I går satt jeg på Asia House, spiste mat, leste en bok og følte meg som Carrie Bradshaw.

I går satt jeg på Asia House, spiste mat, leste en bok, så på mennesker og følte meg litt som Carrie Bradshaw i Sex and the City. Det eneste jeg manglet var macen, så jeg kunne ha rablet ned alt det jeg plutselig fikk tid til å tenke på. For når man først bare sitter der, uten så veldig mye å gjøre, uten stress, uten jobb, uten bekymringer – det er da de gode, morsomme og interessante historiene blir til. Det er da man faktisk tar seg tid til å se seg rundt. På menneskene, på livet, på historiene, på tilfeldighetene, på feilene. Det er når man ikke helt vet hvor man skal eller hva man skal gjøre at man opplever mest, for jeg vet med meg selv at når jeg vet hvor jeg skal så ser jeg verken til høyre eller venstre. Jeg bare rusher forbi alt i et rasende tempo. Blikket er festet på målet, og rikker seg sjeldent.

Men, i går satt jeg altså på Asia House, spiste mat, leste en bok, så på mennesker og følte meg litt som Carrie Bradshaw i Sex and the City. Jeg satt på samme sted i timesvis, med boka i den ene hånden og vannglasset i det andre. Rundt meg kom og gikk mennesker som det passet dem, og om jeg faktisk hadde vært Carrie så hadde dette blitt en veldig fin scene hvor jeg sitter stille og alt annet går i et rasende tempo. Dere skjønner hva jeg mener? I en slik scene hvor èn sitter stille, mens alle andre kommer og forsvinner ut av bildet (og livet mitt) på mindre enn to sekunder.

Anyways, det slo meg plutselig hvor fokuserte og målbevisste menneskene rundt meg var. De visste hva de skulle. De skulle på restaurant med sin kjære, sin venn, sin mor, sin far – hvemsomhelst, og de skulle spise. Deretter skulle de dra. De ventet ikke. De ikke. De stoppet ikke opp for å legge merke til de gode, morsomme og interessante historiene, på menneskene, på livet, på tilfeldighetene, på feilene. Nei, menneskene rundt meg visste hva de skulle. De kastet i seg maten, vekslet et par korte dialoger, slengte på seg jakkene og stresset videre ut av livet mitt, and I couldn´t help of wonder – er det alltid slik? Stresser vi oss gjennom livene våre uten å oppdage hva som er rundt oss? Fokuserer vi for mye på det vi skal gjøre til envher tid, slik at vi glemmer å legge merke til alt det spennende som hender like ved oss? Legger vi rett og slett for lite merke til ting? Og til slutt; vil ikke det si at vi, ironisk nok, har blitt selvopptatte, arrogante og travle mennesker uten å selv ha lagt merke til det?

Del

Kommentarer

  1. august 15, 2010 / 21:05

    Vi burde fokusere mer på det vi gjør enn det vi skal. Vi burde rett og slett nyte livet mer! :)

  2. Mia
    august 15, 2010 / 21:06

    Her skulle det vært en «liker-knapp» akkurat som på facebook..hehe
    du er så flink til å skrive når du bare tar deg tid :)

  3. august 15, 2010 / 21:15

    Takk for en tankevekker!
    Den tanken skal jeg forsøke å holde på…og se meg rundt…ikke skynde meg når jeg ikke må…og kanskje til og med nyte maten….
    Det er deilig å sitte å se på folk i Nordre en passe varn sommerdag også!

  4. Kristin
    august 15, 2010 / 22:09

    Så bra skrevet! Det fikk meg til å tenke litt.

  5. august 15, 2010 / 22:10

    Jeg er enig med Mia, skulle vært en «liker»knapp, for dette var virkelig et kvalitetsinnlegg!
    Jeg håper jeg ikke haster forbi ting uten å legge merke til alt rundt meg, men nå skal jeg iallefall bli flinkere til å ta meg tid til å se. Takk for påminnelsen!:)

  6. august 15, 2010 / 22:20

    Fine tanker! Jeg tenker sånn som du beskriver her. Kanskje jeg legger merke til litt for mye noen ganger, som snurrer rundt i hodet litt for lenge etterpå også. Et typisk kvinne-problem kanskje. Ikke at menn ikke legger merke til ting, men det er noe med at hos kvinner er begge hjernehalvdelene aktive samtidig, har jeg hørt, noe som gjør at vi ofte er bedre på multitasking. ^_^ Men det er fint å stoppe opp og legge merke til ting. Det beriker livet. :)

  7. august 15, 2010 / 22:30

    Hva er vitsen med å leve livet når vi ikke tenker over, nyter eller fokuserer på det vi gjør? Ting skal bare gjøres for så å gå over til neste gjøremål. Et sånt syn på livet gjør meg trist.

  8. Drea
    august 15, 2010 / 22:45

    Nora Alexa: meg også! Vi stresser for mye, og da glemmer man å være lykkelig!

  9. august 15, 2010 / 23:13

    Jeg ser der der hele tiden – jeg er altså ikke sånn. Jeg glor, ser, stirrer. Jeg tenker ofte over at folk bare går rett fram, har musikk på øret, og ikke legger merke til omstendighetene i det hele tatt. Vanligvis gjør det at jeg synes synd på disse menneskene som ikke tar seg tid til å se alt det vakre rundt seg. De går glipp av så mye. Jeg pleier å smile når jeg ser en bestemor og et barnebarn, og.. ja, mennesker generelt gjør meg glad! :)

  10. august 15, 2010 / 23:42

    «Sett deg på en benk en times tid, det går så mange rare mennesker forbi» Jeg kan også godt sitte å bare se på folk, skikkelig glane for jeg tenker ikke over at de kan se at jeg ser:)

  11. Silje
    august 16, 2010 / 02:48

    Dette innlegget likte jeg veldig godt. Takk.

  12. august 16, 2010 / 14:16

    Så bra skrevet :)
    Likte innlegget godt, og fikk nesten lyst å gjøre som deg ^^xD

  13. MariaKristine
    august 16, 2010 / 17:13

    TAKK!!!

  14. Ida Karoline
    august 16, 2010 / 17:49

    Du har så rett, Andrea! Det er lett å glemme å ta seg tid til de små øyeblikkene; de jeg vil kalle god tid!

  15. silje
    august 16, 2010 / 19:19

    utrolig bra skrevet! vil ha flere slike innlegg :-)

  16. Maya
    august 18, 2010 / 22:53

    Kvalitetsinnlegg! Jeg ble veldig glad av å lese dette :-) Det handler om oppmerksomt nærvær; å være der du er når du er der. Selv når jeg sitter på en stappfull buss omgitt av svette, grinete mennesker og unger som hyler rundt ørene på meg, så er det DER jeg er, fullt og helt, og ingen andre steder. Jeg suger til meg alle inntrykk – og nyter det. For øyeblikket blir i hvert fall ikke noe bedre av at jeg irriterer meg over det. Tvert i mot oppdager jeg stadig vekk at det finnes noe vakkert selv i slike kjipe stunder ;-)

  17. august 19, 2010 / 23:14

    Kanskje du skulle startet med slike innlegg på bloggen? En gang iblandt kan du sitte på Asia House og rabble ned ting du tenker på på mac’en og lage ett innlegg av det :)

  18. august 21, 2010 / 00:03

    så bra skrevet Drea, men jeg er selv en observatør, så jeg er en av de som tilsynelatende går bare rundt og suller og titter på folk, haha, men ingen merker det heldigvis, fordi de er så stresset, fint for meg!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.