I dag veide jeg meg. Det har jeg ikke gjort på … dritlenge. Jeg veier meg sykt sjelden, for jeg vet at tallet på vekta kan lyve. Altså, at tallet vekta ikke er noen fasit på noe som helst. Hverken på om man er frisk, sunn, slank, tynn eller feit. Det er så mye annet som spiller inn, og det er ikke tallet som er viktig i seg selv. Jeg har aldri hatt noe vektmål. Ikke et spesielt tall jeg ønsker å se på vekta. Det som har vært og er viktig for meg, er at jeg føler meg bra og at jeg liker kroppen min. Så lenge jeg er sunn og frisk, og føler at jeg ser nogenlunde bra ut, så driter jeg i tallene. Det er det som er viktig.

Nå er det ikke meninga å fokusere veldig på kropp og utseende altså, men det er jo viktig å like seg selv – både innvendig og utvendig! Jeg har jo slitt med begge deler. Jeg har ikke likt meg selv på noen måter på mange, mange år, og det er noe jeg virkelig tar tak i nå. Jeg jobber med å like meg selv og kroppen min. Så i dag veide jeg meg altså for første gang på evigheter. Det gjorde jeg nok fordi jeg i det siste har fått høre av andre at jeg har gått ned i vekt, uten å egentlig føle det selv. Jeg føler meg ikke spesielt slank, og tenker at hvert eneste bilde hvor jeg selv syns jeg ser bra ut, bare er flaks. At det er en illusjon, og ikke sånn andre ser meg overhodet. Men joda. Vekta var lavere! Faktisk, så er jeg hele 6-7 kg lettere enn jeg var i fjorsommer, og lavere enn jeg kan huske å ha sett den siden … jeg husker egentlig ikke. Lenge, i alle fall. Så da har jeg kanskje blitt litt strammere i fisken allikevel, da. Sånn sett kan tallet på vekta være grei å ha i blant. Den er spesifikk, og ikke like ustabil og lite troverdig som ens egne følelser og oppfattelse av seg selv. Så kanskje bør jeg jobbe like hardt med å føle meg slank som jeg jobber for å bli det.