Litt ironisk, hva? Jeg postet nettopp et innlegg hvor jeg klaget høylydt over dårlig sommerblogging, også har jeg dabbet litt av de to siste dagene selv også. Det er bare en travel uke. Jeg har blitt helt opphengt i noe, og når jeg bestemmer meg for å få til noe så klarer jeg nesten ikke slutte. Jeg klarer ikke ta pauser engang, bortsett fra når jeg må. Vel, nok om det for nå, mer om det kommer i morgen. Da skal nok alt være klart. Forhåpentligvis.

Apropos i morgen. I morgen drar vi på dagstur til Trondheim, og jammen skal vi ikke kjøre dit på fredag også. I helga skal jeg og Vilja på forumtreff sammen med ganske mange andre februarbabyer (og mammaer), og det blir nok morsomt. Dessuten skal vi møte June, og forhåpentligvis får jeg shoppa litt også. Jeg trenger nye gensere. Og topper. Og gjerne en fin sommerkjole også. Og sko. Godt jeg har penger på kontoen ser jeg.

På torsdag skal jeg til tannlegen, for nå har jeg endelig ringt og bestilt time. Da blir det antageligvis borring, for jeg mistenker et hull i høyre hjørnetann. Heldigvis har jeg ikke tannlegeskrekk, så jeg gleder meg egentlig bare til jeg har vært der. Da slipper jeg å tenke mer på det. Forresten; har du tannlegeskrekk? Om du har det; hvorfor? Ciao.>

Dansende ballerina. Smykkeskrinet til Gina.

Skattekommoden min med gamle «brev».

Når man bestemmer seg for å lete etter en spesifikk ting på loftet blant alle bortgjemte, nedstøvede esker, finner man alltid mye annet enn det man faktisk leter etter. I dag håpte jeg å finne et armbånd som jeg vet ligger blant alt rotet oppe på loftet et sted, men i stedet fant jeg minner. Minner pakket ned og gjemt i en veldig liten kommode. Minner i form av små brev som «skjult» ble sendt rundt i klasserommet, fra elev til elev helt til den kom frem til rett person. Han. Jeg var tydeligvis veldig forelsket, for i brevet jeg hadde skrevet stod det «Jeg elsker deg» med store bokstaver. Utallige hjerter kranset rundt ordene, antagelig bare for å visualisere at jeg visste hva ordet «elsker» betydde, selv om sannheten var at jeg ikke hadde peiling. Jeg var jo bare ti.

Utrolig hva gjemte og glemte saker får en til å huske. Små saker kan ha stor verdi. Det er både humoristisk og hyggelig å tenke tilbake på da vi assosierte klinelåter på ungdomsklubben og kyssing i skolekorridorene med kjærlighet. Ekte kjærlighet som skulle vare for bestandig. Det er både humoristisk og hyggelig å tenke tilbake på overraskelsen vi fikk da dette ikke ble tilfellet, og det ble slutt med den store kjærligheten bare etter få dager. Det er både humoristisk og hyggelig å tenke tilbake på hvor smertefullt det i øyeblikket var, på tross av at det ikke var kjærlighet, og at smerten var borte raskere enn halvparten av tiden forholdet varte. Med andre ord; det tok ikke akkurat lang tid. Og sist, men ikke minst; det er både humoristisk og hyggelig å tenke tilbake på at neste dag dukket den store kjærligheten opp – igjen -, og denne gangen var det helt på ordentlig.>

Jeg har så fryktelig lyst på ei klokke. Jeg har ikke hatt klokke siden jeg var… tja, ti kanskje. Og jeg trenger egentlig ei også, for jeg har aldri med meg mobilen rundt omkring. Den glemmer jeg støtt på enten soverommet, badet eller en eller annen idiotisk plass som gjør det umulig å finne den. Ring den da, tenker du vel. Det kan jeg godt gjøre, men det er liten vits når det alltid står på lydløs. Anyways. En av disse hadde ikke vært så dumme. Finfine klokker av merket Tritoni fra Nelly.com. Koster rundt tusenlappen per stykk. Ciao!

>