Det er sol i Trondheim. Det er sol, varmt, klamt og herlig. Sommeren hadde vi gitt opp, men plutselig – litt sent – kom den allikevel. Som et overraskende, friskt vindpust – bare uten vind. Jeg sitter på trikken på vei hjem fra skolen. Jeg ser utover byen som viser seg fra sin beste side i solskinn, og tenker at like raskt som sommeren kom, like overraskende og friskt forsvant depresjonen som satt så hardt i det siste halvåret og. Det er rart. Det er rart å tenke på at det var så hardt at det til og med var vondt å puste, sånn rent fysisk. Det er borte. Jeg føler eller mener ikke det lenger. Nå vil jeg ikke lenger bare bli borte eller forsvinne ned i madrassen og forbli der for alltid. Nå vil jeg være her, gå skole, bli flink, være. Bare være, hvor enn påfallende poetisk det høres ut.

Men. Like brått og overraskende som sommeren kom, forsvant den. Plutselig en morgen regner det, og etter et par uker i strekk med ei varmende sol gjennom vinduene, blir man alltid like overrasket av væromslaget – selv om man egentlig bare har ventet på å våkne til det hver eneste morgen. På et blunk er det høst. Jeg vet at det kan være sånn med meg og. At på et blunk så går det fra kjempebra til megakjipt. Plutselig er jeg tilbake dit jeg ikke vil være. Kanskje blir det både regn og sol samtidig for meg og, slik det var i år, om du henger med på den dårlige metaforen. Opp og ned samtidig. Kaos. Frutrasjon og forvirring. Det gjør meg ekstremt redd. Regnbuebarna. Ordet fikk akkurat en ny betydning for meg. Jeg håper ikke det blir sånn denne gangen, men jeg tør ikke tro på at det ikke blir det. Og selv om jeg egentlig vet at det alltid kommer nye dager med sol, så er det ikke så lett å huske det midt i en snøstorm, liksom. Det blir så tungt om det går alt for lenge mellom de gode, fine dagene. Men akkurat nå – nå er det fint. Nå er det solskinn inne selv om det pøser ned ute.