DK
Psykisk helse

Selvutvikling

Om noen spør meg hva jeg jobber med, bruker jeg å si at jeg er ufør fordi jeg er bipolar. Ja, jeg sier er bipolar, selv om «har en bipolardiagnose» både er mer korrekt og mer passende, men det får så være. Jeg sier at jeg er bipolar, men at jeg nå er frisk og stabil, og har vært det i flere år. For det er jeg jo, i alle fall i forhold til før. Ikke har jeg vært deprimert på veldig lenge, ikke har jeg vært manisk. Ikke har jeg vært innlagt, ikke har jeg ønsket å dø. Jeg har i grunn vært veldig så «normal» (haha), og elsker både livet og hverdagen.

Men, selv om jeg sier at jeg er frisk, og også føler meg det, så kjenner jeg selvfølgelig svingningene. Jeg kjenner en plutselig kjemisk ubalanse i hjernen som får meg til å sitte hjemme i sofaen og gråte en hel dag mens kidsa er i barnehagen, helt uten grunn. Jeg kjenner fremdeles på angst. Jeg har fremdeles et panikkanfall i ny og ne, eller kjenner tendensene til det. Jeg har fremdeles mareritt i dårlige perioder, som vekker meg på nettene og gjør meg redd for å sovne igjen. Jeg har fremdeles traumer, og jeg kan fremdeles bli trigget. Selv om jeg er frisk og klarer meg helt utmerket, så er ikke alt som har vært før blitt slettet fra minnet. Det er der, det ligger der, og på noen dager og uker er det hardere å jobbe mot enn andre.

For ja. Jeg jobber med å være frisk hver eneste dag. Det tok meg ti år å lære å takle diagnosen. Det tok meg en innvilget uføretrygd for å ha overskudd nok til å klare å jobbe med det jeg måtte jobbe med; jeg måtte innøve nye, gode mestringsstrategier. Jeg måtte lære meg selv å kjenne, når ingenting hang på greip og alt bare var kaos. Det tok meg mange oppturer og medfølgende møter med veggen for å innse at jeg ikke bare kunne tråkke på gassen fordi jeg ville, men at jeg var pent nødt til å bremse – selv om hele meg strittet i mot. Samtidig måtte hjernen lære å reagere annerledes enn den gjorde på autopilot. Autopiloten var rimelig destruktiv og dramatisk. Det måtte endres, og det måtte læres. Det tok tid.

Nå bremser jeg. Jeg tar hensyn. Jeg gjør det jeg vet jeg må, selv om hjernen forteller meg at den vil noe annet. Jeg trosser meg selv, jeg ignorerer meg selv, jeg pusher meg selv, jeg lytter til meg selv, jeg gir meg selv slack. Hva som trengs varierer, og nå vet jeg hva som trengs, når det trengs – og er også i stand til å høre på det og gjøre noe med det, selv om jeg kanskje ikke vil. På mange måter kan man vel si at jeg har blitt min egen coach. Min egen manager. En som overstyrer. En som tar styringa når det jeg «selv» gjør egentlig ikke fungerer.

Jeg er fremdeles ikke helt i mål. Jeg har endret mye, jeg har fått kontroll på en hel masse følelser, mestringsstrategier og reaksjoner, men det er fremdeles visse situasjoner som gir meg følelser jeg ikke er så god på å takle. Etter årevis med ganske heavy psykiatri som har involvert politi, ambulanse, tvangsinnleggelser, reimer, tvangsmedisinering – ja, you name it, så er det noen følelser som trigger meg veldig fremdeles. Det jeg nå sliter mest med å ha kontroll på, er følelsene som dukker opp når jeg ikke føler meg hørt, respektert eller likeverdig. Når noen bruker hersketeknikker som sarkasme, himling med øynene, nedlatenhet. Eller når jeg føler noen bare avskriver det jeg skal si – før jeg engang rekker å si det. At jeg ikke får forklart. At jeg ikke får fortelle min side, og at min side avskrives som fakta og realitet før noen egentlig lytter. Jeg tar veldig mye veldig fort personlig, selv om det kanskje ikke er ment sånn. Følelsene jeg får av å føle meg teit, av å føle at andre mener jeg er teit, av å føle meg som den som alltid er skyld i det som skjer – de er jeg virkelig ikke så god på å takle.

Jeg har ikke alltid rett. Min oppfatning er ikke alltid nærmest sannheten. Men, jeg mener alle fortjener å bli hørt. Alle har en oppfatning som er verdt å lytte til. Alle følelser og meninger bør få leve, lissom. Uten at man skal føle seg sett ned på, oversett eller dum. At noen mennesker velger å bruke hersketeknikker kan jeg ikke endre. Det kan jeg ikke gjøre noe med. Det eneste jeg kan jobbe med, er hvordan jeg takler disse følelsene som dukker opp når jeg møter det. Så nå må jeg jobbe med det, da. Jeg må lære meg å takle det bedre, så ikke hodet og kroppen går direkt i rød alarmknapp-mode – som nå. Og det er kanskje ikke så rart dette fremdeles stikker så dypt, for når man har vært den umulige pasienten, den som aldri eide sannheten, har man ikke alltid følt seg som et likeverdig menneske. Det var til og med perioder hvor jeg ikke følte meg som et menneske overhodet. Når du blir fratatt alle valg, all verdighet, all vilje – da er man ikke lenger veldig menneskelig. Det er vondt å føle, for om du ikke er menneskelig – hva er du da?


Nå ble dette litt mer dystert enn jeg hadde tenkt, og jeg husker egentlig ikke hvorfor jeg begynte å skrive dette blogginnlegget heller. Det får så være. For å komme med en slags konklusjon; jeg tror det er greit at vi alle blir flinkere til å tenke over hvordan vi ordlegger oss og oppfører oss mot hverandre i diskusjoner og situasjoner, og at vi klarer forholde oss respektfulle mot hverandre selv om ting kanskje blir opphetet. Alle har sin oppfatning og sin virkelighet, og alle bør bli hørt – uavhengig av om man mener det er så langt fra ens egen sannhet og virkelighet som man kommer.
Og så må jeg virkelig lære meg å takle de følelsene jeg får når jeg møter disse triggerne bedre. Jeg må endre reaksjonene mine. Endre hvordan både hode og kropp automatisk reagerer. Hvordan jeg skal endre det aner jeg ikke, men jeg finner vel ut av det til slutt – slik jeg har gjort med så mye annet.

Psykisk helse

Om prestasjonspress og selvfølelse, og nye møter med veggen

I boka mi «Psykehus» forteller jeg om en latter jeg hørte som barn. Joker-latteren, som jeg kalte den, som alltid stod i veien for meg når jeg la forventninger og press på meg selv til å prestere. Den latteren var jo selvfølgelig ingen reell latter, selv om jeg faktisk hørte den veldig fysisk i hodet mitt. Det var ikke så lett for meg å forstå da, men i ettertid så har jeg jo skjønt at den var en følelse. Den var min følelse – og det var mine følelser, og altså derfor meg selv, som til stadighet stod i veien for at jeg kunne klare å prestere når jeg følte det gjaldt som mest.

Jeg husker godt kretssamlingene i fotball. Jeg var ganske ok i fotball. Hele oppveksten spilte jeg på guttelag, og det hendte også jeg spilte kamper med de som var 2-3 år eldre. Jeg og tvillingbror. Men på kretssamling var den latteren der. Den følelsen. Jeg kjente ingen av de andre jentene. Jeg var ikke vant til å spille med jenter. De kjente ikke meg, men fler av de andre kjente hverandre. Det var ikke trygge omgivelser. Jeg ville vise at jeg kunne. Jeg ville vise dem at jeg også kunne! Jeg ville bli med, ville bli en av dem, ville være best. Ønsket om å prestere ble så stort at jeg raskt følte meg som en idiot så fort jeg gjorde en liten feil. Så fort noe ikke gikk helt som jeg ville, gikk alt i grus. Jeg følte alle lo av meg. Jeg følte alle tenkte «hva i all verden gjør hun her?» Jeg følte meg som en liten dritt. En liten, ubetydelig, udugelig dritt. Og Jokeren, som jeg kalte ham, lo. Den mest hånende, ekle latteren jeg noen gang har hørt, som virkelig bare festa seg hardt i meg. Da var det ikke så lett å få til noe som helst av kvalitet.

Det er i grunn litt rart at følelser kan være så … fysiske! Den følelsen var altså så sterk at den formet seg som en slags skikkelse. Og sånn føles det faktisk litt i blant fremdeles, selv om jeg nå er voksen og har mange fler verktøy og erfaringer til å sette ordentlig ord på ting. Den følelsen oppleves ikke lenger som en Joker-latter, men følelsen klarer fremdeles så absolutt å sette meg ut av spill på akkurat samme måte.

I går var det Ladies Event i poker-NM på nett. Det skulle jo egentlig ha vært arrangert live i Dublin, men også i år ble det gjort om til et online-event på grunn av korona. Poker er viktig for meg. Det er en arena hvor jeg så gjerne vil prestere. Jeg har aldri gjort det bra i NM. Jeg har ingen resultater å skryte av, og har faktisk aldri kommet i pengene i Main Event siden jeg begynte å spille poker i 2012! Hverken på nett eller live. Jeg har altså aldri prestert. Aldri fått bevise at joda, jeg kan da også litt poker, jeg er ikke så dårlig lenger. Jeg har lært mye og vet at jeg kan spille ganske bra! Marginene har ikke vært på min side siden jeg ble god nok til å kunne hevde meg i NM.

I turneringa i går hadde jeg glid, som vi sier på pokerspråket. Jeg hadde ikke uflaks. Jeg hadde god flyt. Jeg hadde til og med flaks! Og selv om poker virkelig er et ferdighetsspill, må man også ha litt god flyt og flaks i løpet av en turnering. Man må vinne «flips», man må unngå utdragninger og man må spille godt for å vinne.
Og endelig følte jeg gliden og flyten satt. Jeg starta godt. Følte jeg spilte godt, traff godt, jeg vant all in, og jeg bygga stack. Jeg ledet turneringa og hadde godfølelsen!

Men så hadde jeg griseflaks i en pot. Det var ikke en avgjørende pott for mitt turneringsliv, men potten var helt klart viktig. Jeg spilte dessuten feil. Annerledes enn jeg tenkte jeg burde. Jeg tenkte «her bør jeg checke turn og syne river». I stedet byr jeg, og motstanderen går all in. Da må jeg syne, selv om jeg da vet at hun har det jeg mistenkte og var redd for at hun hadde før hun viser kortene sine. Men så treffer jeg på river. Kjempeflaks. Etter den potten snudde alt. Jokerlatteren er som sagt ikke lenger i hodet mitt fysisk på samme måte som den var da jeg var barn, men den samme følelsen satte seg i meg i går og. Behovet for å prestere ble sterkere. Behovet for å bevise at jeg kan gjøre det bra i poker-NM tok over. Og nå hadde jeg jo også sjansen – for denne gangen kunne jeg virkelig ikke skylde på uflaks og dårlig glid!

Hva som skjedde så er vel kanskje ikke så vanskelig å tenke seg. At jeg ikke spilte den ene hånden som jeg vet jeg burde, ble den lille feilen som fikk alt til å gå i grus. Det ble som på kretssamlinga; jeg stod virkelig i veien for meg selv. Jeg begynte å spille skikkelig dårlig. Ble flau over å spille så dårlig, og spilte deretter enda verre. Følelsen av at alle andre antagelig tenkte at jeg stinka skikkelig tok over. Jeg hørte ingen latter, men jeg følte de lo av meg, av spillet mitt. Av at jeg aldri, aldri, aldri presterer i NM-sammenheng. Jeg tenkte at alle tenker jeg er en av de mange som bare tror hun er god nok til å kunne gjøre det godt, men som alltid bare klager på uflaks og dårlig glid.

Så endte det altså dritt. Flaksen var på min side, men mitt eget hode jobba så absolutt ikke på lag. Jeg ødela for meg selv, og gikk virkelig på den største smellen mentalt på veldig, veldig lenge. Gamle følelser som jeg har lært meg å jobbe imot dukka opp, og denne gangen var det ikke lett å hente seg inn igjen. Jeg ble så skuffa over meg selv. Så sint på meg selv. Så overbevist om at alle lo av meg, at de mener jeg bare er en tulling som ikke kan noe som helst.

Jeg har aldri vært særlig god på å gi meg selv rom til å feile. Da blir fallhøyden stor, når man legger så mye press på seg selv til å prestere. Og da kommer man vel aldri i mål. Jeg aner egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget, men kanskje blir det enklere å gi meg selv litt slack om jeg skriver ned dette og leser det høyt. Kanskje bør jeg ikke legge så mye i prestasjoner som jeg gjør. Kanskje bør jeg gi meg selv litt mer slack, rett og slett. Da blir det nok mye enklere å faktisk oppnå noe og!

Men hvordan faen gjør man det, da? Hvordan senker man kravene, hvordan lar man være å stå i veien for seg selv? Jeg aner ikke. Jeg har alltid tapt mot meg selv, jeg. Og det fører sjeldent til annet enn et nytt møte med veggen. Heldigvis tror jeg at jeg tåler akkurat det bedre nå enn før, da. Det er da noe.

Psykisk helse

Mental breakdown

Av og til får jeg fremdeles sånne «moments» hvor det føles som at hele verden raser, at ingenting er verdt noe som helst og at livet generelt bare er håpløst. «End life»-reaksjonen, som jeg kaller den. Det er ikke alltid det skal så mye til heller, men den der frustrasjonen blir bare så uendelig stor og overveldende, og jeg faller tilbake i gamle reaksjonsmønstre. Eller, vel. Det er vel å ta i. Jeg er på vei til å ramle tilbake, i et lite øyeblikk eller to. Kanskje blir det rettere å si at jeg reagerer likt følelsesmessig som før, men det som kommer etter følelsene er jo ikke akkurat som før lenger. Når den der «end life»-følelsen kommer nå, så har jeg det ikke kjipt, trist og fælt så veldig lenge før hodet begynner å jobbe på spreng for å snu tankegangen. I stedet for å falle lenger ned, begynner hjernen å tenke på positive ting, og ikke minst, så setter jeg ting i perspektiv. For selv om følelsene tar over og får det til å føles som et helvete et lite øyeblikk, tar rasjonaliteten over ganske så raskt nå. Jeg rasjonaliserer, setter ting i perspektiv (for det er jo ikke «the end of the world», tross alt) og tenker på andre ting som gjør livet bra.

I stedet for å ende opp med destruktiv adferd og oppførsel, ender jeg altså opp med å bli stolt over at jeg klarer å snu tankegangen og følelsesmønsteret! At jeg har lært meg å ikke gå helt i krisemodus, noe som var uunngåelig før. Motgang er så utrolig mye enklere å takle og forholde seg til nå, og det er jeg stolt over – for det er noe jeg har jobba hardt for å få til! Det har jo tatt lang, lang tid, og derfor smaker mestringsfølelsen så godt! Jeg er stolt av meg selv! Bra jobba, Drea! Så håper jeg at det fortsetter sånn, og at jeg ikke kommer tilbake dit hvor jeg ikke lenger er i stand til å klare det.

Psykisk helse

Gravid og bipolar

Jeg sover så dårlig for tiden! Da jeg ble gravid, slutta jeg jo på mine kjære piller som har hjulpet meg til å sove i ganske så mange år nå, og det er jo klart det er en overgang for kroppen. Kroppen er ikke vant til å sovne for egen maskin lenger, og det tar tid å «lære» det på nytt. Så er det jo også sånn at å være gravid kan gi dårligere søvn i seg selv og. Hormoner and all that shit, vet dere. Det er ingen hemmelighet at lite (og dårlig søvn) over tid kan være utløsende for bipolare episoder, og det fikk jeg kjenne litt på kroppen her nå nylig. Etter lite søvn over tid, økte energinivået mitt betydelig. Jeg kjente den der uroen i kroppen, jeg snakket raskere og høyere, jeg følte meg fantastisk og tankesettet ble med ett veldig mye mer ambisiøst enn tidligere. Jeg merka det veldig godt selv, og selv om det føltes helt fantastisk med mer energi og ny selvtillit, vet jeg jo av erfaring at det er lurt å bremse den der utviklinga litt – så det ikke går over stokk og stein og tar overhånd. Da er vi liksom i gang igjen da, med den derre berg-og-dalbanen som jeg i så mange år har slitt med å skjønne meg på.

Jeg valgte å ta piller for å få sove to kvelder på rad. Bare for å få litt bedre søvn, for å tvinge meg selv til å ikke fly videre avgårde med den nye energien og selvtilliten. Partypooper, much? Totally. Men, antagelig ganske fornuftig. Det funka i alle fall, jeg landa raskt igjen, og det ble aldri noe problem ut av det. Ingen opptur, og ingen påfølgende nedtur. Jeg tror det er viktig å lytte til kroppen, og ta hensyn – selv om det kanskje føles litt kjedelig. Selv om det var godt å kjenne på den der «rusen» så vidt igjen. Det er lenge siden sist, og jeg skal ikke nekte for at en opptur kan virkelig føles helt fantastisk til tider. Men jeg vet jo nå. Jeg vet at det skader mer enn det gir. jeg vet at stabil og «kjedelig» er veien å gå i lengden, for å ha det best mulig over tid. Både for meg og alle rundt.

Jeg er spent på hvordan resten av svangerskapet og tiden etter fødsel påvirker psyken min. Det er jo en risikosituasjon sånn sett, for bipolare. Det kan være triggende. Både for opp-og nedtur. Etter jeg fødte Vilja, fikk jeg en opptur, og sykdommen min utviklet seg jo i årene etter det. Nå er jeg jo i en helt annen situasjon enn da. Nå er jeg bevisst, jeg har masse erfaring med sykdommen, og jeg har gode løsninger for eventuelle problemer som kan oppstå. Jeg er ganske mye mer forberedt. Men klart, jeg er jo litt nervøs allikevel. Litt småstressa. Og enn om jeg ikke elsker å være småbarnsmamma nå, som jeg gjorde sist? Kanskje var det oppturen som gjorde at jeg elska alt med det? Kanskje blir det mer slitsomt denne gangen? Enn om jeg blir deprimert? Æh, det er mye å tenke på. Men alt i alt, så føler jeg jo at jeg har kontroll nå, og at jeg skal klare dette – uansett hva som dukker opp. Eller, vi skal klare dette. Jeg er jo tross alt ikke alene om det. Heldigvis! ♥

Psykisk helse

Jeg går i sinnemestring

Jeg går i sinnemestring. Jeg går i terapi for å lære å takle sinnet mitt. Først tenker jeg «herregud, det er sånt jeg ikke kan si, for det er for flaut», men så tenker jeg: Det er da ikke noe flaut med å faktisk gjøre noe med problemene sine, det er ikke noe flaut med å ville bli et bedre menneske, en bedre utgave av seg selv, av den man har blitt. Og når jeg tenker meg om, så er det da heller ikke så rart at jeg er sint. Jeg har mange grunner til å være sint. Det er ikke noe galt i å bli sint til tider. Det er en normal reaksjon, det er noe de aller fleste av oss blir, og det trenger ikke være så dumt heller. Men plutselig kan sinne bli et problem, som det ble hos meg, og da er det vel ikke noe med det å ta tak i det som er flaut, eller?

I mai i fjor begynte jeg å bli så sint av typen at jeg ikke klarte å styre hva jeg gjorde. Jeg rakk ikke tenke «dette er ikke en bra måte å reagere på», jeg bare reagerte. Impulsivt og kraftig, uten kontroll. Jeg vil ikke gå i detalj, men selvfølgelig gjorde og sa jeg mye jeg angret på ganske så kort tid etterpå, da jeg var kommet tilbake til meg selv, da jeg gjenvant kontroll. Etter en stund så skjønte jeg at jeg trengte hjelp til å endre reaksjonsmønsteret mitt. Jeg trengte hjelp til å få kontroll, og jeg er så glad for at jeg nevnte dette for behandleren min! Jeg har en psykiatrisk sykepleier fra kommunen som behandler nå, og har gått til henne i … halvannet år nå, tror jeg (er det virkelig så lenge?), og hun er så flink! Hun sendte meg videre til ei dame som har spesialisert seg på sinnemestring. Hun er også virkelig fantastisk! Hun har hjulpet meg med så utrolig mye allerede, og da er det ikke bare sinnet mitt jeg tenker på, men også evnen til å kontrollere reaksjonene mine når jeg møter triggere jeg tidligere ikke tålte å møte.

For ja. Triggere møter jeg ofte. Det er ikke sånn at vips, nå er jeg frisk, nå blir jeg ikke lenger trigget av noe som helst. Det er ikke sånn at vips, nå er det ikke noe som plager meg lenger, nå er det ikke noen fare for at jeg skal falle tilbake til destruktive mønstre og handlinger. Det var jo aldri handlingene og reaksjonene som var problemene. De var resultatet. De var måten å reagere på, de var overlevelsesteknikker, de var automatiserte mønstre. Vi kan vel nesten si at de var blitt instinkter. Å snu sånt er ikke bare å bestemme seg for det. Det er jo en grunn til at det skjer, gang på gang, selv om man aldri ønsker det selv. Det er en grunn til at man reagerer som man gjør, gang på gang, over tid.

Nå er jeg på god vei til å mestre situasjoner jeg tidligere ikke mestret. Takket være sinnemestringa har jeg gått i gang med en prosess hvor jeg lærer å reagere annerledes. Tenke annerledes, føle annerledes, reagere annerledes. Alt henger jo sammen, og det er ikke en enkel jobb å jobbe så hardt med seg selv at man klarer å forandre automatiserte mestringsstrategier, men jeg er så godt på vei nå! Det gjør meg så glad! Det gjør meg så glad at jeg kan møte triggere uten å ende opp der jeg endte opp før. At jeg ikke lenger med en gang tyr til det destruktive. At jeg ikke mister kontroll like ofte. Det skjer sjeldnere og sjeldnere, og jeg føler jeg bare blir flinkere og flinkere til å ta gode valg for meg selv.

Jeg håper så inderlig at progresjonen fortsetter. For ja, jeg har fremdeles ting jeg må jobbe med, og man kommer vel kanskje aldri helt i mål. Så lenge man er villig til å jobbe med seg selv så har man i alle fall et godt utgangspunkt, mener jeg. Så krysser jeg fingrene for at jeg ikke bare «lurer» meg selv og gjemmer alle de negative reaksjonene og følelsene et sted så det plutselig eksploderer. Haha, det har jeg blitt litt redd for i det siste nemlig, at jeg egentlig ikke har lært å reagere annerledes, men at jeg bare ignorerer og begraver alt. Jeg tror ikke det, og jeg håper for all del ikke det, men jeg er alltid redd for å falle tilbake. Den der frykten kommer jeg vel ikke utenom noen gang. Jeg vil ikke tilbake, jeg vil ikke ned, jeg vil fortsette stødig fremover og oppover, jeg vil fortsette å utvikle meg til å bli den Drea-en jeg kan like å være. Takket være sinnemestringa og de to flinke damene der, er jeg godt på vei.

Psykisk helse

Selvfølelse og selvverd

– Men … liker du deg selv? spør hun.

– Nei. Ikke i det hele tatt. Jeg hater meg selv, svarer jeg.

Jeg trenger ikke betenkningstid. Svaret kommer instinktivt. Kontant. Hun kunne ikke stilt et spørsmål som hadde vært lettere å svare på. Jeg ser ned på hendene mine som fikler med ermet på genseren. Jeg prøver å unngå å grine, dette er jo kun den andre gangen jeg møter kvinnen som sitter foran meg, jeg er ikke klar for å grine foran henne enda. Rommet er ikke stort. Jeg sitter i en sofa med moderne design. Hun sitter i en av de to stolene som står langs den andre veggen. Den ene veggen i rommet, den med dør, er av glass. Glassbur. Samtalebur. Samtalerom. Tårene presser på. Æsj, hun merker nok at jeg nesten er på gråten.

– Jeg tror det er noe som virkelig plager meg. At jeg tidligere var fornøyd med den jeg var. Jeg hadde potensiale. Jeg var flink til det meste. Jeg hadde mål og drømmer. Nå er jeg bare tjueåtteåringen som ikke har mer utdanning enn videregående, som får penger fra NAV og som havner i situasjoner hvor jeg mister meg selv. Jeg er ikke lenger en jeg er stolt av å være. Tvert i mot, og jeg er redd for at jeg aldri blir det heller, legger jeg til.

– Sammenligner du deg selv med andre på din egen alder?

– Ja, det er klart jeg gjør. Tvillingbror for eksempel, som har bachelorgrad, mastergrad, fast jobb og hus. Vi har vokst opp sammen og konkurrert om alt. Det er klart jeg sammenligner meg med både ham og alle andre. Jeg har ikke fått til noe som helst. Ingenting.

Et bilde av meg og bror som konkurrerer på en løpebane dukker opp i hodet mitt. Han nærmer seg mållinja med hendene hevet over hodet. Jeg snubler baklengs, løper feil vei, må knyte skoene. Enkel seier. Jeg er ikke engang i nærheten av mål, jeg beveger meg i helt feil retning. Bildet er komisk. Tragikomisk, egentlig.

Jeg forteller at jeg er redd for å mislykkes enda mer.

– Men det er ikke for sent enda. Du har mange muligheter, svarer hun.

– Ja … men enn om det ikke fungerer? Enn om alle problemene mine er for automatiserte? Enn om jeg er for langt inn i sykdom og dårlige mønstre? Enn om jeg er for fortapt i kaoset av både tanker og følelser som verken er rasjonelle eller «virkelige»?

Jeg skjønner at hun skjønner hva jeg mener, selv om det er vanskelig for meg å forklare på en forståelig måte. Jeg ser det på henne. Vi blir stille litt, begge to. Enn om jeg bare fortsetter å miste meg selv, tenker jeg.

– Men enn om det gjør det? Enn om det fungerer?

– Ja. Det hadde jo vært veldig fint. Jeg håper jo det, svarer jeg, men tankene hopper over på tidsmaskiner og andre umulige løsninger. Det hadde vært fint, det, tenker jeg. En tidsmaskin og en ny, fresh start. 

Psykisk helse

Energisluket

Det er ikke sånn at man – etter mange år som psyk – våkner opp og vips, så er alt bra. Vips, så er man kurert, liksom. Alle destruktive mønstre har forduftet, dårlige mestringsstrategier har blitt til gode, og man tar aldri ett steg tilbake. Det hadde jo vært helt magisk, men sånn er det nok svært sjelden. Det har tatt meg lang, lang tid å akseptere det, men nå tror jeg faktisk at jeg har klart det. Jeg har klart å godta at det kommer til å komme fler tilbakeslag. Jeg har også klart å godta at det er en evig prosess, hver eneste dag, å holde meg frisk nok, selv om jeg ser på meg selv som ganske så stabil og fin i formen for tiden. Jeg har godtatt at jeg må sette spørsmålstegn til hva jeg tenker, hva jeg føler og hvordan jeg reagerer, og vurdere om det er sunt eller usunt. Om det er friskt eller sykt. Om det er konstruktivt eller destruktivt. Jeg kan ikke automatisk bare tro på meg selv, tankene mine eller følelsene mine. Det destruktive har de siste årene tatt over og blitt automatikk, og det må jeg jobbe mot. Jeg ante ikke hvor slitsomt det faktisk er. Å hele tiden jobbe med meg selv, så jeg kan stole nok på meg selv til å tørre å prøve igjen, for å se om jeg kan klare å mestre det jeg tidligere ikke har mestret. Men hei, det fungerer, så da får det bare være at det tar mye energi. Det er verdt det. Fremgang. Jeg er litt stolt, jeg. Helt håpløs er jeg da ikke.

Bildegalleri

When spring brings you down

Haha, jeg må seriøst le litt av meg selv. Jeg burde kanskje komme meg ut og ta litt bilder andre steder enn kun inne på soverommet mitt. Der har dere livet mitt for tiden, liksom. Et soverom, et speil, et kamera, og altfor mange selfies hvor jeg prøver å se mye bedre ut enn jeg føler meg. Det er vår igjen, og det merkes. I år har jeg egentlig ikke gruet meg til våren, og heller ikke tenkt noe over at vår vanligvis er tiden for depresjon og drit, så nå er jeg veldig sikker på at det ikke bare er noe jeg skaper selv. Nå er jeg veldig sikker på at det ikke bare er for at om man frykter noe veldig, så blir det automatisk sånn – rett og slett for at man bruker så mye tankekraft på det. Det virker som det heller ligger noe i at det er sesongavhengig. Men hei, jeg kjemper i mot så hardt jeg klarer, og det skal jeg gjøre så lenge jeg klarer og. I går presset jeg meg kanskje i overkant mye, for jeg holdt på å besvime minst tjue ganger, og måtte sette meg ned for å unngå det. Da jeg kom meg hjem og inn i «trygg sone» igjen, fikk jeg et lite panikkangst-anfall. Ikke noe sværgreier, heldigvis, men nok til at det tok endel krefter. I kveld skal jeg prøve meg på litt poker, favoritthobbyen, så krysser jeg fingrene for seier. Hugs!

Psykisk helse

I virkeligheten

Jeg er ingen, bruker jeg ofte å tenke om meg selv. Men så kommer jeg jo på at det ikke stemmer helt, for om jeg tenker meg om en ekstra gang, så kommer jeg på at jeg kan beskrive meg selv med mange ord. Vi kan starte veldig enkelt. Jeg puster. Jeg tenker. Jeg er ei jente. Noen ville kanskje ha kalt meg kvinne, siden jeg tross alt er tjuesju år, og fyller tjueåtte i august, men ”kvinne” høres for viktig ut for meg. Som om man har brukt tjueårene sine på noe fornuftig og voksent, noe jeg virkelig ikke har. Tvert i mot. Men jeg er mamma, da. Det er tross alt ganske voksent. Ellers kan jeg nevne at jeg er nokså bleik, for tiden relativt utrent, og singel. Jeg er kynisk og til tider distansert. Jeg er bipolar, psykiatrisk pasient og arbeidsledig. Jeg er utadvendt, sosial og til tider irriterende pratsom. Men jeg er også ganske omsorgsfull, ærlig og troverdig.

Jeg – som så ofte tenker på meg selv som ingen – er faktisk også enda mer. Jeg er en wannabe. Wannabe-blogger, wannabe-forfatter, wannabe-pen, wannabe-viktig, wannabe-kjendis. Jeg er generelt en stor wannabe.

Så når jeg tenker at jeg er ingen, så tar jeg jo kraftig feil. Alle er noe. Det trenger ikke alltid være noe bra, som i mitt (håpløse) tilfelle, men noe er det alltid å si om hver enkelt av oss. Problemet er at det alltid vil være så mye mer man ikke er, enn hva man faktisk er, og jeg er blant de som lider av tendensen til å alltid fokusere på alle disse tingene. Eller alt det negative. Alt med minustegn foran, så jeg glemmer at til og med jeg faktisk har et par gode sider der et sted.

Om du gir fra deg et hvitt ark med en svart, liten prikk på, og spør noen hva de ser, vil nok de aller fleste si at de ser en svart prikk. Få ville ha sett en stor, hvit flate. (Dette leste jeg i en av bøkene til Arnhild Lauveng, selv om jeg beklageligvis ikke husker hvilken av dem…) Og er egentlig glasset halvfullt eller halvtomt? Perspektiv. Mye handler om perspektiv. ”Oppfatning er virkelighet”, sier Dr.Phil til stadighet, og selv om jeg har brukt flaut mange timer foran skjermen og hørt på ham mobbe og utlevere smådumme amerikanere på TV, så har han i det minste rett i akkurat det. Sånt blir det veldig mange ulike virkeligheter av, og med mange ulike virkeligheter, er det ikke så veldig merkelig at det er krig og uro i store deler av verden til enhver tid. Det er ikke så lett for oss mennesker å godta andres virkelighet. Det er kanskje ikke så rart heller, når vi selv er så overbeviste om at vår virkelighet er virkeligheten. Den nevnes jo så ofte i entall, bestemt form, den der virkeligheten, noe jeg mener er veldig misvisende. Det finnes ikke én virkelighet. Virkeligheten eksisterer ikke, den er en myte, en løgn, et stort bedrag. Selv har jeg utallige virkeligheter bare i mitt eget liv. Jeg krysser grensene fra den ene til den andre stadig vekk. Flytende, nesten, og før jeg vet ordet av det er jeg plutselig et helt annet sted.

Med en bipolardiagnose kommer det mange ulike virkeligheter. Depresjon er en av dem. Et så overbevisende og fryktelig mareritt av en virkelighet at jeg flere ganger har valgt å forlate livet. Jeg har åpenbart ikke lyktes i forsøkene, selv om det er små tilfeldigheter og marginer som gjør at jeg fremdeles kan sitte her i dag og tenke på alt jeg ikke er. Jeg er ikke død, for eksempel, og det tenker jeg på hver eneste dag. Men ikke føler jeg meg særlig levende heller. Jeg er et levende menneske, det er et ubestridelig faktum. Så selv om noe er sant, trenger ikke følelsene å befinne seg i samme virkelighet. Følelsene er allikevel ikke mindre sanne av den grunn. For følelser er også sanne og virkelige, på en eller annen måte. De er ærlige. En følelse er seg selv helt ut, uavhengig av alt annet. Følelser er oppfatning, og oppfatning er – som den skallede, amerikanske tv-legen sier – også en form for virkelighet.

Det er egentlig litt komplisert det der. Jeg har inntrykk av at Siri Nilsen har skjønt det, da. ”Hvem hører du på, når alle snakker sant og sier hør”, synger hun. Hun har dessuten en låt som heter ”Hodet, hjertet eller magen”, som definitivt ofte representerer tre helt forskjellige virkeligheter. Egentlig kunne jeg ha sitert alle ordene i alle setningene i alle låtene hennes, for ingen skriver så vakkert og innsiktsfullt som henne. Virkelig. Jeg kjenner meg så godt igjen i tekstene hennes at jeg blir misunnelig for at det ikke er jeg som har skrevet dem. Noen mennesker skulle ønske de var Angelina Jolie. Eller WonderWoman. Jeg skulle ønske jeg var Siri Nilsen. Eller Arnhild Lauveng. Men det er jeg jo ikke, og kan heller aldri bli. Jeg er Drea, jeg, som alltid vil være det hun aldri kan bli. Og det er nok roten til mye vondt. ”Hvem skal du slå, hvem skal overvinnes i duell, når den eneste du møter er deg selv, igjen og igjen? Hvor mange ganger skal du gå, den samme veien gang på gang, fordi det er den eneste du kan?” Det er nok en gang Siri Nilsens ord. I den generelle virkeligheten – om vi velger å se stort på det – så er jeg ei jente som lever i ett av verdens beste land. Jeg har ingenting å klage på, sånn helt egentlig, alt tatt i betraktning. I min depressive virkelighet derimot, har jeg veldig få ting i livet å sette pris på.

Det er heller ikke så rart at det blir en indre krig i ens eget hode, når flere virkeligheter møtes. Det er ikke rart det blir kaos og opprør. Det er ikke rart man mister perspektiv, som igjen kan føre til at man mister seg selv. Men selv om man føler at man mister seg selv, så har man jo ikke gjort det. Man er der fremdeles, ett eller annet sted, gjemt mellom flere virkeligheter og kanskje en eller annen form for identitetskrise.

Kort oppsummert, så kan man vel kanskje beskrive meg akkurat sånn. Et levende menneske med virkelighetskaos og identitetskrise, med et ”jeg” som for tiden er gjemt vekk utenfor min rekkevidde, og med følelser i hytt og pine. Og det – det er aldeles ingen eller ingenting. Kanskje er jeg ikke den jeg så for meg å bli, eller den jeg virkelig ønsker å være, men ingen – det er jeg i virkeligheten aldri.

Psykisk helse

Bruk av tvang i psykiatrien

VG publiserte nylig en omfattende artikkel om ulovlig bruk av tvang i psykiatrien, og det har satt i gang en diskusjon om tvangsbruk på norske psykiatriske sykehus.

Jeg skal ikke snakke generelt, for jeg har liten innsikt i bruken av tvang på norske sykehus, men jeg kan snakke høyt om mine egne erfaringer. For pasienters erfaringer er jo en ganske så viktig side i en sånn diskusjon. Det er jo tross alt pasientenes ve og vel som er poenget med å i det hele tatt ta opp temaet. Derfor er det viktig for meg å prate høyt om det, og ikke minst for å ufarliggjøre det. Tvang er et negativt ladet ord, men sammenhengen trenger ikke nødvendigvis å være negativ av den grunn. I en sånn diskusjon er det viktig å skille mellom betydningen av ordene tvang og overgrep. Tvang trenger ikke å være et overgrep. Noen ganger er det nødvendig. Noen ganger må det til for å beskytte både pasienten og de ansatte. Noen ganger kan det til og med være beroligende for pasienten å bli tvangsinnlagt eller lagt i reimer, fordi alternativene er så mye verre.

Selv om tvang aldri er noe gøy, blir det ikke et overgrep før de ansatte som utøver tvangen tror at tvang kun brukes i tilfeller hvor pasienten ikke er i stand til å få med seg det som skjer rundt seg.

Når det er tilfellet – at de ansatte prater over hodet på pasienten som om han/hun ikke eksisterer, og glemmer å henvende seg til pasienten – er når tvang ikke lenger bare er et nødvendig redskap, men et overgrep. Når de ansatte kommer med spydige kommentarer, gjør antagelser (om dop, om at pasienten er en dårlig forelder, om at oppførselen er et skrik etter oppmerksomhet etc.), snakker om personlige ting  (og tilsynelatende glemmer at de er på jobb) eller ikke avslutter tvangsbruken når pasienten har roet seg, er det blitt et problem. Et stort problem. Det forverrer situasjonen. Det skaper ingen trygghet. Det trigger mer enn det hjelper, og det skaper angst, uro og traumer i ettertid.

seng

Personlig har jeg både positive og negative erfaringer med tvang innen psykiatrien. De positive er heldigvis i flertall for min del. Jeg har som regel følt at jeg har blitt sett, selv om jeg ikke har vært i stand til å kommunisere. De fleste har vært flinke til å fortelle meg hva de gjør og hvorfor de gjør det, slik at jeg hele tiden er med på prosessen – og ikke bare er en håpløs pasient som må legges i bakken med makt og lagt i reimer i belteseng. Arnhild Lauveng skrev noe veldig vesentlig i boken sin «I morgen var jeg alltid en løve.» Der snakket hun om forventninger. Forventninger til hvordan en pasient kommer til å reagere i ulike situasjoner, og hvordan forventningene i stor grad også styrer resultatet. Det er ikke bare pasienten som «styrer» hvor ille en situasjon blir. Eller motsatt – hvor god den blir. De rundt – og deres forventninger – spiller også en svært viktig rolle. Holdninger skinner gjennom, og kan virkelig både skade og såre.

Min mening når det kommer til tvangsbruk i psykiatrien er ikke at målet skal være å fjerne det totalt, men jeg kan være enig i at bruken kanskje kan reduseres, og i alle fall fall forbedres, og jeg tror dette med både forventninger og holdninger er hva det må fokuseres på. En pasient skal for eksempel ikke måtte trenge å høre noen si «det er helt sikkert noe amfetaminbruk inne i bildet her, jeg kjenner igjen lukta» bli sagt over hodet på en mens man ligger bundet så hardt fast til sengen at man ikke klarer å røre på seg overhodet, når sannheten er at man så absolutt ikke har tatt noe som helst narkotisk stoff. Som om man ikke eksisterer. Som om man ikke er der. Som om man ikke er verdt en dritt. I stedet burde man si «vi har ikke lyst til å bruke reimene på deg, men akkurat nå føler vi det er nødvendig. Men vi skal løsne opp så raskt vi føler det er trygt. Dette skal gå bra. Du er trygg her.» Og det burde man si uansett hvor utagerende pasienten er. Uansett hvor ufyselig og vanskelig å ha med å gjøre pasienten er. Uansett hvor sint og redd pasienten er. Det hjelper. Det bedrer situasjonen, og jeg tror det kan minske bruken av tvang. Jeg har nevnt det mange ganger før, men jeg sier det igjen; Det er utrolig hvor mye det hjelper å bli behandlet som et medmenneske – og ikke kun en «gæren» pasient.

#syktvelkommen