DK
Psykisk helse

I love life

Jeg er så glad for at jeg lever. Jeg tror ikke det er mulig å kjenne på den følelsen jeg sitter med nå uten å ha villet det motsatte så uendelig mye at man har vært helt ytterst på kanten. Jeg er så utrolig glad for at jeg lever, og det er helt ufattelig for meg at jeg faktisk kunne ha vært død. Det er ufattelig for meg at jeg var klar for det, og til og med ville det mer enn noe annet. Men her sitter jeg, og er så glad for at jeg fremdeles lever.

I blant kommer det scener i tv-serier som virkelig rører meg. Jeg begynte nesten å grine nå nettopp, da ei jente tok en heroinoverdose på badet hjemme hos seg og broren, som altså bodde sammen med henne på grunn av misbruket hennes. At hun kunne gjøre noe sånt mot ham! Dø der på badet, hvor han kom til å finne henne. Så lite empatisk! Men så kommer jeg på hvordan det er. Hva man tenker, hva man ikke tenker og hvorfor man gjør som man gjør.

Jeg har ikke blogget på lenge nå, rett og slett for at jeg har vært opptatt med å nyte det å leve. Jeg nyter hver eneste dag. Jeg jobber hardt med det jeg liker best, og jeg jobber hardt for å komme dit jeg vil med tanke på skolen, fotografering, jobb, fremtid og alt det der seriøse man må tenke på i blant. Samtidig er jeg fremdeles like redd som jeg ble med en gang årets depresjon slapp taket. Jeg har ikke vært frisk hele året rundt på… Evig lenge. Jeg har enda ikke klart det, jeg har enda ikke kommet dit. Det gjør at jeg stiller meg selv det samme spørsmålet gang på gang; Kommer jeg til å dø neste år? Eller kommer 2016 bli året da ting virkelig forandres – til det bedre? Det er umulig å vite nå, og begge deler er mulige. Her sitter jeg, nyter livet og er glad for at jeg lever, og tenker «Vær så snill, ikke dø neste år. Jeg vil virkelig leve, for jeg har så altfor mye jeg skal være med på! Jeg har så altfor mye jeg skal oppnå.»
Om jeg blir deppa til våren, så håper jeg noen kan finne frem dette blogginnlegget og lese det for meg. Høyt. Gang på gang på gang, så mange ganger som trengs. Hver dag, så jeg ikke får rom til å gi opp.

Men aller helst slipper noen det.

Psykisk helse

Merkelig nostalgi

Jeg har i det siste tenkt en god del på dette med institusjonalisering. Jeg har nettopp kommet inn fra en sen joggetur i både regn og vind, og mens jeg jogga, dukka låten Catch & Release av Silversun Pickups opp. For to år siden var det The Birds av Apparatjik og Hold on, hold on av Neko Case som ble det årets depresjons-theme. I år ble det Catch & Release. En låt som plutselig ikke lenger bare inneholder melodi og tekst, men som har en hel depresjon i seg. Det skaper ganske motstridende følelser, siden låtene ble spilt mye av en grunn; Det er rett og slett ekstremt gode låter. Jeg elsker dem. Så hva skjer når man hører igjen en låt man elsker, men som også minner om depresjonen man nettopp har kommet ut av? Jo, det skal jeg fortelle deg. Det skaper en slags merkelig nostalgi.

Det er derfor jeg kommer inn på det der med institusjonalisering. Jeg er ikke så sikker på om jeg tror at avhengighet av sykdom, symptomer og det kaoset det kan skape, kun kommer fra å være innlagt på en institusjon over lengre tid. Jeg tror kanskje det kan ha minst like mye med å være syk over lengre tid å gjøre – innlagt eller ei. Jeg kan ta meg selv som et eksempel. Jeg er vant til store svingninger. Jeg er vant til at jeg kan være i ekstase og jeg er vant til at jeg kan være alvorlig deprimert. Når jeg kommer i normale faser, uten verken det ene eller det andre, kan hjernen fungere sånn at jeg ser tilbake på stunder i de ulike (ekstreme) periodene og tro at jeg faktisk savner dem. Jeg skriver tror, for det er jo egentlig ikke realitet. Jeg savner ikke å være så deprimert at jeg ønsker å dø. Jeg savner ikke å ligge i senga uten krefter eller lyst til å komme meg opp. Men det skjer altså noe i hjernen allikevel, som gjør at jeg ikke helt blir vant til at ting er normale. At ting er rolige, uten masse action. Noe skjer sånn at jeg sser tilbake på vonde perioder i livet med en merkelig nostalgi jeg ikke helt forstår.

Midt opp i alt som skjer når man er syk, så får man kanskje en eller annen form for forståelse. Ens egen psykiske helse er viktig for en. Man blir nesten sykelig opptatt av alt som har med diagnosen sin å gjøre. Jeg for eksempel, jeg abonnerer på poster og innlegg i google som inneholder ordet «bipolar». Ja, det er sant! Jeg får en mail hver gang en ny sak som inneholder ordet «bipolar» dukker opp. Det er ganske så sært. Jeg har googlet alt om alt, så jeg har nesten blitt et vandrende wikipedia når det kommer til diagnoser og psykiske lidelser. Når man har en psykisk lidelse, og er så utrolig opptatt av den, så gjør det godt å møte mennesker man kan få forståelse av. Det gjør godt å få prate om sin lidelse. Sine problemer. Sine utfordringer. Og at de blir tatt på alvor. Det er litt som da jeg gikk på barneskolen og forstuet anklene til stadighet. Det førte til at jeg gikk på krykker sånn cirka tretten ganger, selv om jeg antagelig ikke trengte dem i mer enn fire av tilfellene. Skaden var reell, for jeg forstua jo foten alle gangene, men krykkene var kanskje litt overkill i de fleste av dem. Men så var det det der med forståelse og at skaden i foten min ble anerkjent for å være en reell skade som alle kunne se.

Jeg tror veien er kort til å bli institusjonalisert. Eller at man plutselig passer til alle beskrivelsene av münchausen syndrom. Det skal ikke mye til før man blir så vant til det livet med sykdom, at man faktisk «savner» sykdommen når den egentlig ikke er på sitt verste. Så blir man syk av å være frisk(ere). Man har vært syk så lenge at man kjenner symptomene sine ut og inn, og når man er frisk nok til at de ikke lenger dukker opp av seg selv, så har man blitt så syk at man fremprovoserer dem. Er det ikke ganske merkelig, egentlig? Når man blir kvitt sykdommene man har slitt med i evigheter, så dukker en helt ny opp; Trangen til å være syk, behovet for å få forståelse, og behovet for å bare være noe. Jeg ser ikke på det som å «fake» psykiske sykdom, og heller ikke som et karaktertrekk, men som en helt egen psykisk sykdom.

Det er mulig det er veldig vanskelig å forstå alt det der. Jeg forstår det ikke helt selv, men jeg er glad for at jeg tenker (for) mye. Jeg er glad jeg er fast bestemt på å ikke bli så syk som jeg har vært noen gang igjen, og jeg er glad for at jeg virkelig har tro på at det er mulig. Jeg er glad for at jeg er ærlig med meg selv, og både kjenner til svakhetene og grensene mine. Hva jeg klarer på egenhånd, hva jeg trenger hjelp til. Hva som er realitet og hva som ikke er det. Hvilket liv jeg vil ha, og hvilket liv jeg ikke vil ha. Når man er frisk, så er det ikke så vanskelig å se sånt lenger – selv om jeg til stadighet føler den der merkelige nostalgien.

Psykisk helse

Bipolar

holdfast

Hold Fast på Familien. Etter en energisk og heftig konsert! Deres nye album heter forresten «Bipolar», noe jeg syns er en veldig morsom tilfeldighet – derav tittelen i dette innlegget.

Jeg ligger i senga, men sovner ikke. Kanskje prøver jeg litt for hardt og, siden jeg vet jeg skal tidlig opp i morgen. Siden jeg vet at lite søvn ofte kan sette i gang en prossess jeg bør være foruten. Men jeg får ikke sove, og før jeg vet ordet av det, har jeg en hel bok i hodet. Jeg tenker på bokmål, og setningene bare dukker opp – en etter en. Jeg plukker opp mobilen og noterer stikkord, for jeg vet at jeg aldri i verden får sove før det er gjort. Jeg legger den fra meg, og snur meg mot veggen i fosterstilling – slik jeg alltid ligger når jeg sover.

Men nei. Heller ikke nå får jeg sove. Alt jeg klarer å tenke på er å skrive alt det som fyker rundt i hodet mitt med en så stor hastighet at de fleste antagelig hadde blitt svimmel. Jeg innser at jeg ikke kommer til å sovne før det er gjort, så jeg heiser det hvite flagget, tusler inn på stua og setter meg under pleddet i sofaen. Macen plasserer jeg i fanget, åpner Word og spyr ut ord på de hvite arkene. Word vommit. I et helvetes kaos. Den ene setningen henger ikke på greip med den neste, men det gjør ingenting. Jeg vet jeg kan rydde opp i det senere. Nå gjelder det bare å få alt ut, så jeg kan få sove. En liten opptur er i emning. En kontrollert sådan. Så lenge jeg ikke mister fotfeste, er det ikke bare helt greit – men også veldig, veldig etterlengtet. Kreativiteten vil jeg ikke være foruten.

Psykisk helse

Sentimental-torsdag

kampklar
Litt dårlig kvalitet, siden jeg bare lagra bildet fra bloggen og forstørra det i PS. Aner ikke hvor originalbildet ligger…

I dag har jeg bladd gjennom gamle Vilja-bilder og blogginnlegg fra da vi bodde på Heimdal, og det førte til et grinehelvete uten like. Det startet med å lese dette blogginnlegget, for det er mye av det som står der som gjør meg veldig, veldig trist nå også – på samme måte som det gjorde den gangen. Jeg savner Vilja så utrolig mye hver eneste ukedag og hver eneste helg jeg ikke har henne. Jeg skulle ønske jeg leverte henne på skolen, hentet henne, lagde middag, hjalp til med lekser, kjørte henne på overnatting hos venner, ble med på svømmekurs og så videre, og så videre. Den type mamma har jeg ikke muligheten til å være nå, uansett hvor mye jeg vil.

Jeg klikket meg videre i bloggen, og fant innlegg som dette og dette, som skildrer gode øyeblikk med mor/datter-kontakt og mamma-mestring. Hverdagslivet som jeg så stort savner. Jeg blir så trist av å tenke på at ting har blitt som de er, når jeg helst skulle ønske de var helt annerledes. Det er så mye jeg vil endre, men så aner jeg ikke om det kan gå eller hvordan. Så har vi frykten for våren, som jeg nevnte tidligere her i bloggen. Høsten er en bipolardepresjon-fri periode for meg, men nå føler jeg at jeg sliter på den helt vanlige, normale måten i stedet. Sånn som det skal være. At vonde ting skal gjøre vondt. At ting skal gå litt opp og ned. At man som helgemamma skal savne og være trist over å savne. Det som er så tungt med det er at dette vanligvis er tiden jeg har å ha det bra på, og nå virker det som at jeg går glipp av det og. Til våren har det tidligere blitt skikkelig ille, og selv om jeg ikke vet om det blir sånn til neste år, så er det det jeg er mest redd for i hele verden.

Jeg vil avslutte med en video av Vilja som jeg laget for flere år siden. Den har dårlig kvalitet og er ikke bra laget overhodet, men den er av Vilja, har en nydelig sang og er ganske så trist. Og trist er vel stikkordet i dag, er det ikke? Hugs.

Psykisk helse

Frykt

_MG_5498-as-Smart-Object-1

Hele dette året har vært helt annerledes med tanke på psyken min enn tidligere år. Høsten har alltid vært en bra tid, hvor jeg har glemt alt som heter depresjon og angst. Jeg har trodd at jeg aldri skal bli deprimert igjen noen gang, og at alt egentlig har vært over. I år vet jeg at det antagelig ikke er sant. Nå tenker jeg mye på neste vår. Jeg tenker mye på om jeg kommer tilbake til den tilstanden jeg har vært i en periode på seks måneder i strekk de siste årene. Det gjorde jeg for så vidt i begynnelsen i fjor og, men det gikk liksom over utover høsten. Nå er jeg livredd. Jeg er virkelig livredd for at jeg skal miste lysten til å leve igjen, og at jeg en dag skal «lykkes» i å gjøre slutt på det hele. Nå vet jeg at jeg ikke ønsker å dø, men jeg vet også at det lett glemmes når ting står på som verst. Det er akkurat derfor frykten er så stor nå. Hva om det faktisk går galt til slutt?

Fra skolestart og til nå har ting gått i ett. Og jeg har hatt det kjempebra, og kost meg med alt jeg har hatt å gjøre. Når jeg nå først setter meg ned og tar en liten pause, kjenner jeg plutselig hvor sliten jeg faktisk er. Hvor stressa jeg egentlig har vært i det siste, og at det kanskje har vært litt i det meste laget – spesielt med tanke på at jeg ble utskrevet fra DPS dagen før skolestart, etter en fire måneders lang innleggelse. Det er ikke så lett å komme ut av den der onde sirkelen, når man først har slitt med skikkelig tunge og alvorlige depresjoner i flere år. Tenk hvor lang tid jeg har vært deprimert til sammen, når jeg i seks måneder i året har vært deppa! Det blir flere år med depresjon, det.

Det er dette jeg kjenner til. Det er dette livet jeg har blitt «vant» til nå. En bra høst og en jævla tung vår. Slik har det vært i seks-syv år. Hvorfor skal det endres nå? Hvorfor skal neste år bli et godt år uten alvorlig depresjon og innleggelser? Jeg kjenner jeg blir sliten av å tenke så mye på det. Jeg blir nesten deprimert av å tenke på at jeg en dag kommer til å bli skikkelig deprimert, og det er egentlig en ironisk vri på det hele. Jeg blir deppa av å tenke på om jeg kommer til å bli like deppa som før igjen. Dette er en høyst dødelig sykdom. Kommer jeg noen gang til å få noen år uten tunge, alvorlige depresjoner, selvmordsforsøk og innleggelser? Eller kommer jeg faktisk til å dø av denne lidelsen? Tanker om depressive tanker skaper depressive tanker. Men allikevel klarer jeg ikke la være. Jeg er redd. Jeg er sjitredd, som vi sier her i Trondheim, og det er tungt å gå rundt og tenke på det nesten konstant hver eneste dag.

Bildegalleri

Analyze this

oldones

Sommer 2014.

Jeg tar meg selv i å gå rundt og analysere meg selv hele tiden. Humøret, reaksjoner, følelser, tankesett. Jeg skriver fremdeles på boka mi, som nå har bikket 41 000 ord, men syns fjoråret er vanskelig å huske. Alt jeg finner på sosiale medier fra de kjipeste månedene er treningsoppdateringer, selfies og feiring av det gode sommerværet som preget store deler av sommermånedene i fjor. Jeg spør meg selv om jeg bevisst prøvde å skjule depresjon for alle andre, eller om jeg heller bare prøvde å skjule den litt for meg selv. Fake it till you make it. Kanskje må jeg bli flinkere på det igjen, i stedet for å overtenke alt som jeg gjør nå. Er jeg glad? Er jeg deprimert? Er jeg for glad? Blir våren krise igjen neste år og? Jeg tenker alltid for mye. Det er slitsomt når følelser ikke lenger bare kommer av seg selv, men presses gjennom et filter hvor de blir plukket fra hverandre så alle bitene kan bli studert nøye, som enkeltindivider og ikke som en helhet. Så forblir følelsene bare sånn, klusset med og ødelagt.

Men. Alt i alt, så går det bra om dagen allikevel. Kanskje er det fint at bitene forblir biter, og ikke settes sammen igjen. Kanskje kan det gjøre alt mye lettere. Jeg føler meg for øyeblikket i alle fall ganske klar til å grisetakle en depresjon om den dukker opp og tror den skal score mål på min banehalvdel igjen.

Bildegalleri

Surroundings

blackpride stuff landskap ilovelamp

Bare noen random bilder fra byen. I går var jeg forresten ute PÅ byen, og det var veldig så gøy, helt frem til jeg skulle dra hjem. I det siste har jeg hatt mye hodepine, synsforstyrrelser og vært svimmel, og det var ikke før jeg leste bloggen til Sandra at jeg tenkte på at det kan være tegn på at det kanskje har gått litt vel fort i svingene i det siste. Jeg ble utskrevet fra DPS dagen før skolestart, og siden det så har det jo gått i ett. I natt ble det tydeligvis nok stress og inntrykk, og jeg besvimte på gangveien. Da jeg kom til meg selv, verken så eller hørte jeg som jeg skal. Det var svart, og stemmene rundt meg hørtes ut som om de var under vann. Det var umulig få noe fornuftig ut av lydene, og hele greia var ekstremt skremmende. Det har skjedd før, og selv om det egentlig ikke er så veldig dramatisk, så er det ikke særlig gøy der og da. Jeg kom heldigvis til meg selv etterhvert, og ble kjørt hjem av snille folk i legevaktbilen.

Så ja. Sånn går det i blant, når man ikke klarer å kjenne sine egne begrensninger. Jeg og Nora (og Guapo!) gikk tur i marka i går, og også da hadde jeg veldig hodepine og vondt syn. Det var jo da jeg bare skulle ha bestemt meg for å holde meg hjemme… Ja, ja. Kanskje jeg lærer til neste gang! I dag skal jeg i alle fall ikke stresse overhodet, og heller omtrent bo i senga. I morgen er det jo mandag igjen. Noe sier meg at det kommer til å bli travelt nok igjen da og, selv om jeg skal prøve å roe ned et par hakk.
dreaognoris

Psykisk helse

Regnbuebarn

ballongvilja ballong2

Det er sol i Trondheim. Det er sol, varmt, klamt og herlig. Sommeren hadde vi gitt opp, men plutselig – litt sent – kom den allikevel. Som et overraskende, friskt vindpust – bare uten vind. Jeg sitter på trikken på vei hjem fra skolen. Jeg ser utover byen som viser seg fra sin beste side i solskinn, og tenker at like raskt som sommeren kom, like overraskende og friskt forsvant depresjonen som satt så hardt i det siste halvåret og. Det er rart. Det er rart å tenke på at det var så hardt at det til og med var vondt å puste, sånn rent fysisk. Det er borte. Jeg føler eller mener ikke det lenger. Nå vil jeg ikke lenger bare bli borte eller forsvinne ned i madrassen og forbli der for alltid. Nå vil jeg være her, gå skole, bli flink, være. Bare være, hvor enn påfallende poetisk det høres ut.

Men. Like brått og overraskende som sommeren kom, forsvant den. Plutselig en morgen regner det, og etter et par uker i strekk med ei varmende sol gjennom vinduene, blir man alltid like overrasket av væromslaget – selv om man egentlig bare har ventet på å våkne til det hver eneste morgen. På et blunk er det høst. Jeg vet at det kan være sånn med meg og. At på et blunk så går det fra kjempebra til megakjipt. Plutselig er jeg tilbake dit jeg ikke vil være. Kanskje blir det både regn og sol samtidig for meg og, slik det var i år, om du henger med på den dårlige metaforen. Opp og ned samtidig. Kaos. Frutrasjon og forvirring. Det gjør meg ekstremt redd. Regnbuebarna. Ordet fikk akkurat en ny betydning for meg. Jeg håper ikke det blir sånn denne gangen, men jeg tør ikke tro på at det ikke blir det. Og selv om jeg egentlig vet at det alltid kommer nye dager med sol, så er det ikke så lett å huske det midt i en snøstorm, liksom. Det blir så tungt om det går alt for lenge mellom de gode, fine dagene. Men akkurat nå – nå er det fint. Nå er det solskinn inne selv om det pøser ned ute.

Psykisk helse

Psykiatriens Paradoks

Det er ikke rart det overdiagnoseres med psykiske lidelser og forstyrrelser i hytt og pine, når det faktisk er sånn at man trenger en diagnose for å bli tatt på alvor. For å ikke bli sett på som et patetisk menneske som bare «hermer» etter andre psyke, eller som bare syter og klager over å være sliten, trist eller urolig. Det burde ikke være nødvendig å ha en diagnose å slå i bordet med for å bli sett på som et menneske – som alle andre – som sliter med sitt, som har tunge tider, som har perioder med dårlig søvn eller som mener de faktisk forstår hva mennesker med diverse psykiske diagnoser går gjennom. Av og til er det verken samfunnet eller uvitende mennesker som er psykiatriens største fiender. Av og til er det faktisk psykiatrien og pasientene selv som fordømmer mest.

Jeg skulle så veldig gjerne kommet med kildehenvisninger eller linker til artikler som «beviser» mine påstander over, men det har jeg ikke. Og det kan egentlig være det samme. Dette er synsing fra min side, basert på egne feil, erfaringer og observasjoner. Min kritikk er todelt. Den ene delen går mot behandlere, miljøkontakter, leger, psykologer, ambulansepersonell eller hva det nå skulle være som er i kontakt med psykiatriske pasienter. Det finnes ingen tvil om at det jobber en hel del mennesker innenfor psykatrien som ikke behandler mennesker som folk. Som ikke tar folk på alvor. Som ikke ser situasjonen for hva den er. Den andre delen er mot pasientene selv.

Jeg syns man skal være forsiktig med å peke fingre på mennesker rundt seg, brøle høyt ut om alle sine egne diagnoser og fortelle vedkommende at de ikke har noe å klage over. At de ikke har en fjerneste anelse om hvor mye fælere livet er med alle disse diagnosene. Det er greit å kreve å bli sett og forstått som psykisk syk – men det er ikke greit å kreve å være den eneste som skal bli sett! Eller den som skal bli sett mest. Jeg syns ikke det er rett å kreve all plass i den psyke verden vi lever i. De fleste av oss har en fot innenfor, på et eller annet vis, og smerte måles kun i ens egen skala. Ikke med en universiell en, med ordene «rett» og «galt» skrevet på hver sin pol.

Jeg syns det ofte blir så dobbelt, at vi psykisk syke skal dele og fortelle i det uendelige for å minimalisere stigmatisering, fordommer og uvitenhet, men så er vi selv med på å øke tabu rundt det ved å peke på hverandre å hviske «hun aner ikke hva smerte er» eller «man må ha disse diagnosene for å kunne fortelle om sin egen smerte.» Det må være rom for psykiske problemer utenfor psykiatrien også. Det må være rom for å prate om psyke som ikke grenser til det ekstreme. Kanskje bør vi innføre «hverdagspsykiatri» som et like hot begrep som «sommerkroppen». Kanskje er vi så heldige at det til og med ligger litt god, gammeldags forebygging i det. At det må være lov å åpne kjeften og bli hørt ei god stund før man ligger tvangsinnlagt i reimer på psykiatrisk avdeling med tre diagnoser tredd over hodet

Life of Drea

Aldri for sent å gi opp

Jeg ligger i senga. Jeg skifter jevnlig side, men ingen av dem ser ut til å være «sovesiden» i kveld. Jeg snur meg over til høyre, og legger arma under puta som en slags støtte til hodet. Jeg lukker øynene, og tenker på å ikke tenke på noe som helst. Jeg tenker på å puste. Bare sånn vanlig. Ikke noe kav og stress om å tenke på utpust og innpust og hva enn man blir bedt om å tenke på i de derre Mindfullness-timene. Jeg bare tenker på å puste. Som man kan tenke på sauer som hopper over et gjerde, lissom. Sauer er egentlig ganske så søte dyr. Au, faen, hva skjer med arma mi nå? Den kjennes plutselig ikke ut som min egen arm lenger. Den minner meg om Harry Potters arm da Ronny Wiltersen klarte å trylle vekk beinet i den, så den bare ble en slapp gelearm. Æsj, nå blir jeg uvel og kvalm og. Jeg snur meg over tilbake til venstresiden. Nakken klarer ikke slappe av på puta. Hodet verker.

Det er rart det der, hvordan det er så mye lettere å legge seg på sofaen og sovne på dagtid, når man egentlig ikke skal sove, enn å legge seg i ei deilig seng på kveldstid og skal sove. Da er plutselig alt feil. Putene er teite, dyna er umulig og kroppen føles merkelig og vond på de merkeligste måter. Jeg ser på klokka. 00:41. Grynt. Jeg hopper opp (overdrivelse, much..?) av senga, tusler til badet og leter etter Paracet. Finner en pakke. Hurra! Redningen. Åh, den var tom. Hvorfor kaster jeg ikke tomme esker!? Faen. Nå er nærmeste redning 500 meter unna, innelåst i et bygg de kaller Coop Prix. Havne på glattcella for ei eske paracet? Næh, tror ikke det. Tilbake til senga.

inbed

Det er ikke det at jeg ikke er trøtt. Ikke at kroppen ikke er det heller, for jeg er tung som en bauta, og jeg har så ekstremt lyst til å bare sove i hundre år, som Tornerose. Men, hjernen slås liksom ikke av. Og ikke musklene i kroppen heller. Alt spennes konstant. Tankekjøret som alltid er der, er der nå og, samtidig som vanlige tanker også må tenkes. Det er som om tankesenteret er delt i to. Den ene delen er tankekjøret som går konstant, automatisk og uten styring og kontroll. Den andre delen er alle de andre tankene. Assosiasjonene, som for eksempel til Harry Potters benløse arm.
Nå skal jeg prøve å si det kort og godt; Tankekjøret er sykdommen, mens den andre delen av tankesenteret, er meg, som kan tenke på sykdommen. Som kan tenke på alt annet, parallelt med tankekjøret. Balansen mellom disse to varierer. Noen ganger tar den syke delen helt over, og overdøver alt annet som en uredd tanks på en fallen slagmark, mens andre ganger kommer mine tanker inn og stiller spørsmålstegn. Setter tvil til tankekjøret. Setter tvil til den delen av meg selv.

Jeg er under dyna i senga igjen. Det er for varmt. Dyna har mistet dynetrekket sitt, og det er rusk på lakenet. Jeg hater rusk i senga. Det er så irriterende! Jeg snur meg nok en gang, og prøver igjen å tenke på ingenting. Det går dårlig. Jeg tenker på depresjon. Hvor merkelig det egentlig er. Jeg ser for meg alle de små gummibitene som ligger på en kunstgressbane, og ser for meg at de samler seg sammen som en enorm virvelvind som kommer fykende mot meg i en brutal fart. Den river og sliter i meg, og når den fyker videre, står jeg igjen som et skjelett, Eller som et vissent tre uten blader og liv. Alt annet er borte. Jeg bare er der. Jeg bare eksisterer, uten noen mening.

 Kanskje blomstrer jeg til neste vår.