DK
Skriverier

MAGNETISM.

Jeg har funnet ut at jeg er som en magnet. I mange tilfeller i alle fall. «Ånei», tenker du sikkert nå. «Er hun virkelig så selvdigger? Kaller seg selv en magnet?» Svaret på det er jo selvfølgelig ja, men det er ikke det som er poenget nå. Og det er heller ikke den type magnet jeg tenker på. Ikke av den positive sorten. Du vet, en magnet fungerer sånn at den trekkes mot motpolen av seg selv, og skyver seg vekk fra likheter. Jeg fungerer, ufrivillig, akkurat sånn. Hva er min ekstreme motpart? Jeg vet ikke, men den feite, halvgamle fyren som prøvde å få meg inn i bilen hans med å si «jeg er ikke farlig…» mens jeg venta på bussen i går er sikkert ikke langt unna. Eller alkoholikeren på femogførr som både snakka på meg hodepine og ga meg en så kraftig vodkaklem at jeg lukta fyll hele veien hjem. Det hendte forresten på en bussholdeplass det også. Si meg, er det på bussholdeplassene det skjer nå for tiden? Er det der det er action? Anyways. Jeg vil tro begge er gode kandidater. Og hva har de til felles? Sikkert mye, men poenget jeg vil frem til er; meg. De har meg til felles.

Stopp. Hold, som tyskerne ville ha sagt. Vi må spole litt tilbake, for voldektsmannen i den blå, gamle bilen i Heimdal sentrum fortjener (absolutt ikke, men på en måte allikevel) mer spalteplass. Jeg venta på bussen. Det snødde lett, og jeg frøs. Angra meg litt for at jeg tok på dressjakke, og ikke vinterjakke. Ble snufsete i nesen og iskald på hendene, men nektet å legge iPhone´n i lomma av den grunn. Syntes bussen begynte å bli litt treig. Det var da en bil kjørte forbi og tuta. Jeg rakk ikke se hvem det var, og jeg rakk ikke reagere. Var det en jeg kjente? Hvem var det? Jaja, hvem bryr seg. Bilen var borte forlengst, så det var ingen vits i å fundere på hvem det kunne ha vært. Jeg kjenner ganske mange.

Jeg frøs i to-tre minutter til, og plutselig dukker bilen opp igjen. Den kommer kjørende tilbake. Tuter en gang til, før den svinger inn på parkeringsplassen på den andre siden av veien, og blinker med lysene mot meg. Hva faen..? Det må være en jeg kjenner som vil gi meg skyss ned til byen. Jaja, det hadde jo vært greit med skyss, tenker jeg og tusler bort til bilen. Åpner døren på passasjersiden og… Huh? Hvem er du? Hvor full var jeg egentlig forrige helg? Where did I sleep last night, lissom? Hahaha, neida. Jeg bare tuller. Så full er det ikke mulig å bli. I bilen sitter en halvgammel, feit mann med et så creepy glis at Salad Fingers bare blir barnemat (først; hø hø hø. Second; om du ikke har hørt om Salad Fingers er det bare å google i vei. Og le. Og bli skremt. Og ganske sjokkert), og ut av gliset smyger det seg slepende ord; «skal du sitte på ned til byen eller?» Så ler han litt – nervøst. Du vet, akkurat som man forestiller seg en voldtektsmann ville ha… fnist. Et stereotypisk «giggle» som burde få alle alarmer til å lyse og blinke verre enn Epilepsirobotene i en episode av The Simpsons.

Uansett, voldtektsmannen er tydeligvis oppegående nok til å oppfatte uroen i ansiktsuttrykket mitt (applaus!), og legger svært beroligende til: «jeg er ikke farlig…». Etterfulgt av det samme creepy gliset. Ånei, du er ikke farlig, sier du? Men daså! Da er det da ikke noe problem. Jeg tenkte et sekund at du var litt creepy skjønner du, men når den andre setningen du sier til meg – ever – er «jeg er ikke farlig» så skjønner jeg jo at jeg kan stole på deg. Ja. Klart det. Jeg pekte på mobilen, og forklarte raskt at jeg allerede hadde kjøpt billett på den, og omtrent løp tilbake til bussholdeplassen. Skremt og litt skjelven. Mannen kjører igjen. Pjuh. Gone forever. Men, neida. Han snur igjen. Kjører tilbake, tuter, kjører frem igjen, tuter, kjører tilbake igjen, tuter. Han kjører frem og tilbake fire-fem ganger, og tuter hver gang. Og ser på meg gjennom vinduet sitt. Creepy. Heimdal, I love you.

Så. Jeg er tydeligvis en magnet for creepy tapere midt i førtiåra. Jeg kunne jo selvfølgelig kommet med mange andre eksempler også, som fyren (som jeg absolutt ikke kjenner eller har møtt) som la meg til på facebook og kommenterer koffertkommentarer så ofte og upassende som mulig (en status om napping av bryn endte for eksempel i den classy kommentaren «Så lenge musa er bar»), eller fyren (som jeg heller absolutt ikke kjenner eller har møtt) som inviterte meg med på noe han kalte ei «uforglemmelig, het og spennende hotellnatt» – også over facebook. Også har vi jo selvfølgelig denne skremmende hendelsen. Trenger du høre mer? For jeg har mer. I massevis! Ikke? Nei, jeg trodde ikke det. Jeg begynner faktisk å bli litt paranoid, jeg. Begynner å bli litt redd hver gang jeg går alene. Engstelig, liksom. Får den samme følelsen jeg alltid fikk da jeg ble mørkredd som barn. Følelsen av at noen går etter meg. Følger etter meg. Er under senga mi. Du vet – sånn frykt som som regel er tåpelig og irrasjonell. Som regel. Nuff said, som de kule kidsa sier.

Foto

Tomme blikk og premiumplen.

Photobucket

Vilja har ikke mye til tomt blikk. Vilja er et suksessmenneske. Mitt favorittmenneske.
Lana Del Rey – We Were Born To Die

Jeg hater tomme blikk. Tomme blikk tilhører mennesker som ikke tenker lenger enn sin egen nesetipp og som bare går rundt i de tafatte, hjernedøde rutinelivene sine med intetsigende ansiktsuttrykk og halvskjeve smil. Som tar morgendagen for gitt. Ja, som i grunn tar alt for gitt. Uten ambisjoner, uten bekymringer, uten verken glede eller sorg, uten tap og uten seire. Mennesker som ikke tenker på dypere ting enn middagsplanene for resten av uka eller været til helga. Mennesker som ikke føler noe som helst, og som ikke lar seg affektere av andre mennesker overhodet. Jeg hater tomme blikk.

Tomme blikk vises godt på bilder. Kanskje er det derfor jeg ser tomme blikk overalt. Kanskje er det derfor jeg så og si aldri liker noen. Fine Marte sier jeg liker alle. Hun tar litt feil. Jeg liker ikke alle. Jeg bare… godtar dem. De er som de er. Jeg er som jeg er. Jeg respekterer dem. Okei, så har hun vel i og for seg rett. Det er få jeg misliker, og jeg kan være hyggelig mot de fleste uten å vri meg i mental smerte. Jeg liker derfor kanskje så og si alle (og nesten ingen på samme tid), men det er få jeg tenker mer over enn å bare godta dem for hvem de er. Og tilpasse meg til det. Det er sjelden jeg treffer mennesker jeg virkelig ser. Eller føler jeg ser, i alle fall. Det er sjelden jeg treffer mennesker som interesserer meg mer enn «skal du ut i helga?» eller «fin hund du har», om du skjønner hva jeg mener. Hva har det med tomme blikk å gjøre? Det har alt med tomme blikk å gjøre.

Det er de med tomme blikk jeg kun godtar. Tolererer. Intet mer eller mindre. De jeg godt kan snakke og le med. Til og med bry meg om. Men, det er de med blikkene jeg… hva skal man si? Det er de som interesserer meg. Det er de jeg tror kan overbevise meg om at livet ikke kun er en evig, håpløs jakt etter alt man ikke har og aldri kan få. Og kanskje er det de jeg føler kan forstå meg best også. Og omvendt, selvfølgelig.

Når jeg tenker meg om så ombestemmer jeg meg. Tomme blikk tilhører ikke de overnevnte menneskene. Tomme blikk er vel egentlig kun mangel på kjemi. Derfor overrasker det meg alltid hvor vanskelig ting skal være når man for en gangs skyld møter et blikk. Enten er jeg en ekstremt dårlig menneskekjenner (noe jeg alltid har trodd var en av mine sterkeste sider), eller så er faktisk livet kun en evig, håpløs jakt etter alt man ikke har og aldri kan få. Også for meg, som så og si har innsett at det er sånn. Man skulle jo tro at innsikt og forståelse ga noen fordeler der. Nesten på samme måte som at første steg mot å bekjempe et alkoholproblem er å innrømme at man har et problem. (Uten at det ligger et skjult budskap bak akkurat den der.) Men… Kanskje ikke? Kanskje er vi bare evig dømt til å være naboen til han med det grønneste gresset og de fineste rosebuskene, alle som en. Også naboen. Du vet, også han med premiumplenen.

Life of Drea

Alt i ett og en hel del ingenting.

Først og fremst vil jeg bare si at dette innlegget skal inneholde så mange poenger og historier at det kan minne om en ultraitaliensk pizza; overdrevent mye fyll og altfor tynn bunn til at man på lett måte kan få det i seg uten å miste halve fyllet på veien opp mot munnen. Håper du skjønner den fantastiske pizzametaforen min. Hvis du ikke gjør det, så er i alle fall metaforen ekstremt velplassert – allerede. Forklaring nødvendig? Exactly. Forklaring fremdeles nødvendig? Auch. Men ja. Dette innlegget skal inneholde så mye som er verdt å enten a) le av, b) tenke på eller c) kommentere, at du ikke helt vet hvor du skal begynne eller hva du faktisk har lest. Ehm… Ja.

Så over til selve greia: dette innlegget startet egentlig med Twitter. Vi kan skylde på (eller rose (?)) twitter for at dette innlegget i det hele tatt ble til, for hadde det ikke vært for den 140-tegnsgrensen på oppdateringene der så hadde jeg heller laget en lang status og antagelig postet den tre minutter etter at jeg svett og jævlig kom pesende inn døra. Det hele startet med at jeg, klokka 22.13 denne fedagskvelden, bestemte meg for å gå en tur. Trimme litt. Etter få meter med rask gange fant jeg ut at jeg skulle jogge, og da begynner jo selvfølgelig hjernen å kverne ut en eller annen vittig skrytestatus til facebook og twitter. For sånn har det moderne samfunn blitt, nemlig. Man tenker ut statuser som kan få flest mulig «likes» og kommentarer, retweets eller replies før man rekker å tenke over at man gjør det. Og om det ikke er slik det moderne samfunnet har blitt, så har i alle fall jeg blitt det.

Tilbake til poenget; alle vet at vanlige skrytestatuser om at man trener på ikke fullt så vanlige tidspunkt ikke er så veldig populære, så derfor måtte jeg tenke ut noe… annerledes. For ja, jeg er en sånn en. Du vet – jeg tåler ikke å ha en facebookstatus liggende ute om jeg ikke har fått minst fem likes etter maks ti minutter. Denne skrytestatusoppdateringa jeg klekket ut mens jeg løp en fredagskveld ble derfor plutselig omgjort til en flausestatus, og ble dermed godt over 140 tegn. Over 140 = ingen god twitterstatus (med tanke på at den da må stoppes midt i), og voila! Et blogginnlegg ble født. For her er statusen jeg begynte på; «Jeg har funnet ut det ikke er så lurt å stikke på joggetur etter å ha slurpet i meg nesten en liter te uten å gå på do etterpå. Måtte pisse bak et tre et godt stykke unna veien (for å ikke bli sett), og fant dessuten ut at jeg fremdeles er litt mørkredd. Og at det ikke er godt å få en pinne i rævva. Neida. Det siste der var tøys.»

Og derfra tok det jo selvfølgelig bare av, for det der med at kognitiv utvikling hos barn skjer mens barnet er i bevegelse (opp, ned, hit, og dit) er ingen myte. Ikke at jeg er et barn altså, men jeg har troen på at hjernen min fremdeles utvikler seg litt allikevel. Mens jeg er i bevegelse får jeg i alle fall mer enn nok å tenke på, og der og da syns jeg selvfølgelig alt er like glupt og intellektuelt også. Jeg ser for meg den ene suksesstatusen* etter den andre (*en suksesstatus må ha over 15 likes og 5 kommentarer), og gliser tilfreds for meg selv der jeg fremdeles løper uten å egentlig legge merke til det. Og da slår det meg selvfølgelig; siden når klarte jeg å løpe i mer enn ti minutter uten å dø av oksygenmangel? Sist jeg løp frivillig (og faktisk likte det) var da jeg var femten år, usikker og sånn halvveis spiseforstyrra, som de fleste jenter er en eller annen gang i løpet av livet.

Men tilbake til pisse-i-den-mørke-skogen-greia. Jeg måtte altså pisse, sånn helt plutselig. Te fungerer sånn. Det fyker rett gjennom systemet. Jeg fant altså en avstikkervei, jogget ned den et stykke før jeg løp ut i grøfta og satte meg bak en busk og noen trær. Der pissa jeg, og ble med ett veldig redd for at det skulle komme noen. Jeg slo av musikken, og ble enda reddere. Man kan kanskje si det er skummelt å ikke høre om det kommer noen, men jeg mener det er skumlere å faktisk kunne høre det. Ingen kom, heldigvis, og jeg løp derfra lettet, glad og med ei blære som faktisk lot meg løpe et stykke til.

Jeg fortsatte der jeg slapp, og det slo meg plutselig at jeg på mange måter har en sånn derre «Nytt på Nytt»-greie mens jeg løper. Ukens høydepunkter. Jeg tenkte tilbake på uka, og små ting ble plutselig mye klarere. En vits jeg lo av, men ikke forstod der og da, ble plutselig morsom på ordentlig. Det var sånn du mente den, ja! Og jeg innså plutselig at jeg hørte feil i løpet av en samtale, og svarte på noe som det aldri ble spurt om. Kleint. Så lang tid kan det faktisk ta før det går opp for meg. Enda kleinere. Det hadde faktisk vært bedre om det forble misforstått. Så går det nok en gang opp for meg at jeg fremdeles løper. Snart femti minutter med løping – hva skjer med meg? Siden… når? Hvordan…?

Og så rakk jeg ikke tenke mer før jeg var hjemme. Nå har hjernen slått seg helt av, for det har den en tendens til å gjøre når jeg sitter i ro, nemlig. Det er litt upraktisk, for det er ikke så lett å skrive blogginnlegg mens man løper. Nei, nå skal jeg sove. Hjernen sier stopp. Kroppen roper «hviiiileeeeee» og jeg har endelig fått tilbake pusten. Neida. Jo, altså, jeg har fått tilbake pusten, men det fikk jeg jo for lenge siden. Ikke nå nettopp. Woæh. Nå skriker til og med ordene mine «legg deg NÅ!»

Og ja, forresten. Korrekturlesing og opprydding på dette innlegget utsettes i evigheten. Det ble kanskje ikke så godt som en italiensk pizza, og minner kanskje mer om en diger semlte… hva heter «melting pot» på norsk igjen…? Ser du. Hjerne = avslått. Jaja. Pizza, pytt i panne eller salad bowl; lenge leve impuls…isme. Eller whatever.

Bildegalleri

Sykdom og hypokondri.

PhotobucketDet er egentlig litt ironisk det der. Hypokondri er i følge wikipedia «en sykdom der folk føler at de har en sykdom som de i realiteten ikke har.» Så ikke nok med at man tror man har sykdommer man ikke har, så har man faktisk en sykdom man kanskje ikke tror man har. Eller ikke vet at man har. Eller ikke vil innrømme at man har. Eller faktisk vet man har, noe som antagelig kun skaper større frykt for andre sykdommer igjen. «Jeg har jo denne sykdommen. Da er det ikke bare innbilning! Da er sikkert ikke kulen jeg har i magen bare innbilning heller.» Jeg mener… å ha en sykdom om å ha sykdommer…. Det er litt ironisk. Men morsomt er det overhodet ikke. Og ikke er det rart heller.

Jeg overdriver ikke mye når jeg sier at jeg ser ordet kreft minst èn gang per dag. De aller, aller fleste av oss kjenner en eller annen som har fått kreft. Noen av oss kjenner flere, og til og med noen som har dødd av det. Da er det kanskje ikke så veldig rart at vi blir skrekkslagne og gir oss selv dødsdommen med ett vi finner en kul eller noe annet som tilsier at kroppen er full av kreft. Selv om det høyst sannsynlig ikke er noe farlig i det hele tatt. Fornuften roper «ikke vær redd, det er en helt ufarlig, logisk forklaring på dette», men redselen og bekymringene har allerede tatt plass for lenge siden. Med ett uroen er der, så føler man et behov for å finne ut litt mer om hva som kanskje kan feile en, og hva gjør man da? Jo, man slenger fra seg alt man har i hendene, og løper til datamaskinen for å google «symptomer på kreft» eller «kul i tarmen» eller «vondt i magen». Og når du først har kommet i gang med den prossessen – da er det ingen vei utenom legekontoret.

Så sitter du på venterommet. Du er omringet av mennesker som ser skikkelig syke ut, og du begynner med ett å tvile på om du overhodet bør sitte der selv. Du er jo sikkert frisk. Du har sikkert bare overdrevet. Skremt deg selv. Innbilt alt sammen. Du angrer, og innser at legetimen kun er 250 kroner ut av vinduet og okkupasjon av legens dyrebare tid. Noe legen også er flink til å hinte om med ett du setter føttene innenfor kontoret. Du har ropt ulv. Du får en antibiotikakur, en salve eller et plaster, og blir sendt ut på gangen i skam, noe som antagelig fører til at listen for å ta turen til legen igjen senere ble hevet fem hakk. Men… Enn om? Enn om man faktisk er ordentlig syk? Enn om man er en av de uheldige? Det skjer han og henne og han og han og han og henne. Hvorfor skulle det ikke skje meg eller deg? Hvor mange ganger skal vi få «lov» til å rope ulv uten å føle oss til bry, teite eller pysete? Før vi blir kalt hypokondere? Hvordan skal vi i det hele tatt vite når vi bør ta turen til legen? Heller en gang for mye enn en gang for lite sies det. Hvorfor føles det ikke sånn?

Jeg har angst for å dø. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg er livredd for å dø, og at jeg ikke akkurat er treig med å tenke «Æh, denne gangen har jeg kreft, og nå skal jeg dø.» Så ser jeg for meg begravelsen og hvilke sanger jeg syns bør spilles. Ja, jeg er helt seriøs. Jeg er pissredd for å dø. Heldigvis innhenter fornuften meg (og den plagsomme hjernen min) rimelig kjapt, og jeg rister på hodet av hvor ufattelig tåpelig jeg er. For det er latterlig å bruke tid på å være redd for noe som høyst sannsynlig ikke skjer med det første. Det er latterlig å bruke tid på å tenke på problemer før de overhodet er reelle. Nei, vi får ta turen til legen og sjekke ting om vi er usikre, men uten å ta problemene, sorgen og uroen på forskudd. Vi får rope ulv så mange ganger vi føler for (og håpe at sykehuset fremdeles er åpent for oss den dagen det skulle være nødvendig), og leve livet uten å bekymre oss for når det skal komme til å ta slutt. Legene får bare holde ut med oss, hypokondere eller ei.

Skriverier

2012. Året for dommedag.

Mange har spådd at 2012 er året for dommedag. På ordentlig denne gangen. This is it. Nå stopper alt. Nå er det snart slutt på moroa. Alle som kjenner meg (in person, gjennom bloggen eller bare… fra andre steder) skjønner sikkert at dette er noe jeg har ledd høyt av i evigheter. Jeg har nesten rullet rundt på gulvet med et så svært gapskratt at øynene kun har vært som tynne streker godt gjemt inni øyehulene. Du vet… Av og til ler man bare så mye at øynene lukker seg automatisk. Kniper seg igjen liksom, samtidig som man heller hodet bakover og åpner kjeften så man flekker hver eneste colgatehvite tann. Du har sikkert sett et eller annet bilde av deg selv hvor man ser nesehår, snørr, drøvvel og hele pakka. Ja, du skjønner i alle fall tegninga. Nesten sånn har jeg sett ut. Helt til nå. Gradvis har øynene mine kommet til syne igjen, og munnen har lukket seg i samme takt. Herregud, dere. Herregud. De har rett. Spådommene ser ut til å være skremmende korrekte. Jeg har gått fra å le av noe jeg så på som rein dumskap, til å bli mer og mer overbevist om at dommedag faktisk er rett rundt hjørnet.

2012. Om vi overhodet overlever så kommer i alle fall året til å være betraktelig viktig i historiebøkene. 2012. Året da humor ble forbudt i Norge. Året da humor forsvant. Året da det å tråkke andre uskyldig og såvidt på så mye som stortåneglen ble dødssynd nummer åtte. Året med store hendelser som Mokkaslaget på Spellemannutdelinga og det O´store jødevitseslaget etter tv-programmet Brille. Året da det rett og slett ble bredere strafferamme på humor enn på voldtekt.

Rasistvitser, homovitser, svenskevitser, samevitser. Vitser som påpeker forskjeller med oss blir slått hardt ned på av kvalmende moralsk-korrekte samfunnsvoktere, som sitter på sine høye hester med brillene på nesa og pisken klar. (Briller? Kun for at jeg vil stereotype folk. De med brillene langt ned på nesa har som regel nesa høyt i sky.) «Likeverd og likestilling!» roper de med nevene knyttet. «I dagens moderne samfunn bør ikke rasisme eksistere! Skam dere!» Beklager, kjære bedrevitere, blottet for humor, ironi og sarkasme; humor og rasisme hører ikke lenger sammen i samme setning. Har du noen gang tenkt på at det blant annet er du som, på ubevisst vis, er med på å holde liv i rasismen? At det er du som er med på å peke ut forskjellene på folk på en negativ måte? At det er du som krever at samfunnet skal bli mer tolerant og aksepterende, men som samtidig er med på å få til det motsatte? Det er som med den ene kvisa man alltid får på haka dagen før en fest man har gledet seg lenge til. Ingen hadde sett den om det ikke hadde vært for at det første du sier når du ankommer festen er «Æsj, jeg har fått ei svær, stygg kvise akkurat her!», mens du strekker hodet frem og setter en finger mot haka så alles blikk er rettet mot den stakkars minioritetskvisa i det ellers så feilfrie ansiktet ditt.

Jeg kunne sikkert ha fortsatt i evigheter, men jeg tror jeg har fått frem poenget mitt ganske klart nå. Og jeg har sikkert tråkka nitti prosent av Norges befolkning på tærne i samme slengen, men det passer seg egentlig utmerket. Jeg sier JA til tykkere hud og mer selvironi. JA til et fellesskap hvor man faktisk kan anse hverandre likeverd nok til å tørre å spøke med forskjellene på hverandre. JA til at man ikke er nødt til å være svart selv for å klaske en neger på ryggen og si «Bro´» eller «Yo, niggah». JA til et samfunn med rom for latter, smil og humor – selv i de vanskelige situasjonene. JA til ærlighet fremfor å si hva man tror gir flest likes i det virkelige liv. JA til ærlighet fremfor påtatthet. For ja, å være moralsk korrekt til enhver tid er påtatt og kun en fasade. For å avslutte rimelig politisk ukorrekt (på flere måter, med tanke på at vedkommende tilhører partiet jeg selv stemmer på) så skal jeg til og med avslutte med å nevne navn; det gjelder også for deg, Snorre Valen. Og resten av gjengen med politikere (og folk ellers) som alltid sier og gjør det som er korrekt, prektig, ordentlig og fantastisk.

Skriverier

Likheten mellom dating og jobbintervju.

Å date noen er som å være på et jobbintervju; alle vet at… la oss si «søkeren» har sine dårlige sider, sånn som alle andre. Som en selv. Så det innrømmer man glatt. Man kan til og med fortelle om sine dårlige sider, men er man smart så legger man det frem sånn at det høres positivt ut. Som for eksempel å si «jeg er sta – jeg jobber hardt for å komme dit jeg vil» i stedet for å si «jeg er sta – om jeg ikke får det som jeg vil så legger jeg meg ned på guvlet og slår med hendene i bakken til jeg får det allikevel. Og jeg kjefter. Og roper. Og er generelt idiot.» Eller «jeg er rettferdig, og deler likt» istedet for å si «jeg er gnien og grådig, og om du tar en sjokoladebit mer enn meg fra posen… DA… da…» Dere skjønner. Vi innrømer gladelig at vi ikke er perfekte, men på finurlig vis gjør vi om våre dårlige sider til sterke, gode karaktertrekk. Så lurer vi motparten inn, som en dumsnill flue i et spindelvev av følelser som minner om rosa sukkerspinn, og før de vet ordet av det står vi foran dem som den svære, store, stygge edderkoppen vi er. Eller rettere sagt; kan være. Nå kan de se oss, men alle vet jo hvordan det går med flua i spindelvevet. Spesielt når spindelvevet er av klissete, rosa sukkerspinn.

Det er det som er så fint med å treffe nye mennesker. Mennesker man ikke har noen felles kjente med. Noen som ikke vet dritt om en før en rekker å si «hei». Noen som ikke har en formening om hvordan en er før første møte. Noen som ikke har blitt fortalt alle dårlige sider med en. Alle tabber man har gjort, tabber man selv har lagt bak seg for lenge siden. Man har faktisk muligheten til å lage dette spindelvevet. Man har mulighet til å lure andre til å tro at ens dårlige sider egentlig ikke er så dårlige – selv om at de selvfølgelig er det. Og egentlig så er det jo kun hvite løgner, for om man er nøye nok med dette berømte spindelvevet (som jeg har nevnt tre ganger for mye allerede), og vever det så godt at det ikke er noen vits i trådnøsting, så er det jo greit. Da kan man faktisk klare å overbevise både den involverte og seg selv om at denne glorifiseringen av seg selv faktisk er ekte, på tross av at man innerst inne vet at man kun er blitt blenda. Eller at man velger å være ignorant. Det er ikke så viktig. Det gir samme resultat. (Rosa sukkerspinn -> glorifisering -> forhold -> brudd.)

Life of Drea

Ups and downs.

Photobucket
På tross av hvor mye jeg har vært alene det siste halvannet året, så blir jeg ikke helt vant. Jeg bruker enhver mulighet til å sosialisere meg, uansett hvilket humør jeg er i. Uansett om jeg egentlig orker eller ikke. Av og til må jeg tvinge meg selv ut av døra, på tross av at jeg vet hva alternativet er og hvor deprimerende det er. Ofte er det jo sånn at jo verre man føler seg, desto vanskeligere har man for å komme seg ut. Man mister troen på at man kan få det gøy, så man holder seg hjemme og har det kjipt der istedet. Alene. Det er i alle fall det som sies om såkalte deprimerte mennesker. Har man en dårlig periode, så holder man seg mye for seg selv. Gidder ikke ordne seg noe særlig. Ikke kle seg pent. Ikke møte folk.

Jeg er motsatt. I det siste har jeg vært som en jojo. Virkelig. Jeg tror ikke mange har lagt så veldig mye merke til det, men jeg vet jo. Og jeg tenker mitt om det, overanalyserende psykologwannabe som jeg er. Kanskje er det akkurat derfor jeg åpent deler hva jeg tenker om det også. For at jeg vet at om jeg innser noe og deler det med resten av verden så er det ikke så ille som man kanskje skal ha det til selv allikevel. Og jeg vet at jeg ikke er alene om å ha det sånn, på tross av hvor lite det snakkes om. Å si at man til tider føler seg deprimert er fremdeles ganske så tabulagt. Man trenger ikke nødvendigvis en diagnose. Ei heller medisiner. Jeg er overbevist om at det er så utbredt at man faktisk kan si at det er en del av livet, rett og slett. Så hvorfor kan man ikke snakke om det, uten å føle seg som en komplett idiot, sutrepeter og som et «utskudd»?

Uansett, jeg har som sagt vært litt jojo den siste tiden. «Den siste tiden» er ikke akkurat så spesifikt, men… tja. Det siste halvåret, kanskje? Uten å vite helt hvorfor. Jeg har vært i hundre. Energisk, lite søvnbehov, effektiv, positiv, glad, ekstremt travel og arbeidsom. Å sitte alene har vært deilig. Jeg har ikke vært ensom overhodet. Og plutselig! Plutselig sitter jeg alene en lørdagskveld og griner. Jeg sover mer. Jobber mindre. Klarer ikke å komme i gang med noe som helst. Ikke rydding engang, på tross av hvor åpenlyst det er at det trengs. På tross av at jeg vet at det ikke tar meg mer enn et par små timer. Jeg klarer ikke være alene, og blir omtrent avhengig av å ha folk rundt meg 24/7. Så jeg sosialiserer meg mer. Fester mer. En kafédate med ei venninne blir som en liten quickfix. Ikke mer enn tre minutter etter at jeg har kommet meg hjem så er følelsene tilbake, og behovet for å komme seg ut igjen er der umiddelbart.

Også føler jeg at jeg ikke får til noe så bra som jeg vil, og jeg føler jeg ikke har så veldig mye viktig i livet mitt. Ting ser bare skikkelig kjipt ut, rett og slett. Og det sier jeg på tross av hvor lett det er å le av slike utsagn. Å si at man ikke klarer å glede seg over så mye i livet sitt høres jo så ekstremt teit ut, men det er vel lite annet som beskriver det bedre.

Så plutselig våkner jeg neste dag, og følelsen er borte. Like plutselig som den dukket opp. Merkelig. Plutselig kan jeg klare alt igjen. Plutselig er «alt ordner seg etterhvert»-tankegangen tilbake på plass. Jeg føler ikke lenger det konstante behovet for å være sosial, selv om jeg selvfølgelig gjerne er det. Det er bare ikke lenger et konstant behov. Det er mer valgfritt. Det er greit å sitte hjemme alene. Jeg rydder og vasker leiligheta, og smiler mens jeg gjør det. Jeg kaster meg over jobbing jeg har utsatt en god periode og kan krysse av på to do-lista mi i en rasende fart. Jeg er plutselig meg igjen. I alle fall mer enn tidligere. Jeg blir så overbevist om at jeg bare har vært ekstremt sutrete av meg den siste tiden at jeg ler av meg selv. Høyt.

Så er vi plutselig tilbake igjen. På tross av hvor usannsynlig det virket for et par øyeblikk siden. Og sånn er det. Ups and downs. Sånn helt plutselig, uten noen spesiell grunn. Greia er jo at det ikke er å vite hva som plager en som er det store problemet. Problemet er å vite hva man skal gjøre med det. Og så lenge man ikke vet det, så utsetter man bare stresset og uroen i begrenset tid. Det går ikke helt bort helt av seg selv. Det jeg prøver å si er vel bare at… Vel, det er helt normalt. Jeg regner med de aller fleste av oss har det sånn i blant, en eller annen gang i livet. I visse perioder. Og det er ikke farlig å si det høyt heller. Man er ikke gal, og man blir ikke tvangsinnlagt (med det første i alle fall). Man trenger ikke føle seg så veldig «spesiell», og tro at ingen andre forstår. Man trenger ikke gjøre ting større og verre enn de faktisk kanskje er.

Skriverier

Fylleangst?

Alle (som drikker alkohol) har vel opplevd fylleangst en gang i blant. Det skjer. Av og til så blir man kanskje litt for full, litt for pratsom, litt for…eh… kosklein eller bare… ja, litt for full. Da er det ikke alltid like gøy å våkne dagen derpå, med hodepine, klovnesminke og bustete hår som minner om pulesveis – og når man tenker seg om så er det mulig det faktisk er det også. Hvem vet? Hvem husker? Ikke du, der du kjemper deg opp i sittende stilling i senga, noe som gjør så vondt at du får mest lyst til å dø litt. Du ser deg rundt omkring i rommet, bare for å stadfeste hvor du faktisk befinner deg. Da har man jo ulike scenarioer å velge mellom. Ganske så mange faktisk, men jeg skal bare ta for meg noen av de mest typiske i dag.

1. Du er faktisk hjemme, selv om du ikke aner når eller hvordan du kom deg dit. Klærne dine ligger strødd uttover gulvet, og strømpebuksa di fra Pierre Robert er like hullete som en jarlsbergost. En femtilapp stikker ut fra bh-n, og du krysser fingrene for at det var du selv som la den der, men innser selvfølgelig at sannsynligheten for det er lik null med tanke på pulesveisen, klovnesminken og den hullete strømpebuksa. Man trenger ikke være seksuelt frustrert for å innse hva man kanskje kunne ha blitt feilaktig tatt for å være de siste timene av nattens fest. For å si det mildt; man følte seg kanskje mer som ballets dronning enn hva man i virkeligheten var.

Du sitter i senga. Hodepinetablettene ligger på nattbordet, noe som for øyeblikket føles som verdens undergang. Man. Må. Jo. Strekke. Seg. Urk. Du puster godt inn, og hopper i det. Du får nappet til deg et par paracet, og heller innpå med vann. Vann. Du er tørst, men allikevel smaker ikke engang vann godt. Hele kroppen protesterer, helt sikkert i angst for at det er mer alkohol du prøver å presse ned. Det er da bildene dukker opp. Kun små glimt fra natten. Glimt av deg selv du helst vil være foruten. Dritings. Svært usjarmerende. Høylydt. Flørtende. Oj, der dukket plutselig et klinebilde opp også, gitt. Angst. Hadde det ikke vært for den ekstreme hodepina som fremdeles banker like ille, så hadde du klasket håndflata i panna. I stedet gjør du det mentalt. Panneklask, panneklask, panneklask.

Jaja. Du våknet i alle fall hjemme. Alene. Det er da vi kommer over på scenario 2, og her er du selvfølgelig ikke like heldig. Her våkner du opp i et så ukjent rom at du er sikker på at det må være aliens som har kidnappet deg og lagt deg der mens du sov eller noe. Her har du i alle fall ikke vært i våken tilstand selv, det er sikkert. Du ser deg rundt, og joda. Vedsiden av deg ligger det en eller annen…. Var det Thomas? Var det… Emilian? Du aner ikke. Navn er kanskje ikke din sterkeste side uansett, tenker du i et patetisk forsøk på å bortforklare hele greia. Uansett hva han heter; han sover i alle fall. Tungt. Du tørr ikke røre deg i fare for at han skal våkne. Hva sier du da? «Hei! Eh… Ja.» Nei, du vil helst komme deg vekk derfra før den pinlige samtalen. Du vet at desto lenger du ligger der, desto større er sjansen for at han våkner. Allikevel tørr du ikke røre på deg, for det øker jo også sjansen for at han gjør det. Igjen; angst. Du ligger helt i ro i mange minutter, men bestemmer deg omsider for å prøve. Du sniker deg sakte og så stille som mulig ut av senga, og leter opp klær fra gulvet. Okei, du skjønner tegninga. Klærne ligger sjarmerende spredd som en sti fra stua til soverommet, og den ene sokken er selvfølgelig sporløst forsvunnet. Du føler deg med ett litt som Seven Eleven – alltid åpen og derfor også veldig så brukbar klokka tre på natta. Æsj, du driter i den jævla sokken, og kommer deg ut. Frisk luft har sjelden vært så godt. Kanskje for at angsten med ett ga litt slipp. Han våknet ikke. Puh.

Så har vi scenario 3. Du våkner visstnok ikke hjemme, men du våkner nokså uskyldig der du avsluttet natten på nach. Du ligger på den ene sofaen, og i den andre ligger enda en nachspieldeltaker. Du våkner, fullt påkledd og uten den største fylleangsten. Du finner deg et glass vann på kjøkkenet, og setter deg i sofaen igjen. Slår kanskje på tv´n. Resten av gjengen som ligger spredd omkring i leiligheta våkner også, og de typiske samtaleemnene er raskt i gang. 1. «Æsj, så full jeg var i går!» 2. «Damn, jeg er så fyllesyk.» 3. «Hva skjedde egentlig i går?» Så snakker man om hva man husker. Det man ikke husker selv, husker som regel noen andre. Så ler man litt. Rister litt på hodet, og sier «aldri mer.» Standard.

I sistnevnte scenario kommer ikke fylleangsten før man faktisk skal hjem. Bussen. Midt på dagen. Stinkende av fyll og med festkjolen på. Huff, tenker du. Jeg er så søppel. Mødre med barnevogn gir deg oppgitte blikk. Blikket bestemora fremst i bussen gir deg er ikke til å ta feil av; «dagens ungdom, altså. Sukk.» Og du føler hun har litt rett. Du trenger jo ikke feste til tidlig neste dag. Du trenger ikke sove på nach. Du trenger ikke drikke de tre siste drinkene heller. Du angrer deg litt hver eneste gang. Angst. Du gleder deg til du sitter hjemme i sofaen, klok av skade. Neste gang skal du ta nattbussen hjem, sier du til deg selv. Neste gang dropper du nach. Og du dropper de tre siste drinkene. Helt klart. Denne gangen har du lært. På ordentlig. Null problem. 

Bildegalleri

Flo Rida… Who?

PhotobucketPhotobucket
Nå er ikke jeg den som har mest peiling på hiphop-artister, rappere eller… sånne greier. Jeg hører på sånn musikk på fest, and that´s it. Det stopper liksom der, og da får jeg jo aldri med meg hvem som er hvem eller hvem som synger hva. Jeg får med meg noen av sangene, men om det er Flo Rida eller Nelly eller… «insert another famous artist here» har jeg ikke peiling på. Se, jeg klarer jo ikke komme på tre navn engang. Det sier nok. Så da Dan sa at Flo Rida skulle komme i studio tenkte jeg «Okei, Flo Rida, ja. Han har jeg vel kanskje hørt navnet til før. Er han norsk…?» Neida. Så ille var det ikke, da. Jeg visste jo at fyren var svensk! Da´ah. Panneklask, himlende blikk og alt det der. Neidasjø.

Anyways, tilbake til storyen. Da første svarte, tøffe, barske solbrillemann i svart skinnjakke kom luskende inn i lokalet så begynte jeg å knipse med en gang. Der er Flo Rida, tenkte jeg. Men nei. Det var jo selvfølgelig ikke ham. Så kom to-tre gorillaer til, og panikken spredde seg i meg i full fart. Hvordan i helvete skal jeg vite hvem jeg skal ta bilder av!? Jeg aner jo ikke hvordan fyren ser ut engang! Angst. Så kom han, og angsten forsvant. Selvfølgelig var det han. Det overlegne blikket var ikke til å ta feil av. Det sløve håndtrykket (som var sløvt av attitude, og ikke av latskap) og et lite «Hey, what´s up?» var i heller kke til å ta feil av. Han her er visst noen, tenkte jeg og løftet kameraet igjen etter å ha hilst kjapt.

Photobucket

Intervjuet gikk unna, og da var det tid for litt bilder av Dan og Flo Rida sammen. Og noen av Flo Rida alene. Jeg dirigerer mannen uten å blunke. «Hey, stå litt sånn her, da. Vær litt kul. Se litt tøff ut.» Damn. Kunne jeg ikke finne på bedre ting å si? Han så litt forvirra ut et lite øyeblikk, men gjorde som jeg sa. Ti sekunder. Fire-fem bilder. Så ferdig. Det var sjansen min til å ta noen kule bilder av en mann jeg så vidt har hørt om, men som jeg hadde forstått har gjort litt suksess rundt omkring i verden allikevel. Selv om jeg ikke ante hva han hadde gjort. Med ett Flo Rida og gjengen hans var ute av døra, pustet Dan rimelig letta ut, og sa: «Herregud, så nervøs jeg ble når du begynte å si hva han skulle gjøre!» Hahaha. «Sånn er jeg», svarer jeg. «Klarer aldri å holde kjeft.»

I ettertid måtte jeg jo søke opp fyren på Spotify, og… Eh. Er det han, ja. Vel. Now I know!

Photobucket

Skriverier

Usexy ting med menn, del 2.

For en stund siden skreiv jeg et innlegg hvor jeg listet opp 6 usexy ting med menn. Guess what? I got more! Jeg går for samme stil som sist; ei liste. Here we go – again! Bare for at det er gøy. Og sant.

1. Menn som maser.

Dette går sikkert begge veier. Vi jenter er sikkert ikke så veldig mye mindre plagsomme når vi maser vi heller, men nå var det jo «Usexy ting med menn» innlegget heter, og derfor; menn som maser er usexy. Jævla usexy.

2. Stygge joggesko – som brukes som hverdagssko.

Det er litt greit med litt stil. Jeg mener ikke at man trenger å bruke like mye tid på å velge outfit som Jan Thomas altså, men… Å bruke slitne, stygge, hvite joggesko som hverdagssko er rett og slett usmakelig. Usj.

3. Bleika hår.

Menn med platinahår ala Kristian Valen er… not so good. Trenger jeg si mer?

4. Menn som mener de kan noe, og som gjør alt de kan for å vise at de kan det…

…uten hell. Be a man og innrøm at du ikke kan det istedet! Mye mer mandig gjort av deg, og kanskje får man gjort unna det som skal gjøres litt raskere også. Og ikke minst; korrekt. Hey, kanskje jeg kan gjøre det istedet?

5. Sjalu menn.

Noen mener kanskje det er gøy å få typen sin sjalu, eller at det bare viser at han bryr seg. Vel, jeg syns det er usexy. Stol nok på deg selv og forholdet til å holde sjalusien der den hører gjemme; bortgjemt!

6. Feminine menn.

Her skal det ikke mye til. Ser jeg ett eneste feminint trekk på en mann så er jeg long gone. Seriøst.

7. Menn med dårlig musikksmak.

Jeg kunne aldri ha vært sammen med en fyr som synger høyt til Vikingarna (som jeg forøvrig alltid har trodd het «Viking-garna») eller Shania Twain. Det er bare så… feil. 

8. Menn som ikke klarer å ta imot komplimenter.

Om jeg først gir deg en kompliment, så for all del; ta i mot det! Det hender jo ikke altfor ofte.

 

Det var det jeg kom på denne gangen. Om jeg kommer på mer etterhvert så kommer det selvfølgelig en del 3, og kanskje skal jeg snu litt på det og fortelle hva jeg mener er sexy hos mannfolk etterhvert også. Kan jo ikke bare dra mannfolka ned i gjørma uten å gi noe positivt for dem å leve på. Det går jo bare ikke. Ciao!