Lykke Li – I follow rivers. Jeg er hekta!
Ny uke, nye ting å gjøre. Denne uka har jeg to utplasseringselever hos meg, så jeg har laget opplegg og greier. De skal være modeller for meg en dag også, hurra! I morgen skal jeg jobbe på Fame i tillegg, og til helgen blir det Oslotur. Med andre ord; det blir en innholdsrik uke. Derfor bruker jeg mandagskvelden som en ekstra søndag, og tar livet med ro i sofaen hos søstersen på Solsiden. Det funker helt greit!
Jeg har – igjen – kommet meg seinere i seng enn hva som sunt er (siden jeg faktisk ikke er i senga enda, men fremdeles sitter her med macen i fanget, mener jeg), og det som såvidt kunne minne om smygende trøtthet for et par timer siden har forlengst forsvunnet utenfor rekkevidde. Snakk om å sitte igjen her med skjegget i postkassa. (Skjegget i postkassa? Hvorfor det?) Eller fingrene på tastaturet. Eller øynene på skjermen. Tre ting av samme sak kan man velge å tro. Men jeg er glad allikevel, jeg, og lever selvfølgelig like lykkelig i den fantastiske rosabobla mi som jeg alltid gjør. Skjegg i postkassa eller ei.
Husker du den følelsen du fikk i kroppen når du tenkte på døden da du var liten? Den ekle, tunge følelsen som presset seg på helt til du ikke kunne gjøre annet enn å løpe ned til mamma og pappa med tårer i øynene og skjelvende lepper og spørre om du fikk sove hos dem istedet. Det var for tomt i egen seng på eget rom. For… stille. For vanskelig å sovne, men for lett å tenke på at man en dag ikke skal kunne ligge i senga og tenke i det hele tatt. På at man en dag ikke lenger er. At man bare plutselig, fra et sekund til et annet, er borte – uten å kunne gjøre noesomhelst. Ikke føle, ikke tenke, ikke gjøre. Ikke leve. Husker du den følelsen? Den store frykten for å dø som umiddelbart slo inn over barnekroppen så hardt at det nesten føltes uvirkelig. Men bare nesten, og ikke nok til at frykten føltes irrasjonell eller ble borte.
Det finnes ikke noen større kjærlighet enn den jeg har til Vilja. Det er jeg sikker på. Hun er barnet mitt. Jeg er den hun kaller mamma, og hun er den jeg savner så mye at det gjør vondt å høre stemmen hennes i telefonen hver gang jeg er borte fra henne. Det er hennes ord og klemmer jeg savner, og det er vanskelig å ikke få tårer i øynene når hun sier «ha det, mammaen min, gla i dæ» mens hun slenger et slengkyss over Skype. Det er ikke rart jeg fremdeles får den ekle følelsen hver gang jeg tenker på døden. Det er ikke rart jeg er litt hypokonder når det gjelder både meg selv og Vilja, og tror at hvert eneste symptom på sykdom er et tegn på kreft eller noe annet skummelt som skremmer meg mer enn hva monster under senga gjorde da jeg var lita. Det er ikke rart at disse følelsene blir så overveldende at jeg fylles med den samme frykten og de samme følelsene som jeg fikk dengang.
Jeg er dritredd for å dø og jeg er dritredd for at noe skal skje med Vilja. Døden er tross alt den ene frykten man verken kan bekjempe eller kurere. For hver dag som går så blir jeg eldre. Jeg er jo fremdeles ung og alt det der, men tjueett og et halvt år føles plutselig så mye når det bare er cirka seksti år igjen – om jeg er heldig. Det går for fort. Et liv går for fort med tanke på hvor lang evigheten er. Åtti år blir jo bare småtterier som raser forbi i det store og hele. Og for at det ikke skal høres ut som at jeg er superdeprimert og på randen av selvmord; jeg er så glad for at jeg har Vilja å dele tiden min med, på tross av at det gjør meg (om mulig) tusen ganger reddere for døden enn før.
God søndag! Jeg og Vilja er i studio nå, og jeg har testet lys og rekvisitter før dagens fotografering. Gina er her også nå, så hun skal ta med seg Vilja mens jeg jobber. Greit å ha snille søstre, altså! Eniveis, det ble mange fine bilder av Vilja i dag, på tross av at hun ble lei og grinete etter et det var gått et knappe kvarter. Da var det nok. Og det er jo helt greit. Jeg skal ikke tvinge henne til å ta fler bilder, selv om jeg helst skulle hatt et lite femminutt til. Selv om jeg helst vil tvinge henne, hihi. Men nå skal jeg rydde litt og gjøre klart det siste før det blir jobbing! Gleder meg! Hugs.
Litt tristbilder av Vilja igjen. God skuespiller det der, for da vi tok disse bildene var hun faktisk ikke sur og lei i det hele tatt. Okei, kanskje litt lei på slutten der, men det ser verre ut enn det var! I morgen skal jeg forresten ta bilder av Vilja i studio også. Med snekkershorts (altså, ikke snekkerbukse, men snekkershorts!) og musefletter. Hihi. Det bir søtt! Jeg gleder meg kjempemasse. Ciao!
Endelig. Endelig. Det har bare gått ei uke, men det føles som måneder. Tiden går så mye treigere når man savner enn når man er sammen. Men endelig. Vi har lekt og kost oss i hele dag, og jeg gleder meg veldig til å bli vekt tidlig imorgen av at Vilja hvisker «mamma» fra senga si. Da gjør det meg faktisk ikke så mye å stå opp halv syv. Kos.
Når man har en stykk Vilja, så er man aldri helt alene. <3
Jeg savnet Vilja så mye i dag at jeg har brukt ei god stund på å bla gjennom filmer filmet i PhotoBooth, og her er tre klipp jeg ikke har vist før. Godt å ha litt sånne å se på når jeg ikke kan være med Vilja. Nå er det heldigvis ikke lenge til det er min uke igjen. Oh joy! Og forresten, bare for at jeg lurer; hva hadde du tenkt om jeg hadde vært med på Unge Mødre? Just wondering! Hugs.
Litt fler Viljabilder fra her og der. Jeg har fått bihulebetennelse, så i natt sov jeg ikke akkurat mange timene. PAIN og uten smertestillende gjør ikke det å sove til en lett jobb akkurat. Men anyways. Tenkte bare jeg skulle blogge litt allikevel, og da finnes det jo ikke noe bedre å blogge om enn Vilja. Snart får jeg se henne igjen heldigvis! Savnsavnsavn. Hugs!
Det er veldig dårlig lys på disse bildene. Vindu på høyre side, ganske så langt oppe, så det kommer liksom ikke så veldig mye lys inn. Så derfor ble det høy ISO og stygge farger og skygger. Anyways, se hårbåndet! Det er kjøpt inn til studioet! Jeg har kjøpt inn litt søte ting og tang. Jeg elsker å kjøpe rekvisitter til fotograferinger! Og det verste er at jeg finner ting jeg vil kjøpe all the time. Sånt blir man fattig av. Jaja.
Ikveld har jeg både fått trent og jobba litt, så nå orker jeg ikke bruke så mange krefter eller mye tid på blogging, dessverre. Istedet skal jeg ordne meg en kopp kakao og se et par episoder av Modern Life. Om du ikke har sett det før, og mangler en serie du kan se på i ny og ne; check it out! Det er ganske så gøy. Perfekt underholdning på slitne kvelder. Hugs!