I dag var jeg en tur innom Trondheim Vegan Fair for å ta litt bilder, og da fant jeg denne veganske oreo-donuten! Altså, se på den da! Magisk. Den var faktisk veldig god og, og sjukt mettende, så jeg klarte ikke spise opp mer enn halve. Jeg kommer nok ikke til å slutte å spise kjøtt (for jeg er enormt glad i det), men en sånn donut kan jeg godt ta i blant, ass! Nå skal jeg sove litt på sofaen, før jeg skal på jobb (som vekter) ikveld. Travel lørdag! Da blir det ekstra digg med søndag i morgen!
Jeg kunne seriøst ha levd på kyllingsalat med fetaost, jeg. Hver dag, hver uke, hver måned, hvert år. Jeg hadde ikke blitt lei! Det er så utrolig godt! Jeg er rimelig bortskjemt og da, for det er alltid Vegard som står for middagen. Vi spiser kyllingsalat ganske ofte, og små endringer i ingredienser gir nok variasjon til at ingen av oss blir lei. Se, så magisk godt det ser ut da!
Heaven!
Når vi nå er inne på sunn mat; det er vel på tide å komme seg på trening og. Både mandag og i går var såpass travle dager at jeg ikke rakk særlig mye trening, så i dag skal jeg komme meg på treningssenteret og få til ei skikkelig økt. I forrige uke ble det jo hele fem økter, så at det blir litt færre denne uka gjør absolutt ingenting. Alt med måte, er det ikke noe sånt? Hilsen Drea, 28 år, som spiste Daim-sjokolade til frokost …
Jeg er så sentimental. Jeg trodde ikke jeg var det, for jeg har alltid vært litt … badass. Litt tøff. Ikke lettrørt, ikke en pyse. «Sentimental» har vært et alt for mykt ord for meg, liksom. Men så har jeg altså innsett at jeg er utrolig sentimental og en sucker for nostalgi allikevel. Disse bildene får meg på gråten, men gir meg også et smil om munnen. Det er små øyeblikk fra en fin barndom. Det er kjærlighet og varme. Det var før jeg oppdaget at livet ikke alltid er så lett, og den barnlige, naive måten å tenke på savner jeg i blant. Jeg hadde gjort mye for å føle på den igjen, bare for noen minutter. Men som mamma så fint skrev i kommentarfeltet; «etter alt kommer noe». Det var så fint sagt, syns jeg. Kanskje det blir en boktittel en dag! Og det er sant det hun sier. Jeg er omringet av kjærlighet og varme nå og, og kanskje kjenner jeg faktisk på den der naive, barnlige livsgleden til tider, i små øyeblikk, selv om det ikke er konstant. Og kan man egentlig håpe på noe mer?
Vår på Frøya! Med førti grader i stampen er det i alle fall ingenting å klage på. Gøy å ta litt bilder og, med min kjære Olympus PEN, selv om det ikke er så lett å ta bilder av seg selv uten hjelp fra noen, haha! Bildene ble ikke helt som jeg hadde sett for meg, men hei, det ble da ikke så verst allikevel. Jeg tror ikke jeg får til noe bedre uten å spørre mamma om å stille opp som fotograf. Litt ut av komfortsonen å poste bikinibilder, men there is a first time for everything! Kisses.
Jeg drømmer meg vekk til sydenferie. Sol, varme, is og late dager med Vegard. Vi har en reise til gode, som vi ikke enda vet når blir, men jeg gleder meg allerede allikevel, for jeg vet det blir fantastisk. Det er rart det der, at det meste blir ekstra fantastisk når man har noen å dele det med. Og ikke nok med det; noen man virkelig vil dele alt med. Så jeg gleder meg, selv om jeg ikke vet når det blir. I mens får jeg glede meg over vårsol i Trondheim. Og ikveld: sjokoladekjeks og god tid til å skrive. Små gleder. Deilige, små gleder.
Våren er i emning, og for første gang på mange år, legger jeg faktisk merke til det. Jeg mener, ordentlig merke til det. Jeg legger merke til vårsol, blå himmel, kvitrende småfugler og blomster i veikanten. Jeg smiler, jeg ler, jeg har energi. Jeg ligger ikke bare i sengen med gardinene trukket for. Fokuset ligger ikke på sykdom lenger. Tankene kveiler ikke rundt om når jeg kommer til å kjenne tegnene på en ny vårdepresjon igjen, men heller på hvordan jeg skal takle det om det skjer, og ikke minst; at jeg skal takle det. Eller … at vi skal takle det. Jeg er ikke alene om det lenger. Så fort jeg kjenner motgang, velger jeg ikke lenger å gå ned den destruktive stien. Jeg stopper opp, tenker raskt gjennom hva jeg føler og hvorfor jeg føler det, og tenker på hvilke valg jeg har og hvilke av dem som er mest hensiktsmessig. I stedet for å døyve det som er vondt med ting som på sikt gjør det enda vondere, velger jeg å ta frem de positive tingene som betyr mye for meg. Som Vegard, som Vilja, som Bosse, som boka jeg skriver. Å gjøre gode valg er ingen selvfølgelighet. Kanskje er det derfor det føles så utrolig bra. Jeg er stolt av meg selv, og det er noe jeg ikke har vært på veldig, veldig lenge. Det er nesten noe å være stolt av i seg selv, det at jeg er i stand til å fokusere på det jeg gjør bra, og ikke alt jeg ikke mestrer. Så kanskje dette faktisk blir det beste året på lenge? Kanskje denne våren ikke blir så vanskelig som våren tidligere har vært? Jeg håper og tror det.
So far, so good.
I går fikk jeg på plass vipper, og fikk i samme slengen ordna brynene. Takk til Marte på Bling Design Studio her i Trondheim! Den flinkeste i byen på vipper, ass. De holder seg fine så lenge, man trenger ikke stresse med refill med en gang liksom. Så nå føler jeg meg nesten fresh igjen! Frisørtimen på lørdag gjør nok susen. Åh, jeg har så lyst på halstatovering! Jeg begynte å tenke på det nå når jeg så på disse bildene, for jeg er alltid så gira på å få med mest mulig blekk når jeg tar selfies. Et bilde uten noe blekk er liksom litt … tamt! Derfor er jeg bare nødt til å ta en tatovering på halsen snart. Det er så meg. Blekk, blekk, blekk! Haha, jeg blir aldri lei. Hva syns du om tatovering på hals?
Jeg skulle egentlig til frisøren i dag, men frisøren har blitt syk, så det ble utsatt til lørdag. Bummer, for jeg går jo rundt med blondt hår med et grønt skjær i, og det er ikke spesielt vakkert. Haha! Ohwell, jeg overlever vel det og. Nå sitter jeg i sofaen og skriver litt. Det er så utrolig godt å bare sitte under pleddet, høre musikk og skrive, spesielt når det snør og er kaldt ute. Jeg venter på «dommen» på Psykehus-manuset (æh, jeg krysser så mange fingre at dere aner ikke!), og i mens skriver jeg på noe jeg håper en dag blir til en ferdig roman. Storyen har jeg hatt idé om veldig lenge, men jeg har aldri klart å bygge det opp. Nå er jeg i gang, og føler ideen bare blir bedre og bedre! Det er en deilig følelse altså. Håper det fortsetter, håper jeg virkelig klarer å skrive fiksjon som føles ekte og autentisk. At det blir spennende og interessant, og ikke bare … døllt. Haha!
Og nå er det bare 8 dager til vi reiser til poker-NM i Dublin! Nedtelling pågår fortsatt, haha. Dere vil ikke tro hvor mange timer jeg bruker på å se poker på tv for tiden altså. Forberedelse, forberedelse, forberedelse. Motivasjonen er på topp!
Apropos motivasjon, så er treningsmotivasjonen også ganske så bra for tiden, så når Vegard står opp, skal jeg komme meg på trening og. Fin og chill mandag med andre ord! Håper dere også har en finfin start på uken. Hugs.
– Beth Revis
Noen bilder jeg har glemt å poste fra helga. Vi dro til Lian med søss og kidsa. Tok ikke akkurat mange bilder, og søss sine kids var mest i akebakken, så det ble visst ingen bilder av dem, haha! Bosse kosa seg da, og var greit sliten da vi kom hjem igjen. Trikken til Lian går jo rett utenfor her, så det er veldig praktisk å komme seg ut i superfint turføre! Det er ikke lange stykket unna. Det blir nok ganske mange fler turer dit fremover. Hugs!