Det er egentlig litt ironisk det der. Hypokondri er i følge wikipedia «en sykdom der folk føler at de har en sykdom som de i realiteten ikke har.» Så ikke nok med at man tror man har sykdommer man ikke har, så har man faktisk en sykdom man kanskje ikke tror man har. Eller ikke vet at man har. Eller ikke vil innrømme at man har. Eller faktisk vet man har, noe som antagelig kun skaper større frykt for andre sykdommer igjen. «Jeg har jo denne sykdommen. Da er det ikke bare innbilning! Da er sikkert ikke kulen jeg har i magen bare innbilning heller.» Jeg mener… å ha en sykdom om å ha sykdommer…. Det er litt ironisk. Men morsomt er det overhodet ikke. Og ikke er det rart heller.

Jeg overdriver ikke mye når jeg sier at jeg ser ordet kreft minst èn gang per dag. De aller, aller fleste av oss kjenner en eller annen som har fått kreft. Noen av oss kjenner flere, og til og med noen som har dødd av det. Da er det kanskje ikke så veldig rart at vi blir skrekkslagne og gir oss selv dødsdommen med ett vi finner en kul eller noe annet som tilsier at kroppen er full av kreft. Selv om det høyst sannsynlig ikke er noe farlig i det hele tatt. Fornuften roper «ikke vær redd, det er en helt ufarlig, logisk forklaring på dette», men redselen og bekymringene har allerede tatt plass for lenge siden. Med ett uroen er der, så føler man et behov for å finne ut litt mer om hva som kanskje kan feile en, og hva gjør man da? Jo, man slenger fra seg alt man har i hendene, og løper til datamaskinen for å google «symptomer på kreft» eller «kul i tarmen» eller «vondt i magen». Og når du først har kommet i gang med den prossessen – da er det ingen vei utenom legekontoret.

Så sitter du på venterommet. Du er omringet av mennesker som ser skikkelig syke ut, og du begynner med ett å tvile på om du overhodet bør sitte der selv. Du er jo sikkert frisk. Du har sikkert bare overdrevet. Skremt deg selv. Innbilt alt sammen. Du angrer, og innser at legetimen kun er 250 kroner ut av vinduet og okkupasjon av legens dyrebare tid. Noe legen også er flink til å hinte om med ett du setter føttene innenfor kontoret. Du har ropt ulv. Du får en antibiotikakur, en salve eller et plaster, og blir sendt ut på gangen i skam, noe som antagelig fører til at listen for å ta turen til legen igjen senere ble hevet fem hakk. Men… Enn om? Enn om man faktisk er ordentlig syk? Enn om man er en av de uheldige? Det skjer han og henne og han og han og han og henne. Hvorfor skulle det ikke skje meg eller deg? Hvor mange ganger skal vi få «lov» til å rope ulv uten å føle oss til bry, teite eller pysete? Før vi blir kalt hypokondere? Hvordan skal vi i det hele tatt vite når vi bør ta turen til legen? Heller en gang for mye enn en gang for lite sies det. Hvorfor føles det ikke sånn?

Jeg har angst for å dø. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg er livredd for å dø, og at jeg ikke akkurat er treig med å tenke «Æh, denne gangen har jeg kreft, og nå skal jeg dø.» Så ser jeg for meg begravelsen og hvilke sanger jeg syns bør spilles. Ja, jeg er helt seriøs. Jeg er pissredd for å dø. Heldigvis innhenter fornuften meg (og den plagsomme hjernen min) rimelig kjapt, og jeg rister på hodet av hvor ufattelig tåpelig jeg er. For det er latterlig å bruke tid på å være redd for noe som høyst sannsynlig ikke skjer med det første. Det er latterlig å bruke tid på å tenke på problemer før de overhodet er reelle. Nei, vi får ta turen til legen og sjekke ting om vi er usikre, men uten å ta problemene, sorgen og uroen på forskudd. Vi får rope ulv så mange ganger vi føler for (og håpe at sykehuset fremdeles er åpent for oss den dagen det skulle være nødvendig), og leve livet uten å bekymre oss for når det skal komme til å ta slutt. Legene får bare holde ut med oss, hypokondere eller ei.