Jeg har tatt noen få konfirmantfotograferinger i år, og her er noen bilder jeg tok av Sebastian! Det er altså så gøy å ta bilder av konfirmanter nå, de er jo så flinke foran kamera! Jeg tar veldig gjerne fler konfirmantfotograferinger, så om du skulle være interessert, er det bare å ta kontakt på fb (Drea Karlsen) eller sende en mail til fotografdrea@gmail.com.
Modell: Carina Velva
Gamle bilder i ny drakt. Jeg savner fotofagskolen, jeg. Jeg fullførte jo bare ett av fire semester pga. sykdom, men det halvåret var utrolig bra! Jeg storkoste meg, og skulle så inderlig ønske jeg hadde fått til å fortsette så jeg kunne ha lært enda mer. Oh well. Det er gøy å bla gjennom ni år (!!!) gamle bilder og fikse dem litt på nytt!
For en god stund siden, ringte min gode venninne Nora meg og spurte om jeg kanskje kunne tenke meg å ta bryllupsbildene av henne og Bjørn Inge. Jeg har jo egentlig slutta å ta bilder (annet enn av kidsa for gøy!), så jeg kjente jo selvfølgelig prestasjonsangsten komme direkt. Det var jo en av grunnene til at jeg slutta å jobbe som fotograf. Jeg ble rett og slett alt for stressa i forkant av hver eneste fotografering. Enn om brudeparet ikke blir fornøyde? Det er deres ene dag, man har liksom ikke fler sjanser enn akkurat der og da. Det er ekstremt skremmende! Men, jeg sa selvfølgelig ja til det allikevel, og her er noen av bildene vi tok i helga! Selv om jeg var livredd, kjente jeg at det ga mersmak. Jeg savner å ta bilder av andre enn bare meg selv og mitt. Så, kanskje jeg skal ta opp fotografering litt igjen? Hm. Eller blir prestasjonsangsten for stor? Æsj, det kan hende den blir det, altså.
Uansett; gratulerer så masse til Nora og Bjørn Inge! For et fantastisk fint brudepar, og for et fantastisk fint (og gøy!) bryllup! Takk for en kjempefin helg! Dere er fine! Og nå har dere til og med fått meg til å ville gifte meg…
Et bilde jeg tok da jeg gikk på fotofagskolen i 2015, men som aldri ble brukt til noe
Verdens søteste Bjørnisjakker, som fås kjøpt på www.brannbamsen.no.
Et bilde av vakre Tomine. Lillerampen som for tiden har tidenes treårstrass. Det er roping, det er kasting av ting, det er slåing, det er mye frustrasjon. Jeg prøver å være der på en god måte. Bestemt, sette grenser, rettferdig, rolig, behersket og støttende. Som regel klarer jeg jo det, men jeg må ærlig innrømme at det til tider koker over for meg og. På kamp nummer tjuetre i løpet av en kort ettermiddag, etter n-te slag, etter lyden av lego veggimellom. Etter den høylydte ropinga, på alt, og når ingenting av det man sier hjelper. Da er det ikke like lett å holde hodet kaldt. Så da hever jeg kanskje stemmen litt mer enn jeg burde. Løfter henne kanskje litt bråere enn jeg burde. Gir henne en time out, selv om det kanskje ikke er det beste å gjøre. Og så føler jeg meg som verdens verste mamma. Alle de gangene hvor jeg taklet alt helt fint, de glemmes på et blunk. Alle de gangene jeg har grunn til å være stolt av. I stedet fylles jeg av dårlig samvittighet og frykt. «Kommer hun til å hate meg nå? Kommer hun ikke til å føle seg elsket nok? Er jeg ikke god nok? Er jeg ikke flink nok? Feiler jeg totalt her?»
Jeg er ikke feilfri. Det trenger man kanskje heller ikke være. Jeg sier unnskyld. «Unnskyld for at jeg hevet stemmen. Unnskyld for at jeg løftet deg brått. Unnskyld for at jeg satte deg på rommet ditt, og gikk. Unnskyld for at jeg ikke klarte å beholde roen. Mamma skal ikke gjøre sånn. Mamma skal ikke reagere sånn.» Så klemmer vi. Jeg spør om vi kan være venner igjen. Spør om vi kan være snille med hverandre. Hun sier ja. Hun tar nesen min og ler. Jeg kiler henne, hun ler mer. Jeg kysser henne på panna, klemmer henne hardt, sier at jeg elsker henne. Inni meg håper jeg bare jeg holder. At jeg er bra nok for henne. For Elliot. For Vilja. Så skal jeg jobbe hardt for å være enda bedre i morgen. Ikke bare bedre til å være mor, ikke bare bedre til å beholde roen, men også bedre til å tilgi meg selv for de gangene jeg ikke klarer det.
Om du lurer på hvordan det er å være alenemamma til to små, så finner du vel noen svar i disse bildene. Haha! Det er putekrig, hopping i sofaen, tantrums, gråt, latter, galskap, frustrasjon, lykke, temperament, rot, lek og masse kjærleik i skjønn forening.
Disse bildene er faktisk ikke redigerte (vel, bortsett fra det i svarthvitt da, selvfølgelig). Jeg prøvde meg på flere ulike redigeringer, men falt bare tilbake på at utgangspunktet var best. Det tror jeg aldri har skjedd før, haha! Jeg har i alle fall fått tilbake fotogleden, thats for sure. Det er gøy å ta bilder av noe annet enn kidsa i blant og! Det er jo ikke så ofte jeg har tid til det, men når småttisene er hos Vegard, får jeg plutselig litt tid til å gjøre akkurat hva jeg vil. For tiden er det å ta bilder! Skulle ønske jeg hadde andre modeller enn meg selv tilgjengelig, da. Man blir litt lei av sitt eget tryne, men hei, gøy er det uansett.
Jeg trives definitivt best bak kamera, men av og til er det jo litt gøy å gjøre begge deler! Jeg har forresten flytta. Jeg har kjøpt meg et herlig rekkehus i Knarrlagsund, 700 meter unna barnehagen til Tomine (og Elliot, som begynner rett etter påske!). Shit, ass. Tenk at jeg i en lang periode ikke trodde jeg kom til å fylle tredve år, men her sitter jeg – treogtredveogethalvt år gammel – og er så fornøyd med livet og tilværelsen at jeg føler meg skikkelig… zen. Jeg føler meg skikkelig jorda, lissom. Planta. Eller hva man nå skal si. Jeg har det topp, jeg er fornøyd, jeg higer ikke etter uoppnåelige greier, jeg drømmer ikke om et annet liv. Jeg er bare sjukt fornøyd og glad akkurat der jeg er i dag. Sånn kan det også føles, altså! Who knew…
