Av og til, som i et lite sekund i går, tør jeg å drømme. Jeg kjenner en liten, men betydelig, følelse av håp til at det jeg driver med faktisk kan bli noe bra. Det gjelder selvfølgelig bokmanuset mitt denne gangen også, som jeg har jobbet mye med i hele påskeuka. Jeg har omstrukturert, lagt til, fjernet, forandret, og til og med fått helt fremmede skrive/lese-interesserte (via en skrivegruppe på Facebook) til å testlese og komme med tilbakemeldinger! Utrolig skummelt, men samtidig utrolig veldig givende. Jeg har fått gode, lange tilbakemeldinger med både ros og råd. Konstruktiv kritikk som jeg virkelig er så glad i. (Det hørtes sarkastisk ut, men er absolutt ikke det. Jeg mener det.) Jeg hadde nok aldri orket å jobbe med det om jeg ikke hadde et lite håp om at det en dag faktisk kan publiseres. At det en dag faktisk er en bok, og jeg kan kalle meg «forfatter».
Men ofte tør jeg ikke drømme. Tør ikke håpe på at det kan bli noe. Det setter alt som jeg tidligere har begynt på, men som aldri ble til noe, en stopper for. Alle slagene, alle skuffelsene, alle nederlagene. Jeg tror jeg er litt redd for at det neste slaget kan være så tungt å takle at jeg ikke makter det. At jeg bare faller tilbake til å være ingen, uten fremtidsutsikter, mening eller kvaliteter, og at jeg mister håpet totalt. Det der med håp er ganske skummelt. For uten et lite håp om å noen gang bli det man ønsker å være, hva er vel vitsen med å fortsette?
Anyways. Jeg er fremdeles på Frøya, hjemme hos mamma (som har kommet hjem fra påskeferie), og her skal jeg bli noen dager. Jeg skal trene, slappe av, skrive. Og tørre å drømme litt i noen få minutter i blant. Så får vi se, da. Hva det blir til.
