Nå sitter vi i hver vår stol med hver vår pc. Klokka er litt over ti, og jeg er klar for senga. Jeg er så utrolig trøtt og sliten nå, så jeg tror faktisk jeg sier god natt. Men først må jeg nesten sende en liten hilsen til en jeg er overbevist om at er min største fan. Når man møter mennesker man aldri har møtt før som imiterer utdrag fra nesten alle videobloggene sine… Da snakker vi fan. Hei, Robert! Jeg skal sende autografen jeg vet du har lyst på i posten. Jeg vet du vil ha den akkurat nå, men du får prøve å vente tålmodig i et par dager i hvertfall! God natt alle sammen.>

I dag skulle jeg hatt SK-tentamen, men jeg er hjemme. Sov dårlig i natt, og jeg føler ikke at jeg kan klare å yte maks på en dag som denne. Likevel må jeg yte. Jeg har minst hundre innleveringer (okei, kanskje ikke hundre) denne uka, og jeg er vel en fast bruker av skippertaksmetoden. Jeg burde vel strengt tatt begynt med innleveringene for lenge siden, men det er lettere sagt enn gjort, spesielt med tanke på russetid og hele pakka. Jeg tror ikke jeg er den eneste, for å si det sånn. Synd jeg aldri gidder å lære.

I dag har jeg blant annet skrevet (i hvertfall begynt på) et kåseri om treningsglede. Det gikk helt fint ei stund, og jeg skreiv som bare det. Plutselig sa det STOPP, og jeg var tom for både ord og ideer. Jeg skjønte etterhvert at jeg trengte avkobling, så jeg redigerte litt bilder. Nå får jeg vel droppe redigeringa, og tvinge meg selv tilbake til skrivinga av det mest fantastiske kåseriet norsklæreren min noen gang har lest. Det er godt med litt selvtillit, selv om den var falsk akkurat nå. Falsk selvtillit er selvtillit det òg. You can't spell «falsk selvtillit» without «selvtillit». (Misforstå meg ikke. Jeg har ekte selvtillit til vanlig, det er bare akkurat nå at den er falsk.)

Forresten. Har du god selvtillit? Tørr du å ha god selvtillit? Hvorfor/hvorfor ikke?

>

I går laget jeg Smoothie for første gang. Ja, jeg veit at det var på tide. Jeg har selvfølgelig smakt det før, men jeg har aldri laget det selv. Dette på tross av at vi har hatt blender siden jul, minst. Det var altså i går jeg plutselig, etter flere måneder med muligheten, bestemte meg for å lage en av disse berømte Smoothiene. Jeg stod på kjøkkenet, spent og begeistret da jeg trykka på knappen så alt inni der snurret seg rundt til en god og flytende konsistens. Jeg følte lykke av å trykke på knappen. Jeg var i kontroll over denne snurringa. Jeg hadde kontroll over om og når bærene skulle smoothes sammen til en drikkende gjørme. Jeg elsker å trykke på knappen til blenderen. Det er gøy.

Etter noen minutter med barbarisk bærpining bestemte jeg at smoothien var ferdig. Nå var det på tide å tømme over gusjet (jeg kaller alt som er av den konsistensen for «gusj») i glass. Jeg løfta på den greia. Hva kaller man det? Mikseren? Jeg løfta i hvertfall det store begeret av mikseren, og rosa guffe (det er det andre ordet jeg bruker om slik konsistens) tøyt ut fra alle kanter. Jeg slengte meg bort til vasken og holdt det over. Jeg var lettere forskrekket. Hvorfor lak blenderen? Den var jo helt ny, eller rettere sagt; helt ubrukt! To glass med smoothie ble fyllt i en fart, og jeg bestemte meg for å reparere dingsen med det samme. Jeg skrudde og skrudde. Plutselig kunne jeg kjenne kald smoothie over hele handa. Jeg hadde skrudd feil vei. Nå lå hele min dyrebare jomfrusmoothie i vasken. (Nesten) alt gikk i vasken, bokstavlig talt. På benken stod to ensomme glass fylt med kald, rosa gugge. Kald, rosa og deilig gugge. Jeg ville ha mer. Jeg har nå funnet ut at jeg også elsker smoothie, og om du ikke blir fristet av dette glasset kan du bare komme til meg så skal du få slikke opp Smoothien fra vasken.

>

Photoshoot er alltid gøy, selv om det bare er med meg. Selv om det er ganske så selvsentrert å poste alle disse bildene av meg selv, og kanskje har ingen av dere interesse av å se så mange bilder av meg heller. Likevel poster jeg dem, rett og slett for at jeg syns de ble ganske kule. (Det må vel være lov å si, uten å høre oppblåst ut?)
Utrolig morsomt å lage reklamer. I dag var det den nye parfymen min som fikk gjennomgå. Utrolig god parfyme, forresten, det må sies. Kjøpte den på taxfree, og ja; jeg vet at den er gammel. Jeg har hatt den flere ganger før, men jeg blir rett og slett ikke lei av den. Den lukter så…så meg.

Jeg må bare få klage litt på blogg.no også. Utrolig irriterende at det tok hele to timer før jeg kunne laste opp bildene. Vel, nå er de her, og nå skal jeg legge meg. Natta.

>

>

Først vil jeg bare innrømme at det ikke er internett som har ødelagt bildekvaliteten på dette bildet; det klarte jeg fint selv. Du skjønner, med nytt kamera og greier var jeg så oppspilt at jeg glemte å stille ned ISO-innstillinga før jeg tok bilder ute – og jeg oppdaga det selvfølgelig nå. Nå som jeg har lagt inn bildene og ligger henslengt på sofaen. Typisk. Vel, jeg gleder meg til det vokser mange fine, fargerike blomster ute. Da skal jeg ta nye bilder, og da skal jeg huske å stille inn kameraet helt rett. Det lover jeg meg selv.

Så, over til mottoet «Ut på tur, aldri sur». Jeg og Kaj klarte den biten fint. Det var verre med Sala, som her på bildet sikler etter en katt. Jeg vet ikke helt om sur er det rette ordet akkurat, men hun var nok litt…ivrig? Litt…bøllete? Litt…irritert? Jeg vet ikke. Sala er en luring.
Apropos luring. Nå må jeg bare fortelle en liten hundehistorie, og jeg lover at det er det siste jeg skal skrive om dyr på lenge. Sala er litt typisk blond og dum, egentlig. Litt lik meg får jeg høre, men jeg skjønner virkelig ikke hvorfor. Tilbake til historien: jeg og Sala var ute og jogget en dag for lenge siden, og vi jogget forbi bussplassen. Der sitter det et par mennesker og venter på bussen. Nysgjerrig som Sala er følger hun menneskene med blikket samtidig som hun løper videre. Det betyr at hun ikke ser helt hvor hun løper, så plutselig: PANG! Sala krasjet hodet inn i en stolpe. Hun satte seg på rompa og ristet forskrekket på hodet, før hun tok seg igjen og tasset videre. Jeg kunne ikke la være å legge merke til to fnisende tilskuere fra bussplassen.

Nok dyreprat. Forresten, når jeg tenker meg om; nok prat, rett og slett.
Skal bare (jeg heter Albert Åberg) fortelle litt om hvorfor jeg liker tentamener så godt som jeg faktisk gjør. Jeg liker tentamener på grunn av at tentamener = veldig korte dager. To-timersdager, for å være nøyaktig. Er det noe å ikke like? Hvilken levende, oppegående og smart person sier nei takk til en to-timersdag? Ikke jeg. Jeg sier hurra! Jeg sier jippi! (har tenkt mye over ordet «jippi» siden jeg skreiv det i forrige innlegg, og konklusjonen er at det er et utrolig rart ord. Jippi? Jeg syns det er litt rart.) Finnes det ingen politiker der ute som vil innføre tentamener hver dag? Om det gjør det så får du min stemme. Lett.>

>

Da er altså musikalen ferdig. Helt ferdig. Det er faktisk litt trist, selv om jeg fra nå av ikke har lange onsdager på skolen lenger. Nå slutter jeg tidlig på onsdager, og godt skal vel det bli. Likevel er det trist. Jeg vil opptre mer! Det var morsomt. Trodde ikke jeg var av typen «jeg-syns-det-er-morsomt-å-stå-på-en-scene», men det er jeg altså. Se, jeg har til og med lært noe om meg selv! Ikke ille.

Her kommer bilder fra festen. Jeg var der visstnok ikke så veldig lenge, men lenge nok til å ta mange, mange bilder. Og, om du skulle være interessert i å se deler av musikalen kan du bare trykke her. Jeg er med på alle scenene.Først kan du se meg ganske langt til venstre. Så kan du se meg danse litt bak der, og du kan også se meg stå helt til høyre på slutten. Jeg har på dongeriskjørt, svart gensergreie, converse og svart caps. Feel free til å kommentere dansinga mi! Jeg er flink.

>

Hadde ikke planlagt sein onsdagsblogging, men det var før denne lille krabaten dukka opp på stuegulvet. Ja, jeg er klar over at det er litt drastisk å ty til en hammer for å drepe en edderkopp, men jeg er sikkert ikke den eneste som hater å skvise en svær edderkopp mellom fingrene i et dopapir. Den lille «plopp»-lyden av knust edderkopp er mer enn hva jeg kan tåle. Det må sies at denne edderkoppen var større enn den ser ut på bildet.

Hva forventer du? Den var stygg.>

Da har jeg vært til frisøren. Altså, jeg har selvfølgelig ikke vært der helt til nå, jeg hadde jo time klokka tre. Nei, det jeg mente var at jeg ikke har satt meg ned foran dataen før nå. Nå er jeg endelig her. Endelig får dere bilder! (?) Jeg er kjempefornøyd selv! Jeg er skikkelig fornøyd. Hva syns du om håret? Hadde testen jeg tok rett? (Testen kan du forøvrig finne ved å trykke her.) Kler jeg det? Det er desverre ikke helt rent i dag, så det ser ikke HELT topp ut. Blir bedre imorra. Jeg ser også litt fjern ut på bildene, men det får bare være. Det er håret som er viktig.

Det er virkelig uvant å ha så kort hår. Kortere hår har jeg bare hatt èn gang før, og det var den gangen jeg begynte å gråte (les: hulket) i samme øyeblikk som jeg gikk ut døra fra frisørsalongen. Da var jeg vel kanskje tolv år. Jeg var flatbrysta, hyper og spilte fotball på guttelag. Jeg var i tillegg god i fotball også. Og veldig, veldig korthåra. I ettertid synes jeg kanskje ikke det er så rart at både fotballtrenerne og spillerne på motstanderlaget ropte «takle den gutten der!» om meg, men på den tida var det krise. Den gangen ble jeg forbanna. Jeg var da ingen gutt, og jeg skjønte overhodet ikke hvordan noen kunne ta meg for å være en gutt! Jeg var kanskje korthåra, flatbrysta og minst like god som de fleste guttene til å spille fotball, men det fikk da være måte på! Gutt!? Vel, nå skjønner jeg. Derimot tviler jeg på at noen kommer til å ta meg for å være en gutt denne gangen. Heldigvis.

>