Forandring

dreeeeea

Jeg er den som alltid spiser det samme pålegget til lunsj, hver eneste dag. Jeg er hun som er glad i å prøve nye ting – men som ikke liker å forandre ting som har vært som de er i all evighet. Bortsett fra hår. Der er jeg ikke så grådig på forandring, men sånn overall så er jeg ikke så fan av å forandre ting som fungerer. Som foreksempel ciabatta. Det skal spises med smør nederst, så salat, så ost, så varm kylling som gjør at osten smelter litt, så tomat, så paprika, så lettmajones, så allroundkrydder av akkurat den sorten jeg har brukt siden jeg var tolv. Og sånn skal det være. Er man tom for allroundkrydder – ja, da er det faktisk krise. Type løpe-på-rommet-og-kaste-seg-på-senga-og-grine-krise. Neida. Ikke helt så ille, men nesten.

Jeg er egentlig sånn med andre ting og, når jeg tenker meg om. Ikke bare mat. Hår er lissom det eneste unntaket. Og om du sier «unntaket som bekrefter regelen» så sparker jeg deg kneet. Jeg hater det uttrykket. Really. Nesten like mye som jeg hater Adam Sandler, men det er en helt annen historie. Tilbake til dette med forandring. Å si at jeg elsker forandring, eller at jeg mener forandring fryder sånn generelt sett – det er vel å overdrive. Men uansett – forandring blir det! På bloggen. Det var liksom hele poenget med all denne unødvendige teksten. I løpet av helgen skjer det saker! Jeg har jobbet endel i photoshop i dag, så nå er ny header også klar. Som om det ikke er nok i seg selv, lissom… Men ja, mer om det til helga! Så watch out, lissom. Og da har jeg skvist inn en altfor lang tekst om et helt latterlig tema i dag og. Takk for meg.

Outfit-ish

outfitish Skjørt, blomst (i håret) og armbånd fra H&M, bluse og studded bh fra Nelly. 

Karin, meg og Magrete Isabell på NordicBet-fest i Dublin. Glemte å ta bilder av klær og greier, så da ble det dette dobildet av oss tre. Da vi tok bildet var vi de tre eneste jentene på festen – sammen med en hel gjeng med menn. Sånn er det å være jenter i pokermiljøet! Da er man i et mannsdominert miljø, for å si det mildt. Ohwell. Her er i alle fall hva jeg hadde på meg! Så satser jeg på å få til litt  bedre bilder av klær neste gang jeg velger å rosablogge. Ciao.

hjertehjertehjerte

cuteeee

Mer Viljasavn. Og Williamsavn. Og Ginasavn. Og Sagasavn. Og pappasavn. Og… bare masse savn.

Growing old is getting old

drammendrea2drammen4 drammenbydrammendrea drammen1 drammen MartinI lekesegbloggGod påske! Jeg prøver å komme meg litt ut i påskesola jeg og. Tilbringer påska med Martin i Drammen-ish, og disse bildene er fra i går da vi tok turen opp til… Spiralen? Or something, something. Rundt og rundt gikk det i alle fall, og etter tre runder med oppkast i bilen på vei oppover (neida. Joda. Neidaaaa) så endte vi på toppen med en utrolig fin utsikt over elvebyen. Deretter havnet vi tilfeldigvis på en lekeplass. Growing old is getting old, right? Trenger da ikke være med Vilja for å ha en unnskyldning til å leke på en lekeplass, vel…? Ohwell. God påske!

NordicBet-fest i Dublin

NB4NB17 NB1 NB2NB5 NB6 NB8 NB9 NB10 NB12 NB13 NB14 NB16 NB3

Her kommer bilder fra enda en fest i Dublin. Bloggecomebacket mitt kom på et dårlig tidspunkt. Rett før ei innholdsrik NM-uke, og deretter var det plutselig påske. Det er jo ikke det at jeg ikke har ting å komme med – det er bare at jeg ikke har prioritert å bruke tid foran macen. True story. Rart, men sant. Det er faktisk mulig å leve et liv uten å bruke flere timer foran macen per dag. I did not know. Men i alle fall. Her er et kort og godt innlegg fra Dublin. Mulig ikke så veldig interessant, men. Det driter jeg i. My way or the highway. C ya.

Nightclubbing in Dublin

nightclubbingnightclubbing4 nightclubbing2nattklubbdublin myhre

Når man reiser i Betsson-følget så har man det ikke fælt. Denne kvelden her ble det limo med Thomas Myhre, Alexandra Joner og typen hennes, Tom Nyborg (som jeg har postet bilde av sammen med i nok en limo her. Det er det vi gjør vi. Kjører limo), Martin Iversen (som blant annet er radio host i RadioDonkr som har sending hver søndagkveld), en dame jeg ikke husker navnet på og fire flasker champagne. Så ble det fest. Det er det som er med poker-NM. Det er ikke bare poker. Det er den mest sosiale uka i året, og jeg har begynt å glede meg til neste år allerede nå. For en ting er sikkert; poker-NM vil jeg ikke gå glipp av for noe i verden.

Anyways. Poster bare bilder fra denne festen i denne omgang, så kommer det litt fler poster med fler bilder. Det er jo endel andre bilder å poste og. Like… Alot. So long! Hugs.

Kaizers Orchestra – igjen

kaizeee kaizersblogg kaizers7 kaizers6 kaizers5 kaizers4 kaizers3 kaizers2 kaizersbild

Før jeg dro til Dublin (som det også skal komme noen innlegg fra, of course), dro jeg på Kaizers-konsert. Tok selvfølgelig noen bilder, og her er et lite knippe av dem. Og mer gidder jeg ikke skrive nå, for jeg har vondt i ører og hals – og er bleik som en hvit sokk i følge min mor. Derfor går jeg for total relaxation i sofaen. I joggebukse og Betssongenser. Så vet du det.

Hei fra Dublin

heibloggen

Da er NM godt i gang, og jeg har det – som forventet – helt knall. Har spilt endel cashgame på nattestid, og har gått fint i pluss. Det er så gøy å spille poker, og spesielt når det går i pluss! I morgen er det ladies event, og på torsdag er det main for min del. Er skikkelig spent og gira på hvordan det kommer til å gå! Gleder meg pittelitt. Og nå skriver jeg som en femåring, så da stikker jeg og tar litt bilder eller noe istedet. Ciao!

Klar for poker-NM

pokerdrea

Meg ved pokerbordet i Vegas i fjorsommer.

I dag drar jeg – som jeg har nevnt minst tre ganger – til Trondheim. En tur til brosjan først, for å få servert middag og slenge fra meg koffert. Så er det rett på Kaizerskonsert (woopwoop!), så er det rett til bror igjen for å sove i noen få timer, før jeg flyr til Dublin og poker-NM! Uka jeg har gledet meg til helt siden NM i fjor. Seriøst. Det er det gøyeste jeg vet om. Det slår Vegas. Det slår bursdag, julaften og nyttårsaften i ett. Det slår alt. Mye på grunn av folka, stemningen, pokeren og… Ja. Det må bare oppleves, egentlig. Poker. Et fantastisk kortspill. Oh, the mindgames. Det er så mye å tenke på. Det er så spennende! Jeg håper jeg spiller godt i år, så får det gå som det går. Man kan jo ikke stikke under en stol at det er flaks/uflaks involvert og. Og jeg er jo ikke akkurat den flinkeste heller. Er antagelig ikke verst heller, heldigvis. Så vi får se hur det går! Wish me luck, peeps. Så blogger jeg fra Dublin neste! Hugs.

Freckles

frecklesdrea Er det ikke typisk? De som har ansiktet – og ja, hele kroppen for den saks skyld – full av fregner, de skulle helst ønske de hadde huden til Eva Longoria eller hva det nå enn er hun dama i Frustrerte Fruer heter på ordentlig. (Jeg vet like mye om kjendiser som de antagelig vet om meg.) Brun og uten en eneste fregne. Og de som aldri får en eneste fregne? De vil ofte gjerne ha mange fregner. Du skjønner hvor dette går hen, sant? Oh yes, I did. Klisjeen over alle klisjeer; hvorfor vanner vi alltid plena til naboen? Hvorfor vil vi alltid ha det vi ikke har? Og er vi enkle eller kompliserte som er sånn?

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg sier «vi». Jeg har litt fregner, jeg. Og trives med å ha litt fregner. Om jeg vil så kan jeg fremheve dem, og om jeg vil så kan jeg skjule dem. Perfekt! Og på bilder vises de veldig godt – om jeg vil. Så. Jeg er fornøyd med fregnene mine, jeg. Men okeida. Så er det kanskje ting jeg ikke har, som jeg gjerne skulle ønske jeg hadde, og vice versa. Så da blir det «vi» allikevel, da. Vi er like håpløse, alle som en. Mye er aldri nok og lite er aldri for lite, om du skjønner hva jeg mener. Og det som er mest frustrerende med det er at jeg er klar over at jeg og er sånn. Og allikevel får jeg ikke gjort noe med det. Det bare…. Er sånn. Før trodde jeg at jeg kanskje var smartere enn mange andre. At jeg ikke var som alle andre. At jeg var mye mer observant. At jeg så ting fra vinkler ingen andre hadde evnen til å se. Jada, det er sant. Jeg trodde så høyt om meg selv. Men sannheten har jo blitt klar for meg. Jeg er en av sauene i flokken jeg og, på lik linje med alle andre. Å være fornøyd over tid er antagelig den vanskeligste jobben i hele verden. Ohwell. Det kommer vel med litt tid. Innen jeg er seksti skal jeg være glad og fornøyd med det aller meste. Det er et løfte. Hvis ikke, så hopper jeg i fallskjerm og «glemmer» å dra ut strikken. Må være den ultimate måte å dø på, om man først har planer om det. Jeg skal selvfølgelig gjøre det med så mye humor at jeg hører på Nelly Furtado – I´m like a bird mens jeg flyr nedover mot bakken. Gud, det må filmes. YouTube-hit in the making. (Dont hold your breath.)