Noen bilder fra Trondheim Tattoo Convention som jeg var på for… lenge siden. Ting tar tid! Men det passet bra å poste dem nå, for jeg har fått ny tatoveringstime. 16. desember ligger jeg nok en gang under nåla. Ihi. Gleder meg! Dere skal selvfølgelig få se bilder av hvordan den blir. Den skal være på skuldra, og jeg tror den blir knalltøff. Jeg gleder meg!
Montée, Part 3 – Etter konserten!
Litt fler Montéebilder. God stemning backstage! Det var en gøy kveld, og Montée har utrolig kul musikk. Om du ikke har hørt noe særlig på dem, så check it out! Rendition of you, Staying Up og Faith er tre favoritter, men alt er bra. Jeg har i alle fall fått helt dilla. Forresten. Er det noe spesielt dere vil jeg skal blogge om? Noen bilder som er gøyere å se enn andre? Mer skriving? Om dere har noen ønsker, så er det bare å komme med dem. Jeg veit liksom ikke helt hva dere helst vil se her inne. Let me know! Hugs.
Unge jenter – dagens menn? Del 2.
Jeg har tidligere skrevet om positive sider med dagens tøffe, sterke jenter, men som med alt annet har jo også dette minst to sider. I dag kommer det derfor et innlegg om ulempene jeg ser med at jenter er dagens menn. Jeg nevnte likestillingskamp så vidt i forrige innlegg, og det er egentlig der jeg vil plukke opp tråden nå også. Ofte føler jeg noen jenter har et litt for stort behov for å vise verden at jenter nå kan gjøre akkurat som de vil. Akkurat som mannfolk har gjort i evigheter. Nå er det vi jenter som skal pule som menn. Nå er det vi jenter som skal være følelsesløse sexmaskiner som kan dra ut på byen og lete etter en one night stand både på fredag og lørdag, hver uke, uten å få stygge blikk, dårlig rykte eller dårlig selvfølelse. Derimot skal vi bli sett opp til. Hun der har draget. Hun får hvem hun vil. Og vi skal føle oss som menn. Som konger. Som dronninger. Som de tøffeste. De kuleste. De mest sexy. De mest spennende. Vi skal rett og slett føle oss som Samantha Jones i Sex and the City.
Så var det dette med one night stands, da. Jeg har alltid sett på det som noe helt greit. Har man lyst, har man lov. Allikevel har jeg ikke følt meg så veldig høy i hatten de få gangene jeg har rotet meg bort i en sånn situasjon, og har egentlig veldig sjelden fått noe godt ut av det. Det slo meg plutselig hvorfor. Tenk litt over det. En optimal one night stand er jo rett og slett middelmådig sex. Det er det beste utfallet av en one night stand. Om den ikke fører til gjentagelse da, men da er det jo ingen one night stand lenger. You see? La oss dele opp seansen med tre forskjellige utfall (selv om mellomting av disse tre selvfølgelig også hender – i blant). 1. Sexen er så skremmende dårlig at man heller har lyst til å løpe naken nedover Nordre gate midt på lyse dagen enn å befinne seg hvor man for øyeblikket befinner seg, og man løper vekk derfra så fort man får sjansen. Dessuten så skjemmes man i mange år etterpå. 2. Sexen er ekstremt bra. Så bra at man ikke klarer å tenke på annet, og så bra at man gjerne vil gjenta hele seansen. (Som igjen fører til a) gjentagelse eller b) stor skuffelse). Eller 3. Middelmådig sex. Helt greit. Intet mer, intet mindre. It is what it is. En one night stand. Man ser seg verken fremover eller bakover. Man bare… fortsetter. Som før.
Da kan man jo spørre seg selv – er det verdt det? Det er kanskje ingen big deal, men… Er det verdt det? Mulig jeg er litt gammeldags, men jeg har ikke så veldig lyst til å skjemmes over antall sexpartnere jeg har hatt. Og hadde antallet vært høyt, så hadde jeg skjemtes. Ikke for at det er feil eller nedverdigende å ha mange sexpartnere altså, eller for at jeg ser ned på mennesker (verken kvinner eller menn) som har det, men for at det antagelig hadde betydd at jeg har gått i samme «fella» gang på gang på gang – enten det er dritbra sex jeg bare får en gang, grisedårlig sex som er så dårlig at jeg får fysisk vondt bare av å tenke på det, eller at jeg faktisk har sagt meg fornøyd med helt grei, middelmådig sex.
It´s all about chemistry. Jeg sier for all del ikke at man skal måtte være i et forhold med noen for å pule altså. Jeg sier ikke at jeg får følelser med en gang jeg har sex med en, og jeg sier ikke at jeg kun kan ha det med noen jeg tror jeg kan få følelser for heller. Jeg sier bare at det kan være greit å vite at det er litt kjemi der før man hopper til sengs og tester det ut ved første møte. (Og da tenker jeg kun på seksuell kjemi. Ikke… generell kjemi. Det kan jo bare komme som en bonus, om det faller seg sånn.) Om man venter litt, så kan man heller finne ut om det kanskje er muligheter for noe bedre enn ei natt med middelmådig sex der. Og med det mener jeg som sagt ikke nødvendigvis ekteskap og fire-fem barn, altså. Det finnes faktisk en mellomting. Det finnes noe mellom det å være en bekjent/venn og det å være en kjæreste. Så lenge man er enige om hvor man står.
Dette innlegget ble noget rotete, og jeg er sikker på at mamma river seg i håret og tenker: «dattera mi har skrevet om sex på bloggen sin! Og ikke nok med det, hun nevnte sitt EGET sexliv også! IIIIHK!» Men det får bare være. Det jeg prøver å si er vel at jeg er litt lei av at vi jenter alltid skal bevise både for oss selv og for menn at vi også kan ha sex uten følelser, at vi kan ha one night stands uten å blunke, at vi kan være tøffe i trynet og aldri føle oss teite. Jeg er dessuten lei av at vi jenter er veldig flinke til å generalisere menn, og jeg er også lei av at med en gang man hinter til at man ønsker gjentagelse av noe så betyr det at man drømmer om forelskelse, forhold, giftemål og kids. Jeg er rett og slett litt lei av at alt skal bli sett så svart/hvitt på. Som om det ikke finnes noen mellomting. Som om det alltid er nødt til å være en sterk og en svak part i… alt. Om du skjønner hva jeg mener. Overhodet. Jeg skal ikke skyte deg om du ikke gjør det altså. Jeg bare babler – igjen.
Behind the scenes.
De tre øverste bildene tok fine Karianne, og det nederste tok jeg.
I går tok jeg bandbilder av The Hate Colony, og flinke og snille Karianne var assistent. Det var god stemning og veldig gøy, og jeg håper resultatet blir kewlt. Har ikke hatt så mye tid til å se på bildene enda, og det blir nok en stund til jeg får tid også. November/desember er travle måneder! Ikke at jeg klager på det altså. Jeg har det jo supergøy! Og i dag kommer Vilja også. Jeg har savnet henne ekstra mye denne uka, så nå blir det godt med kos og lek. I helga skal vi virkelig kose oss og slappe av. Men nå er det vel på tide med litt frokost før jeg kommer i gang med noe fornuftig. Jobbing eller… rydding. Æsj. Tid til rydding blir nedprioritert. Tid til alt annet enn jobb blir egentlig nedprioritert, haha! It´s always about priorities. Jaja. Hejdå!
Untitled.
Det er utrolig hvor inspirerende dårlig humør kan være. Dårlig humør og musikk som virkelig får en til å føle. Sånn som Susanne Sundfør – Knight of noir. Eller Massive Attack – Angel. Eller Bon Iver – re:Stacks. Jeg er i alle fall stressa og i dårlig humør, så jeg tok en pause fra jobbing i ti minutter (som er den eneste pausen jeg har hatt i dag, om vi ser bort fra spisepauser) og fant frem to gamle Viljabilder. Først og fremst bare for at jeg måtte se henne, og ikke nødvendigvis for at det skulle bli to bilder jeg skulle komme til å like. Men sånn ble det jo også. Bonus. Hurra for bonus på rett tidspunkt. Nå stresser jeg fremdeles like mye (og kanskje litt mer, siden jeg har brukt et kvarter på annet enn jobb nå), men humøret er bedre. Og bedre humør fører nok til mer effektiv jobbing, så det kvarteret (som nå nærmer seg tjue minutter) tar jeg raskt igjen. Pust ut. Pust inn. Lad. Tell til tre. Og… action!
Addict på autopilot.
Mer helg. De to første bildene (av meg og Karianne) er fra fredag, og de to nederste er fra i gårkveld. Sushivors (med øl og vin og gløgg. Ja, jeg smakte gløgg for første gang!) og deretter konsert med Like rats from a sinking ship på Samfundet. Så joda. Det ble da noen konserter denne uka også. I går var jeg der ikke for å ta bilder, da. Jeg var der mest for å drikke øl. Og for å henge med fine Karianne. Men, jeg klarer liksom aldri å la kameraet ligge om jeg først har det med. Jeg går på autopilot. Det blir som en refleks. Hendene mine finner veien ned i veska uten at jeg merker det. Og vips! Så har jeg plutselig tatt et bilde eller to allikevel. Snælt. (Snålt og sært i ett og samme ord.) Addict. Så sykt addict.
Egil Olsen @Familien.
I går var det tid for konsert på Familien igjen. Egil Olsen. Mannen er dritkul og lager kjempefin musikk. Fin combo! Og så hadde vi en søskenkveld ute på byen i går. Søstersen flytter til Sverige i dag (abuhu!), så vi samla oss og hadde det koselig sammen alle tre (pluss en gjeng til). Kjempefin kveld! Jeg hadde det supergøy, men kjenner i dag at jeg kanskje burda droppa den tequilaen… Hjelpes. Jeje. Nå skal jeg bare daffe i sofaen en stund. Ciao!
Unge jenter – dagens menn? Del 1.
Grensen mellom genialt og cheesy er hårfin. Jeg krysser grensa til cheesy til de grader. Ofte. Og det er greit. En eller annen kloking sa engang noe som at «den som ikke våger å gå for langt, kommer aldri til å nå langt.» Eller noe i den duren. Jeg husker jo verken hvem som sa det eller hvordan han sa det, men poenget er da med allikevel. Og cheesy er definitivt å gå for langt. Det er der man havner på de sene nattetimer, når man sitter helt alene i sofaen i ei mørk og kald stue med kun fin og melankolsk musikk som varmeapparat. Triste, melodramatiske låter som pøser på med den ene klisjeen etter den andre, men som allikevel – på merksnodig vis – til og med klarer å treffe noe i en kyniker som meg selv. Det eneste som mangler er ei halvtom flaske vin og et vindu i femte etasje med utsikt uttover en tilsynelatende stille by. Og kanskje ei gammel skrivemaskin, litt hjertesorg og iskrem. Masse iskrem.
Forrige helg fikk jeg høre at jeg var for mann når det kommer til følelser. (For jeg tar meg den friheten til å tro at det var det denne noen-og-tredve-år-gamle mannen siktet til, og ikke utseendet mitt.) Når en som ikke kjenner deg sier at du er kald og følelsesmessig litt for mann – er det da man skal bli kjempefornærma, presse frem noen skikkelig jentetårer og legge ut om en skadet sjel og tillitsproblemer, eller skal man smile, takke for komplimentet og klappe seg selv på skuldra? Og samtidig tenke at vedkommende er ekstremt pompøs, og kanskje til og med litt sjåvinistisk som velger å komme med en kortfattet, men direkte analyse av en fremmed? For hey, om man allerede har blitt dømt selv, så bør det vel være lov å dømme litt tilbake. Uten at noen skal bli fornærmet av den grunn.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere på utsagn som er ment negativt, men som jeg egentlig bare ser positivt på. Å få høre at man er litt for mann av en som tilsynelatende virker sjåvinistisk er jo absolutt et kompliment i min verden. Jeg oversetter det til å bety at jeg ikke kun er ment til å stå på kjøkkenet og lage mat, om du skjønner hvor jeg vil hen. At jeg har bein i nesa, tåler litt og kan klare å holde følelser på avstand om det trengs. Som ikke tyr til tårer hver gang jeg møter motgang. Du vet – at jeg ikke lett tyr til ting en sjåvinist vil se på som svakhetstegn. At jeg er litt mann der. At jeg vet hva jeg vil og tør å gå for det. At jeg tør å reise meg selvsikkert opp og si det jeg mener. At jeg rett og slett er… selvsikker.
Kanskje beviser det faktum at jeg velger å ta noe som var ment som en fornærmelse fra det motsatte kjønn som et kompliment, at det faktisk ligger noe i det. At om vi hadde levd i et mannestyrt femtitall, så ja, da hadde jeg nok vært litt mann. Unge, sterke og flinke jenter er dette århundrets menn, og det er godt å vite at noen menn der ute ser på meg som en av dem. Og ikke minst; det er godt å vite at de til og med ser på det som litt truende. For det er konklusjonen min, nemlig. Noen menn syns jenter med bein i nesa er truende, hvis ikke hadde det vel aldri blitt sagt som en fornærmelse. Man kan si mye om feministprat, brente bh´er og likestillingskamp, men en ting er sikkert; jentemenn er kommet for å bli.
En samtale på en benk i en park.
Meg: «Du. Jeg har tenkt på noe.»
Hun: «Jaha? Hva da?» Hun tar veldig forsiktig en slurk av kakaoen hun kjøpte på Seven Eleven før vi satte oss på benken i parken.
Meg: «Ehm… Altså… Du vet… Emil har jo en greie for deg.»
Hun: «Ja, da´ah. Det vet vel alle.»
Meg: «Ja, ikke sant. Men, du har vel aldri vært interessert i ham, har du?»
Hun: «Nei, er du gal! Fyren er jo supertaper, jo. Bare se på ham! Æsj.»
Hun skjærer en grimase som tydelig viser hva hun mener om ham.
Meg: «Men jeg har lagt merke til at hver gang han gir deg opp, så… Vel.. Ikke at du prøver deg på ham, men…»
Hun: «Hæh? Hva er det du prøver å få frem?»
Hun var tydelig irritert.
Hun: «Jeg – prøve meg på ham? Hvorfor i all verden skulle jeg gjøre det, etter å ha avvist fyren i flere år!?»
Meg: «Nei, ikke akkurat prøver deg på ham… Men… Hvordan skal jeg si det? Hver gang han gir deg opp, så får du ham på en eller annen måte tilbake. Akkurat som at du vil ha ham der. Vimsende, liksom.»
Hun: «Vimsende..?»
Meg: «Ja, vimsende. Rundt deg, som en liten valp. En som gir deg oppmerksomhet hver gang du trenger det liksom. Overivrig og… Veldig… hva er ordet jeg leter etter? Veldig… smigrende. Som gir deg selvtilliten du kanskje trenger i et sårt øyeblikk.»
Hun ler, men jeg ser at hun tenker på det jeg nettopp sa. Hun ler, men øynene hennes er liksom ikke helt tilstede. De er bakover i hodet, uten å være det. De leiter.
Hun tar en ny slurk av kakaoen, som ikke lenger utgjør en stor brannskadefare for tunga hennes.
Meg: «Er jeg helt på villspor?»
Hun trekker på skuldrene og ser ned.
Hun: «Tja. Njæsj. Jeg veit ikke, jeg. Altså… Han er jo hyggelig og alt det der, så… Jeg vil jo være venner, liksom…»
Det er noe med måten hun sier det på. Mumlinga. Blikket som fremdeles er vendt mot bakken. Måten hun trekker på skuldrene på. Et lite sekund tror jeg faktisk hun forstår hvor jeg vil hen.
Hun: «Jeg liker bare å ha ham der. Han er der alltid, liksom. Og hvorfor fortjener ikke jeg å ha noen som er der når jeg trenger det, da? Det er jo ikke som at jeg tvinger ham til å dilte etter meg heller, da!»
Hun forstår absolutt ikke hvor jeg vil hen, det er tydelig. Jeg innser at det er nytteløst å komme med mine meninger om det, så jeg trekker på skuldrene jeg også – bare for å gi inntrykk av at jeg er enig. At jeg skjønner hva hun mener. At joda, selvfølgelig fortjener hun en taper som alltid er der for henne. At hun fortjener å bruke ham når det passer seg. At hun faktisk også har rett til det, for han er jo bare en taper uansett. En diltende hundevalp med kviser og usikker kroppsholdning. En nobody som kan takke seg sjæl. En uten vett og forstand.
Hun: «Haha, se på han der da! Hvor stygg var ikke han? Tror du han der har fått pult eller – ever? Og er det mulig med så svær mage?»
Sukk.
Har vi alltid vært så egoistiske og ondskapsfulle?
Baby!
Det er jo en liten evighet siden jeg har postet babybilder egentlig, så her kommer to bilder av ei supersøt, lita jente som var i studio for ikke så veldig lenge siden. Babyfotograferinger er fremdeles like gøy, og jeg har heldigvis endel av det fremover også! Hurrahurra. Men nå er det vel natta, så… Later!
- Nyere innlegg
- 1
- …
- 145
- 146
- 147
- 148
- 149
- 150
- 151
- …
- 309
- Eldre innlegg