Bare et eple.>

To be or not to be. Likevel bare et eple.

Jeg er ikke den eneste som har vært der. Jeg er en av mange. For mange. Et eple til frokost. Et eple til lunsj. En minimal porsjon med middagsmat, og kanskje (bare kanskje) et eple til kvelds. Alt sammen med minst èn liter vann. Minst. Helst mer. Spesielt til middagsmaten, for om det ikke går som planlagt…  ja, da går plan B så mye lettere.

De er ikke dumme. Jeg sier de, for jeg er ikke lenger en av dem. Jeg var vel bare så vidt en av dem også. Jeg bare grenset til tendensene. Jeg satte vel kanskje tåa så vidt over streken. Langt nok over til å forstå. Langt nok til at kroppen kjente det, og langt nok til at jeg visste at jeg måtte ta et oppgjør med meg selv før det ble for sent. Som sagt; de er ikke dumme. De er ikke overfladiske. De vil ikke dø. Det føles bare veldig godt, veldig rett og veldig tilfredsstillende. Hver dag med tre epler blir en tilfredsstillelse. Bare tre epler. Jeg kan klare hva jeg vil. Jeg vinner over fristelsene. Over lystene. Jeg har viljestyrke nok til å omvende det naturlige til slik jeg vil ha det. Jeg bestemmer.

Vel, i dag spiser jeg epler for at jeg vil, og ikke for at det er kalorifattig næring. Middagen hviler godt i magen. Til og med det siste pizzastykket jeg visste jeg burde la ligge på fatet. Jeg vurderer ikke plan B. Forresten, jeg har ingen plan B lenger. Jeg har ingen plan A engang. Jeg tenker ikke konstant over at det er femtini kalorier i èn safarikjeks (selv om jeg fremdeles husker det), og jeg løper ikke ut halv elleve på kvelden for å rekke en siste løpetur for å veie opp for sjokoladen jeg spiste i smug. Sist jeg kjøpte is sjekka jeg kaloriene på to av dem, og valgte den med mest i. (Det sier jo seg selv at den smaker best sjokolade.) Nå er dette tilfredsstillelse for meg. Jeg bestemmer. På ordentlig.

>

Del

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.