Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Sånn er det ofte når ting er vanskelige å prate om, og man ikke helt vet hvor mye man faktisk har lyst til å dele, og hva man vil holde tilbake. Jeg har skrevet 26 sider i et Word-dokument, og på en måte har jeg egentlig lyst til å dele alt det som står der. Men på den annen side – jeg vet ikke om jeg er klar for det. Og om man ikke vet, så vet man vel allikevel, sant? Så derfor blir det ingen 26-siders roman fra meg helt med det første. Men, jeg føler allikevel for å si noe. Jeg har jo tidligere fortalt om depresjon. There´s more to the story. For ikke så altfor lenge siden ble jeg diagnosert med bipolar lidelse, noe som betyr at livet mitt har gått både veldig opp og ned de siste årene. Jeg tenkte faktisk tanken på at jeg kanskje kunne være bipolar allerede for tre år siden, men jeg lot den tanken ligge. Nedturene endte jo alltid før det rakk å bli så ille at jeg følte jeg trengte hjelp. Og oppturene? Vel, de har jeg aldri sett på som negative selv, mens de har pågått. De har ikke gitt meg noen grunn til å ville ha hjelp. Hva er vel galt med å sove 1-3 timer per natt i uker i strekk, og allikevel ha energi nok til masse jobb, trening og sosiale happenings? Hva er vel galt med å elske livet og føle konstant eufori, til og med av de små tingene?

Men. Det er jo alltid et «men». Etterhvert med tiden har periodene blitt verre. Depresjonene har gått fra å være perioder hvor jeg bare har gått i hi, til å bli uutholdelige uker med både fysisk og psykisk vondt. Ting har utviklet seg, og rett og slett blitt verre og verre. Så nå er jeg jo midt i en prossess med oppgjør om det meste. Hodet er konstant fylt av tanker om meg selv, livet, fremtid, døden, mening og… Ja. Egentlig alt mulig. Ting er vanskelige og jeg er mye redd. Redd for hvordan livet mitt skal være med bipolar lidelse. Jeg er fullt klar over at mange lever fine, normale, gode og glade liv med bipolar lidelse, men… Hvordan blir mitt liv? Hvordan skal jeg klare å unngå store depresjoner i fremtiden?

Jaja. Det var i alle fall en liten oppdatering, som også forklarer hvorfor det er så dårlig med innlegg fra meg for tiden. Hodet er fullt, og jeg er ikke klar for å dele så mye mer av det enda. Så hvorfor fortelle dette nå? Fordi det ikke endrer hvem eller hvordan jeg er. Selv om diagnosen er ny, er ikke jeg det. Jeg er som før – på godt og vondt. Og jeg ser ingen grunn til å ikke fortelle det. Sånn er det, sånn er jeg, det er livet og hei, jeg er ikke den eneste. Jeg er faktisk i godt selskap med blant annet Robbie Williams, Catherin Zeta-Jones, Kurt Cobain, Britney Spears, Vincent van Gogh, Marilyn Monroe og Stephen Fry. Og en hel haug andre, selvfølgelig.

Kanskje deler jeg mer med tiden, og kanskje ikke. Den som lever får sjå, som Kaizers Orchestra synger.

Av og til skulle jeg ønske jeg kunne dra ned en glidelås på meg selv, og bare hoppe ut av mitt eget skinn. Bare hoppe lett og lekent ut av et tyngende meg selv, og la skinnet ligge der, bak meg, uten at jeg snur meg for å se tilbake på det. Uten å måtte være innestengt der noen gang igjen. Jeg kan ligge i senga og se i taket. Ikke for at jeg vil eller for at det er så veldig spennende. Men for at kroppen min ikke føles som min egen. Armene hviler på dyna over magen min, men jeg kjenner de ikke. Det er som om det er noen annens. Hele kroppen føles tung og fremmed, og i hodet raser alle vonde tanker og følelser. Å skulle snakke føles umulig. Å snu seg i senga krever krefter. Til slutt har jeg tenkt så mye på å slutte å puste at det ikke lenger går på automatikk – hvert åndedrag må tenkes og gjøres. Puste ut, puste inn. Ut, inn. Og gjenta.

At å puste ikke lenger er noe kroppen bare gjør av seg selv, er slitsomt. Det blir vanskelig å holde jevn og normal puls. Til slutt løper den løpsk og lever sitt eget liv. Jeg hyperventilerer og mister kontroll. Jeg stopper, og holder pusten så lenge det går for å gjenvinne kontrollen, selv om jeg helst ikke vil puste ut igjen overhodet. Kroppen er fremdeles en annens. Bevegelsene mine er tunge og krever mye. Aller helst vil jeg bare synke ned i madrassen og forsvinne fra alt og alle.

Det føles lenge siden jeg slappet ordentlig av. At jeg bare lente meg tilbake og lot både kroppen og sinnet hvile. Det føles lenge siden sist jeg gikk ut på trappa og luktet på sommeren. Det føles lenge siden sist jeg følte meg ordentlig glad – i mer enn et sekund av gangen. Ren og skjær glede som bare er der uten noen spesiell grunn. Det føles lenge siden sist jeg var meg selv, og nå håper jeg at jeg snart kan legge merke til fuglekvitter, grønt gress, velduftende blomster og rein og pur hverdagsglede igjen. Selv på dager hvor sola kanskje gjemmer seg bak en sky og temperaturen kanskje ikke bikker femten varmegrader. Det er på tide nå. I mens; puste inn, puste ut. Og gjenta.