Gullet mitt. For lenge siden. Fra da jeg bodde på Heimdal. MacBooken min har streika, så jeg bruker iMacen til andre ting enn å se på tv igjen. Som å bla i gamle bildemapper og bruke photoshop. Litt godt, litt vemodig, litt sentimentalt. LilleViljis, som nå, VIPS!, har blitt så mye større. Imorra kommer hun hit igjen for ny mammahelg. Jeg gleder meg til klem, kos og lek. Hugs.
Påske med Vilja og tantebarna er slett ikke så verst, selv om dagen starter halv seks på morrakvisten. Trøtt nå. God natt.
Meg og superjenta mi! VI har en kjempefin helg sammen, og i dag skal vi kose oss før hun drar hjem til pappaen igjen. Snufs. Det blir alltid like tomt her da. Så utrolig stille. Komme hjem til leker som ligger på stuegulvet, men uten en vilter femåring som løper rundt og leker med alt og ingenting på en og samme tid. For å ikke snakke om at det ikke er noen å ha morsomme samtaler med her hjemme. Som i går. Vi var på lekeplassen en tur, og på vei hjem igjen kunne Vilja fortelle at hun var sliten.
– Det er da ikke så langt å gå, så at du er sliten tror jeg ingenting på, svarte jeg.
– Joho, jeg er det, svarte Vilja påståelig.
– Da er du den femåringen jeg kjenner som blir fortest sliten, påpekte jeg.
Så ble hun stille litt, før hun kunne replisere med;
– «Æ kan gå helt t Afrika, æ.»
Så da gikk vi til Afrika, da. Og møtte selvfølgelig alle dyrene fra sangen Dyrene i Afrika på veien, Vilja glemte at hun var «sliten» og jeg glemte at jeg var trøtt, uten anførselstegn, selv om dagen startet like før halv seks. Godt.
Sommersavn! Grønt gress, sol, varm bris og jordbær og fløte. Gleder meg til sommer.
Vilja klar for hjemreise til pappa´n.
Å si ha det er vanligvis ille nok i seg selv, men det er ekstra ille når man føler man ikke har klart å vært den mammaen man skulle ønske man klarte å være hver dag, hele tiden, alltid. Tom for krefter, tom for energi, håret står til alle kanter, huden gløder ikke lenger, kroppen føles fremmed, marerittene er tilbake og gjør at jeg våkner med vondt i kjeven, høy puls og dunkende hjerte. Jeg har følt meg klar til kamp veldig lenge. Helt til nå – når det antagelig trengs mest.
1. Vilja spiser iiiis. 2. Gizze lurer på hva jeg driver med. 3. Meg med nyfarget hår og sminkeløse øyne.
Tre bilder med mitt ødelagte iPhonekamera. For ja – kameraet på den har vært dårlig lenge nå. Fokusen fungerer ikke. Utrolig irriterende. Men anyhow… Dagen har vært fin, selv om den startet i det tidligste laget. Frøken Vilja våknet nemlig klokken 5, og fant ut at det var en fin tid å stå opp på. Jeg måtte jo bare henge på, siden urolig Vilja = urolig Gizmo = jeg må ut med Gizmo og stå opp med dem begge. Gjeeeesp.
Men ja. Jeg og Vilja har hatt en fin dag. Vi har gått rundt i butikker og spist is på kafé, og ellers tatt livet greit med ro. Main point; vi har hatt det fint. I gårkveld farga jeg forresten håret igjen og. Det trengte en litten refill, for å si det sånn. Fargen hadde blitt greit vaska ut, og etterveksten var allerede godt synlig. Så da ble det litt mørkere enn før. Og litt brunere, kanskje. Det var i alle fall meningen. Nå vil jeg bare ha noen lyse striper i det, så skal jeg prøve å la det være en stund. Kanskje på tide…
Vel, nå er i alle Vilja i seng, og jeg er klar for noen episoder av House of Cards. Netflix slapp jo hele sesong 2 i går, så da hadde jeg plutselig en serie bedre enn The Walking Dead eller Petter elsker Mari å se, lissom. Og om du liker The Walking Daed for andre grunner enn at det er lett-seelig (altså, man trenger ikke bruke mange hjernecellene for å se det, og det er overraskende fengende for å være så dårlig) eller på grunn av at det er lagt arbeid i produksjonen av den, så må jeg nesten si kondolerer. Serien suger. Ordentlig. Men ja – lett å se på, og fenger akkurat nok til at man ikke bare slutter å se den. Det skal den ha for i det minste. Zombier er kanskje heller ikke helt min greie… Ohwell! Hugs.
14. febaruar. Valentinesdagen. En dag hvor det blir mer negativt fokus enn positivt, en dag hvor skuffelser er større enn de vanligvis er og en dag hvor de ensomme og triste blir enda mer ensomme og triste. Buhu. Neida. Joda. Neida. Jeg skal i alle fall bruke dagen på å hente min kjæreste Vilja, og sammen skal vi sitte i sofaen og kose oss med barne-TV og smågodt. Jeg har ingen blomster, men kanskje skal jeg kjøpe inn en orkidé å slenge på bordet – nå når jeg først kommer på det, mener jeg. De er jo fine, og litt pynt skader aldri. Jeg håper i alle fall jeg og Vilja får en finfin helg, på tross av at jeg er sliten og ikke i toppform om dagen. Og dessuten kommer House of Cards i dag – hele sesong 2. Da har jeg nok å holde på med på kveldstid og. Smågodt og House of Cards. Ohyes. I helga skal jeg unne meg litt godteri og. Ikke mye, men litt. Treninga skal jeg selvfølgelig ikke droppe av den grunn. Rart det der. Etter en dag uten trening, føler jeg meg skikkelig crap – selv om jeg vet at kroppen trenger restitusjonsdager og. Ohwell… Nå har jeg bablet nok uten særlig sammenheng, så… God helg! Hugs!
To gamle bilder av VIlja. Bare for at jeg savner henne sånn. Og for at hun er vakker. Femåringen min. Jeg syns det er ganske sykt at jeg har et fem år gammelt barn. Jeg som først sa at jeg aldri skulle ha barn overhodet, og deretter gikk over til å si at jeg i alle fall skulle være nærmere tredve år, ha lang og god utdanning, fast jobb og mannen i mitt liv. Så idealistisk har man altså vært. Og så feil kan man ta. Men – nå skal jeg komme meg på morgentrening før jeg skal møte mamma på lunsj! Hugs.
Noen bilder blir man bare glad i. Dette er et sånt. Jeg bare liker det, selv om det kanskje ikke er verdens mest spennende bilde. Ikke drikker Vilja så mye cola heller, akkurat. Og jeg? Jeg drikker aldri cola. Men… Det er jo ikke poenget heller. Jeg liker bildet, og håper dere liker det litt og. I alle fall en brøkdel av hvor godt jeg liker det selv. Det er ingen hemmelighet at man elsker bildene sine mest selv. Og hater dem mest og, kanskje – om man er like selvkritisk som jeg har en tendens til å være. Men selvkritisk er bra. Kritikk er bra. Jeg har aldri skjønt meg på de som ikke tåler tilbakemeldinger og kritikk. Det er jo ganske interessant å vite hva andre tenker om ting også, er det ikke? Det teller litt det og, after all. Hugs!