>

Måtte bare kjøpe disse søte ballongene. Man blir glad av slike ballonger!

I dag har det vært hektisk. Dagen begynte med urinjakt. Ja, jeg veit det høres rart ut, men så rart er det egentlig ikke. Jeg skulle bare ta urinprøve av Sala, for det sa dyrlegen at vi skulle ha med. Sala mister så mye pels, skjønner du, og dessuten har hun slanket seg litt i det siste. Og hun trengte vaksine. Vel, tilbake til urinprøven. Det er absolutt ikke lett å ta urinprøve av en hund. Jeg løp etter Sala som en gærning, og Sala ble selvfølgelig stresset og nektet å tisse. Det hele endte med at hun løp frusrert inn og la seg på teppet sitt, på tross av at hun ikke hadde vært på do helt siden i gårkveld. Det ordnet seg heldigvis da vi kom til dyrlegen, for da fant hun ut at hun faktisk måtte tisse. Nå er vi (jeg, Sala og Rufus) hjemme igjen, og Rufus er blitt to baller fattigere. Muhahaha. Nå ligger han på badet som et slakt, og begynner vel å sjangle rundt omkring på jakt etter mat snart. Jeg får gå og sjekke hvordan han har det nå. Sala var forresten helt frisk, men har fått ny mat nå. Håper det setter en stopper for det enorme håravfallet.

Forresten. Vi fikk badekar i går. Dessverre var det helt feil badekar, så nå har vi sendt det tilbake. Irriterende! Jeg som har så lyst til å ta meg et bad. Vel, det er ikke vits å sutre over slike feil. Det hjelper absolutt ikke. Så nå håper jeg bare badekaret vårt kommer snart også. Jeg vil baaade.

>

Jeg er så glad, så glad, så glaaad! Rufus er nemlig hjem igjen. Han fant selvfølgelig ikke veien hjem selv, for så smart er han riktignok ikke. De siste par dagene har vi snakket med noen som hadde sett en svart katt i nabolaget sitt som de ikke hadde sett før, og både de og vi tenkte selvfølgelig at dette kunne være Rufus. I går kveld klokka halv tolv ringte telefonen min. Jeg tok den, og fikk høre at den svarte katten satt på trappa til ei dame ikke så veldig langt unna nabolaget vårt. Jeg og Kaj nølte ikke med å starte bilen, og kjørte i vei for å finne Rufus. Vi fant frem til huset, og dama åpnet døra. Der stod det en liten, svart kattepus på gulvet, og jeg sa: «Nei, det er ikke han!». Jeg ble så skuffet. «Den der er jo for liten…er den ikke?» Så ble jeg usikker. Jeg kjente faktisk ikke igjen min egen pus med det samme, men det kan være påvirket av trøtthet. Pusen ble løftet opp, og selv om at jeg var overbevist om at han var mye lettere nå enn før, så skjønte jeg at det virkelig var Rufus. Så nå er pusetassen endelig hjemme igjen. Hurra, hurra, hurra! Han er heldigvis ikke fornærmet for at jeg ikke kjente ham igjen med det samme (jeg er fremdeles litt flau over den biten), for han har vært enormt glad og kosete. Dessuten var han veldig glad for å se igjen Sala. Åh, jeg er så glad. Faktisk så glad at vi har fått time hos dyrlegen i morgen, og da skal Rufus kastreres. Hihi, stakkars.>

Rufus, som ikke har vært hjemme siden onsdag, og dama med verdens rareste tommel.

Jeg vet ikke hva det er med meg, men jeg har blitt en skrekkelig kjedelig person. Man blir kjedelig av å gjøre mindre enn ingenting, og jeg gjør faktisk mindre enn mindre enn ingenting. Det gjør meg utenkelig kjedelig, og det fører selvfølgelig til at bloggen har falt minst hundre trappetrinn og ser for tiden verre ut enn stakkars Arne som alle vet går mot døra. Dermed bør jeg vel finne på noe. Gjøre noe som kan inspirere meg til å bli et mindre kjedelig menneske. Finne noe som kan fungere som viskelær, så jeg får visket bort bokstavene som står skrevet i panna mi. T-A-P-E-R. Nei, okei. Nå er jeg litt vel hard mot meg selv, men jeg mener det. Jeg må finne på noe snart, og jeg sikter (dessverre) verken til klesvask, oppvask, mopping eller annet husmorsarbeid jeg kanskje burde gjøre nå som jeg er hjemme omtrent twentyfourseven. Jeg sa inspirerende, ikke de…et eller annet som ikke er særlig bra. Destruktivt er vel ordet jeg leter etter. Tips?

Forresten så er Rufus borte. Han har ikke vært hjemme siden onsdag, og det skremmer meg. Jeg savner godklumpen, så nå bør han finne veien hjem snart. I morgen skal jeg henge opp lappe på butikken for å høre om noen har sett ham. Dessuten skal jeg gå rundt omkring i nabolaget og riste med en eske kattemat og rope «Rufus» så høyt jeg kan. Jeg kommer antagelig til å bli løpt ned av alle kattekrek som befinner seg i flere mils omkrets, men så lenge Rufus også dukker opp er jeg fornøyd. Come back to me, sugar.>