En spade er en spade

djeadjeadjea

Nå skal jeg – som egentlig er veldig glad i å skille meg ut fra mengden – si det som alle andre sier. Men det er rett og slett ektefølt, og da må det bare få bli med. Det er veldig forutsigbart, og kunne vel kanskje til og med vært skrevet på forhånd. Jeg skal si som en prisvinner på scenen, som med tårer i øynene og et ydmykt, litt forvirret blikk, takker i overkant mye for både prisen og støtte og gode ord. Her er det; wow. Takk for alle fine kommentarer, for all fin respons og for… Ja, støtte, rett og slett. I så mange uker har mitt forrige innlegg bare vært her som en kladd. Til slutt ble jeg så lei av å lure på om jeg skulle poste det, at jeg bare postet det. I to minutter angret jeg. Men så kom responsen, og jeg må bare si; wow. Jeg visste jo at jeg ikke var helt alene altså, men at så mange skulle dukke opp på chat på facebook og si at de kjenner seg igjen i alt jeg skreiv, det hadde jeg aldri trodd. Takk og alt det der.

Før jeg postet innlegget var jeg faktisk veldig redd for å være en av de som jeg så absolutt ikke vil være. Som så pompøst og pretensiøst skal legge frem depresjon og tunge ting som om det var en slags dyster kunst. Tekster og bilder som bare… jeg vet ikke hva jeg skal si engang. Som bare er med på å øke fordommer og som gir et helt feil inntrykk av hvordan ting egentlig er – synes jeg da. For å ikke snakke om hjernedøde metaforer, som bare gjør det så ekstremt kleint og ikke i nærheten av ærlig og rett frem. Jeg vet ikke med dere, men av og til syns jeg det er ekstremt deilig og befriende å få høre ting akkurat som de er. En spade er en spade, en depresjon er en depresjon – og ikke en «tilsynelatende endeløs vandring i stummende mørke», om du skjønner hva jeg mener. Det er noe befriende med å høre at man faktisk ikke er alene om å tenke at «hei, jeg er normal, men av og til er jeg så trist at jeg egentlig bare vil dø», uten at det høres ut som et utdrag fra en samtale mellom to hormonelle fjortenåringer som på bussen sørger høylydt over tapet av den store kjærligheten, bare for å ta et eksempel.

Jeg er fremdeles ganske redd for å fremstå som… tja. Teatralsk og emo når det gjelder å skrive om sånne alvorlige greier som det her. ”Jeg har sluttet å lese bloggere som vandrer deprimerte linjelangs på nettet – det kom en dag da jeg ikke syntes synd på dem mer”, skriver journalist Jakob Arvola i Tidsskriftet for legeforeningen. Videre mener han mener bloggerne dyrker depresjonen og velter seg i medlidenhet og selvmedlidenhet. Det har det kommet en god del reaksjoner på, både fra fagpersoner og psykisk syke bloggere. Jeg må ærling innrømme at jeg skjønner hvor han kommer fra. Jeg mener… Når blogginnlegg på blogginnlegg fylles med intetsigende bilder av oppkutta armer, tårer som renner langs kinnet og pompøse slagord om hvor lite livet er verdt å leve, så forstår jeg godt at det oppleves som “å velte seg i medlidenhet og selvmedlidenhet”. Jeg sier ikke at det ikke er oppriktig depresjon blant disse, altså. Misforstå meg ikke. Jeg sier ikke at det er noen feil eller rett måte å være deprimert på, og jeg sier ikke at å si ting rett ut akkurat som de er er fasiten. Jeg bare sier at jeg skjønner Jakob. Personlig liker jeg når ting som er vanskelig bare blir sagt rett ut, uten at det verken overdrives eller bagatelliseres. Jeg liker når folk kaller en spade for en spade, og jeg liker å føle at det som blir sagt virkelig er perosnlig – og ikke bare noe som er hørt eller lest tusen ganger fra før.

Del

2 Kommentarer

  1. juni 17, 2013 / 19:59

    Jeg har aldri vært deprimert selv, men jeg vet hvordan det er å jobbe så hardt at jeg blir liggende med hodepine i noen dager og bare må samle kreftene igjen. Alle har vært syk på et eller annet vis, uansett om det er fysisk eller psykisk så er det dritt. Desto verre føles det hvis man ikke snakker om det til noen, det er greit å «klage» i moderate mengder. Jeg synes ikke det var noe rart med innlegget ditt. Virker ikke sutrete, altfor kunstig, overdrevet eller noe sånt, bare ærlig, og det må jo være lov? Så lenge du ikke bare blogger om depresjoner så tror jeg ikke at du går under den gruppa som han fyren skriver om :) og god bedring forresten! :)

  2. Thea
    juni 17, 2013 / 22:44

    Jeg digger deg! Rett og slett!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.