe bra, men som endte opp med å bare bli kaos. Jeg tenker ofte «hvem i all verden vil komme til å være kjæresten min? Få barn med meg? Eller hadde en potensiell kjæreste vært redd for at barnet skulle bli som meg?»

Nå vet jeg ikke om jeg ønsker fler barn engang, altså. Det er ikke poenget. Eller kanskje det er poenget. For om jeg hadde hatt planer om fler barn, hadde jeg vært livredd for at det skulle blitt som meg. Jeg takker høyere makter (jeg ikke tror på) hver eneste dag for at Vilja er mest lik pappaen sin. Det er ikke tull, jeg gjør virkelig det! Når Vilja ligger og sover i senga mi, bruker jeg alltid minst fem minutter bare på å se på henne, og tenke på hvor ufattelig deilig det er at hun har blitt så fantastisk som hun er. Ikke at man kunne se sykdomstegn på meg som åtteåring altså, men Vilja er en total motsetning av hvordan jeg var, og det er i alle fall ikke et dårlig tegn, tenker jeg.

Jeg vet jeg babler. Og at jeg mister tråden. For å finne den igjen; jeg skulle virkelig ønske jeg hadde litt finere tanker om meg selv. «Du burde være snillere med deg selv» sier en god venn i blant. Han har jo helt sikkert rett, jeg burde jo det. Jeg burde tenke på hva jeg kan få til, og ikke hva jeg klarte før eller hva jeg kunne bli. Jeg burde være glad for det jeg har, det jeg får til akkurat her og nå, og ikke bruke all tiden min på å se langt etter alt jeg trodde jeg skulle bli. Haha, om alt bare hadde vært så lett å gjennomføre som det er å forstå, så hadde ikke livet vært noe problem. Da hadde det vært enkelt, dere. Ikke sant?