Jeg er den som alltid spiser det samme pålegget til lunsj, hver eneste dag. Jeg er hun som er glad i å prøve nye ting – men som ikke liker å forandre ting som har vært som de er i all evighet. Bortsett fra hår. Der er jeg ikke så grådig på forandring, men sånn overall så er jeg ikke så fan av å forandre ting som fungerer. Som foreksempel ciabatta. Det skal spises med smør nederst, så salat, så ost, så varm kylling som gjør at osten smelter litt, så tomat, så paprika, så lettmajones, så allroundkrydder av akkurat den sorten jeg har brukt siden jeg var tolv. Og sånn skal det være. Er man tom for allroundkrydder – ja, da er det faktisk krise. Type løpe-på-rommet-og-kaste-seg-på-senga-og-grine-krise. Neida. Ikke helt så ille, men nesten.
Jeg er egentlig sånn med andre ting og, når jeg tenker meg om. Ikke bare mat. Hår er lissom det eneste unntaket. Og om du sier «unntaket som bekrefter regelen» så sparker jeg deg kneet. Jeg hater det uttrykket. Really. Nesten like mye som jeg hater Adam Sandler, men det er en helt annen historie. Tilbake til dette med forandring. Å si at jeg elsker forandring, eller at jeg mener forandring fryder sånn generelt sett – det er vel å overdrive. Men uansett – forandring blir det! På bloggen. Det var liksom hele poenget med all denne unødvendige teksten. I løpet av helgen skjer det saker! Jeg har jobbet endel i photoshop i dag, så nå er ny header også klar. Som om det ikke er nok i seg selv, lissom… Men ja, mer om det til helga! Så watch out, lissom. Og da har jeg skvist inn en altfor lang tekst om et helt latterlig tema i dag og. Takk for meg.