Jeg er en scam

Jeg blar nedover bloggen, og leser fine kommentarer på disse utdragene i serien jeg valgte å kalle «Psykehus». Utdrag jeg ikke klarte å dele der og da, selv om jeg egentlig ville, men som jeg nå tør å ta frem. De er ærlige, men allikevel så skjuler de en hel del. Det er mye jeg ikke forteller og. Som hvor forferdelig et menneske jeg er i mani/hypomani. Hvor ondskapsfull jeg kan være i likegyldighet. Hvordan jeg har en tendens til å alltid ønske noe annet enn det jeg har. At jeg aldri klarer å være i et forhold og oppføre meg som man skal gjøre. At jeg aldri klarer å holde på noe over tid. At stabilitet er et fremmedord, og at jeg må starte på nytt med alt – gang på gang. At jeg ikke evner å leve et A4-liv, og heller drømmer om et usannsynlig liv som høyst sannsynlig aldri kommer til å bli til virkelighet.

Det er så trist at du som er ei så vakker og flott jente skal slite så mye, får man ofte høre. Det tar jeg selvfølgelig som en kompliment. Hei, vakker og flott er jo nevnt, og det er aldri feil. Men er det ikke like trist om man ikke er vakker eller flott? Er det ikke alle triste skjebner like… Triste? Eller er det ekstra trist når man er vakker og flott, som altså da hadde et bedre utgangspunkt? Og… Hvorfor mener du jeg er vakker og flott? Du aner ikke hvor feil du tar.

fakesmile

Jeg er sikker på at du er like vakker på innsiden som du er på utsiden, får jeg også høre i blant. Dere skulle bare visst. Jeg er ikke vakker på innsiden. På utsiden kan jeg til tider føle meg litt vakker. Men slettes ikke alltid. Oftere føler jeg meg ikke vakker i det hele tatt. Men på innsiden? Der er det enda sjeldnere jeg føler det. Jeg skulle ønske det var sant. Jeg skulle ønske jeg klarte å være så vakker som jeg vil være. Men det er et prosjekt jeg nå har gitt opp. Jeg har mistet håpet om å klare å være et menneske jeg selv kan være stolt av over tid, og ikke bare en gang i blant.

Hvorfor? Jeg har nevnt en del av hvorfor ovenfor. Det ligger i min natur å aldri være fornøyd. Jeg ser alltid etter det ekstreme. Jeg søker det sjeldne. Jeg passer ikke inn i et A4-liv, uansett hvor mye jeg prøver eller vil. Jeg ser ikke på meg selv som en god mor. Jeg er ingen god datter, søster, venn eller kjæreste. Jeg forsvinner til tider, og blir borte i måneder. Vennskap forsvinner. Familie er redde for hva jeg skal finne på. Søsken må tåle å se meg stirre dem rett inn i øynene å si at det ikke er deres business om jeg vil dø, og at om jeg vil dø – ja, så klarer jeg det. De må tåle å høre at det er ingenting de kan si eller gjøre. De må tåle at jeg likegyldig ler dem rett opp i trynet, som om det var et valg av sokker det var snakk om, og allikevel tilgi. Og de tilgir. Gang etter gang. Hvem fortjener slik tilgivelse?

Jeg blar nedover bloggen igjen. Leser ordene som står der nøye. Jeg finner frem chatsamtalene på Facebook som kommer fra fremmede som forteller meg at de setter pris på meg. At de setter pris på ordene jeg rabler ned på bloggen. Det gjør meg selvfølgelig glad, men samtidig får jeg lyst til å svare dønn ærlig og si at jeg er en scam. Jeg forteller ikke hele sannheten. Jeg deler ikke alle sidene. De verste holder jeg for meg selv. Tidligere gjemte jeg dem i håp om at de en dag skulle forsvinne. At jeg skulle forandres. Nå gjemmer jeg dem bare av skam.

Del

2 Kommentarer

  1. M
    juli 20, 2015 / 00:05

    Jeg vil bare takke deg for at du er akkurat den du er! Jeg liker bloggen din veldig godt! Jeg fikk diagnosen biplar i fjor . Noen ganger føler jeg meg så skamfull over min egen diagnose. Men når jeg leser bloggen din, dine skriverier, så føler jeg meg ikke så alene med mine ting! Her er noe jeg har skrevet om bipolaren.

    «Du har en diagnose», sa legen min i fjor. «Du har bipolar» Jøss, jeg er syk tenkte jeg inni meg. Jeg har prød å overbevise meg sev om at jeg faktisk er syk, jeg har en diagnose av hvorfor jeg var som jeg er, og at jeg kunne på et tidspunkt være kjempe gal glad og en annen dag så har jeg ikke energi i det hele tatt. Jeg så meg selv i speilet seinere på dagen. Jeg studerte meg selv og jeg ser ikke syk ut utvending. Og en annen dag kan jeg se meg selv i speilet og bare føle seg helt tom. Noen ganger kan jeg være redd og komme meg ut av huset, det er ikke alltid like lett som andre tror.

    Noen ganger, kan jeg ha problemer med å akseptere at jeg faktisk er syk. Noen ganger tar hjernen min helt over. Noen ganger snakker munnen min mot min egen vilje. Jeg kan kjenne kjeven min åpner seg og at stemmen begynner å prate og prate uten min styring. Noen ganger føles det at det ikke er meg i det hele tatt. Det er som noen har tatt over styringen i min kropp og at jeg står til side og ser på.

    Plutselig så får jeg en ide! Jeg forandrer på ting, jeg skriver og løper rundt i huset. Jeg bestiller reiser, vil reise overalt! Jeg handler og er superglad! Jeg har masse energi og vasker rundt. Jeg vet selv det beste og jeg er best i alt. Jeg lager masse avtaler og lover alt. Jeg får ikke sove. Jeg trenger ikke søvn. Jeg kan jobbe og jobbe.

    Plustelig så verker kroppen. Et evig tankekaos i hodet og jeg er totalt forvirret. Jeg setter meg ned og begynner å gråte. Det er som verden har forsvunnet for meg. Kroppen begynner å riste og jeg hyler innvendig. Det gjør vondt. Jeg kan se at innleggelse kommer igjen. Fire hvite vegger. Og alt er i en grå boble igjen. Så kommer alle spørsmålene igjen. «Velkommen tilbake sier de» Velkommen tilbake til galehuset» Medisinene begynner å virke igjen og alt det hvite blir helt sort.

    Det er slitsomt etter en slik innleggelse. Men noen ganger kan jeg se en trygghet i det. Det tar tid og jeg føler at etter hver innleggelse så blir det vanskligere å vanskligere og komme seg tilbake til virkligheten. Det føles som jeg bare går bakover. Noen ganger føler jeg meg så skamfull over de maniske episodene. Så mye jeg har lovet og lovet. Så mange avtaler som aldri ble noe av. Men vi burdte være stolte over at vi kan holde ut med alle disse ekstreme svingningene. Jeg lover stadig meg selv og ta vare på meg selv. Jeg trenger hjelp hver dag, hele livet mitt. Men noen ganger sier jeg at jeg har det så bra. Men vi alle vet at det ikke er sannheten. Men en annen dag så er jeg den beste. Jeg er en superhelt! Jeg er bipolar. Jeg er manisk depresiv. Jeg er meg!

  2. Marit
    juli 20, 2015 / 01:48

    ‘Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt’. I det sitatet finner du grunnen til at familien din holder ut og tilgir. Tror jeg.
    Heldigvis har du mennesker rundt deg som elsker deg de stundene du ikke elsker deg selv. Kjærlighet er en rar greie. Det er lett å elske andre og så vanskelig å elske seg selv. Jeg øver på det hver dag. Iallefall prøver jeg å like meg selv. Akseptere meg selv. Ikke bare de bra sidene ved meg selv, men hele pakka. Det er ikke lett, jeg tråkker stadig feil og på noen områder hives jeg tilbake til start og så må jeg kjempe den samme kampen jeg har tatt så mange ganger før.
    Jeg har spurt folk jeg har møtt om de er redde for å bli ‘avslørt’, og nesten samtlige svarte ja. Folk er redde for at andre plutselig skal oppdage at de egentlig ikke er snille nok, flinke nok, smarte nok, rike nok, glade nok…. spesielt kreative mennesker er redde for å avsløres, redd for at de ikke er ekte nok eller genuine nok. Så går vi rundt her da, alle som en, og har tanker, følelser, handlinger, meninger som vi frykter gjør oss uelskbare. Hadde vi bare forstått, sånn på ordentlig, at kjærlighet ikke krever det perfekte, så hadde vi kanskje turt å være den vi er, på godt og vondt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.