Å skape andres livshistorier på bussen.>

Vi sitter på bussen. To bønder i Trondheim. Meg og Kaj. Mennesker stiger på, og jeg legger merke til ei jente. Hun er pen, og jeg tenker med ett at hun er kul. Hun er slank og velkledd, og har all grunn til å være selvsikker. Jeg tenker ikke mer på jenta eller førsteinntrykket jeg fikk av henne, men to sekunder senere kommer samme jenta fram i bussen igjen. «Denne går til sentrum, sant?» spør hun bussjåføren usikkert. Ja, det gjør den, tenker jeg. Det står SENTRUM med store bokstaver på den, gjør det ikke? Med ett har førsteinntrykket mitt av jenta forandret seg. Nå er hun ikke lenger den selvsikre, pene jenta. Hun er den usikre, den som andre kan se ned på, den som unnskylder sin eksistens. Nå er hun den jeg ler litt av. Hun er den ensomme, den depressive.

Det er da jeg begynner å tenke på hva jeg nettopp har gjort. Jeg har skapt historier jeg ikke vet om er sanne. Jeg har skapt et helt liv for et ukjent menneske, just like that. Det er sånt jeg gjør. Ser på mennesker, og tror jeg kan lese hele livshistorien deres ut av ingenting. Jeg skaper usannheter og løgner om mennesker jeg overhodet ikke kjenner. Heldigvis vet de ikke hva jeg tenker. Heldigvis vet jeg ikke hva andre tenker når de ser meg. For ja, den tanken har slått meg. Det kan da umulig bare være jeg som gjør sånt. Noen på den bussen tenkte garantert tanker om meg også. Ut av førsteinntrykk. Ut av utseendet. Ut av ingenting. Hjelp. Kanskje jeg bare skal slutte med det? Eller kanskje jeg skal kalle meg ei spåkone, skape fremtidshistorier i stedet for fortidshistorier, og heller ta penger for det?>

Del

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.