Her er to bilder fra i går. Det ble grilling på Marinen med Jørgen, Mattias, William (alle tre kan dere se på bildene over), Gina og litt fler folk. Herlig! Det var sol og skyfri, blå himmel, så kroppen fikk da litt sol også. Selv om det ikke vises. Jeg har faktisk funnet ut at jeg bør nomineres som vinnerkandidat til Miss Bleik og Blid! Tror ikke mange slår meg der, altså.
Nei, nå er det på tide å komme seg ut igjen. Alle trøndere vet at man må utnytte de få dagene med sol, for snart snør det plutselig igjen, og da blir det ikke like gøy å ligge ut på gresset med ei bok og litt vannmelon. Sjarmen med det forsvinner liksom litt om sola forsvinner. Så, ut i sola med seg – mens man enda kan! Hugs.
One.com har major issues for tiden, så det går dessverre ikke an å kommentere på bloggen min nå. Men jeg kan jo blogge allikevel, jeg, og fortelle at jeg meldte meg inn på et treningsstudio denne uka! Club Fitness er plassen man bør dra for å trene i Trondheim. Det koster 299,- i måneden, uten innmeldingsavgift og bindingstid. Passer meg perfekt! (Om du får lyst til å joine meg; send meg en mail så kan jeg verve deg!) Dessuten er det akkurat passe størrelse på det (så man slipper å rote seg bort mellom hundrevis av tredemøller), og klokka halv åtte i gårmorrest fikk jeg faktisk hele treningssenteret for meg selv. Det passet meg veldig fint, for da kunne jeg se på de ulike apparatene og bli litt kjent med dem. Og teste frem til hvor store (les: små) vekter jeg klarer å bruke på de ulike øvelsene. På arnoldpress og sånn for eksempel. Høres ikke jeg proff ut nå, så vet ikke jeg.
I dag stod jeg derimot ikke opp for å trene klokka halv åtte. Jeg våkna klokka halv syv og vurderte det, men så tenkte jeg at jeg faktisk kunne sove lenge denne ene dagen i uka uten at det ødelegger noe som helst, så jeg snudde meg og sov litt mer. Det er godt med en søndag uten noen planer som helst i ny og ne, forutenom grilling i sol og herlig vårvær.
Update: NÅ går det an å kommentere igjen! Så post gjerne noen kommentarer altså. Både her og på innlegget under. Så trist at det er null kommentarer syns jeg. Snufs.
Det er noe med at med en gang det blir varmere i lufta så blir det så mye lettere å ta vare på vennskap. Man treffes mer. Man ler mer. Man koser seg mer. Det er så mange fler valgmuligheter til hva man kan finne på. Man blir rett og slett mer sosial, og det er det beste med både våren og sommeren. Hurra for at en kald og lang vinter med kakaokoppen ved min side er over. Nå kan vennskap og sosiale begivenheter ta over. Ja til mer sladring over en brus (eller utepils) på Solsiden. Ja til grilling på Marinen. Ja til øredøvende latter som gir oss rare blikk. Ja til en evigvarende sommer som, i likhet med alle foregående somrer, skal bli den beste sommeren – ever.
Og btw – bloggen er nede store deler av tiden for tiden. Jeg håper det blir fiksa og back to normal snarest! Plutselig var themet mitt forsvunnet også, så jeg måtte bruke en gammel versjon av designet mitt. Derfor ser det litt annerledes ut nå. Jeg prøver å fikse ting litt etter litt, men jeg er ikke akkurat dreven på html-koder lenger. Anyways, det har gått to dager uten blogg og jeg har blitt så frustrert at jeg nesten har fått lyst på røyk. Og jeg har aldri røyka. Det sier litt om hvor frustrerende det faktisk er, og det er i grunn ganske så skremmende. Jeg er avhengig av en… blogg.
Litt stemningsbilder fra Frøyapåske. Jeg skulle ønske påska kunne vart enda litt lenger, selv om det heldigvis er helligdag på mandag også. Tida går for fort, og snart er vi tilbake på Heimdal igjen. Det er jo ikke ille det heller altså, men jeg tror jeg kunne ha vært her for bestandig. Vilja trives kjempegodt hun også, så godt at hun helst ikke vil legge seg for å sove overhodet. Med andre ord; vi har det veldig fint!
Det føles godt å bare glemme alle bekymringer – bare for en liten stund. Men så våkner man en mandagsmorgen, og selv om man prøver å starte dagen rolig og pent med en kopp te så klarer man liksom ikke å helt slippe taket på uroen. Uroen man vet snart er tilbake på plass akkurat der den var før man sjekket ut på den midlertidlige, mentale ferien. Det er mandag morgen, og man gjør seg klar til å returnere til virkeligheten som forteller at man har uåpnede regninger og en jobbmail med 0 nye mailer. Pang! Uroen er der igjen. «Har jeg valgt rett? Hva skal jeg gjøre nå? Blir det bedre? Klarer jeg det?»
Jada. Litt bekymringer har jo jeg også. Jeg lever ikke på rosa skyer hver dag. Jeg hopper ikke rundt, slenger med håret og smiler bredt hver dag. Det finnes dager hvor jeg rister på hodet på en helt annen måte, og da rister jeg på hodet av å tenke på hvor ufattelig impulsiv jeg til tider kan være, hvor rotete og ustrukturert jeg er og hvor utrolig slitsomt det kan være å være sånn. Hvor slitsomt det er å ikke ha noen til å passe litt på seg når man får sprø ideer og drømmer man aller helst burde ha venta litt med, men som man omfavner like lett og selvsagt som sitt eget barn.
Optimisten i meg sier jo selvfølgelig fremdeles at ting ordner seg (for det gjør de jo alltid, ikke sant?), men noen dager føles alt bare så… tungt. Det skal jeg ikke legge skjul på. Det høres fint og flott ut at man lever ut drømmen sin, at man er en av (kanskje) få som bare kjører på og gjør det man har mest lyst til å gjøre, men… Det er mye men der også. Spesielt når man er singel mamma til ei jente på to, uten førerkort og uten et eget sted å bo. Av og til høres A4 nesten like bra ut som ompamusikk.
Søndag. Vellykket kveld i går. Blomster i håret, sushi, øl og champagne. Hvordan kan det da gå galt? Formen er fin i dag også, så da er alt egentlig ganske så perfekt. Det er fint med helg. Det er fint å være hjemme på Frøya også. Så fint at jeg velger å ikke reise tilbake til byen i dag, men drøyer det helt til tirsdag. Også tar jeg med meg Vilja uttover på torsdag igjen. Påske. Det er fint, det. Det er fint. Livet er fint. Alt er… fint.Veldig fint. Life is good!
Jeg er i Oslo, og for øyeblikket sitter jeg i sovesofaen med litt vipper i håret og sminke fra i går. I går var det duket for avsluttende turnékonsert for Kaizers i Norges storstue, og det var intet annet enn magisk. For en stemning! Hårene i nakken min reiser seg bare av tanken på et fullsatt spektrum – av bare Kaizersfans! Allsangfaktoren var enorm, og da tusenvis av lightere ble tent og holdt i været da Die Polizei avsluttet konserten på formidabelt vis, så ble jeg faktisk nesten litt på gråten. In a good way. Jeg er normalt sett ikke den første som blir rørt og tyr til tårer, men altså… For en stemning, dere! For en stemning.
Stemningen ble selvfølgelig ikke noe dårligere på afterparty med bandet på Rockefeller, så jeg trenger vel kanskje ikke (men gjør det allikevel) si at jeg hadde en veldig bra aften. Jeg blir litt trist av å tenke på at det blir altfor lenge til neste Kaizerskonsert nå, men det betyr jo også at det stadig nærmer seg nytt album. Og det er jo ingen dårlig trøst. Noe annet som ikke er en dårlig trøst er at jeg snart får Viljakos igjen! Det føltes veldig kjipt å reise fra henne når det egentlig var min Viljahelg, men sånn er det. Hun har nok ikke hatt det fælt hun heller. Tror nok hun har kost seg masse først med onkel Jørgen, og deretter med farmor og farfar. Håper allikevel hun blir litt glad når jeg kommer hjem, da…
Siden vi er så godt i gang med crappy PhotoBooth-bilder; her er to (litt gamle) av oss!
Ny uke, nye ting å gjøre. Denne uka har jeg to utplasseringselever hos meg, så jeg har laget opplegg og greier. De skal være modeller for meg en dag også, hurra! I morgen skal jeg jobbe på Fame i tillegg, og til helgen blir det Oslotur. Med andre ord; det blir en innholdsrik uke. Derfor bruker jeg mandagskvelden som en ekstra søndag, og tar livet med ro i sofaen hos søstersen på Solsiden. Det funker helt greit!
Iiiiiiik. Det er ikke trygt i gatene på nattestid i Trondheim. Jeg har helt seriøst helt mistet lysten til å bevege meg utenfor dørene på kveldstid etter gårsdagens action. Jeg ble faktisk så redd at jeg tror jeg har litt angst for å bevege meg ut i dagslys til og med. Jeg kommer til å bli en av dem som får pusteproblemer med ett døra åpnes, og som klamrer seg fast i dørkarmen i frykt for at noe fælt skal skje om man slipper. Jeg blir en av dem som får matvarer levert hjem til seg, som legger frem betalingen og gjemmer seg på sikker avstand for å se at alt går som det skal, uten at det oppstår truende situasjoner. Etter gårsdagens skremmende wake up call kommer jeg til å ende opp som et asosialt innevesen med sosial angst som bare kommuniserer med omverdenen via telefon, det er jeg sikker på.
Nå er det kanskje på tide å komme til poenget, for jeg er sikker på at dere dør av nysgjerrighet. I gårkveld var jeg på bursdagsfest, og hadde det kjempegøy og var i finfin form. Glad og småfull ruslet jeg hjemover (til søstersen), og det var da ting snudde. Jeg gikk forbi tre utlendinger som med ett begynte å rope etter meg. Greit nok, det skjer alltid, så det var jo ikke noe å bry seg om. Ikke før de tre herremennene av utenlandsk opprinnelse bestemte seg for å følge etter meg i et tempo som røpte at de ikke bare hadde tenkt å skremme meg. Jeg begynte selvfølgelig å løpe, og de løp etter mens de lo og ropte ord som minnet veldig om «sexy» og «pule». Men det skal jeg ikke si med sikkerhet, for norsken deres var mer gebrokken enn den man ofte kan høre i flaue stand up-shows. Jeg løp og løp og løp og løp, og for hvert hjørne jeg rundet så håpte jeg å se mennesker. En eller annen. Et vitne. En helt. Anyone!
Så skjedde det som selvfølgelig måtte skje. Det skjer jo alltid i sånne situasjoner. Jeg tryna. Jeg falt ned på alle fire, slo hull i tightsen, fikk blåknær og blødende skrubbsår. Ti meter unna ruslet en gjeng som sendte hånende blikk i retning av meg der jeg lå langflat i dammen. Jeg snudde meg for å se etter de tre som hadde fulgt etter meg, men de var borte. Puh. Lettelsen over å ha kommet meg unna gjengvoldekt og det som verre er var ubeskrivelig. Det er lenge siden jeg har vært så redd. Jeg var genuint livredd, og da jeg så dette oppslaget på Adressa i dag så føler jeg meg veldig heldig som slapp unna det hele med et par forslåtte knær og en ødelagt iPhone. For skjermen ble knust i fallet, nemlig. Litt surt, men alt i alt så driter jeg faktisk i det. En iPhone kan repareres. Jeg tror ikke jeg hadde vært like lett å reparere etter hva som kunne ha skjedd om jeg ikke hadde kommet meg unna. Jeg har i alle fall lært at Trondheim faktisk er en by, på tross av at det til tider kan føles så ufarlig, lite og «hjemme». Wake up call indeed.
Bare for at det er vår, og for at jeg fremdeles smiler.
