Mammabyrden

– Hvor mange kalorier er det i denne?

Jeg ser opp på henne. Vantro.

– Hva sa du nå?

– Hvor mange kaloli… Kalorier er det i denne, gjentar hun og peker fremdeles på kjeksa hun holder opp mot meg i hånda si.

Jeg får klump i halsen, klump i magen, vondt i hodet, jeg blir kvalm og uvel, og aner ikke hva jeg skal svare – alt på samme tid.

Hun er fem år. Fem år, og har allerede spurt meg om hvor mange kalorier det er i kjeksa hun tygger på, selv om hun ikke var helt sikker på uttalelsen av ordet. Jeg aner ikke om hun vet hva det betyr, heller. Men hun spurte om det. Jeg tenker meg om. Har jeg noen gang snakket om kalorier i nærheten av henne? Er det min feil? Har jeg påvirket henne til å tenke på sånt allerede? Er jeg en grusom mor? Har jeg feilet i den viktigste jobben man noen gang kan ha – allerede nå? Med ett føler jeg byrden veie tungt på skuldrene mine. Byrden av hvorfor hundretusenvis av jenter under femten år sliter med spiseforstyrrelser. Byrden av fokuset som er. Restylane, hår, sminke, klær, trening, muskler, kropp. Er jeg et forferdelig menneske? Er jeg kanskje bare dum og overfladisk allikevel, uten verdier som virkelig betyr noe? Har jeg blitt et forferdelig forbilde?

Av og til føler jeg det å være mor er en fryktelig vanskelig oppgave. Jeg føler jeg mestrer mye av det. Pedagogikk er ikke mitt svakeste felt. Oppdragelse har til nå gått som en lek. Vilja er ei superflott jente. Hun er flink, snill, god, omtenksom, takknemlig, glad og ansvarsfull. Jeg koser meg alltid når vi er sammen, og er sikker på at hun gjør det samme. Men allikevel så føler jeg at det er en håpløs oppgave. Jeg er redd. Jeg er dritredd for alt det vanskelige som kan komme. Jeg er redd for at jeg gjør feil som får store, fatale følger senere. Jeg er redd for å mislykkes og jeg er redd for å ikke takle utfordringer i fremtiden. Jeg er redd for å svikte Vilja. Uansett på hvilket plan. Jeg er redd for å ikke se noe jeg burde se, ikke høre noe jeg burde høre, ikke være der da jeg burde være der. Jeg er livredd for at jenta mi skal oppleve ting ingen fortjener, og jeg er redd for at… Vel, for å si det rett ut; hun skal bli som meg. Når man tenker på å bli mor, så tenker man at «bleier, dritt og gulp tåler jeg da lett! Å bli mor er ingen sak.» Men alt det andre – det tenker man ikke på. All frykten, alle bekymringene – alt det ingen sa noenting om.

Del

1 Comment

  1. Madina Jensen
    september 15, 2014 / 00:06

    Dette du nevner er alt sammen en del av det å være mor, og det at du gjør deg disse tankene indikerer kun din ubeskrivelige kjærlighet til dette vesenet du har satt til verden og som du vil gjøre alt for – hadde du ikke hatt disse tankene burde du vært bekymret, men her, her er du bare menneskelig og redd for å feile i ditt livs største oppgave, noe som er helt og aldeles naturligt. Og du Drea, du er helt og aldeles beundringsverdig! Klem fra fast leser over mange år :-)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.