Mer her og her.

Nå har jeg fått summa meg litt etter tre helt fantastiske Kaizerskonserter. For en stemning, dere! Jeg har ikke ord. Jeg har jo alltid ord, men det er overhodet ikke mulig å forklare følelsen man får av å stå helt fremst på Kaizerskonsert. Av å brøle med uten å tenke på hvor stygt man «synger». Av å klappe, hoppe og danse i takt. Av å være en del av et svært Kaizersfellesskap hvor alle plutselig kjenner alle. Av å miste stemmen halvveis uti konserten for at man synger med alt man har av stemmekraft – på alle låtene. Det er helt fantastisk, og vissheten om at jeg skal på konsert igjen i april og i sommer gjør meg ordentlig, ordentlig glad. Takk, Kaizers – for at dere lager jævla bra musikk, og for at dere gir oss fantastiske konserter. Gang på gang på gang.

Ja, jeg overøser dere med Kaizersbilder, kun for at jeg… kan. Og vil. For at det er lite annet som gjør meg så lykkelig som en Kaizerskonsert. Disse bildene er fra i gårkveld, men jeg var jo på konsert ikveld også. Uten kamera denne gangen. Heldigvis spilte de en helt annen setliste, så det var to helt forskjellige konserter! Nå lurer jeg på hva det er å få høre i morgen. Jeg gleder meg stort, og har for lenge siden innsett at postKaizersdepresjonen kommer til å bli enorm denne gangen. Vanlig postKaizersdepresjon ganger med tre, antagelig. Alt på en gang. Huff. Men ja, tilbake til konserten. Den var så bra! Det må være ekstremt kult å stå på scenen og ta imot så mye kjærleik fra publikum. Jeg kan ikke forestille meg hvor heftig full av meg selv jeg hadde blitt av det om det var jeg som stod der. Og dessuten – Geir minner meg om en Ivo Caprino-figur. Merkelig. Jaja. På tide å sove nå. Hugs!