DK
Life of Drea

Tidsmaskin

barndom

Ladestien med Jannicke her om dagen. Jeg og Jannicke har kjent hverandre siden… Foralltid. Vi var bestevenner i alle år, og fant på alle mulige merkelig ting sammen. Blant annet laget vi en klubb vi kalte «Bagge-klubben» (av Bagheera i Jungelboken, den kuleste panteren i hele verden) som endte opp med å bli bannlyst på skolen, fordi den ble så populær at alle ville bli medlem. Men det sier seg vel selv at ikke hele klassen kunne få bli med i klubben vår, for da hadde det da ikke vært en særlig kul klubb, for det ligger da vel i ordet «klubb» at den bør være litt mer eksklusiv enn som så, vel? Litt selektiv godkjenning ble det der altså, for å ikke snakke om endring av regler sånn helt uten videre, akkurat når det passet oss, så vi kunne nekte noen innpass. Sånn er det å være sjef. At noen faktisk ville være med i klubben i utgangspunktet er dog noe merkelig, sånn sett i retrospekt. Det eneste vi gjorde var å prate med veldig lyse, barnslige stemmer og late som vi var pantere som spiste Honni-Korn som «Bagge-mat».

En annen gang prøvde vi å lage boller i mikrobølgeovnen. Det kan jeg ikke anbefale dere å prøve. Mammaen til Jannicke kom hjem til et røyklagt hus. Jeg tror det luktet jævlig i flere uker etterpå. Apropos ødeleggelser i det stakkars huset til mammaen til Jannicke, så klarte vi også å søle masse neglelakk på vasken på badet, og prøvde å skrape det vekk med en kniv. Vi fikk vekk neglelakken, men vasken ble ikke særlig pen etterpå…

Og en gang malte vi naboens låve blå innvendig, bare for at vi skulle lage hytte der. At det ikke var vår eiendom var ikke noe vi bekymret oss for, men vi skjønte kanskje alvoret da vi måtte gå slukøret opp til en rimelig rasende nabo og be om unnskyldning. Jeg tror ikke denne naboen ble noe blidere da vi kidnappa den to år yngre dattera hans, heller. Hun ble overlykkelig for å endelig få være med å leke med oss, og hva gjør vi? Vi ber henne stå helt i ro og lukke øynene. Så snurrer vi mange skjerf rundt henne. Rundt øynene, rundt kroppen så både armer og bein blir festet inntil kroppen, så hun ikke kommer seg noen vei. Vi snurrer henne rundt og rundt og rundt og rundt – før vi dytter henne så hun snubler fortumlet ned i grøfta og blir liggende der og gråte. Vi ler og løper derifra.

Empati var kanskje ikke alltid min beste egenskap på den tiden. Der var nok Jannicke litt snillere. Det gikk heldigvis bra med jenta. Eller, det håper jeg i alle all, for hva vet vel egentlig jeg, det kan hende hun ble evig traumatisert av det hele. (Jeg har sagt unnskyld i ettertid, men kanskje noen år for seint. Jeg har fremdeles dårlig samvittighet. Teller det?) Heldigvis fant vi som regel på langt hyggeligere ting, som å lage et reir fem meter oppe i et tre som vi overnattet i, leke politi med walkie talkie-er, lage pil-og-bue og leke indianere, feste papirlapper med klesklyper i eikene på sykkelhjulene og være sykkel-politi, gå på rulleskøyter til den lille, søte kiosken nede i bakken for å kjøpe lørdagsgodteri, og alle andre sånne herlige ting som man gjør når man er barn.

Vi snakket om det nå mens vi gikk tur på Ladestien, Jannicke og jeg. At vi er litt nostalgiske, og skulle ønske vi kunne være barn igjen – bare for en dag eller to i det minste. Tilbake til de gode tingene i barndommen som vi virkelig husker godt, som vi virkelig setter pris på, som får oss til å smile og huske hvor lett livet var akkurat der og da. Tilbake til da jeg var syv, for eksempel, da døden og vonde, kjipe ting kun fantes i ekle mareritt, og ikke var en del av virkeligheten.

sitatoitnb

Det beste med å være barn er at man slipper å tenke på hva man skal gjøre eller hvem man skal være. Da er man barn. Man er definert nok i massevis, sånn helt uten videre. Å være voksen har ikke den samme effekten. Når man er voksen, så er man ikke bare voksen og det er greit, liksom. Som barn så trenger man ikke tenke på at man skal være tilstede her og nå, og ikke bruke mye tid på å tenke så mye frem eller tilbake i tid. Da er man i øyeblikket helt av seg selv. Jeg tror jeg er nødt til å finne frem den barndomsfølelsen litt oftere. Som vi kanskje klarte å gjøre på Ladestien her om dagen, Jannicke og jeg, da vi kom til denne fine, lille «campen». Med ett så jeg ikke bare trær, men potensielle gjemmesteder, hytter, jungelliv og krokodiller og pantere og enhjørninger.

barnslig

Barnslighet lenge leve.

Psykisk helse

Unge, dumme jenter som får som fortjent

Jeg blir kvalm og sint og sur og trist og lei og jævlig forbanna. Sophie Elise Isaksen ble i forrige uke skrevet om i en sak hos Dagbladet om en ubehagelig hendelse ved bassengkanten i syden. I kommentarfeltene under Dagbladets facebooksider, ble reaksjonene store. «Agurknytt….! Utrolig respekt til denne damen.. som klarer å få nyheter av dette», «Null verdighet, null selvrespekt», «Tok bare a på låret og beit a i puppen og så feis a avgårde hu snasne oppblåsbara Barbara». Dette er bare et raskt, lite utdrag av hva jeg kunne finne av kommentarer. Vi har altså – tross mer fokus og åpenhet om både voldtekt og psykisk helse de siste årene – en lang vei å gå når det kommer til å skulle legge til rette for åpenhet.

«Vet du hva, jeg tror deg ikke.»

For jeg har tenkt på en ting. Eller, mange ting. Jeg valgte i fjor å skrive et blogginnlegg om en gang jeg ble voldtatt, og fikk enorm respons. Jeg fikk utrolig mye støtte og mange oppløftende, fine ord, men jeg fikk også kjenne litt på hvilke holdninger vi nordmenn har ovenfor unge jenter og overgrep. «Hun er ikke tøff for å skrive dette, nei, idet den påståtte voldtekten mest sannsynlig bare er noe hun innbiller seg» og «Du har ikke anmeldt fyren? Og likevel skriver du nasjonalitet? Er du klar over at du stigmatiserer norske gutter som gruppe? Vet du hva, jeg tror deg ikke. Du er bare ute etter å spre hat mot norske gutter, og
beskytte de verste svina som går i gjeng og brutalt overfaller og voldtar norske jenter.»

mej3

Selv om det finnes en hel masse fantastiske mennesker som gir støtte, som både tror deg og som skjønner at dette er et stort samfunnsproblem, har en stor andel av den norske befolkningen et alvorlig holdningsproblem. Om jeg for eksempel hadde sagt at jeg har blitt (forsøkt) voldtatt på fest enda en gang, også denne gangen hjemme hos en «kompis» på et nachspiel, så hadde min troverdighet fått seg en alvorlig knekk. Sannheten er jo at det faktisk er sånn. Jeg lånte ei seng, jeg var full, han var full, jeg våkna av at han prøvde sitt aller beste (som ikke var så mye å skryte av) på å få til et samleie, men som på grunn av en tampong og en jentekropp som absolutt ikke verken hadde lyst eller var klar, ikke ble så lett å gjennomføre. Et overgrep var det allikevel – for det trenger faktisk ikke være et fullført samleie før man tar skade av det.

«Vi forbinder voldtekt med grusomme forbrytere, og ikke fulle gutter, menn, kompiser, naboer eller autoritetspersoner med et jævla stort holdningsproblem i bunn.»

Troverdighet. At noe skal skje en gang kan jo liksom hende. At noe lignende skal skje på nytt, det er tydeligvis veldig lite sannsynlig, på tross av at en undersøkelse gjort av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress i 2014 røpte at 1 av 10 kvinner har blitt voldtatt minst én gang i løpet av livet. (Link til sekundærkilde, siden lenken til rapporten ikke lenger fungerer). Halvparten før de fylte 18 år. Men hei. Jeg er nok bare PR-kåt og oppmerksomhetssyk, og finner opp begge hendelsene bare for å få en kronikk publisert hos VG eller et intervju hos TV2.

Eventuelt kan vel mange tenke «om du har blitt voldtatt to ganger på fest hjemme hos kompiser – til og med i løpet av samme år (!) -, så henger du med feil folk. Du burde visst bedre. Du burde ha lært.» Det er jo ganske naturlig å tenke. Men det er ikke sånn. Vi forbinder voldtekt med grusomme forbrytere, og ikke fulle gutter, menn, kompiser, naboer eller autoritetspersoner med et jævla stort holdningsproblem i bunn, som drikker for mye, som blir for kåte, og som ser ut til å glemme at et samleie skal ha to deltagende parter – og ikke kun én. Ikke med menn vi ser på Bunnpris og smiler og sier hei til i det daglige. Ikke respekterte menn med gode og brede nettverk. Ikke menn som har ei vakker kone og flotte barn hjemme.  Og da er det mye lettere å skylde på at ei sytten år gammel jente var så dum at hun la seg i ei ledig seng for å sove på nachspiel i et miljø hun faktisk så på som trygt.

«Det er et tragisk paradoks at man som misbrukt kan komme til å misbruke seg selv.»
– Kristin Spitznogle

Vi snakker for lite om holdningene. Vi jobber for lite med å endre dem, og vi snakker for lite om hva de fører til. Hvilke skader dette synet på voldtekt, på overgrep, og på unge, dumme jenter som burde ha visst bedre, gir. Vi snakker for lite om hva som skjer etterpå. Om marerittene, søvnparalyse, seksuell dysfunksjon, problemer med seksuell identitet, angst, depresjon, psykiske lidelser, problemer med skole og jobb. Vi snakker for lite om hvor disse (minst) ti prosentene av den kvinnelige andelen av befolkningen ender opp. Hvor de havner. Og vi snakker for lite om at sex til slutt faktisk blir en form for selvskading. (Godt blogginnlegg av Kristin Spitznogle finner du av å trykke på linken. Det er fra 2012, men absolutt ikke irrelevant.) Kanskje er det ikke så usannsynlig at når man først har opplevd et overgrep, så skjer det igjen. Ikke for at man er dum eller naiv eller ønsker oppmerksomhet, men for at man allerede er skadet.

Selv skreiv jeg i blogginnlegget i fjor at jeg hadde bearbeidet alt av overgrep jeg har opplevd. Jeg trodde kanskje det, men det er nok ikke før nå nylig jeg har skjønt alle skadene det har gitt meg. Og tenk at kun en liten endring i folks holdning rundt dette temaet kan forhindre så mye vondt for så mange mennesker. Mange depresjoner, mange innleggelser, mange resepter på antidepressiva. Jeg tror det er her vi må begynne. Noen mirakelkur finnes nok ikke, men dette er noe jeg virkelig syns vi burde fokusere mer på. Forebygging over tid, og ikke bare at det har skjedd når det først har skjedd, men hva det fører til og hvordan man kan forhindre at så mange jenter ender opp i en evig ring av destruktiv og selvskadende selvbebreidelse og selvforakt.

mej2

Psykisk helse

Appreciation

happyface

Et gammelt bilde av en smilende meg.

I skrivende stund sitter jeg i senga på DPS-en. Redbull på nattbordet, gode, gamle Dont Speak av No Doubt ut av høytalerne… Oh. My. God! Det ble rød strek under «høytalerne», så det gikk akkurat opp for meg at det heter «høyttalerne». Høyttaler, dere! Ikke høytaler! Hva faen… Seriøst, jeg er snart tjuesju år og oppdager at jeg har tatt feil om det der hele livet! Det er ganske snålt. Jeg mener… Jeg kommer ikke over det. Høyttaler. Hjelp. Men uansett. Jeg sitter på rommet på DPS-en og er litt stolt av meg selv. Det var jo det jeg egentlig skulle skrive om.

Jeg har vært her siden mandag. Etter å bokstavlig talt ha løpt vekk fra en tvangsinnleggelse på fredag, brukte jeg helga på å tenke på hva jeg egentlig bør gjøre, og konkluderte til slutt med at en ny innleggelse kanskje kunne være bra, og om det ikke var bra, så kunne jeg jo bare dra hjem igjen og rykke tilbake (eller frem) til start igjen uansett. Ikke mye å tape på å prøve med andre ord, så selv om kroppen strittet i mot verre enn ei sta ku midt på landeveien på mandags morgen, så sitter jeg altså her nå og tenker på at jeg er litt stolt av meg selv.

For stolt? Ja, jeg er litt stolt. Jeg har hatt to-tre dager som jeg vil beskrive som bedre enn på så lenge at jeg ikke husker nøyaktig hvor lenge, og det er ganske så utrolig. I forrige uke – og noen uker bak i tid – har ting vært så ille at det ikke er noen vits i å prøve å forklare det, for det er noe som en bare kan skjønne om en har kjent og følt det selv. Jada, nå syter hun igjen, men det er sant.

Å skulle forklare at hodet ikke hører sammen med kroppen, at man ikke klarer å lese eller skjønne sine egne tanker, men bare se dem fly rundt omkring i hodet i full fart, at en bil kjører nedover veien og er en bil, men egentlig ikke er en bil allikevel, at puta i senga er en katt, selv om man vet at den bare er en pute, at man vil «hjem» selv om man sitter hjemme, at man ser lysglimt som ikke er der, at man hører lyder som ikke er der, at man ikke lenger vet om man egentlig eksisterer, eller om man bare er noens fantasifigur og kan forsvinne når som helst, at man har blackouts sånn at flere døgn i strekk bare forsvinner totalt fra minnet så man ikke en gang kjenner igjen det nye huset til søsteren sin neste gang man er på besøk (selv om man fikk omvisning i alle rom forrige gang), at man ikke klarer å svare på enkle spørsmål man får, for man klarer ikke få tak i verken ord eller tanker, så alt man tenker og sier er «jeg vet ikke», mens man stirrer ned i gulvet og lurer på om det er plantet kameraer i lampene eller om de på sykehuset egentlig ikke utfører ECT-behandling, men driver med hemmelig hjerneforskning… Vel. Å skulle forklare sånt er jammen ikke lett, og jeg tror det er enda vanskeligere å skulle skjønne det.

Jeg har fått tilbake ordene, jeg har fått tilbake tanker, jeg føler meg veldig mye mer «vanlig» igjen, men jeg tror ikke det er mulig å beskrive alle slike ting – eller alt det andre jeg kunne ha nevnt som føk rundt i hodet mitt på samme tid. Poenget: Det har vært tungt. Det har vært jævla slitsomt, men denne uka har vært bedre. Denne uka har vært bedre. Jeg er som alltid dritredd for at det plutselig skal være over når jeg våkner i morgen, i overmorgen eller dagen etter der, og kanskje er det det. Kanskje våkner jeg og kjenner at ting kommer tilbake, at jeg blir verre, at det tar overhånd igjen. Men det er verdt å fortelle dere at akkurat nå føles det som en enorm sliteseier å «kun» kjenne på depresjon, tunge tanker og tidvis angst, og ikke hele den suppa jeg nevnte i korte trekk over i tillegg. Jeg gikk for en innleggelse, selv om alt i meg skrek «nei!», og akkurat nå har det betalt seg mer enn jeg hadde håpt på. Det får frem et lite smil.

Og det… Det er absolutt ikke så verst.

Bildegalleri

Jeg skulle jo bli noe

laura1Dette bildet er IKKE retusjert. Om du vil se hele bildet og ikke scrolle nedover, så kan du trykke her.

En bil er ikke lenger bare en bil. En tanke er ikke bare en tanke. En pute er ikke bare en pute. Jeg skjønner ikke lenger noe som helst, det er alt for mange tanker, hodet er for fullt, lyder er for høye, jeg vil bare hjem uansett hvor jeg er, til og med når jeg er «hjemme». Jeg slår av musikk (som plutselig gjør vondt å høre på) og alt annet som lager lyd, alt annet som røper at tiden faktisk går, for å sette alt på pause, og blir forbannet når noen trykker «play» før jeg er klar. Jeg er en maur. Jeg er en liten, ubetydelig maur, jeg er i alle fall ikke Drea. Drea finnes nesten ikke lenger, hun er borte. Jeg skulle jo bli noe, i stedet ble jeg en maur som ikke kommer seg hjem uansett hvor hun løper.

Psykisk helse

Men jeg vet egentlig ingenting

tilblogg1

Jeg er en sånn person som i mange, mange år bare holdt alt for meg selv, og egentlig aldri sa noe til noen om hvordan jeg egentlig hadde det, hvem jeg var eller hva jeg tenkte. Men så – så fikk jeg en diagnose, prøvde å ta livet av meg og ble psykiatrisk pasient. Da var det lettere å prate om det, for da visste alle hvor jeg var uansett, og man er jo ikke på psykiatrisk bare for gøy, heller. Det var mer definerbart, kanskje, spesielt for andre. Jeg ga jo meg selv diagnosen bipolar allerede for… Tja, syv-åtte år siden, så jeg hadde definert det i massevis lenge før det stod svart på hvitt. Men jeg sa det aldri til noen, for jeg er jo ikke psykolog, så derfor kunne jeg ikke være hundre prosent sikker, selv om jeg trodde det sterkt nok til å vite det helt for meg selv.

Nå er jeg altså ærlig og åpen og forteller om mye, så det kan kanskje være lett å tro at Drea, ja, hun kjenner vi ut og inn. Hun er så åpen, så hun vet vi akkurat hvordan er, på godt og vondt. Hennes gode sider, hennes dårlige sider, hva hun føler og tenker til enhver tid og hvordan det går med henne. Men det er så mye som jeg ikke sier. Det er så mye jeg aldri snakker om til noen, for hodet mitt har plass til uendelig mye mer enn det jeg får skrevet ned på papir eller sladret om i et halvtimes møte over en kaffe eller i en flyktig og travel chat på Facebook, hvor den som leser holder på med hundre andre ting samtidig og egentlig ikke får med seg meningen med ordene som skrives overhodet.

Vel. Nå har jeg fosset i vei og skrevet en hel drøss med setninger med alt for mange ord, akkurat som Jon Fosse (er det ikke tilfeldig at han heter Fosse, kanskje? Kanskje er det ment at sånn skal det være, sånn skulle han skrive, født for det, liksom), det er seint og jeg burde ha sovet for flere timer siden*, for søvn er viktig. (Det har jeg jo lært.) Poenget var egentlig bare å si at det foregår mye mer i livene og hodene til oss alle enn hva vi selv sier, og det bør vi kanskje huske litt bedre enn vi gjør. Ens egen tolkning av det en ser er ikke automatisk det som er fakta, det kan faktisk være helt motsatt, til og med. Merkelig, jeg vet, men sånn er verden. Tror jeg, da. (Viktig å slenge på en sånn, så jeg ikke skal fremstå som noen bedreviter, for det er jeg jo ikke. Jeg veit egentlig ingenting, har jeg funnet ut, jeg bare tror jeg vet en hel masse.)

*Innlegget ble skrevet her en kveld, og ikke i dag, så jeg skal altså ikke sove akkurat nå, altså.

Det er rart. Jeg blir eldre og eldre for hver dag som går, og man skulle kanskje tro at man ble glupere med årene, at man skjønner mer, at man lærer, at man vokser, men jeg skjønner bare mindre og mindre, blir bare mer og mer forvirra, og nå aner jeg egentlig ikke hva det var jeg egentlig hadde tenkt å si til dere i utgangspunktet heller, eller hvorfor jeg skulle si noe i det hele tatt, så jeg tror jeg avslutter, og heller fortsetter å skrive i boka mi, som forresten har blitt (delvis, dette er bare halve) printa ut på ark! Slenger med et bilde av det også, så dere får se at det faktisk eksisterer, og ikke bare er noe jeg skryter på meg.

roman

Psykisk helse

Ting skjer ikke av seg selv

Dette er ikke skrevet i dag.

brunettedrea

Noen mennesker er rett og slett bare imponerende. Overlegen her på Tiller er en sånn. Hun må faktisk være det mest intelligente mennesket jeg har møtt, tror jeg.

– Det går ganske kjapt å bestemme seg for at man vil dø. At bekymringen ikke lenger er en bekymring, men en motor. Fra å gjøre tanker om til handling, forklarer jeg så godt og åpenhjertig jeg kan i en samtale med henne og to andre ansatte tidligere i dag.

Jeg har jo vært med på den prosessen noen ganger nå. Noen år. I fjor, i forrigfjor, året før der. Jeg begynner å bli veteran. Jeg imponerer meg selv med å prate høyt om det, for det er ingen selvfølge. Jeg prater sjelden høyt om det til noen.

– Ja, det tar under åtte minutter, svarer legen kontant, før jeg har rukket å si ferdig setningen.

– Det tar rundt åtte minutter før man bestemmer seg for å gjøre handling ut av tankene sine, gjentar hun.

Jeg faller ut av samtalen. Blir sittende å stirre ut i lufta, uten noen som helst form for mening. Åtte minutter. Så – borte! Helt borte…. Tanken frister meg. Jeg kjenner igjen måten å leke med tanken på døden på fra tidligere år. Det skremmer meg.

– Hallo-ooo?

Legen stirrer på meg. Jeg henter meg inn igjen, i alle fall sånn halvveis.

– Hvordan har du kommet ut av depresjonene dine tidligere?, spør hun.

Jeg sliter med å svare. Jeg finner ikke ordene. Aner ikke hva jeg skal si. Er egentlig litt usikker på hva hun egentlig spør om.

– De har gått over av seg selv, sier jeg, for det tror jeg virkelig og. I august har det bare blitt bedre – helt av seg selv.

– Nei! Det er feil! Det stemmer ikke! Ting skjer ikke av seg selv. Du har begynt å gjøre ting, som påvirker alt annet! Det er motsatt rekkefølge på det!

Jeg tenker på det. Kan det stemme? Kan det stemme at jeg har jobbet meg ut av depresjonene, og ikke kommet meg ut av dem på magisk vis? Ikke vips? Hvordan har jeg gjort det da da? Og om det er sånn – hvorfor har jeg ikke begynt allerede?

Jeg blar tilbake i gamle bloggarkiv. Fra i fjor. «Det er den der uroen… Den som kribler i kroppen hele tiden. Som får tankene til å fly til tabulagte steder, igjen og igjen og igjen», skreiv jeg den gangen. Den samme uroen river og sliter i meg nå. Ustanselig. Overlegen mener jeg jobber meg ut av det. Jeg mener jeg ikke aner hvordan. Og jeg er sliten og lei. Møkklei. Jeg blir trist og lei av at jeg ikke har kommet lenger. At overlegen nettopp har sagt til meg at jeg tidligere har jobbet meg selv ut av depresjonene, men at jeg for øyeblikket er på nøyaktig samme sted som jeg alltid er på denne årstida. Destruktiv. Depressiv. Rådvill. Alt gjør vondt. Jeg drømmer om å ikke eksistere. Hva gjør man? Hvordan jobber man seg ut av det? Hvordan forhindre at å dø blir en besettelse? Jeg aner ikke. Jeg aner virkelig ikke. Jeg har aldri gjort det.

Psykisk helse

Angst

bedroooom

– Hvorfor vil du hjem?
– Jeg vet ikke… Jeg vil slippe unna folk. Jeg er lei av å være pasient, jeg er lei av sykdomsprat, jeg er lei av angsten jeg får av å være innlagt.
– I rapporten fra tidligere i dag står det at du følte deg litt bedre enn du har gjort resten av dagen.
– Ja, jeg gjorde vel det.
– Var det for at du var sammen med familien din at du hadde det bedre? At du var ute?
Jeg skjønner hun sikter til meninga med aktivitetsplanen som er satt opp for meg. At jeg skal gå tur med en av de ansatte på hver vakt, at jeg skal spille biljard, at jeg skal oppholde meg en del på stua. Sånt jeg så absolutt ikke vil. Sånt som gir meg mer panikk enn glede for tiden.
– Nei, jeg begynte å føle meg litt rar da vi var ute. Vi spiste is til og med, og det var ikke noe feil med isen, sier jeg og ler litt.
– Hvordan da «rar»?, spør hun.
– Vel… Det er vanskelig å forklare. Jeg føler meg ikke helt som meg selv. Jeg føler ikke at det som skjer rundt meg, virkelig skjer. Jeg ser syner. Sånn som da jeg ble litt fjern da jeg satt på senga her i sted. Da rørte madrassen på seg, uten at den egentlig gjorde det. Jeg så forandringer som egentlig ikke var der.
– Husker du jeg spurte om du har mye angst?
– Ja?
– Synsforstyrrelser er et tegn på angst, sier hun.
Det visste jeg faktisk ikke. Det har jeg aldri tenkt på. At jeg kan se syner av angst. Men det henger på greip. Det imponerer meg at hun vet det. Ikke at mennesker som jobber på slike steder ikke bruker å ha peiling altså, men… Jeg tror jeg har googlet meg ihjel på alt som har med psykisk sykdom å gjøre. Men dette – dette har jeg faktisk aldri tenkt over. Og ingen har noen gang sagt det, heller.
– Folk snakker ikke om sånt, fortsetter hun.
– De tenker kanskje at de har blitt gale. Men det har de jo ikke. Det er angst.

Psykisk helse

Replica

rommet2

Av og til går jeg helt i stå. Kroppen nekter å høre etter. Hjernen slutter å fungere. Det har tidligere hendt sammen med kjæresten, som nå er ekskjæresten. Det tok ham tid å skjønne hvordan han skulle takle meg når jeg bare rulla meg sammen som en ball, stirra tomt i veggen og bare… Var der. Uten å respondere noe særlig på noe som helst.
– Skjønner du ikke at det blir vanskelig for oss å hjelpe deg om du ikke svarer?
Jeg hører hva hun sier, damen som står hengt over meg hvor jeg ligger i fosterstilling i senga på Tiller DPS. Jeg hører henne, men det føles ikke virkelig. Jeg får ikke til å si noe. Det er som om dette egentlig ikke skjer i det hele tatt. Kroppen lystrer ikke. Jeg bare ligger der, og jeg kan jo selvfølgelig forstå at det må være ganske så irriterende om man prøver å få kontakt.
– Hvorfor svarer du ikke? Du må da svare!
Hun prøver på nytt. Jeg føler meg rar. Kroppen er ikke min. Jeg er ikke meg. Dette er ikke sånn det skal være. Jeg vil hjem. Jeg vil ligge hjemme i senga mi hvor jeg kan ligge i fred, uten at det kommer mennesker inn på rommet som spør hvorfor jeg ikke svarer. Jeg vil bare være i fred. Slippe å svare på spørsmål. Slippe å være noe sted. Slippe å gjøre noe som helst. Slippe å si noe. Jeg vil bare reise meg opp og si at alt går fint, men får i stedet en sovepille og sovner vekk fra det hele. Dagen etter våkner jeg uten at noe har forandret seg. Jeg er fremdeles rar. Jeg klarer ikke si noe. Jeg bare er der. Vakthavende lege blir derfor kontaktet, og før jeg vet ordet av det sitter jeg i en ambulanse på vei til Østmarka.

Jeg har begynt å lande litt igjen nå. Tror jeg. Jeg aner ikke hva jeg tenker om noe som helst, men… Jeg snakker i alle fall. Jeg kan til og med smile. Det er da noe. Enn at jeg kan føle meg så lite som meg selv! Det er så rart å tenke på hvor dust jeg føler meg nå, og hvor verdensmester jeg følte meg i høst. Forskjellen… Den er enorm. Jeg føler meg virkelig ikke som meg selv. Ikke litt en gang. Og jeg hater det. Jeg hater at alle jeg møter nå ikke møter meg, men en «replica» av meg. Så jævlig forbanna det gjør meg at livet mitt blir oppdelt på denne måten hele tiden! Faen!

Psykisk helse

Irritasjon, hodebry og videre behandling

Noen mennesker bare plager deg ekstra mye, uten at de egentlig gjør deg noe som helst. Her er det en sånn. Vel, absolutt alle pasientene her irriterer meg nå om dagen, men en er ekstra ille. Han er ung. Nitten-tjue, kanskje. Kanskje enda yngre og. Atten. Og han vet tilsynelatende alt. Psykisk sykdom – det er egentlig enkle greier, det!
– Angst er ikke farlig, vet dere, sier han to til eldre damer ved middagsbordet.
– Farlig er det ikke, men det kan være veldig kontrollerende og vanskelig, påpeker en av dem.
– Det er hva man selv gjør det til, svarer unggutten bråkjekt.
Dama fnyser litt av ham.
– Så enkelt er det ikke alltid, unge herremann, svarer hun.
Jeg stikker gaffelen inn i seifileeten, men roter bare rundt med den uten å løfte maten opp til munnen.
– Nei, det er vel kanskje enklere for meg som er så ung.
Han er veslevoksen i alt han sier, men legger nok ikke merke til hvor mye han fornærmer de rundt seg. Jeg kjenner jeg himler med øynene, selv om det ikke har noe som helst for seg: Jeg sitter alene i hjørnet, ingen sitter rundt meg, ingen ser på meg og jeg deltar ikke i diskusjonene som foregår. Jeg bare lytter.

Jeg blar nedover Facebook, og begynner raskt å tenke på hvor mye jeg hater verden. Tvangsekteskap av tolvåringer, barnehagebarn som er seksuelt misbrukt av en barnehageansatt, frykt, krig og fattigdom. Videoer av mennesker som blir banket halvt i hjel. Folk deler så mye fælt. Hvorfor i all verden gjør de det!? Hvorfor skal man alltid dele det verste man kommer over på nett? Jeg orker ikke se det. Jeg lukker appen, legger fra meg telefonen, og rekker akkurat å samle konsentrasjonen om samtalene rundt meg i tide til å høre unggutten sette i gang med en ny tirade.
– Livet, vet dere… Det er hverdager, sier han så filosofisk at jeg nesten setter seibiten i halsen.
– Om noen uker kan du faktisk være død, så det gjelder å leve mens man kan, fortsetter han, og nikker mot en av damene. Hun fnyser litt på nytt, tydelig fornærmet over å bli ansett som så gammel at hun snart er dau – selv om antagelig også hun skjønte at han mente at vi alle kan dø når som helst, og ikke bare av alderdom.
– Ja, det er sant det, men det er lettere sagt enn gjort i blant, mener den andre damen.
– Det handler om tankegang. Vi har det ganske så godt her i Norge. Vi har ingenting å klage på, fortsetter han.
– Det er det som er med psykiske lidelser. Man trenger ikke ha det fælt i livet for å ha det fælt, svarer den samme damen.
Jeg syns hun sier det veldig godt. Unggutten derimot, han argumenterer for hvor lett det egentlig er, og hvor bortskjemte vi nordmenn er. At de lykkeligste menneskene i verden møter man om man reiser litt rundt og treffer mennesker som har helt andre verdier enn oss. Det siste tviler jeg ikke på, det har han helt sikkert litt rett i. Men jeg tviler derimot på at han har reist rundt og møtt disse menneskene selv.
Jeg får lyst til å snu meg mot ham og fortelle ham hvor latterlig jeg syns det han spyr ut av seg nå er. Jeg må gå. Jeg orker ikke høre mer på ham. Slike utsagn og argumenter har jeg selvfølgelig hørt tusen tanger før, og jeg har selvfølgelig også full forståelse at mange kan tro det er så enkelt for absolutt alle, spesielt om en ikke har opplevd noe annet selv. Vanligvis tåler jeg å høre det uten å bli provosert, men nå merker jeg at irritasjonen tar litt over. Jeg er fullt klar over at det ikke er hans feil. Han har all rett til å si hva han mener, og jeg har ingen rett til å mene at det jeg selv mener er mer korrekt, men akkurat nå klarer jeg ikke la være.

Jeg reiser meg. Kaster matrestene, setter på plass fatet mitt sammen med de andre skitne koppene, og snur ryggen til alle i kantina. Bak meg hører jeg ham fortsette. De prater om medisinene han går på nå. Om du bare kan endre tankekraften din, som du nettopp sa vi alle burde… Hvorfor går du da på medisiner, tenker jeg.
– Om ei uke… Altså, på neste torsdag. Da har du det SÅ mye bedre, hører jeg ham si til den ene av de to eldre damene.
– Åh?, svarer hun.
– Ja, for det har jeg opplevd selv.
Jeg går på rommet. Hvorfor er det sånn at ens egne erfaringer og opplevelser automatisk gir en full innsikt i hvordan det fungerer for alle andre? Om jeg ikke har hatt suksess med noe – så betyr vel ikke det automatisk at det ikke fungerer for noen andre? Eller omvendt? Hvorfor er så mange av oss så veldig påståelige og mener at vår oppfatning av noe er den mest korrekte og viktigste oppfatningen i hele verden? Vel. Min oppfatning er at det er helt latterlig.
Banking på døra avbryter tankerekka.
– Drea? Jeg har noe jeg tror du kommer til å synes er gode nyheter!
Den utrolig hyggelige damen jeg i dag har som kontaktperson har kommet inn på rommet og lukket døra bak seg.
– Jeg snakket nettopp med legen, og ECT-behandlinga di skal starte allerede på tirsdag! Så er det ei ukes pause, så er det ny behandling både den dagen og to dager etter der igjen.
Hun ser på meg, som om hun forventer et smil eller et eller annet tegn på litt lykke. Hun må nok vente forgjeves. Jeg blir verken glad eller trist av det. Ja vel, tenker jeg. Det er klart jeg syns det er greit at det kommer så raskt i gang, så slipper jeg å vente. Men… Noe gledeshyl kommer nok ikke. Jeg er litt nummen.
Frykten og redselen kommer ikke før etter at hun har gått ut og lukket døra bak seg. Plutselig blir jeg redd. Jeg vil dette. Jeg vil at det skal fungere. Men fy faen, litt skummelt er det og. Selv om det er lite sannsynlig at noe går galt, går det veldig mye ”enn hvis…” gjennom hodet mitt her jeg sitter på sengekanten og stirrer ned i det harde, kalde psykehusgulvet.

Psykisk helse

Dag 2

tillerdps
Dette er ikke skrevet i dag, men det er fra denne innleggelsen. Jeg har masse rablet ned, men føler jeg vil vente med å poste deler av det til… Vel, til jeg klarer å svare bedre på eventuelle spørsmål og/eller fordommer. Men her er i alle fall et nytt utdrag fra årets «sesong» av Psykehus, om jeg kan si det på den måten.

En ny dag. Jeg har allerede rukket å overhøre flere samtaler pasientene mellom. Det går i det vanlige. Snakk om behandlere, om dårlig behandling, om urettferdighet og god sykehusmat. Og været. Sola. Jeg irriterer meg allerede. Ikke av sola, men av menneskene. Jeg orker ikke sitte her og høre på all slags klaging og skryting, som om det å ha det verst er en konkurranse. Det er kanskje litt kynisk å si sånt, men det er faktisk sant. Å være sykest kan fort bli en intern konkurranse på slike steder. Hvem har gjort hva, hvem har vært innlagt flest ganger, hvem vet hvor sukettene er og hvem vet ikke. Hvem er på fornavn med absolutt alle behandlerne og hvem husker ikke en gang hva kontaktpersonen sin heter. Noen eier institusjonen.

Det er tirsdag, og det betyr visst tirsdagsundervisning. Jeg slenger meg med. Dagens tema er pårørende. Det slår meg at det alltid snakkes mye om hva vi som pasienter ønsker av pårørende. Hvordan vi vil involvere dem, hvor viktig det er og hva vi ønsker og ikke ønsker av dem. Men det snakkes ikke så mye om noe jeg egentlig lurer veldig på. Hvordan vil pårørende at vi skal være? Hvordan kan jeg føle meg best mulig i forhold til pårørende? Hva bør jeg si og hva bør jeg ikke si? Hvordan kan jeg ta vare på dem best mulig?

En mann rekker opp hånda og deler sint at dattera hans aldri har fått tilbud om noen pårørendesamtale her som det er snakk om. At han har etterspurt det siden dag én, men at ingenting har skjedd. En av de andre pasientene ser forferdet ut, og blander seg inn i det som nå har blitt en slags diskusjon.

– Hvordan er det mulig?!, utbryter hun høylydt.

– Det er ingenting å vente med, en sånn samtale er det bare å avtale med en gang, kvitrer den positive foredragsholderen og smiler bredt.

–  Ja, dette syns jeg vi bør ta tak i!, glefser damen på bakerste rad.

Vi er i ferd med å gå videre, men damen har ingen planer om å gi seg med det første.

–  Er det sant, altså? Har ikke dere fått det tilbudet?, spør hun sidemann, den sinte og fornærmede pappaen til jenta som ikke har fått en pårørendesamtale enda.

–  Ja! Helt sant, vi har spurt om det siden dag én! Jeg, dattera og ekskona!, gjentar han.

– Nei, DETTE orker jeg ikke! DET ER BARE STORE ORD!, roper damen høyt, og har nå reist seg og er i full fart på vei ut av stua.

Hun stopper opp. Snur seg.

– Dette gjelder tydeligvis bare noen! Det må da gjelde alle! Det er bare store ord!

Så fyker hun ut og lukker glassdøra etter seg. Pulsen min har steget fem hakk. Jesus Christ. Jeg vil ha ro. Jeg er drittlei mennesker, jeg er drittlei drama og roping, jeg er drittlei av å kjenne angsten presse seg på av slike latterlige forestillinger. Jeg føler for å løpe ut jeg og, men det kan jeg jo ikke gjøre. Jeg blir sittende. Smilet til den kvitrende foredragsholderen har bleknet litt, men hun henter seg raskt inn igjen, og fortsetter å prate om døtre og mødre og fedre og søsken og venner og annen slekt.

Jeg følger sånn halvveis med. Pulsen er fremdeles høy, og jeg må konsentrere meg om små, merkelige ting for å ikke bli svimmel. Så det ikke skal bygge seg opp. Jeg stirrer på mønsteret i gulvet. Følger et punkt videre så langt det lar seg gjøre, før jeg må hoppe over på et nytt ett. Det hjelper.

–  Er det noen som har noen spørsmål avslutningsvis?, spør til slutt en av de andre damene som står foran oss.

Timen nærmer seg slutten. Jeg vurderer i et sekund om jeg skal spørre om det jeg tenkte på tidligere. Det er greit nok hva vi vil – men hva vil de pårørende? Men jeg holder kjeft. Jeg – som vanligvis aldri holder kjeft, som kan småprate med tilfeldige mennesker på butikken. Jeg holder kjeft. Det der er alltid like merkelig for meg. At jeg ikke lenger prater i ett sett. At jeg sliter med å si noe.
Vi klapper for undervisninga, jeg er i overkant positiv på avkrysningsskjemaet om undervisningstimen, og rømmer deretter vekk fra alle de andre og opp på rommet så kjapt beina vil bære meg.