Skriveglede

Hver gang jeg legger meg, kommer jeg alltid på noe jeg  skrive ned. Derfor er mobilen min full av merkelige notater i stikkordsform som antagelig ingen andre enn jeg skjønner. I går kom jeg plutselig på en stor, ny del i et plott jeg har begynt å skrive på, og jeg ble selvfølgelig så gira at det ble vanskelig å sovne. Jeg noterte det jeg trengte å notere for å huske, la fra meg mobilen og prøvde å sovne. Heldigvis funka det til slutt, jeg sovna og kunne stå opp i dag med skrivelyst og motivasjon. Jeg skriver fremdeles på Psykehus-prosjektet altså, men jeg måtte bare la det få en liten pause. Jeg så meg blind, jeg ble lei og mistet motivasjonen til å skrive, så da hoppa jeg over til et roman-prosjekt. Fiktive skikkelser, fiktiv historie, ingen regler. I dag falt plutselig tittelen på plass og. Altså, det er fullt mulig den endres, det er jo ganske tidlig i prosjektet (jeg har kun skrevet rundt 5000 ord), men jeg har brukt mye tid på å lete etter en tittel uten å ha funnet noe jeg har likt. I dag lette jeg ikke. Den bare dukket opp helt av seg selv og var helt perfekt! Haha, er det ikke sånn det ofte er?  Uansett, jeg elsker å skrive. Det er seriøst så utrolig givende at dere aner ikke!

Og ja, btw, bloggen har fått en ny header og greier. Hva syns du? Nå skal jeg fortsette skrivinga, jeg, før jeg må stikke på vekterkurs trinn tre senere i dag. Etter denne helga er jeg ferdigutdanna vekter! Enn det. Hugs! RETTELSE: Etter neste helg, selvfølgelig. Det er kurshelg da og!

Vi må prøve å forstå

Jeg får vondt i magen av å tenke på saken i Kristiansand, om den femten år gamle jenta som knivstakk to jenter, hvor en av dem døde. Nå kommer det frem i saken at jenta er den samme jenta som skapte kaos på Varoddbrua (anbefaler å lese artikkelen jeg har linket til, som jenta selv har skrevet) flere ganger på kort tid nå i vinter, en sak jeg fulgte ganske nøye – siden det var en sak jeg kunne kjenne meg igjen i. Det kommer frem at hun har slitt mye psykisk, og jeg får derfor ikke bare stor empati og medfølelse for ofrene i saken (og deres pårørende), men også for denne jenta som nå har tatt et annet menneskes liv. Det er rimelig heavy. Kommentarfeltene hos avisene fylles opp med meninger om at slike mennesker burde vært sperra inne (slik som de ble før i «gamledager»), at hun må være ond og gal og burde blitt drept selv, og det krangles om hvem som har mest skyld i hvorfor det ble som det ble.

Jeg tenker litt annerledes. Jeg tenker at ingen mennesker er født onde. Ingen jenter på femten år er besatt av djevelen og dreper andre mennesker for at de er onde. Jeg vet at vi forbanner ting vi ikke forstår, og at vi velger å hate fremfor å lete etter forklaringer (ikke unnskyldninger, stor forskjell!), men jeg kan dønn ærlig si at jeg tror jeg forstår henne.

Å skrive sånt er egentlig farlig, for før man vet ordet av det så støtter man mord, har null empati for ofrene eller er en psykopat uten følelser. Sånn er det absolutt ikke. Hva jeg mener med at jeg forstår henne er egentlig veldig vanskelig å forklare, men… Jeg skal prøve. Uten at jeg skal gå så alt for dypt inn i det, så har jeg mange likhetstegn med denne jenta. Jeg har vært så fortapt at jeg har tenkt morbide, fæle tanker, så fortapt at jeg ikke har hatt troen på noe godt i denne verden, så fortapt at jeg har gjort mye jeg i ettertid har angret veldig på. At jeg nå sitter her glad, fornøyd og forelska er egentlig bare tilfeldig. I vår begynte en nedadgående spiral i så full fart at jeg var sikker på at det skulle gå skikkelig ille. Men, så dukket plutselig noe skikkelig bra opp, og snudde kursen for min del. Det er kun flaks. Kun tilfeldig. Om det ikke hadde skjedd, aner jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag, eller hva jeg kunne ha vært i stand til å gjøre. For jeg tror ikke det er sånn at det kun er én type mennesker som er kapable til å gjøre fæle handlinger. Jeg tror de aller fleste av oss er det – om vi bare blir presset langt nok ut på kanten. Om vi bare mister oppfattelsen av virkeligheten nok. Om vi blir så ødelagte at vi mister troen på at det er mulig å repareres. Om vi omringes av så mye ondskap at vi ikke lenger ser noe godt. Når man føler man ikke lenger har noe som helst å tape, og samtidig ikke klarer å se verden med et klart blikk, mister man raskt kontroll over jeg-et sitt. Man mister raskt kontroll over seg selv, og det kan potensielt være skadelig for de aller fleste av oss.

«I disse periodene så er selvhatet, skammen, og skyldfølelsen sterk. Jeg føler meg mislykket, ensom, og at jeg er et barn ingen orker å vise kjærlighet for. Jeg føler at min eksistens kun har vært vond, og at jeg ikke har hatt nytte, mening, eller verdi mens jeg har levd. Jeg føler også at jeg må beklage for at jeg eksistert og at jeg aldri skulle ha blitt født. Jeg føler meg mest hjelpeløs og ubrukelig. Hjernen kverner på de samme tankene om og om igjen. Dette har gjort til at jeg har mistet mye livsgnist, glede, og selvbildet er helt ødelagt.»

– Sitat fra denne saken skrevet av jenta selv

Jeg sier ikke at alle kan bli mordere. Jeg sier ikke at vi skal forsvare fæle handlinger. Jeg mener bare at vi kanskje burde bli flinkere til å prate om ting ingen av oss tør prate om. Som det at man som psykisk syk og traumatisert kan få tanker om å skade andre mennesker, og at dette er i mye større grad vanlige tanker enn vi tror. Jeg tror disse tankene burde snakkes mer om, før de blir potensielt farlige. For tanker er ikke farlige. Tanker er ikke farlige før de fører til handling. (Noe som heldigvis tilhører sjeldenhetene, alt i alt.) Jeg mener vi må prøve å forstå, og i denne saken finnes det ingen onde parter. Det finnes kun ofre – selv om en av dem er skyld i et annet menneskes liv. Hele saken er utrolig trist og tragisk, og i tillegg til å tenke på ofrene og de pårørende, så tenker jeg på denne unge, ødelagte jenta som aldri får sjansen til å få et normalt liv. Hennes liv er også ødelagt og forandret for alltid.

Fine dager

Haha, jeg bladde gjennom bloggen og innså at det er på tide å komme med et litt positivt innlegg også, for livet er jo ikke megadritt hele tiden, altså! I dag for eksempel – i dag er det sol og varmt og godt her i Trondheim. Jeg skal komme meg ut i fineværet med en gang etter at jeg har postet dette blogginnlegget, for en ting er sikkert… Vi blir ikke bortskjemt med sol og fin temperatur i løpet av en sommer her i Trøndelag. Det må nytes! Håper alle dere der ute også har en fin mandag! ♥ Hugs.

Hvor har min indre Carrie Bradshaw blitt av..?

Jeg har bladd i kategorien «skriverier» her på bloggen, og oppdaget at jeg var mye morsommere og flinkere til å skrive før. En kommentar sa faktisk følgende: «Utrolig bra skrevet og kunne ikke vært mer enig. Du burde opprettet en egen sex og singelliv -spalte, Drea!» Og slik jeg blogga før, var det vel nesten det jeg hadde. Jeg savner det! Jeg vil skrive mer! Men imens (vi venter på at kreativiteten skal komme over meg og finne frem min indre Carrie Bradshaw igjen), har jeg plukket frem noen innlegg jeg har skrevet tidligere. Les, og kom gjerne med tilbakemelding om du vil ha mer sånt på bloggen fremover! (Så det ikke bare er jeg som vil ha det, haha.)

Jeg vil starte med å linke til et blogginnlegg som heter Dreamworld. Et innlegg som beskriver hvor virkelig en drøm kan være, og hvor godt det er å «treffe» pappaen sin igjen på den måten – når man ikke lenger har mulighet til å treffe ham og gi han en god klem på ordentlig. Jeg har også bablet i vei om «jentemenn», da jeg tok noe som var ment som en fornærmelse som en kompliment fra en 40 år gammel gubbe. Edru på nattbussen del 1 og edru på nattbussen del 2 kommer vi selvfølgelig ikke utenom, og innlegget Magnetism, som beskriver hvordan jeg på merksnodig vis tiltrekker meg merkelige og creepy mennesker, er også litt morsomt å lese nå i ettertid. Innlegget Alt i ett og en hel del ingenting er vel ganske selvforklarende. Der er det mange rare tanker samlet på ett sted. Hadde jeg vært deg i meg så hadde jeg sett ned på meg i deg er et innlegg om hvor lett det er å dømme andre man ikke kjenner så godt, når man i virkeligheten ikke er så ulik dem selv. Jeg har også skrevet et innlegg om usunne manneidealer. Og til slutt; dette innlegget, som handler om hvordan det i 2012 ikke var lov med humor lenger… Haha! Det var noen innlegg i alle fall! Så får jeg se om jeg finner på noe nytt å skrive om fremover. Tematips mottas med stor takk. Og her får dere en snapchat-selfie på kjøpet også. Vær så god!

Golden touch

En make up-look gjort av flinkeste Marte Fjeldberg på Glimt Bli Ny Studio, som dessverre ble lagt ned nå nylig. Snufs! Elsket å bli ordna og fiksa der nede, så syns det er megatrist at de måtte avslutte. Jeg håper søstrene Fjeldberg er i gang igjen med noe ved en senere anledning, så jeg får bli vippefin og sminka hos dem igjen! Imens får jeg bare mimre litt tilbake på denne looken, som jeg definitivt skulle hatt på en lørdagstur ute på byen!♥ Og nå må jeg bare skrive noe random her, så ikke denne linja kun blir noen få ord. Sånt plager meg.

Videoblogg: Vilja & Saga do the make-up!

Ja, det er faktisk tid for en liten videoblogg! Jeg har litt lyst til å begynne med litt videoer fremover, og dette er i alle fall en liten start. Så får vi se om det blir fler etterhvert, eller om det bare blir med denne, haha! Bilder av hvor fine vi ble er i slutten av videoen. Enjoy!

Året 2016

Jeg er litt usikker på hvordan jeg vil gjøre denne årsoppsummeringa i år, for… Vel, ikke har jeg blogga særlig mye, og ikke har det vært et veldig fint eller innholdsrikt år. Men så blar jeg gjennom bloggen, og finner da allikevel litt! Noe har jeg da gjort. Og skrevet. Og sagt. Jeg får prøve å ta måned for måned, og fremheve et par ting jeg er glad for at jeg blogga om.

Januar var preget av mye frykt for å bli deprimert igjen, men jeg jobbet hardt med et fashion-prosjekt på Norsk Fotofagskole.  Jeg sleit litt med usunne tanker og følelser rundt kroppen og vekta mi, men prøvde hardt å gjøre et oppgjør med det. Jeg irriterte meg også veldig over at jenter ikke både kan være overfladiske og smarte, og det skreiv jeg også et ganske langt blogginnlegg om som du finner her. Jeg reiste til Oslo og tok bilder av Lene Alexandra, og laget en liste over jenter som inspirerer meg.


Februar bestod, som januar, mye av motefotografi. Jeg ble derimot aldri helt fornøyd, og mente at de beste bildene var de jeg ikke tok. Jeg fikk litt tv-tid på TV2 Sportskanalen, og jeg skreiv et langt innlegg hvor jeg ga mitt råd til helsepersonell og pårørende av psykisk syke. Så fikk jeg tak i en ny bil!

I mars begynte jeg å kjenne på tomhet og depresjon igjen. Jeg blogga om stigmaet rundt det å være helgemamma, og hvor store forskjeller det er på det og helgepappa. Jeg og Vilja feiret påske på Frøya sammen med resten av familien. Og ja… Det var vel egentlig mars!

I april ble jeg innlagt på psykiatrisk igjen. Derfor ble det svært lite blogging, så jeg har egentlig ikke så mye annet å vise til. Det gjelder også for mai. Fremdeles innlagt, vekselsvis på DPS og Østmarka. Jeg begynte med ECT-behandling, som skulle vise seg å ha mye mindre effekt på meg enn hva alle hadde trodd på forhånd.

I juli ble ting pittelitt bedre. Jeg fikk igjen ordene, og klarte å formulere frem litt om hvordan de siste månedene hadde vært, med uro, følelse av å ikke eksistere og… Vel, ja, mye annet merkelig du kan lese om her om du vil. Jeg dro dessuten til frisør og fiksa håret, og tok også en ny tatovering! Jeg elsker den! Jeg syns den er den fineste av alle de jeg har, tror jeg. Jeg og Vilja nøt sommeren så godt vi kunne, og jeg skreiv et innlegg om holdningene rundt voldtekt.

I august ble det mer kaos i hodet igjen. Jeg satt med en en følelse av å ville hjem, uten å vite hva det egentlig betydde, siden jeg jo var hjemme. Senere las jeg boka «I morgen var jeg alltid en løve» av Arnhild Lauveng, hvor hun beskrev akkurat det samme, og forklarte det med lysten til å finne tilbake til jeg-et sitt. Utdrag fra boken kan du se her.

I september skreiv jeg om styggen på ryggen, og om prestasjonsangst og at jeg feiler i alt jeg gjør. Så følte jeg meg litt crazy, og farget håret blått!

I oktober skreiv jeg et innlegg jeg selv mener er veldig viktig. Det handler om hvordan politiet ikke alltid behandler mennesker med respekt. Jeg fortalte om en selvopplevd episode hvor to politimenn forverret situasjonen, og eksponerte meg når jeg var i en tilstand jeg ikke hadde kontroll over.

I november farget jeg håret tilbake til normal farge igjen, og satte på vippeextensions hos Glimt Bli Ny Studio. Jeg fant også igjen lesegleden.

I desember kastet jeg meg på diskusjonen om tvangsbruk i psykiatrien, hadde merkelige moodswings, dro til London og feiret jul hjemme på Frøya.

Puh. Sånn. Det var året, kort oppsummert. Trykk deg gjerne inn på linkene og les/se på innleggene jeg har valgt å fremheve i år. Hugs!

Omvendtland

Søndagene når Vilja har dratt hjem til pappaen sin igjen er de verste. Det blir så tomt. Jeg slår på høy musikk. Legger meg på rygg på gulvet; Bare da kan musikken virkelig fylle meg. Men det forblir like tomt. Jeg forblir like tom. Tristheten blir ikke mindre av vakker musikk.

liggerhersitat liggerher2

Jeg savner denne kosete pelsballen veldig i blant.

Tristhet har en tendens til å virkelig fylle meg når den først kommer. Jeg blir ikke bare litt trist. Jeg blir uendelig trist. Heldigvis vet jeg den ikke er kommet for å bli denne gangen. Ikke for å fylle meg så veldig lenge. Kanskje er den borte allerede i morgen. Kanskje må jeg bare lære meg å akseptere å bli uendelig trist i blant, som i dag, uten å legge så veldig mye mer i det. Kanskje må jeg bare lære å leve litt i omvendtland. Tenke det motsatte av det jeg egentlig tenker. Dette er ikke verdens undergang. Dette er ikke depresjon. Alt var ikke bedre før. Livet er mitt er ikke håpløst. Jeg er ikke håpløs. Jeg skal få til noe. Jeg skal bli noen. Forresten; Jeg er noen. Sånn. Omvendtland.

Cuteness overload

I dag var jeg og Vilja på besøk hos Nora og Ulrik. Jeg føler meg nesten som en stolt tante til ham, jeg! Jeg syns det er  kos at både jeg og Nora er mødre nå – selv om jeg var litt endel tidligere ut enn henne… Haha! Jeg syns Nora er en fantastisk flink mamma, og i blant har jeg skikkelig lyst til å sparke mammapolitiet i leggen på hennes vegne. Er det noe som irriterer meg grenseløst, så er det mennesker som tror de sitter med fasit på hvordan ting skal være – bare for at det har funket godt for dem. Det er ikke sånn det er. Det er så mye som er individuelt! Men nok om det. Ulrik er så utrolig herlig, og både jeg og Vilja koste oss skikkelig på besøk i dag. Her er noen bilder fra dagen:
fixed3 ulrik_1 ulrik_3 fixed4 ulrik_2

Er han ikke nydelig? Hjertesmelt (i dag og)! Hugs.

A sucker for nostalgia

Jeg fyker rundt på stua og rydder litt før Vilja kommer i dag. Ut fra høyttalerne runger låter fra den eminente spillelista mi lets take a walk down memory laneog akkurat nå er det It feels so good av Sonique som står på. Gud, om du er omtrent like gammel som meg, og vokste opp til blant annet Spice Girls, Da Buzz, E-Type og Shaggy på 90-tallet, så er du nesten nødt til å høre gjennom spillelista mi.

Det er rart hvordan Murder on the dancefloor av Sophie Ellis Bextor fremdeles gir meg frysninger og følelsen av migrene (siden jeg fikk migrene da jeg hørte på den en gang), hvordan There You´ll be av Faith Hill minner meg om hvor trist jeg var i tiden etter at den stakkars, usikre, bitete bikkja vår ble avlivet, hvordan Don´t Speak av No Doubt minner meg om en ferie hos farmor på Steinkjer, hvordan Feel av Robbie Williams minner meg om min første hjemmeside (som var svart med knallgrønn skrift, og som hadde en gif av den dansende babyen fra Ally McBeal. Yeah, I know. Vakkert), og hvordan When You Say Nothing At All av Ronan Keating minner meg om kleine, spennende kline-øyeblikk på ungdomsklubben. I klinekroken. Haha. Det er rart hvordan gamle låter frisker opp hukommelsen. Man husker nøyaktig hvilke følelser man hadde. Man husker lukta. Tankene. Omgivelsene. Alt. Aaaah, I´m a sucker for nostalgia. 

grained

Poserer litt foran speilet igjen da. Med parykk. 

grained3

Om du lurer, så er det Titanic som står på i bakgrunnen.

Nei, nå skal jeg komme meg i vei for å hente verdens beste jente. I mens kan jo du fortelle meg (i kommentarfeltet) om hvilke låter du har sterke barndomsminner fra, og hvilke minner det er. Sånt er gøy! God helg, alle.