For en stund siden skreiv Ingeborg Senneset en tekst om bedragersyndrom, og det er også noe jeg har tenkt på i det siste. Og hvordan vi hele tiden alltid måler oss selv i en helt annen målestokk enn vi måler andre. Jeg ble intervjuet av Hitra-Frøya her en dag (saken, som forøvrig ble veldig fin, finner du her), og i ettertid så fikk jeg litt dårlig samvittighet av noe jeg sa. Jeg sa «jeg tør ikke kalle meg norgesmester på ordentlig før jeg vinner en åpen klasse». Det kan jo gi inntrykk av at jeg mener at å vinne ladies ikke teller, at det ikke er bra nok, og det kan jo være å tråkke andre ladies-vinnere på tærne. Men, det var ikke det jeg mente. Jeg syns det er bra. Jeg ser ikke på de andre vinnerne av den eventen som mindre norgesmestere enn andre, og jeg har alltid gratulert genuint og sett på det som en bra prestasjon av dem! Så det har virkelig ingenting med det å gjøre.

Det er bare det at hver gang jeg klarer noe selv, så blir det et ganske så stort antiklimaks. Ta Psykehus som eksempel. Jeg skreiv på det bokutkastet i fem år. Fem år. Jeg var vel vitende om at kun ca. 1% av innsendte manus blir antatt, og at om jeg noen gang klarte det, så var det noe jeg skulle være stolt av. Jeg jobba på, jeg håpte og drømte, og den dagen det faktisk var i boks – den dagen jeg stod med boka i hendene, så den på hylla i bokhandelen – så føltes det ikke helt som jeg hadde forventet. Joda, fornøyd var jeg jo. Litt stolt og, kanskje, men hver gang noen kalte meg «forfatter» så krympet jeg meg og svarte «nei, shit, for å kalle meg det, må jeg i alle fall skrive én bok til!»

Jepp, alle innlegg jeg skriver om ting og tang trenger passende selfies av meg selv.

Så det var egentlig ikke godt nok for meg selv allikevel, selv om det var noe jeg jobba hardt for og drømte om. Men, når andre gir ut bok, om det så «bare» er én, tenker jeg jo virkelig ikke at de ikke kan kalle seg forfattere! Så det er noe med det. Vi er så flinke til å måle oss selv opp mot en standard vi så absolutt ikke måler andre mot. På prestasjoner, på utseende, på livet. I Kompani Lauritzen ga fenriken tilbakemelding til Mona Berntsen (tror jeg det var? Rett meg om jeg husker feil) at hun var alt for streng med seg selv. At hun var urettferdig mot seg selv. At hun målte seg selv opp mot en helt annen målestokk enn hun hadde for alle de andre. Hvorfor gjør vi det der? Og hvordan i all verden kan vi endre det? Jeg aner i alle fall ikke, for jeg er svar skyldig selv. Jeg blir rett og slett aldri fornøyd med det jeg får til. Det kunne alltid ha vært mer. Større. Bedre. Som jeg skreiv om foto en gang; det beste bildet mitt er alltid det bildet jeg ikke tok.