Jeg fikk plutselig lyst til å komme med en liten gravid-oppdatering, jeg. Jeg gjorde jo ikke det så veldig ofte da Tomine lå i magen heller, men jeg kan i alle fall ikke være noe dårligere denne gangen! I dag er jeg altså 27 + 3 uker, og magen er sikkert like stor nå som den var i uke 33-34 i forrige svangerskap. Denne gangen venter vi en gutt (iiiiihk, en gutt!? Hvordan gjør man det, lissom?), og også denne gangen har navnet vært klart siden like etter ultralyden hvor kjønnet ble bekreftet. Jeg gleder meg sånn til å dele det! Jeg liker det så godt! Og forresten; ikke at jeg trengte en bekreftelse på at det var gutt – det var jeg rimelig sikker på fra før. Svangerskapet føles helt annerledes enn med de to jentene, så jeg sa tidlig at «enten er det to, eller så er det en gutt». Termindato er altså 19.august, og jeg syns i grunn tiden går ganske fort!

Også denne gangen tenker jeg ekstremt mye på han som ligger inni der. Hvem er han? Hvordan blir han? Kommer han til å ligne på Tomine? Hvilken personlighet har han? Kommer han til å sove på natta, mer enn storesøstra? Hvordan blir det egentlig med to små? Er jeg klar for dette? Kommer jeg til å takle det bra? Haha! Det er mye man skal tenke på. Og ikke alt er like rasjonelt. Apropos ikke så rasjonelt; jeg skal straks hente Tomine i barnehagen, og jeg har skikkelig dårlig samvittighet for å sende henne dit! Jeg vet hun har godt av det, og det har jeg og bekkenløsninga mi og, men jeg føler meg allikevel ganske dritt som sender henne i barnehage når jeg kun er hjemme og ikke jobber eller gjør noe som krever at hun er går der. Huff. Jeg blir litt smådeppa av hele greia, selv om jeg vet at det er irrasjonelt og at barnehage er bra for oss alle! Det går vel over. Eller..? Håper det!

Ingen fødsel enda, jeg går fremdeles rundt her med skikkelig kjip bekkenløsning og egentlig bare venter. Mamma kom og var her i helgen da, noe som var skikkelig koselig. Godt å ha mammabesøk, spesielt nå når jeg ikke er i stand til å gjøre noe annet enn å ligge i sofaen! Jeg skal virkelig ikke klage på det å være gravid altså, for jeg har vært så heldig både gjennom dette svangerskapet og da jeg gikk med Vilja. Jeg har nesten ikke hatt plager før nå helt på slutten, og mange har det så utrolig mye verre, men jeg må innrømme at bekkenløsninga virkelig har satt meg ut av spill i løpet av de siste ukene nå. Alt er vondt, og det er så kjedelig – for jeg vil helst gå lange turer med Bosse og få tida til å gå! Jeg er lei av sofaen, jeg er lei av tv-serier og jeg er lei av å kjedespise godis, haha! Men hei, det er bare 12 dager til termin (og 9 dager til menstermin), så det er jo uansett ikke lenge igjen – samme om hun kommer før termin, på termin eller litt etter. Litt tålmodighet skal jeg klare! Hugs.

Jeg går egentlig bare og venter nå. På at babyen skal komme, på at jeg plutselig skal få en helt ny hverdag, på at livet skal forandre seg totalt igjen. Æh, hjelp! Det er litt rart, for i store deler av svangerskapet går man jo rundt og bare gleder seg til babyen kommer. Man er litt utålmodig, syns egentlig tida bare kan gå fortere! Men nå er det plutselig kun litt over to uker igjen til termin, og jeg blir litt sånn «SHIT, nå kommer babyen snart! HJELP!» Haha! Plutselig er jeg småbarnsmamma igjen, liksom. Hvordan blir det? Kommer jeg til å takle det godt? Blir jeg en god mamma for denne lille jenta? Kommer jeg til å trives med den nye hverdagen? Kommer hun til å få et godt liv? Plutselig sniker frykten litt innpå, og jeg lurer på om jeg egentlig er klar.

Jeg tror jo det. Jeg tror jeg er så klar som man kan bli, og jeg tror jeg kommer til å elske en ny hverdag med et nytt ansvar, akkurat slik jeg gjorde da Vilja ble født. Og jeg skal selvfølgelig gjøre alt jeg kan for å gi henne et godt liv. Men det er bare så stort og overveldende til tider, dette med å bli mamma. Jeg gleder meg ekstremt, og samtidig er jeg livredd. Helt normalt, antagelig. Haha! Men ja. Kun litt over to uker til termin nå. Vilja var her i helgen, og neste gang hun kommer, så er jeg tobarnsmor! Hvor sjukt er ikke det å tenke på? Det nærmer seg veldig!

I dag er jeg 37 uker på vei, og det er kun tre uker til termin! (Men har dessverre ingen bilder fra i dag da, jeg har ikke orket å tatt noen, hah!) Det vil med andre ord si at svangerskapet regnes som fullgått, og at fødselen egentlig kan starte når som helst. Nå tror ikke jeg det skjer noe på minst et par uker enda da, men det er jo litt spennende å gå rundt uten å vite om det kan begynne i morra eller ikke. Så. Status? Vel, bekkenløsningen kjennes mer og mer, og når jeg går kjenner jeg veldig trykk nedover som gjør vondt. Så det blir kortere og kortere turer med Bosse, dessverre. Dagene er blitt ganske kjedelige nå. Det er liksom ikke så mye å holde på med! Det er begrenset hva man gidder når det er vondt å røre på seg, liksom. Jeg har sterke kynnere ganske ofte, og føler jo at kroppen forbereder seg til fødsel. Jeg føler meg klar! Fødebagen er sånn halvveis pakka, jeg har vasket alt av babytøy og vugga står klar med babynest. Babystolen er klar med bilstolpose og hele pakka, så nå er det egentlig ikke så mye mer å gjøre! Alt er klart! Jeg skal prøve å ikke bli utålmodig, for selv om Vilja kom en uke før termin, betyr jo ikke det at det samme skjer nå. Kanskje går jeg helt til termindatoen, eller kanskje til og med over! Det eneste problemet er bare at jeg kjeder meg så sjukt nå om dagen. Haha! Noen som har noen tips til hva jeg kan bruke tida på? Hugs!