Dagene går mye i det samme her. Sove, trening, spise, sove. Til tider savner jeg å være litt mer ambisiøs. Her om dagen dukket motebilder jeg tok da jeg gikk på Norsk Fotofagskole opp på «På denne dagen»-appen på Facebook, og jeg ble litt trist av å se tilbake på det. Jeg savner gleden jeg hadde med å ta bilder, jeg savner å jobbe hardt og målbevisst mot et jækla hårete mål. Jeg føler i grunn livet mitt har bestått av utrolig mange perioder. Hver periode er nesten et helt eget kapittel, nesten et helt eget liv. Jeg har hoppet fra det ene livet til det andre, liksom. Hver periode har vært og føltes så ulike fra hverandre. Som om jeg har vært mange forskjellige personer i samme liv. Er det fler som føler det sånn?
Jeg er i en veldig trygg og rolig og fin periode nå, med Vegard. Vi har hatt våre trøblete stunder, og vi har hatt våre greier, men vi har funnet ut av det og vi har virkelig funnet ut hvordan vi vil leve sammen. Og jeg er fornøyd nå. Jeg liker å leve, jeg liker livet mitt, og jeg ser lyst på tiden fremover. Allikevel savner jeg litt det å være så målbevisst, det å jobbe hardt mot noe. Av og til savner jeg å være så oppslukt av noe at jeg tenker på det tjuefiresju. Jeg har jo selvfølgelig treninga, og jeg er målbevisst der, men det er jo ikke akkurat noe jeg skal vie hele livet til, liksom. Skjønner du forskjellen? Også har jeg jo selvfølgelig målet om å skrive en ny bok, men jeg har bare mange små ideer og ingen ferdige plott, og det er så vanskelig å komme ordentlig i gang. Ah, jeg trenger hjelp! Kanskje noen av dere kan bare rable ned noen ideer i kommentarfeltet her, så kan jeg bli litt inspirert? Haha!
Enn så lenge får jeg kjøre på med treninga, og kanskje skal jeg unne meg dette treningsettet over for å bli enda litt mer motivert…? Hugs!
