Gravid og bipolar

Jeg sover så dårlig for tiden! Da jeg ble gravid, slutta jeg jo på mine kjære piller som har hjulpet meg til å sove i ganske så mange år nå, og det er jo klart det er en overgang for kroppen. Kroppen er ikke vant til å sovne for egen maskin lenger, og det tar tid å «lære» det på nytt. Så er det jo også sånn at å være gravid kan gi dårligere søvn i seg selv og. Hormoner and all that shit, vet dere. Det er ingen hemmelighet at lite (og dårlig søvn) over tid kan være utløsende for bipolare episoder, og det fikk jeg kjenne litt på kroppen her nå nylig. Etter lite søvn over tid, økte energinivået mitt betydelig. Jeg kjente den der uroen i kroppen, jeg snakket raskere og høyere, jeg følte meg fantastisk og tankesettet ble med ett veldig mye mer ambisiøst enn tidligere. Jeg merka det veldig godt selv, og selv om det føltes helt fantastisk med mer energi og ny selvtillit, vet jeg jo av erfaring at det er lurt å bremse den der utviklinga litt – så det ikke går over stokk og stein og tar overhånd. Da er vi liksom i gang igjen da, med den derre berg-og-dalbanen som jeg i så mange år har slitt med å skjønne meg på.

Jeg valgte å ta piller for å få sove to kvelder på rad. Bare for å få litt bedre søvn, for å tvinge meg selv til å ikke fly videre avgårde med den nye energien og selvtilliten. Partypooper, much? Totally. Men, antagelig ganske fornuftig. Det funka i alle fall, jeg landa raskt igjen, og det ble aldri noe problem ut av det. Ingen opptur, og ingen påfølgende nedtur. Jeg tror det er viktig å lytte til kroppen, og ta hensyn – selv om det kanskje føles litt kjedelig. Selv om det var godt å kjenne på den der «rusen» så vidt igjen. Det er lenge siden sist, og jeg skal ikke nekte for at en opptur kan virkelig føles helt fantastisk til tider. Men jeg vet jo nå. Jeg vet at det skader mer enn det gir. jeg vet at stabil og «kjedelig» er veien å gå i lengden, for å ha det best mulig over tid. Både for meg og alle rundt.

Jeg er spent på hvordan resten av svangerskapet og tiden etter fødsel påvirker psyken min. Det er jo en risikosituasjon sånn sett, for bipolare. Det kan være triggende. Både for opp-og nedtur. Etter jeg fødte Vilja, fikk jeg en opptur, og sykdommen min utviklet seg jo i årene etter det. Nå er jeg jo i en helt annen situasjon enn da. Nå er jeg bevisst, jeg har masse erfaring med sykdommen, og jeg har gode løsninger for eventuelle problemer som kan oppstå. Jeg er ganske mye mer forberedt. Men klart, jeg er jo litt nervøs allikevel. Litt småstressa. Og enn om jeg ikke elsker å være småbarnsmamma nå, som jeg gjorde sist? Kanskje var det oppturen som gjorde at jeg elska alt med det? Kanskje blir det mer slitsomt denne gangen? Enn om jeg blir deprimert? Æh, det er mye å tenke på. Men alt i alt, så føler jeg jo at jeg har kontroll nå, og at jeg skal klare dette – uansett hva som dukker opp. Eller, vi skal klare dette. Jeg er jo tross alt ikke alene om det. Heldigvis! ♥

Adidas-baby

Jeg elsker jo Adidas, så jeg kunne ikke la være å kjøpe disse to da jeg fant de på salg på Adidas.com. Supersøte! Har lyst på en vinrød Adidas-dress og, men det har jeg ikke funnet enda. Jeg er 24 + 3 i dag, forresten! Tida går egentlig ganske fort, og jeg har det jo ikke travelt – selv om jeg gleder meg utrolig mye til å treffe henne, da. Jeg har ikke noe særlig til svangerskapsproblemer enda (bank i bordet!), og ikke har jeg fått kjempestor mage som er i veien, så jeg koser meg egentlig veldig med å være gravid, jeg. Sparkene, bevegelsene, forberedelsene. Jeg har også blitt flinkere til å ikke være så opptatt av dette med vekt og kropp og sånt, så nå er det enklere å kose seg med det!

Enn at livet har forandret seg så mye, da. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle komme hit i livet. Nå er jeg virkelig lykkelig. Altså, selvfølgelig er det ups and downs nå og, og alt er ikke perfekt hele tiden, men jeg er veldig takknemlig for at jeg er her og at ting er som de er, og jeg nyter livet nå! Jeg ser frem til ting. Jeg koser meg. Jeg er fornøyd. Jeg ser mening. Det er ingen selvfølge. Livet ble ikke helt slik jeg hadde sett for meg for typ 10-15 år siden, men jammen har det blitt ganske så bra allikevel.

Nesting

Ja, jeg er som sagt godt i gang med å gjøre klart leiligheta til baby kommer i november. Det er jo en stund til enda, så jeg har jo god tid, men … det er så godt å få gjort litt! Jeg gleder meg sånn. Herregud, enn at jeg skal bli babymamma igjen! Iiiik! Det er jo over ti år siden sist! Jeg håper jeg kommer til å kose meg like mye som jeg husker jeg gjorde da Vilja var baby. ♥

Growing

Hei! Magen vokser og vokser, så jeg måtte ta en tur på shopping – for nå strammer klærne mer og mer. Jeg kjøpte blant annet denne søte kjolen på Only, og det ble et par til behagelige kjoler. Godt!

Jeg har forresten også blitt helt hekta på å shoppe inn til leiligheten og til baby! Vi har faktisk fått på plass ganske så mye allerede. Vogn er i hus, vugge på stua, vognpose, stellebord … ja, det begynner faktisk å komme på plass en del! Jeg skal ta noen fine bilder av hvordan leiligheta har blitt snart og, for nå begynner jeg virkelig å trives her. Herregud, hvem hadde trodd at interiør og greier kunne være SÅ gøy?! Jeg syns faktisk ikke det er så ille å rydde heller lenger. Det blir jo så mye koseligere når det er ryddig. Morgendagens oppgaver er å vaske/brette babyklær, for å få en liten oversikt over hvor mye vi har til nå, og hvor mye mer vi trenger. Det er så kos å holde på med sånt, syns jeg. Men nå er det natta! Hugs.

Graviditet og kropp

På veldig mange måter er dette svangerskapet ganske likt det jeg hadde da jeg bar på Vilja for ti år siden. Men én ting er helt annerledes denne gangen, uten at jeg egentlig helt vet hvorfor. Jeg kan i alle fall ikke huske at jeg tenkte så mye på vekt, mat og trening den gangen, som det jeg gjør nå. Kroppen forandrer seg. Det skal den jo gjøre. Puppene vokser, magen vokser, man får litt mer fett her og der. Ikke bare bærer man på en baby i magen, men kroppen forbereder seg også til tiden etter fødsel. Amming og sånne ting – som krever energi og fett i kroppen for å fungere optimalt. Og det er jo egentlig helt fantastisk! At kroppen tilpasser seg, og gjør det som må til for å tilrettelegge optimalt for den kommende babyen.

Det tok ganske lang tid før jeg merket forandringene på kroppen, både sist gang og denne gangen. Men i løpet av de siste ukene har magen virkelig vokst, og jeg har lagt på meg. I løpet av de tre første månedene la jeg ikke på meg i det hele tatt, men i løpet av noen uker nå, har det vel blitt ca. 5 kilo til sammen. Og det er normalt. Helt normalt, helt innafor det som kan forventes. Det sies jo at ukene 17-24 er de ukene hvor man legger på seg mest. Allikevel sliter jeg veldig med dette nå. Jeg sliter med at kroppen forandrer seg, jeg sliter med at jeg går opp i vekt, jeg sliter med å tenke alt for mye på mat, trening og vekt. Jeg får lyst til å spise mindre, føle meg mindre mett, trene mer. Og når man tenker sånn, skjer jo egentlig det motsatte. Jeg får lyst på alt mulig. Desto mer jeg tenker og fokuserer på mat og dårlig samvittighet, desto vanskeligere blir det å bevare et normalt og sunt forhold til det. Jeg føler jeg mister kontrollen litt, og det sliter jeg vel kanskje aller mest med. Det å ikke ha kontroll.

Ganske like bilder som i forrige innlegg, beklager det, men selfies er ikke akkurat det jeg driver mest med for tiden, haha!

Jeg har tidvis slitt med mat og trening oppgjennom årene. Først da jeg var fjorten-femten-seksten, og deretter periodevis gjennom hele tjueårene. Det har aldri blitt ordentlig ille, men det har vært der, og det har vært slitsomt. Nå kjenner jeg det begynner å bli slitsomt igjen. Jeg bruker alt for mye tankekraft på det, og det påvirker følelsene mine, humøret og dagsformen i mye større grad enn det bør. Jeg prøver å tenke rasjonelt, prøver å «ta meg sammen», prøver å snu både tanker og følelser, men det er jammen ikke enkelt. Det er ikke alt med graviditet som er enkelt, og selv om dette kanskje virker veldig overfladisk, så er det noe som påvirker meg i så stor grad at jeg tenkte det var verdt å skrive litt om. Og jeg er sikkert ikke alene om å føle det sånn. Misforstå meg ikke; jeg elsker at kroppen min kan bære frem barn, jeg elsker at kroppen min gjør det den skal, og jeg elsker å kjenne lillejenta inni der sprelle og sparke dagen lang. jeg er glad og takknemlig, det er ikke det. Jeg trodde ikke jeg skulle reagere så sterkt på vektoppgang og voksende mage heller, men sånn er det altså. Så håper jeg at jeg klarer å roe det litt. Det skal jeg i alle fall gjøre mitt aller beste for å få til, og om du har noen tips til meg, så ikke vær redd for å dele dem i kommentarfeltet! Det hadde jeg bare satt stor pris på.

Der hvor jeg er, er Bosse

22 + 3 i dag (22 uker og 3 dager, altså er jeg i graviduke 23, for den som ikke er helt kjent med det der tellesystemet for gravide). Bosse snek seg forresten med på de fleste bildene, og det gjør han egentlig alltid – for der jeg er, er Bosse. Alltid! Han følger etter meg uansett hva jeg skal, haha! Jeg syns bare det er kos. I dag matcher vi dessuten og. Jeg elsker denne jumpsuiten fra Cubus, spesielt nå når jeans og treningstightsene mine begynner å stramme litt over magen.

Håret har forresten blitt mye bedre allerede, bare etter en ekstra runde med lillasjampo. Fremdeles ikke helt i mål, men nå begynner det å nærme seg sånn jeg vil ha det! Nå skal det kures ei uke eller to, så blir det ny runde med striping og lillasjampo. Da blir det vel, tenker jeg! Hvem trenger vel å farge håret hos frisør, når man har ei supersnill søster som gidder å hjelpe…? Hjemmefarging for the win, hah!

God helg, alle sammen!

Gravidoppdatering – svangerskapsuke 21

Da er jeg faktisk halvveis i svangerskapet! I dag er jeg 20 uker og 3 dager gravid, noe som betyr at jeg er inne i svangerskapsuke 21. Det er 140 dager igjen til termin!

Termindato før UL: 19.november 2019
Termindato etter UL: 22.november 2019
Kjønn: Jente
Navn: har vi faktisk blitt enige om allerede, men det vil vi ikke røpe helt enda!
Vektoppgang: 3 kg (men det kan jo hende sydentur med is, godis og lite trening har hatt noe å si på akkurat det …)
Kjenner bevegelse: hver eneste dag, hele tiden. Har kjent det daglig siden 17+4, og har også kjent det og sett det utenpå magen siden da.

Det er godt å være hjemme fra ferie igjen! Det første jeg gjorde var å stikke på Impulse for å trene, haha! Jeg har virkelig savna styrketreninga disse 10 dagene. Graviditeten går i alle fall kjempefint så langt! Ingen gravidplager, så jeg føler meg veldig heldig! Magen har ikke vokst dritmasse, men jeg merker selvfølgelig stor forskjell selv. Den er jo større enn den er ellers, og den vokser jevnt og trutt nå, føler jeg! Jeg har så smått begynt med innkjøp av babyklær og utstyr også, noe jeg syns er superkos. Jeg kommer nok til å kjøpe en god del brukt! Det er så mye som er i så fin stand på finn.no, og gjenbruk er bra!

Forresten! Om du har noen tips til gode «gravidblogger», så tar jeg gjerne i mot tips! Det er jo litt hyggelig å følge andre gravide også.

Bare masse prat

For ei uke! Jeg er seriøst dritsliten. Det har vært lange dager omtrent hver dag, men avtaler og ting å gjøre omtrent hele tiden. Sånn føles det i alle fall, når man er vant til å ha god tid. I dag var jeg ikke hjemme mellom 10.30 og 20.30, så det var helt sjukt godt å sette seg ned i sofaen og slappe av litt i kveld. Haha, nå høres det jo ut som jeg har gjort skikkelig viktige og slitsomme ting, men i dag var jeg altså først på City Syd for å shoppe til sommerferie, og deretter en tur til frisøren. Det er med andre ord ikke nødvendigvis fæle, kjipe, stressende greier jeg bedriver med i disse travle dagene, men jeg kjenner uansett at jeg blir både stressa og sliten av det. Og det må vel være lov.

Ferie nærmer seg derimot veldig raskt! På mandag reiser vi til Italia for å være med i tvillingbror sitt bryllup, så da blir det en liten ferieuke i hetebølge borti der. Haha! Hører det er meldt varmt i alle fall, så i tillegg til bryllup blir det nok lange dager på stranda. Samt en tur til Venezia, selvfølgelig, noe jeg har drømt om siden jeg var lita jente! Jeg gleder meg skikkelig til hele turen, men samtidig er jeg stressa, og gruer meg veldig til å levere fra meg Bosse til de som skal passe han. Lillegutten min! Skulle ønske jeg kunne ta ham med. Abuh.

Vi har forresten blitt rimelig sikre på navn til jentebabyen i magen nå! Plutselig var det bare et navn som satte seg, som virker helt rett, som bare … passer. Og som klinger bra sammen med navnene på resten av oss! Jeg kommer ikke til å dele det før fødsel, men det er så koselig å kunne kalle huleboeren inni der noe annet enn «baby» og «reka», haha. Nå som det sparkes og turnes kraftig inni der hver dag, vi har sett henne på ultralyd og hun i tillegg har fått navn, så har alt blitt mye mer virkelig. Jeg gleder meg sånn! ♥

Ordinær ultralyd

Ja, så fikk jeg altså rett, da – det ER ei jente i magen! Og alt stod helt supert til. Hun var så aktiv og energisk inni der at jordmor hadde litt problemer med å gjøre alle målinger, haha! Fordelen med en aktiv baby er mange fine bilder, da. Herregud, jeg blir ikke så lett rørt, men jeg ble på gråten i dag altså! Det er så herlig å endelig se at det faktisk er noen inni der, et lite menneske som lever! Ei lita jente som skal bli et ordentlig menneske! Det er jo helt snålt, selv om det egentlig ikke er det – om du skjønner hva jeg mener.

Jeg hadde ingen ønsker på kjønn denne gangen. Det hadde null for meg å si om det var en jente til, eller om det ble en gutt, bare barnet inni der var friskt. Jeg føler meg så heldig som kan kjenne på en sånn lykkerus etter ultralyd. Ikke alle er like heldige, og jeg er så utrolig takknemlig for at ting ser bra ut. Nå må vi bare finne et navn, da … Vi hadde jo guttenavn klart for lenge siden, men jentenavn sliter vi fremdeles med. Det er vanskelig å finne et navn vi begge tenker «ja, det er helt rett» om. Heldigvis har vi god tid. Terminen ble satt til 22.november. ♥

One of those days

Haha, herregud, å poste sånne bilder er jo dritflaut, spesielt når man hverken er fitnessqueen eller har en bra selvtillits-dag, og generelt bare føler seg feit, stygg og jævlig. Du kjenner vel til de dagene, hvor man skulle ønske man så helt annerledes ut, de dagene hvor man bare blir deppa av å se sitt eget speilbilde. Altså, ikke misforstå; jeg syns ikke jeg er feit eller stygg. Det kunne så definitivt vært verre, men på sånne dager er det følelsen som teller. Jeg har lyst til å fyke til Impulse med en eneste gang, spesielt nå etter å ha tatt bilder av meg selv som jeg ikke liker i det hele tatt. (Forresten, er det vanlig å føle seg slankere i speilet enn man føler man ser ut på bilder..?) Jeg har lovt meg selv å ikke ta helt av på treningsfronten. Det blir jo fort sånn med meg – veldig alt eller ingenting, og er det en ting jeg har erfart, så er det at det sjelden går i lengden. Derfor går jeg for styrketrening annenhver dag, ikke mer. Ikke enda. Selv om motivasjonen er der. Så nå skal jeg heller bruke litt tid på å planlegge morgendagens styrkeøkt for skuldre og armer.

Og ja, sånn btw; i dag er jeg 17 + 3 uker gravid og nå er det kun en uke igjen til ultralyd! Spennende. Jeg har jo en følelse på hvilket kjønn det er, så får vi se da, om jeg har rett eller ei. Vegard blir ikke spesielt imponert om jeg har rett da, for som han sier; du har 50% sjans for å få rett og 50% sjans for å ta feil. Haha! Sant nok det, men … jeg blir allikevel veldig overraska om jeg tar feil … Rart det der!