DK
Foto

Tough love.

PhotobucketPhotobucket

Alt fra H&M.

Her kommer noen bilder av Julie igjen. Dette er bare en liten del av dyreprintserien jeg tok, så det kommer fler etterhvert. Både av Julie og Silje. Og av begge to sammen. Meeen, retusj tar tid, og når jeg tror jeg er ferdig (og poster bildene på facebook) så oppdager jeg plutselig nye ting som må fikses på. Det er liksom alltid noe. Jeg deler opp bildet i biter bare for å ikke bli distrahert av selve bildet, og leter etter ting som ikke ser så bra ut som de kan gjøre. Midt i denne prosessen tenker jeg alltid «hvilke feil ville Bjørn Opsahl så kreativt spydig kommentert?» Gotta love tough love, spesielt når ord som «kjøttkakehals» blir endel av tilbakemeldingene. Det gjør det jo desto mer interessant. Jeg mener… det er sånt man husker. Jeg kommer i alle fall ikke til å glemme å tusje en hals igjen, for da popper det ekstremt morsomme ordet kjøttkakehals opp i hodet mitt med en eneste gang, og jeg kan ikke gjøre annet enn å le og takke Opsahl for at han sier ting som de faktisk er – rett ut, uten å nøle.

Jeg digger jo at folk peker ut feilene for meg, for det er jammen ikke lett å se alle småting selv. Spesielt ikke når man stirrer på det samme bildet på den samme skjermen i timer i strekk. Det samme gjelder egentlig litt mer generelt også. Litt mer… dypt. Du vet, selvinnsikt og sånne greier. Når man tilbringer tjuefire timer i døgnet oppi sitt eget hode er det jammen ikke lett å se sine egne feil og mangler til enhver tid, og derfor er det fint at det finnes mennesker som tørr å ta sjansen på å fornærme andre, i håp om at det kan ringe en bjelle eller to. Det er bare ett eneste stort men; fåtallet av menneskeheten tar imot slik hjelp med åpne armer. Jeg har aldri helt forstått hvorfor. Det kan virke som at folk flest heller vil drite seg ut enn å faktisk få en sjans til å forbedre seg, uansett hva det gjelder. Underlig.

Det er en hyklersk verden. Ærlighet varer lengst sies det. «Ærlighet varer lengst så lenge sannehten er den jeg vil høre» passer bedre. Vi foretrekker løgn fremfor vanskelig sannhet, selv om det aldri innrømmes. Vi tåler aldri å høre noe som kan såre oss. Da vil vi mye heller lukke øynene og la ting passere. Vel, merk mine ord; blind mann kan også se. Så det så. (Høhø.) Men nå har jeg altså fått et innlegg om retusj til å handle om brutal (men nødvendig) ærlighet, så da er det vel på tide å gi seg. Nå.

Skriverier

Musikk – livets forsterker.

Det er rart det der, hvordan musikk er med på å forsterke øyeblikk som huskes i tiår etter tiår. Det er rart hvordan musikk kan få en til å huske følelser man fikk for så mange år siden at man egentlig ikke tror det er mulig at de fremdeles er lagret et sted der oppe i skrotten. Men det er de. I alle fall hos meg. Jeg husker ikke nødvendigvis årstall eller nøyaktig hvor jeg var, men følelsen husker jeg faktisk. Den kjennes i hele kroppen, selv om jeg sjelden klarer å sette ord på det. Men når jeg tenker meg om så blir nok ord overflødige uansett. Kanskje er dette en av få ting som faktisk ikke trenger ord og forklaringer. Kanskje, bare kanskje, sier det seg selv at det er gode minner inn i bildet når man for eksempel velger å sette på Kylie Minogue – Can’t Get You Out Of My Head i Spotify, samtidig som man lukker øynene, roper «hysj!» til alle rundt seg og smiler så bredt man bare klarer når refrenget kommer.

Jeg har mange slike sanger. Jeg husker godt min første yndlingssang og følelsen den ga meg. For å ikke glemme genseren den minner meg om. Hvorfor Rednex – Cotton Eye Joe minner meg om en genser mamma mente var så stygg at hun ikke trodde jeg kom til å savne den om hun kastet den, er noe jeg ikke helt kan forklare. Men det gjør den altså. Og genseren savnet jeg. Faktisk så savnet jeg den nok til å nevne den i dag, og det sier jo litt. (Ja, mamma, det er meningen du skal få skikkelig dårlig samvittighet nå. Neidaaaa.) Jeg husker ikke akkurat hvordan den så ut, men jeg husker hvordan jeg følte meg da jeg hadde den på. It made me cool. Confident. Den var kanskje ikke så pen, men den var bra.

Også har man selvfølgelig også sangene som får en til å krympe seg. Som får en til å gjenoppleve sorg og smerte. Som får en til å gjennoppleve spesielle øyeblikk som man helst skulle vært foruten, men som man absolutt ikke vil glemme. På mange måter er det bittersweet. Det gjør så vondt å gjennoppleve visse ting at det antagelig hadde gjort mindre vondt å sage av seg hånda si, men dette er en smerte man vil huske. Det er sorg man vil pine seg gjennom – gang på gang på gang – bare for å ikke glemme. Å glemme hadde, på uforklarlig vis, vært vondere. Det er sår man ikke vil at tiden skal lege, og slike sanger får en til å hikste og gråte etter få sekunder. Det er sanger som aldri dør. Sanger man aldri blir lei av. Mine slike sanger er blant annet R.E.M. – Losing My Religion og Bruce Springsteen & The E Street Band – If I Should Fall Behind, og det å bare tenke på dem får meg på gråten.

Musikk er rett og slett livets forsterker, uansett hvor teit og klissete det høres ut. Alt blir bedre, verre, tristere, gladere, vondere. Musikk gjør oss alle med andre ord litt manisk depressive. Er vi oppe blir vi løftet høyere, er vi nede blir vi trykt lenger ned. Men denne type bipolar lidelse velger vi jo selv. Vi ønsker å føle oss bedre når vi allerede er på topp, og vi ønsker at alt skal være trist og mørkt når vi er nede. Hvis ikke dette var tilfellet kunne vi jo bare ha slått av musikken, og vips! så hadde vi ikke vært like langt oppe eller like langt nede. Men jeg slår i alle fall ikke av. For meg er det helt greit at det er all or nothing, om du skjønner. (Så lenge ikke «nothing» faktisk blir nothing, da.) Jeg ønsker ikke å bare ha det helt greit. Da vil jeg heller ta sjansen på å få det så nærme perfekt som overhodet mulig, selv om det kanskje kan føre til at jeg havner litt i motsatt ende en eller annen gang på veien mot toppen. Og det er greit. Du vet, man får ingen bra lyd uten en god forsterker.

Bildegalleri

Kortvarig vårglede og overtro.

Photobucket

Med ett temperaturen stiger over på rødgradene så snakker alle om det, og for hver gang det nevnes så endres det tvert, og går motsatt vei. Det er som om «vår» er kodeordet for å få snø dalende ned i mengder som til og med hadde fått julenissen til å rynke oppgitt på nesa. Men jeg nevner det allikevel. I dag var det litt vår i byen. Kanskje var det på grunn av sola og den ganske så blå himmelen, kanskje var det som nevnt på grunn av at temperaturen har bikket over på plussida med (relativt) god margin, eller kanskje var det på grunn av isen fra Cielo, som på grunn av alle overnevnte faktorer kunne nytes ute for første gang siden tidlighøsten. I dag kunne jeg i alle fall lukte litt vår på ordentlig, og om det skulle vise seg at «vår» faktisk er kodeordet for vinterværets tilbakefall… ja, så får det bare være. Det er verdt det, selv om vi må gjennom enda en snøstorm som straff for kortvarig vårglede. Og jeg er sikker på at alle menneskene som koste seg med en utepils på Solsiden i dag er enige med meg i det.

Forresten. Er det ikke alltid sånn? Sier man «nå er våren endelig her!» så kan man banne på at det er full vinter neste dag. Sier man «jeg blir aldri syk, jeg! Aldri. A-L-D-R-I. Immunforsvar av stål!», så tar det ikke mange dagene før man ligger på sofaen med førti i feber og bihulebetennelse fra helvete. (Selvopplevd, red.anm.) Neida, det er jo ikke alltid sånn. Det bare legges ekstra merke til de gangene det faktisk stemmer, og derfor blir vi plutselig overtroiske nok til å tro på karma, smånisser i skogen og spøkelser på loftet. Hurra for at fantasi blir til «virkelighet»! Jeg venter fremdeles på at jeg en dag skal lette fra bakken og fly høyt over Eiffeltårnet. Over og ut.

Skriverier

An·noy·ing.

Jeg elsker å lese om småting som irriterer andre, og derfor har jeg tenkt til å komme med et (nytt) innlegg om småting som irriterer meg. For let´s face it; jeg er ikke alltid like blid og glad og smiler til alle og enhver, og jeg er ikke i nærheten av å være en helgen som verken snakker stygt om andre eller som ikke irriterer meg over mennesker jeg ikke tåler trynet på. Noen mennesker bare… irriterer meg. Bare ved å være seg. Ja, jeg veit. Det er barnslig, slemt og ufattelig unødvendig, men hey. Det er i det minste ærlig, og jeg er overbevist om at jeg ikke er den eneste. Man kan ikke like alle væremåter eller alle mennesker. Hvordan de snakker. Beveger seg. Sosialiserer seg. Spesielt ikke hvordan mennesker sosialiserer seg. Vi trenger eksempler.

Eksempel nummer 1. Har du lagt merke til hvordan noen mennesker alltid står maks tjue centimeter unna deg når de snakker til deg? Og om du diskrè prøver å trekke deg litt unna så følger vedkommende etter med en eneste gang for å holde tjuecentimeteren vedlike. (Den der får ikke tolkes fritt, forresten.) Dette er mennesker som er så sosialt dumme at de ikke legger merke til at noen faktisk ikke er komfortable med å ha vedkommende langt innenfor intimgrensa si, og det er irriterende. Jeg får så lyst til å rope «Jeg trenger virkelig ikke se nesehårene dine på så nært hold!» eller «jeg tror virkelig du burde ha sjekka den rotfyllinga der.»

Eksempel nummer 2. Eksempel nummer to gjelder litt treige mennesker. Du vet, mennesker som snakker så treigt at du vet hva de skal si allerede et par ord ut i setningen, men som allikevel fortsetter i samme imponerende (lave) tempo til de har fått frem hva de mener på i alle fall tjue ulike måter. For ting kan jo ikke sies på den enkle måten. Neida, man må utbrodere. Saaaaaakte. Jeg får så lyst til å nikke energisk på hodet og si resten av det jeg vet kommer, for så å skylde på at jeg syns vedkommende tok opp et så interessant tema at jeg ble litt ekstra ivrig. Men istedet nikker jeg i ei takt som viser sånn passe interesse, og blir mer opptatt av å se for meg den involverte med enten kjempelange ører eller en så stor nese at om han eller hun hadde nyst så hadde jeg blitt levende begravd i snørr tykkere enn kongeblod.

Og sist, men ikke minst. Mennesker som gjør alt i deres makt for at andre skal stirre på dem, for så å rope «hva stirrer du på, fuckface!?» så høyt og gneldrende som overhodet mulig. Det fører selvfølgelig til at alle andre snur seg og ser stygt på deg, som om du var verdens ondeste og mest fordomsfulle person, og ikke på freaken i Matrix-kåpe og med rosa hår. Makan. Take it easy, lissom. Om du løper rundt i Matrix-kåpe og rosa hår så føler jeg faktisk jeg skylder deg å ta en ekstra titt. Jeg gjør det for å være grei, så give me a break. Ikke lek rollebytte med meg er du snill.

Jaja. Så sånn er deeeet.

Foto

Med kjærlighet følger frykt.

Photobucket

Husker du den følelsen du fikk i kroppen når du tenkte på døden da du var liten? Den ekle, tunge følelsen som presset seg på helt til du ikke kunne gjøre annet enn å løpe ned til mamma og pappa med tårer i øynene og skjelvende lepper og spørre om du fikk sove hos dem istedet. Det var for tomt i egen seng på eget rom. For… stille. For vanskelig å sovne, men for lett å tenke på at man en dag ikke skal kunne ligge i senga og tenke i det hele tatt. På at man en dag ikke lenger er. At man bare plutselig, fra et sekund til et annet, er borte – uten å kunne gjøre noesomhelst. Ikke føle, ikke tenke, ikke gjøre. Ikke leve. Husker du den følelsen? Den store frykten for å dø som umiddelbart slo inn over barnekroppen så hardt at det nesten føltes uvirkelig. Men bare nesten, og ikke nok til at frykten føltes irrasjonell eller ble borte.

Photobucket

Det finnes ikke noen større kjærlighet enn den jeg har til Vilja. Det er jeg sikker på. Hun er barnet mitt. Jeg er den hun kaller mamma, og hun er den jeg savner så mye at det gjør vondt å høre stemmen hennes i telefonen hver gang jeg er borte fra henne. Det er hennes ord og klemmer jeg savner, og det er vanskelig å ikke få tårer i øynene når hun sier «ha det, mammaen min, gla i dæ» mens hun slenger et slengkyss over Skype. Det er ikke rart jeg fremdeles får den ekle følelsen hver gang jeg tenker på døden. Det er ikke rart jeg er litt hypokonder når det gjelder både meg selv og Vilja, og tror at hvert eneste symptom på sykdom er et tegn på kreft eller noe annet skummelt som skremmer meg mer enn hva monster under senga gjorde da jeg var lita. Det er ikke rart at disse følelsene blir så overveldende at jeg fylles med den samme frykten og de samme følelsene som jeg fikk dengang.

Photobucket

Jeg er dritredd for å dø og jeg er dritredd for at noe skal skje med Vilja. Døden er tross alt den ene frykten man verken kan bekjempe eller kurere. For hver dag som går så blir jeg eldre. Jeg er jo fremdeles ung og alt det der, men tjueett og et halvt år føles plutselig så mye når det bare er cirka seksti år igjen – om jeg er heldig. Det går for fort. Et liv går for fort med tanke på hvor lang evigheten er. Åtti år blir jo bare småtterier som raser forbi i det store og hele. Og for at det ikke skal høres ut som at jeg er superdeprimert og på randen av selvmord; jeg er så glad for at jeg har Vilja å dele tiden min med, på tross av at det gjør meg (om mulig) tusen ganger reddere for døden enn før.

Skriverier

Hat over gamle, sure gubber.

Vetduhva? I går (for i dag tok jeg ikke buss nemlig, men that´s another story!) møtte jeg på en mann som antagelig er verdens kjipeste bussjåfør. Han er med høy sikkerhet en av Norges mest bitre menn, og jeg fatter ikke at han får lov til å jobbe som bussjåfør, som i bunn og grunn er et serviceyrke. Og om du har plukket opp at jeg er bittelittelitt opprørt så betyr ikke nødvendigvis det at du er så veldig observant, men kudos til deg allikevel.

Men tilbake til storyen. Jeg står på Heimdal Stasjon og venter på bussen. Bussen kommer, men stopper litt tidlig i stoppet. Mannen bak rattet på bussen åpner vinduet og kjefter på en taxi som har parkert ved siden av stoppet. Greit nok, jeg tenker ikke noe særlig over det, han ba jo bare taxien om å flytte seg. Sånt skjer. Bussen kommer, jeg går på, slenger ut et høflig og engasjert «hei» som blir besvart med et lite grynt. Jeg trekker på skuldrene, og setter meg ganske så langt fremme. Slik jeg alltid gjør. I det jeg setter meg ser jeg en kvinne komme løpende et par meter unna bussen. Bussjåføren lukker dørene og begynner å kjøre, selv om dama allerede står fortvilt utenfor døra. Her snakker vi tidelssekunder altså. Det er ingen tvil om at bussjåføren ser henne heller. Men han kjører. Fire, fem, seks meter. Syv. Så stopper han. Åpner døra, og slipper den stakkars dama inn, mens han lirer av seg den ene bannesetningen etter den andre. Jeg, som ikke akkurat er kjent med alskens banneord, oppfatter ikke mye av det, men «…det er faen ingen selvfølgelighet det der lenger skjønner du! Bussen skal gå «sett inn et tidspunkt her», og da går den» blir i alle fall ropt ut i sinne.

Herregud da, mann. Det lille stuntet ditt tok deg faktisk mer tid enn det hadde gjort om du hadde ventet på dama i utgangspunktet. Jeg driter i om du nettopp har fått vite at du har kreft og skal dø (da kan du kanskje holde deg hjemme fra jobb?) eller om hunden din ble skutt og drept av drittunger. Du er på jobb. Skjerp deg, mann. Grow up. Smil litt. Le litt. Vær høflig. Drit i å vær en smålig, gretten gubbe som alle ler høyt av (og forbanner seg over) inni seg. Puh. Det var godt å få det ut. Takk. Over og ut.

Life of Drea

«Du må tenke sjæl.»

Jeg vet ikke helt hvorfor, men i det siste har jeg prøvd å se vekk fra min egen synsvinkel, og heller se ting på nye, spennende måter. Jeg har egentlig alltid vært rimelig bastant og sta når det gjelder det meste, men helt plutselig åpnet sinnet mitt seg for andre tanker og teorier. Er det ikke rart? Nå kan det jo kanskje høres ut som at jeg har sett lyset, funnet gud eller blitt overbevist av Snåsamannen, men så drastisk har ikke forandringen vært. Ikke enda i alle fall. Men jeg har tenkt litt over en god del ting, og funnet ut at vi («vi» som i mennesket som individer i det store samfunn) egentlig ikke tenker så mye sjæl som vi skal ha det til. Vi liker å tro at vi har valgt våre egne veier. At vi kan ta æren for det vi tenker, tror og gjør. Jeg har i alle fall alltid vært glad i å være meg selv til det fulle – uavhengig av hva alle rundt meg vil ha meg til å være. Jeg er jo meg, liksom. Hjernen min er den som styrer meg til det fulle.

Photobucket

Vel. Er det egentlig sånn? Velger vi egentlig våre egne veier? Tenk over det. Hvor mye kontroll har vi egentlig over våre egne liv, sånn i det store og hele? Selvfølgelig finnes det unntak, men det har plantet seg en liten tanke i hodet mitt om at vi a) enten følger det som vi blir opplært til å gjøre, tro, mene og være, eller b) gjør det helt motsatte. Uansett om man tilhører kategori a eller b så har man havnet dit på grunn av tanker, meninger, tro og innspill fra mennesker og grupper rundt seg. Man er i stor grad påvirket til å være den man «velger» å være. Til og med når man «velger» å være noe helt annet enn hva oppvekstmiljø skulle tilsi, så er det så fuckings obvious. Det er ikke annet enn et rebellsk opprør for å vise at man, mot alle odds, tenker sjæl. Er ikke det også styrt så vet ikke jeg.

Et eksempel er normer. Vi er opplært til å skille mellom rett og galt. Vi er opplært til å reagere langt inni hjerterota om vi ser noe vi ikke bør like. Om vi hører noe som ikke høres helt rett ut. Om vi tenker noe vi ikke bør tenke. Eller kanskje mer korrekt; når andre tenker noe vi mener de ikke bør tenke. For det er jo klart at de fleste av oss alltid tenker det som er rett. Vi tenker alltid det som henger mest på greip selv, mens alle andre er syke og gale som tenker det motsatte. Vi hever knyttnevene og hadde glatt sendt dem på isolat på sekundet, uten så mye som å prøve og krype ut av våre egne oppbygde, trange skall. Det vi ser er korrekt. Det vi legger i ting er fasiten. Vi er rett og slett altfor glade i å høre oss selv snakke, og kan til tider glemme å faktisk høre litt på hva andre har å si også. Og da mener jeg ordentlig høre. Lytte, fordøye, sette seg inn i. Ikke bare la det gli inn det ene øret og ut det andre mens man tenker mer over motargumentene sine enn det som blir sagt.

Photobucket

Det var i grunn da jeg kom opp i en diskusjon om Sally Manns bilder at jeg fant ut at ting ikke alltid er slik som jeg umiddelbart ser det. Ting er ikke alltid sånn som de kan se ut for meg og mine normer. Før har jeg alltid villet fått andre ut av deres oppbygde, trange skall av tro og meninger jeg alltid har ledd av, men nå ser jeg jo at jeg lever i et like trangt skall selv også. Nå stikker jeg hodet og rævva ut av det, og tar en god titt på hvordan det ser ut fra utsiden. Så kan jeg heller bruke tiden og kreftene mine på å utvide litt hjemme hos meg selv istedet for å være så opptatt av plassen alle handre har. For når man tenker over det; hvem går vel rundt og bruker tid og penger på å pusse opp andres hjem?

Skriverier

Store klisjeer og store, rosa elefanter.

Når det blir sagt noe fint blir jeg ofte så veldig jentete. Jeg er ikke så veldig jentete av meg – om vi ser bort i fra antall kilo toalettmappa mi veier, mengder kjoler i klesskapet og antall skopar som er plassert… overalt. Jeg er ikke så veldig jentene og flåsete av meg. Ikke er jeg dårlig på å ta imot komplimenter, ikke er jeg usikker på meg selv nitti prosent av tiden (jeg er kanskje bare usikker i tjuefem), ikke liker jeg Sex and the City 2 bare for at jeg føler jeg må, ikke ser jeg One Three Hill og slike greier. Jeg har jo alltid vært en av gutta. Poker, fotball, Sopranos og øl. Der har du mer meg. Men så blir det altså sagt noe fint, og vips! Jeg er mer flåsete enn selveste Bridget Jones. Det skal ikke mer til. Et lite vink i riktig retning og jeg blir rosa helt inn til hjerterota. Etter ei stund viser det seg selvfølgelig at det som i øyeblikket var så fint og enkelt i virkeligheten er mission impossible, hvor jeg er en av hovedrolleinnehaverne, og bare for ordens skyld; Tom Cruise er ikke motspilleren i dette scenarioet.

Det er nesten litt sånn… sånn som med den rosa elefanten. Du vet, den rosa elefanten som er vanskelig å ikke legge merke til, spesielt når noen peker på den mens de febrilsk hopper opp og ned og roper «se, se!» I neste sekund snur personen ryggen til, trekker kort på skuldrene, himler med øynene og sier «jeg aner ikke hva du prater om». Da begynner man jo å lure. Står det faktisk en rosa elefant i rommet, eller er det bare man selv som lurer seg selv inn i de teiteste klisjeene som finnes?

Ah, damn. Jeg er fanget i den ene store klisjeen etter den andre.

Life of Drea

So am I good or bad?

PhotobucketMachine Birds – One last tryMadrugada – Majesty

Av og til tror jeg folk glemmer at de faktisk ikke kjenner andre så godt som de kanskje tror. Forresten, ikke bare av og til, men som regel. Nesten alltid. Vi glemmer at det kan foregå mye mer i hodene på folk enn det vi ser og hører og det vi tror vi ser og hører. Vi forhåndsdømmer på både godt og vondt, og tror hele tiden at vi har oversikt over alt. Ofte glemmer vi at ting ikke nødvendigvis er som de ser ut til å være, og at folk (igjen, både på godt og vondt) kan ha mye mer i seg enn hva som vises på overflaten. Mye kan skjules bak et fint smil. En alvorlig mine trenger ikke å bety mer enn at man ikke føler behov for å fysisk vise sin lykke til enhver tid.

Vi liker alle å tro at vi er bra. At vi har alt som skal til for å være det beste mennesket i mils omkrets. At akkurat vi er den alle andre bør «oppdage» og se hvor fantastisk er. I alle fall er jeg sånn. Og sannheten er jo ikke akkurat så veldig tilfredsstillende. Jeg er ikke det beste mennesket i mils omkrets. Jeg er ikke noe andre «går glipp av». Til tider; selvfølgelig. Alltid? Tvilsomt. Av og til tenker jeg at de som ikke blir kjent med meg faktisk er litt heldige. Misforstå meg rett; jeg hater meg ikke, og dette er ikke noe fiskeforsøk etter komplimenter. Det er bare… sant. Av og til er jeg ikke «the best that I can be», som det så fint sies på engelsk. Av og til er jeg faktisk ikke verdt å bli kjent med.

Dette går jo egentlig helt feil vei, men poenget mitt er altså at alle både har gode og dårlige sider, og om man kun ser den ene siden så kjenner man ikke hverandre. Man bør ikke kun se de dårlige sidene, og tro at det ikke finnes mer i folk. For det gjør det som regel. Det finnes mer i meg. Man bør ikke kun se det gode i folk heller, for så å bli kjempeoverraska over at de faktisk ikke er perfekte. Man skal ikke sitte på sin høye hest og ikke godta at andre også har feil. Gjør feil. Sier feil. Fucker opp. Shit happens! Men en ting er i alle fall sikkert; jeg skal gjøre mitt beste for å være den beste jeg kan være. Jeg vil være folk verdig til enhver tid, og ikke bare i blant. Jeg vil være verdt å bli kjent med – hele tiden.

Life of Drea

Table for one, please.

«Du må lære deg å trives i ditt eget selskap før du i det hele tatt bør vurdere å finne noen å dele deg selv med.» Det sa ei venninne av meg til meg for ikke så veldig lenge siden. Først nå begynner jeg og skjønne litt hva hun mente. Tror jeg. Jeg tror jeg må spole litt tilbake, så dere skjønner hva jeg mener. Vel, jeg er ikke vant til å være alene. Ikke på noen plan. Okei, jeg kan godt like å være helt alene en kveld eller to, med musikk, uten musikk, med en god tv-serie, uten en god tv-serie. Men jeg er ikke vant til å ikke ha noen. Jeg er ikke vant til å føle ensomhet. Jeg er ikke vant til å være alene. Uten en kjæreste, uten en flørt, uten noen å få søte nattameldinger av før jeg sovner, uten noen som får meg til å smile som en tulling foran macskjermen hvor morsomme og smarte samtaler utvikles på chatten på facebook. Uten å ha noen som kanskje, bare kanskje kan være noen jeg vil dele meg selv med. Uten den spenningen det gir å ikke vite. Uten den gleden det gir å vite at noen sitter og smiler like jævla bredt som meg selv foran en helt annen skjerm et helt annet sted. Enten med en tanke som «kanskje det er deg». Eller mest sannsynlig; bare for litt gøy. Bare for litt ekstra spenning i en ellers så uinteressant hverdag.

Selvstendighet. Det er fine greier, det. Men så ser jeg på meg selv, og skjønner plutselig at jeg aldri har vært særlig selvstendig. Nei, for det at jeg fikk høre at jeg jobbet både godt og selvstendig på ungdomsskolen teller liksom ikke så mye i den store sammenhengen. Med selvstendighet menes at man er uavhengig av andre, og se på meg! Jeg flyttet rett fra mamma til kjæresten da jeg var sytten. Hvor selvstendig blir man av det, liksom? Hvor selvstendig har jeg rukket å bli når jeg hoppet over den delen i livet hvor de fleste andre lærer seg å være selvstendige? Hvor godt kjenner jeg meg selv, sånn helt egentlig? Jeg har jo aldri tatt meg tid til å bare være meg – uten å skulle være en «deg» for en annen.

Vi har jo alle hørt klisjeen om at man må elske seg selv før man kan bli elsket av andre. Så for å si det på en litt mindre cheesy måte; nå skal jeg prøve å være glad, lykkelig og forelska i meg selv en stund fremover. Helt på egenhånd. Uten å la noen andre få muligheten til å påvirke verken humøret mitt eller valg jeg tar. Selvstendighet, baby! Og ja, selvfølgelig; stay tuned. Fortsettelse følger.