Om du ikke har hørt Bastille til nå bør du skamme deg. Eller i alle fall begrave hodet i hendene av ergrelse over hva du har gått glipp av. Dette er fløtestemme på sitt beste, og heldigvis er musikken melodiøs og catchy. Bastille har kommet opp med en helt egen sjanger som brer seg over fler sjangre, og resultatet er intet mindre enn digg. Flaws var låta som først fikk meg oppmerksom på bandet. Låta Overjoyed får meg på gråten, mens Bad Blood gir meg lyst til å danse med en øl i hånda på konsert i godt selskap. Alt i alt er det ingenting som er feil så lenge det er merket med Bastille, og jeg krysser fingrene for at de ikke tar en «The Killers» med albumet Bad Blood. (Det vil altså si at de gir ut et eksepsjonelt førstealbum, og deretter glir over i noe som bare… Forsvinner fra minnet.) Sånt gjør meg alltid så ekstremt trist. Det føles litt som et artist-dødsfall. Fingrene er krysset. Hardt.
Vilja
Emeli Sandé – Read all about it, Pt.III
Viljahelg igjen. Lykke. Og fin sang. Hør, hør. Og det er alt jeg har å komme med akkurat nå. Hugs.
Paint it pink
Anders Jektvik og dialektprat
Du har sikkert hørt om han. Anders fra Norske Talenter. Anders Jektvik. Siden han er en fantastisk flink musiker, og dessuten er fra Hitra (som er naboøya til Frøya), så vil jeg dele denne videoen jeg laget på FrøyAwards i forrige uke. Ikke sikkert du helt skjønner alt som blir sagt – om du ikke er trønder selvfølgelig – men da er det bare å spørre. Jeg kan sikkert oversette. Det meste i alle fall. Nå er ikke jeg den som snakker bredest trønderdialekt akkurat. Jeg snakker jo litt penere, jeg. Blitt påvirka av sunnmøringer og… Ja. I grunn bare det, antagelig. Det er gøy det der med dialekt. Jeg er ikke så fan av trøndersk. Eller, ikke… Jeg vet ikke. Jeg bare digger det ikke. Rogalandsk derimot – og oslosk! («oslosk» dekker alle østlandsdialekter. Og nei, jeg slutter ikke å kalle det oslosk, så det kan du bare gi opp med en eneste gang.) Kristiansand er ikke akkurat sexy, kanskje, og bergensk kan bli litt… masete. Av og til. Nordnorsk blir for harry (og litt for mye bannskap for min smak, så prippen som jeg er.) Alta f.eks. Er det overhodet mulig å konsentrere seg om hva de faktisk sier når de snakker? Jeg får bare lyst til å herme, jeg. Ohwell. Dialekter. Det enkle er ofte det beste; oslosk er min favoritt. Med rogalendingene hakk i hæl. Men hvem bryr seg – det er jo ikke som at jeg får velge.
Music.
Et bilde fra 2008. Kaizers på Vega i København.
Jeg blar gjennom gamle blogginnlegg, mimrer og hører melankolsk musikk. Typisk meg. Å sitte på kveldstid foran macen og høre musikk altså. Ikke mimredelen, for det er bare sånt jeg finner på å gjøre en gang i blant. Men musikk – det hører jeg på hver kveld. Det fører selvfølgelig til at jeg raskt blir litt lei av musikken jeg hører på, da jeg er av typen som hører de samme låtene gang på gang i lange perioder. Helt til jeg blir lei, og finner nye fine låter som kan overta. Dessverre er det ikke bare-bare å finne slike låter man bare elsker hele tiden. Som nå. Jeg sliter. Jeg finner liksom ingen nye favorittlåter. Du vet, slike låter som bare setter seg fast med en gang. Som man kan høre femten ganger på rad uten å bli lei. Som er med på å definere tiden vi er i akkurat nå, og som skal være med på å få en til å huske følelser og tanker man hadde akkurat i de øyeblikkene når man ser på ting i retroperspektiv. Slike låter som blir livsviktige. Ja, ikke sant? Ble det ikke plutselig mye vanskeligere å finne slike låter nå? Jeg får nesten litt prestasjonsangst av å lese det selv.
Uansett. Om du har en fin yndlingslåt for tiden som du bare ikke kan få hørt nok på, så fortell meg gjerne hvilken. Jeg har litt sær musikksmak, men muligheten for at jeg liker den er der fremdeles. Oj. Nå hører jeg Kritstian Valen – Still here. Det er en sånn låt. Ja, det er dritflaut å innrømme det (spesielt med tanke på at jeg ikke akkurat er noen fan av Valen verken som person, komiker eller artist), men sånn er det altså. Den ble en sånn viktig låt. Ut fra det kan man jo også konkludere med at de aller fleste låter har potensiale, så ikke vær redd for å bomme totalt på min smak om du tør å komme med et låtforslag. Det er fremdeles håp. Hvis Valen klarer det, kan anyone klare det.
Første bandslipp til Pstereo 2012!
Pstereo 2011.
I dag ble de første bandene som skal til Pstereo neste år røpt, og i den forbindelse har jeg laget en egen Spotifyspilleliste med musikk av bandene som kommer. Kult, hæ? Sjekk det ut og subscribe, så holder du deg oppdatert på hvilke band som dukker opp og du blir kjent med musikken. Win-win! Jeg gleder meg i alle fall ekstremt mye til ny Pstereofestival, og det har jeg egentlig gjort siden 21. august i år. Og jeg har allerede begynt å grue meg til den er over også, for om du husker innlegget mitt om postfestivaldepresjon så skjønner du hvorfor. Iiiik. Neida. Det går så fint, så. Men ja, subscribe til spillelista for å holde deg oppdatert! Første bandslipp er jeg veldig fornøyd med, og jeg håper virkelig noen av mine norske favorittband dukker opp også. Time will show! Hugs.
Montée, part 1 – Before the show!
Det ble visst ganske mange bilder, det. Først ordnet jeg en video med dem, men da ble kvaliteten så dårlig at jeg ikke klarte å legge den ut. Så da deler jeg opp og slenger ut bildene i flere innlegg istedet. Så her er altså del 1, som er av bandet før konserten, så kommer av og etter konserten senere. God stemning! Jeg hadde det knallgøy i alle fall, og nå har jeg konsertabstinenser from hell. Å plutselig sitte hjemme alene med musikk og jobb på iMac en mandagskveld etter seks konserter fra onsdag til søndag er… rart. Uvant, stille og lite sosialt. Jeg er en konsertjunkie. Må. Ha. Mer. Heldigvis er det mange konserter å glede seg til fremover! Og dessuten har jeg fått masse andre spennende jobber i det siste også.
Happyface!
Selvpleietorsdag.
Selvpleie. Av og til trenger man bare litt luksus, og i dag var en sånn dag. Jeg følte for litt selvpleie. Napping og fiksing av bryn (jeg elsker jo å nappe bryn!), en ekstremt lang, varm dusj, te, fin musikk og den luksusen å sitte i sofaen med et pelspledd og ikke gjøre noe annet enn å høre på en fin sang i fem minutter. Bare… sitte der. Late som om man har stoppet tiden. Sangen jeg valgte i dag kan du høre om du trykker play ovenfor. Den er så utrolig fin, og jeg har sikkert spilt den tjue ganger det siste døgnet. Den er spesielt fin når man går rundt i byen og ser på folk, uten å høre verken dem eller annet bybråk. Det er rart det der, men musikk føles alltid så mye sterkere for meg når jeg går rundt i en by og ser. Alt føles så mye treigere. Saktere liksom, nesten litt slow motion-ish, så jeg får med meg så mye mer. Øyeblikkene. Om du ikke aner hva jeg preiker om, så prøv det! Av og til føles det bare veldig frigjørende å være ute blant folk, men samtidig isolert i sitt eget hode.
8 starred songs.
God morgen! Som en bra start på dagen så gir jeg dere noen av de sangene som spilles mest på min Spotify for tiden. Bare for at jeg liker dem så godt, og for at jeg elsker å få musikktips selv også. Kanskje noen av dere også setter pris på det like mye som jeg gjør! Så. Gi meg gjerne sangtips i retur, om du mistenker at du har nogenlunde samme musikksmak som meg. Nå skal jeg straks ta buss (med musikk på ørene, selvfølgelig) til skolen, og når jeg er ferdig der er det rett på jobb på Fame til klokka åtte ikveld. Lang dag, as usual! Ha en fin dag, alle. Hugs!
Mumford & Sons – White blank page
Fint barn, fin sang.
Mumford & Sons – I gave you all
- Nyere innlegg
- 1
- 2
- 3
- 4
- 5
- 6
- …
- 9
- Eldre innlegg