drea blogg – Side 3

Drea desember 9, 2016 Skriverier

Monstre under sengen

Vi satt i sengen, jeg, bror og pappa. Pappa i midten, jeg og bror på hver vår side av ham, med hodene våre hvilende mot hver vår skulder. Han leste høyt fra ei bok, slik enten han eller mamma gjorde for oss hver eneste kveld. I kveld leste han fra Den Lille Prinsen. Det tok tid å lese bok med et barn på hver side, for vi avbrøt ham jevnlig med både store og små spørsmål om det han nettopp hadde lest.
– Dere ligner slett ikke min rose. Dere fins ikke ennå, sa prinsen til dem. Ingen har gjort dere tamme, og dere har ikke gjort noen tamme. Dere er akkurat sånn som reven var. Den var bare en rev som lignet hundre tusen andre rever. Men jeg har gjort den til min venn, og nå er den den eneste rev i verden, leste pappa med høytidelig stemme.
– Hvordan kan han bli den eneste rev i verden? Det finnes da vel ikke bare én rev?, spurte jeg veslevoksent.
– Nei, men for prinsen var den på en måte det. Det var den eneste reven i verden som virkelig betydde noe for ham, siden den var blitt hans venn, forklarte pappa.
– Åja. Sånn som at du er den eneste pappaen min, selv om det finnes mange andre pappaer i verden?, spurte jeg så.
Pappa lo litt. Jeg ble flau, trodde kanskje sammenligningen min var skikkelig dum, men jeg visste jo ikke at pappa lo på en sånn måte slik som foreldre gjør når de av og til, i slike spesielle øyeblikk, både blir overrasket og stolt over hvor intelligente små barn kan være, bare ved å si det første de tenker på.
– Ja, egentlig akkurat sånn. På en prikk.
Han tok en pause fra lesingen, og ble sittende å se ut i lufta. Han smilte. Så fortsatte han å lese til både mine og brors øyne begynte å sige.
– Nå tror jeg det er natt, sa pappa da.
– Nei, les mer!, ba jeg og bror i kor.
Så gjorde han det.

orkdaldps

– Men nå er det natt, sa pappa for tredje gang, reiste seg og slo av lyset.
– God natt, sov godt, drøm søtt, sa han før han lukket døra så bare en liten glipe lys slapp inn i rommet.
Bror hadde gått inn til sitt eget rom og lagt seg i sin egen seng. Jeg lå alene, og det føltes med ett veldig trist. Jeg trodde ikke det var meningen at man som menneske skulle være så mye alene, heller ikke når man sov, for når jeg var alene ble jeg alltid så redd. Nå for eksempel – nå var jeg sikker på at det lå et monster under sengen og bare ventet på å få en barnefot å gnage på. Kommoden som stod i hjørnet så plutselig veldig merkelig ut. Den fikk øyne som lyste. Buksa som hang over stolen så plutselig ut som bein, gardinene beveget seg uten at vinduet var åpent og lydene utenfor ble mystiske og skremmende. Alt i rommet forandret seg i mørket når man lå alene. Jeg så lysende, onde øyne overalt. Jeg turte ikke lukke mine egne øyne heller, for da var jeg sikker på at alle de fæle skapningene kom til å hoppe på meg og spise meg opp. Rive meg i fillebiter så jeg døde, så jeg forsvant fra verden og bare ebbet ut i… Ingenting. Tanken på å dø skremte meg. Tenk at vi alle en dag bare skal forsvinne. Hvorfor er det sånn? Hva er vitsen med at vi bare skal dø? At vi aldri igjen kan gi mammaen eller pappaen vår en klem, at vi aldri igjen kan lese bok i sengen, at vi aldri igjen kan gjøre noe som helst? Jeg forstod det ikke.
– Pappa?, ropte jeg høyt.
– Kom opp!
Jeg hørte pappa gå opp trappa.
– Hva er det, jenta mi?
– Hvorfor er det sånn at vi skal dø?
– Det er et vanskelig spørsmål å svare på. Det bare er sånn, det. Det er sånn livet er. Tenk deg om vi skulle leve evig. Da hadde det ikke blitt plass til nye mennesker her på jorda, sa pappa.
– Men hvorfor trenger det å komme nye mennesker?
Pappa visste ikke helt hva han skulle svare på det. Det merket jeg på ham. Hvordan er det mulig at ikke engang pappa kan svare på det? Hvordan er det mulig at det ikke finnes noen svar? Hvorfor finnes spørsmålet da? Spørsmålene hopet seg opp i hodet mitt. Nå gjorde de bare vondt. De ble tunge, tunge som bly, og jeg ble tristere og tristere av det.
– Sov nå, jenta mi. Og tenk på noe fint. God natt. Jeg elsker deg.
Så gikk han igjen, og lukket døra slik at rommet mitt på nytt ble omgjort til ei hule full av fæle monstre. Jeg sovnet ikke. Jeg var redd for å sovne, jeg var redd for å våkne, jeg var redd for monsteret under sengen og jeg var redd for den dagen jeg skulle dø.

Drea desember 6, 2016 Psykisk helse

Bruk av tvang i psykiatrien

VG publiserte nylig en omfattende artikkel om ulovlig bruk av tvang i psykiatrien, og det har satt i gang en diskusjon om tvangsbruk på norske psykiatriske sykehus.

Jeg skal ikke snakke generelt, for jeg har liten innsikt i bruken av tvang på norske sykehus, men jeg kan snakke høyt om mine egne erfaringer. For pasienters erfaringer er jo en ganske så viktig side i en sånn diskusjon. Det er jo tross alt pasientenes ve og vel som er poenget med å i det hele tatt ta opp temaet. Derfor er det viktig for meg å prate høyt om det, og ikke minst for å ufarliggjøre det. Tvang er et negativt ladet ord, men sammenhengen trenger ikke nødvendigvis å være negativ av den grunn. I en sånn diskusjon er det viktig å skille mellom betydningen av ordene tvang og overgrep. Tvang trenger ikke å være et overgrep. Noen ganger er det nødvendig. Noen ganger må det til for å beskytte både pasienten og de ansatte. Noen ganger kan det til og med være beroligende for pasienten å bli tvangsinnlagt eller lagt i reimer, fordi alternativene er så mye verre.

Selv om tvang aldri er noe gøy, blir det ikke et overgrep før de ansatte som utøver tvangen tror at tvang kun brukes i tilfeller hvor pasienten ikke er i stand til å få med seg det som skjer rundt seg.

Når det er tilfellet – at de ansatte prater over hodet på pasienten som om han/hun ikke eksisterer, og glemmer å henvende seg til pasienten – er når tvang ikke lenger bare er et nødvendig redskap, men et overgrep. Når de ansatte kommer med spydige kommentarer, gjør antagelser (om dop, om at pasienten er en dårlig forelder, om at oppførselen er et skrik etter oppmerksomhet etc.), snakker om personlige ting (og tilsynelatende glemmer at de er på jobb) eller ikke avslutter tvangsbruken når pasienten har roet seg, er det blitt et problem. Et stort problem. Det forverrer situasjonen. Det skaper ingen trygghet. Det trigger mer enn det hjelper, og det skaper angst, uro og traumer i ettertid.

seng

Personlig har jeg både positive og negative erfaringer med tvang innen psykiatrien. De positive er heldigvis i flertall for min del. Jeg har som regel følt at jeg har blitt sett, selv om jeg ikke har vært i stand til å kommunisere. De fleste har vært flinke til å fortelle meg hva de gjør og hvorfor de gjør det, slik at jeg hele tiden er med på prosessen – og ikke bare er en håpløs pasient som må legges i bakken med makt og lagt i reimer i belteseng. Arnhild Lauveng skrev noe veldig vesentlig i boken sin «I morgen var jeg alltid en løve.» Der snakket hun om forventninger. Forventninger til hvordan en pasient kommer til å reagere i ulike situasjoner, og hvordan forventningene i stor grad også styrer resultatet. Det er ikke bare pasienten som «styrer» hvor ille en situasjon blir. Eller motsatt – hvor god den blir. De rundt – og deres forventninger – spiller også en svært viktig rolle. Holdninger skinner gjennom, og kan virkelig både skade og såre.

Min mening når det kommer til tvangsbruk i psykiatrien er ikke at målet skal være å fjerne det totalt, men jeg kan være enig i at bruken kanskje kan reduseres, og i alle fall fall forbedres, og jeg tror dette med både forventninger og holdninger er hva det må fokuseres på. En pasient skal for eksempel ikke måtte trenge å høre noen si «det er helt sikkert noe amfetaminbruk inne i bildet her, jeg kjenner igjen lukta» bli sagt over hodet på en mens man ligger bundet så hardt fast til sengen at man ikke klarer å røre på seg overhodet, når sannheten er at man så absolutt ikke har tatt noe som helst narkotisk stoff. Som om man ikke eksisterer. Som om man ikke er der. Som om man ikke er verdt en dritt. I stedet burde man si «vi har ikke lyst til å bruke reimene på deg, men akkurat nå føler vi det er nødvendig. Men vi skal løsne opp så raskt vi føler det er trygt. Dette skal gå bra. Du er trygg her.» Og det burde man si uansett hvor utagerende pasienten er. Uansett hvor ufyselig og vanskelig å ha med å gjøre pasienten er. Uansett hvor sint og redd pasienten er. Det hjelper. Det bedrer situasjonen, og jeg tror det kan minske bruken av tvang. Jeg har nevnt det mange ganger før, men jeg sier det igjen; Det er utrolig hvor mye det hjelper å bli behandlet som et medmenneske – og ikke kun en «gæren» pasient.

#syktvelkommen

Drea november 23, 2016 Bildegalleri

Me-wednesday

before etterglimt etter2 etter3

Sponset innlegg.

Haha, jeg har SÅ lite lyst til å poste før-bildet av meg selv, helt uten sminke og greier. Jeg hadde nettopp gnidd vekk gamle mascara-rester før vi satte på vipper, så jeg ser jo ikke ut… Men, jeg får vel bare poste det allikevel. I dag var jeg nemlig hos flinkeste Marte på Glimt Bli Ny her i Trondheim for litt me-time! Jeg fikk altså satt på nye vippe-extensions (har virkelig savnet det!), og Marte sminket meg og fiksa litt på brynene mine også. Kjempefornøyd, som alltid! Utrolig digg å føle seg litt freshere. Så nå er jeg klar for et eventuelt tv-bord i poker-NM, haha! Viktig å føle seg vel. Anbefaler Glimt på det varmeste, alltid digg med en liten makeover! Hugs.

Drea november 15, 2016 Bildegalleri

I et speil i en gåte

ietspeil2 ietspeil3

Jeg har tøfler på. Speilet er skittent. Burde vaske det. Skal i stedet lage en stor kopp te og se gamle episoder av Sex and the City. Føler for å ha en innedag, helt uten ærender, stress og mas. Bare meg, tøfler, en stor kopp te og Sex and the City. #livet

Drea november 8, 2016 Life of Drea

Alle de unge, fantastiske jentene

Jeg står på badet og ser på meg selv i speilet. Jeg tenker på dette med speilbilde. Jeg tenker på dette med krav til seg selv, som har vært et av de store temaene for samtalene med psykologen de siste ukene. Jeg tenker på leppene mine, og det ambivalente forholdet jeg har til dem. De er egentlig ganske fine. Det er fremdeles mulig å se at de har blitt forstørret med litt restylane, selv om det snart er to år siden jeg sist fikk satt sprøytene.

Jeg syns de er mye finere nå enn før jeg valgte å behandle dem, som egentlig aldri var et veloverveid valg, men et resultat av tilfeldigheter. Jeg hadde egentlig aldri tenkt på å forandre på utseendet mitt. I alle fall ikke leppene. Jeg hadde aldri hatt komplekser for hvordan de så ut. Faktisk så likte jeg leppene mine, men når jeg først fikk tilbudet om gratis restylane, og hun som utførte behandlingen påpekte at overleppen min var lenger inn enn underleppen om man så meg i profil, så tenkte jeg aldri på å si nei takk. Hun hadde jo rett. Visst var overleppen lenger inn enn underleppen, og visst var det finere om det var omvendt. Det så jo jeg og, på alle bildene av de store, fyldige, flotte leppene fylt med restylane.
– Du har jo fint med volum i leppene dine, så vi trenger bare vippe overleppen litt opp, slik at den kommer lenger frem enn underleppen i profil, sa hun.

heibloggen

Så forandret jeg altså på utseende mitt. Og ble fornøyd. Veldig fornøyd. I ettertid er jeg allikevel ganske så ambivalent. Jeg skal ikke lyve og si at jeg angrer, for det gjør jeg ikke. Jeg mislikte aldri leppene mine, men jeg liker dem mer nå. Det er faktisk problemet. Jeg syns det er veldig synd at også jeg er en av dem som er med på å skape et press, som er med på å si til verden at store lepper er mye finere enn små, som er med på å si at overleppen bør vippe opp og være lenger ut enn underleppen, og som er med på å gjøre den kommende generasjonen om til en generasjon hvor ingen lenger tar vare på karaktertrekkene sine, men endrer og forandrer på utseende sitt slik at alle til slutt ligner alle. Slik at alle til slutt ligner på Sophie Elise, med fyldige lepper og perfekte bryn.

Misforstå meg ikke. Jeg respekterer Sophie Elise. Jeg syns hun er tøff. Jeg syns hun har mye bra å komme med. Jeg syns hun fortjener respekt. Men jeg syns ikke alle skal ligne henne. Jeg syns alle vi andre skal respektere oss selv nok til å være som vi er, ta vare på karaktertrekkene som gjør at vi er vi, som gjør at vi ligner mammaen eller pappaen vår, og som gjør at vi er den vi er. Sophie Elise skal få lov til å være Sophie Elise. Jeg syns bare det er synd at vi ut i fra andre skal skape en mal for hva vi mener er rett. En mal for hva vi mener er penest.

Men ordene mine er i grunn ikke verdt en døyt. For jeg er en av dem. Jeg skulle ønske jeg var tøff nok til å ikke la meg påvirke, men det er jammen ikke lett. Unge, pene jenter lever av å blogge. De reiser til New York og henger med superstjernene. Unge jenter skriver bøker og blir forfattere, unge jenter har perfekte vitnemål og lykkes samtidig i arbeidslivet, unge jenter følger drømmene sine og nesten samler på mastergrader, unge jenter lanserer sine egne kleskolleksjoner, unge jenter blir kjendiser over natta og unge jenter får til. Jentene som før var en av alle oss andre.
Det er ikke så lett å henge med. Det er ikke så lett å ikke sette knallharde krav til seg selv. Unge, fantastiske jenter får til. Jeg og vil. Unge, fantastiske jenter er noen. Jeg og vil. Unge, fantastiske jenter får suksess. Jeg og vil.
Jeg blir visst aldri voksen. Bare eldre.

Drea august 22, 2016 Bildegalleri

Tvilling

twins1

twins2

twins3

twins5

I dag er det den offisielle tvillingdagen. Også har vi – jeg og Jørgen – bursdag også, da. Tjuesju. Tjuesju år. Allerede. Tida går for fort, for jeg får liksom ikke brukt tida særlig fornuftig, føler jeg. Jeg vil ikke bli eldre før ting er bedre enn de er nå. Tida kan stå stille ei stund, så jeg rekker å bruke livet på noe annet enn… Alt jeg bruker det på nå som ikke er særlig gøy. (Tidenes understatement, men dere skjønner jo poenget. «Ikke særlig gøy»… Ja, ja.) On the bright side – det er godt å se at over to hundre stykk tar seg tid til å skrive en bursdagshilsen på Facebook før klokka har rukket å bli halv elleve på dagen. Det gjør faktisk litt godt! Det får meg ikke til å føle at tida går for fort eller at jeg blir eldre, men at jeg eksisterer.

Men ja. Gratulerer med dagen til deg også, tvillingbror! Verdens beste sådan, og verdens beste onkel! Jeg føler meg veldig heldig som har en tvilling i utgangspunktet, og enda heldigere som har en så snill og god tvilling som deg. Å være tvilling er helt spesielt. Vi har alltid vært mye sammen vi to. Alltid hatt hverandre, alltid stilt opp for hverandre. Det setter jeg megastor pris på, selv om det er noe jeg kanskje ikke sier for ofte. Glad i deg, tvillingbror!

Drea juli 8, 2016 Psykisk helse

Appreciation

happyface

Et gammelt bilde av en smilende meg.

I skrivende stund sitter jeg i senga på DPS-en. Redbull på nattbordet, gode, gamle Dont Speak av No Doubt ut av høytalerne… Oh. My. God! Det ble rød strek under «høytalerne», så det gikk akkurat opp for meg at det heter «høyttalerne». Høyttaler, dere! Ikke høytaler! Hva faen… Seriøst, jeg er snart tjuesju år og oppdager at jeg har tatt feil om det der hele livet! Det er ganske snålt. Jeg mener… Jeg kommer ikke over det. Høyttaler. Hjelp. Men uansett. Jeg sitter på rommet på DPS-en og er litt stolt av meg selv. Det var jo det jeg egentlig skulle skrive om.

Jeg har vært her siden mandag. Etter å bokstavlig talt ha løpt vekk fra en tvangsinnleggelse på fredag, brukte jeg helga på å tenke på hva jeg egentlig bør gjøre, og konkluderte til slutt med at en ny innleggelse kanskje kunne være bra, og om det ikke var bra, så kunne jeg jo bare dra hjem igjen og rykke tilbake (eller frem) til start igjen uansett. Ikke mye å tape på å prøve med andre ord, så selv om kroppen strittet i mot verre enn ei sta ku midt på landeveien på mandags morgen, så sitter jeg altså her nå og tenker på at jeg er litt stolt av meg selv.

For stolt? Ja, jeg er litt stolt. Jeg har hatt to-tre dager som jeg vil beskrive som bedre enn på så lenge at jeg ikke husker nøyaktig hvor lenge, og det er ganske så utrolig. I forrige uke – og noen uker bak i tid – har ting vært så ille at det ikke er noen vits i å prøve å forklare det, for det er noe som en bare kan skjønne om en har kjent og følt det selv. Jada, nå syter hun igjen, men det er sant.

Å skulle forklare at hodet ikke hører sammen med kroppen, at man ikke klarer å lese eller skjønne sine egne tanker, men bare se dem fly rundt omkring i hodet i full fart, at en bil kjører nedover veien og er en bil, men egentlig ikke er en bil allikevel, at puta i senga er en katt, selv om man vet at den bare er en pute, at man vil «hjem» selv om man sitter hjemme, at man ser lysglimt som ikke er der, at man hører lyder som ikke er der, at man ikke lenger vet om man egentlig eksisterer, eller om man bare er noens fantasifigur og kan forsvinne når som helst, at man har blackouts sånn at flere døgn i strekk bare forsvinner totalt fra minnet så man ikke en gang kjenner igjen det nye huset til søsteren sin neste gang man er på besøk (selv om man fikk omvisning i alle rom forrige gang), at man ikke klarer å svare på enkle spørsmål man får, for man klarer ikke få tak i verken ord eller tanker, så alt man tenker og sier er «jeg vet ikke», mens man stirrer ned i gulvet og lurer på om det er plantet kameraer i lampene eller om de på sykehuset egentlig ikke utfører ECT-behandling, men driver med hemmelig hjerneforskning… Vel. Å skulle forklare sånt er jammen ikke lett, og jeg tror det er enda vanskeligere å skulle skjønne det.

Jeg har fått tilbake ordene, jeg har fått tilbake tanker, jeg føler meg veldig mye mer «vanlig» igjen, men jeg tror ikke det er mulig å beskrive alle slike ting – eller alt det andre jeg kunne ha nevnt som føk rundt i hodet mitt på samme tid. Poenget: Det har vært tungt. Det har vært jævla slitsomt, men denne uka har vært bedre. Denne uka har vært bedre. Jeg er som alltid dritredd for at det plutselig skal være over når jeg våkner i morgen, i overmorgen eller dagen etter der, og kanskje er det det. Kanskje våkner jeg og kjenner at ting kommer tilbake, at jeg blir verre, at det tar overhånd igjen. Men det er verdt å fortelle dere at akkurat nå føles det som en enorm sliteseier å «kun» kjenne på depresjon, tunge tanker og tidvis angst, og ikke hele den suppa jeg nevnte i korte trekk over i tillegg. Jeg gikk for en innleggelse, selv om alt i meg skrek «nei!», og akkurat nå har det betalt seg mer enn jeg hadde håpt på. Det får frem et lite smil.

Og det… Det er absolutt ikke så verst.

Drea mars 4, 2016 Bildegalleri

Jenta i høsten

Fler nye gamle bilder. Det har blitt fredag – endelig. For ja, nå er det bare godt med helg, og ikke kjedelig som det har vært i en god stund nå. Jeg blir sprø av hodepina som fremdeles plager vettet av meg, så nå skal jeg ta kveld, legge meg i senga og sove så lenge som jeg bare vil i morra. Ingen spennende fredagskveld med andre ord, og i morgen blir det ingen spennende lørdagskveld heller. Hugs.

Drea februar 22, 2016 Bildegalleri

Family

Jeg kjenner ingen som er så morsomme som meg og søstersen. Det er sant. Vi er så morsomme at jeg til og med ler høyt av meg selv! Vi er rett og slett skikkelig morsomme. Derfor har vi tenkt å ha en konkurranse her på bloggen, og vinneren får en HEL dag med oss! Neida. Ha det!

Drea februar 20, 2016 Foto

The games we play

Modeller: Erle Romundstad Mylius & Oddbjørn Sponås

MUA: Karoline Aasbø

Her kommer enda fler bilder fra fashion-oppgaven min på skolen. Dette var en utrolig morsom shoot! Erle og Oddbjørn har forresten en musikkduo som dere bør sjekke ut, nemlig Erle & Slaget. De lager utrolig fin musikk! Absolutt verdt å sjekke ut.

Og over til noe heeeelt annet. Eller, vel.. Apropos games, lissom; I går kjøpte jeg meg Playstation 2 med Guitar Hero! Jeg har ikke spilt det på typ… 7-8 år! Gjett om det var gøy da! Jeg var kickass-god på det på den tiden. Nå er jeg ikke like god, men det satt jammen meg litt i fingrene allikevel. Det er bare så synd at armene mine – som allerede er dritslitne etter noen intense uker med fotografering og redigering – ikke tåler så mye av det. Nå sliter jeg virkelig med å skrive på tastaturet her, for senene i underarma is HURTING! Haha. The price you have to pay to have fun I guess… Vel. God lørdag, alle!