Home alone.

I dag drar jeg til byen (roadtrip med Åse Kristine, hurra!), og etterlater Kaj og Vilja alene hjemme helt til sent på søndagskvelden. Det vil med andre ord si at jeg ikke får sett Vilja før mandagsmorgen, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal greie det. Heldigvis blir det to innholdsrike dager i Trondheim, så tiden kommer nok til å fly avgårde. I kveld blir det innflyttingsfest hos blant annet June og Christina (pluss tre andre jenter om jeg har forstått det rett), og i morgen er det som kjent workshop med Bjørn Opsahl. Jeg gleder meg skikkelig, både til fest og workshop. Kamera er selvfølgelig med, så dere skal nok få se hvordan alt går! Nå skal jeg begynne å finne frem litt klær. What to wear!? Alltid like vanskelig. Later.

Det man ikke kan forberede seg på.

Da jeg så krysset lyse opp mot meg følte jeg en overveldende glede. Jeg lo, og ikke klarte jeg å slutte heller. Jeg tror faktisk jeg lo hele den dagen. Kaj også. Vi lo sammen. Denne gangen skulle det gå. Jeg skulle bli mamma.

Jeg skjønte at det kom til å bli litt slit i blant, slik alle fortalte meg. Lite nattesøvn og travle dager. Det var det de sa. Ingen av dem nevnte frykten. Ikke en eneste en nevnte nevnte hvor redd og engstelig man kan bli av å bli mamma. Ingen nevnte at jeg fra da av skulle reagere med tårer og hulk hver eneste gang jeg så triste nyheter på tv, spesielt om det var barn involvert. Ingen fortalte meg at jeg kom til å føle meg maktesløs, redd og forbanna for at jeg er uten evne til å kontrollere hva som kommer i fremtiden. Ingen fortalte meg at jeg skulle bli hysterisk engstelig over småting jeg ikke engang enset før.

Ingen fortalte meg noe av dette, og jeg forstår hvorfor. Man kan ikke forberede seg på disse overveldende følelsene. Plutselig er de der, og man blir tvunget til å takle dem. For meg, som har en tendens til å tenke for mye i blant, er det ikke så lett. Jeg ser inn i de store, blå øynene og kan ikke la være å tenke «hva skulle jeg gjort uten deg? Hva hadde jeg gjort om noe hadde hendt deg?» Herfra utvikler tankene seg. Eskalerer. Blir grusomme og deprimerende. Jeg ble fortalt at det ikke bare var lett å bli mor. Jeg ante virkelig ikke at det var på denne måten de mente det. Jeg ante ikke at det var sånn det føltes.

Heldigvis klarer jeg å brøyte meg vekk fra frykten mesteparten av tiden, og bare glede meg over det som er i dag. Nyte hvert eneste sekund med glede og lykke. Legge meg om kvelden og tenke at det ikke er mulig å elske Vilja mer enn jeg gjør nå, for så å våkne opp hver morgen med en følelse av at jo, det er faktisk det, og tenke at jeg sannelig må være en av verdens heldigste mennesker. Og det er jeg faktisk. På tross av denne enorme, uforberedte frykten.

Doll me up.

Gina, storesøstra mi.

I dag har jeg fått tatt litt bilder av Gina, og selv om det slett ikke ble slik jeg hadde forestilt meg syns jeg det kom noen fine bilder ut av det. Jeg hadde tenkt å finne et sted med en litt røffere og kulere bakgrunn, men det var ikke så lett, så dermed ble det litt skog. Og vi rakk ikke ta så mye annet enn close-ups heller, for, som alle som er glad i å ta bilder vet, så flyr tiden altfor fort når man først begynner med noe. Men neste gang. Ja, da blir det ikke close-ups. Da blir det helportrett.

Mens vi er så godt i gang å prate om fotogreier; vi har bestemt oss for å lage studio i garasjen. Så om noen uker har jeg plutselig et hjemmestudio! Visstnok litt i det minste laget, men jeg får gjøre det beste ut av det. Det blir i alle fall bedre enn å ha studioutstyr til tretten tusen stående ubrukt. Jeg gleder meg! Nå er det kveldsmat og Little Britain her. Kanskje ikke en så veldig god kombinasjon, for jeg kommer til å le så brødsmulene fyker og melka spruter. Men det får bare være. Ha en fin kveld! Ciao.

One weekend away from home.

Etter ei helg uten internett var det godt å komme hjem til… internett som ikke fungerte. Great. Jeg som så gjerne ville dele bildene og skryte av kjæresten min som var så oppfinnsom å gi meg bursdagshangman over mobilen. Søt og morsom måte å røpe hva jeg kommer til å få i bursdagsgave når han ikke fant en gave han var fornøyd med før jeg hadde bursdag. Armbåndsur. Jeg får ei klokke! Gleder meg til å se hvilken han plukker ut til meg. Utrolig greit å ha en oppmerksom kjæreste som vet hva jeg ønsker meg.

Det var gøy å ha bursdag i år også, og jeg skal love deg at jeg spiste mye kake. Jeg la sikkert på meg minst fem kilo bare på lørdagen alene, og jeg må ærlig innrømme at det ble minst like mye kake på søndag også. Vi har hatt en fin tur til Steinkjer, og Vilja har fått kost seg masse hos oldemor. Og ja. Jeg har forresten også fått (eller rettere sagt kjøpt) et nydelig smykke fra Etsy.com (igjen) også. Sløyfesmykket du kan se på bilde fire. Er det ikke herlig så vet ikke jeg. Herlig, herlig. skal jeg kose meg med å lese bloggstoff jeg har gått glipp av i helgen. Ciao!

Red Lipstick.

EF50 mm f/1.4 USM   |  1/100 sek – f/2.2 – ISO 160

I dag har denne jenta bursdag! Hun blir faktisk tjue år, hurra! Gaver mottas med takk. Hihi, neida. Dagen feires med kake og brus hos farmor, og bilder kommer selvfølgelig senere. Nå skal jeg kaste meg over både kake og gaver, og være den bortskjemte jenta jeg faktisk er. Hurra for meg, til lykke med dagen og alt det der. Ciao!

Love. Captured.

Litt bilder fra i dag. Tok noen bilder av bror også, og de kommer antagelig litt senere. Må bare få litt mer tid til redigering først. Skal dra med meg Kaj på en liten shoot i morgen også, for i dag ble jeg misfornøyd med omtrent nitti prosent av bildene. Nesten godt gjort. Men så blir jo jeg aldri helt fornøyd med noen av dem uansett. Jeg er svært så kritisk av meg. Jeg kan bli fornøyd altså, det er ikke det, men det er alltid noe som kunne ha vært bedre. Men nå er det hjemmelaget pizza her, så hejdå! Ha en fin lørdagskveld.

Friendship.

Den signaturen er der egentlig bare for at jeg skal virke kul.

Dette bildet (av vakre Andrea og vakre Nora) er tatt for lenge siden, og jeg hadde jo egentlig ingen planer om å prøve å redigere engang, og jeg hadde i alle fall ingen planer om å poste det. Ikke for at jeg har noe i mot å poste bilde av disse to, men på grunn av at bildet i utgangspunktet er veldig uskarpt og dårlig. Det er tatt i farta, og altså ikke på noen planlagt photoshoot. Men i ettertid har jeg fått veldig lyst til å ha en lignende shoot med dem, med sola bakfra og en reflektor til å lyse opp ansiktene deres med. (Det hadde jeg jo selvfølgelig ikke på disse bildene.) Og tid til å stille inn kameraet godt, så bildene ikke blir uskarpe. Æsj, det er så innmari irriterende å se ting i ettertid. Etterpåklokskap er virkelig noe dritt. Men uansett. Jeg syns det er noe sjarmerende med bildet allikevel, med tanke på at det ikke er et planlagt bilde, så dermed blir det kanskje litt mer ekte. For ekte er det. Vakre jentene. Får håpe de blir med på en shoot en annen gang.

Tilslutt; jeg har klistret på en signatur på bildene mine nå, og jeg fant dessuten en fin action som ordnet en for meg også. (Selv om jeg ikke brukte den på disse bildene.)  Jeg har hermet litt etter Charlotte, ei dame som er utrolig flink til å ta bilder! Vil med det samme anbefale bloggen hennes til alle fotointeresserte. Der kan du finne masse god inspirasjon. Ciao!

My morning face.

Meg tidlig i dag. Cirka klokka ni, om jeg ikke husker helt feil. Uten sminke (om du ser bort fra gamle mascararester), trøtt og… tja. Sint kan det se ut til. Men det var jeg selvfølgelig ikke. Jeg liker å tro at dette er sexylooken min, selv om det overhodet ikke stemmer. Uansett. Det var sol i morges (morgensola er så fin å ta bilder i), men nå er det plutselig høst igjen. Og jeg som hadde store planer om å ta bilder av Jørgenbror ute i dag. Jeg får lure ham med meg allikevel. Det er tross alt bare litt regn og vind, og ikke noe verken han eller jeg ikke har overlevd før. Nå: knekkebrød med leverpostei, O’boy og Viljakos. Hugs.

Autumn?

Høstens første dag er her, og det har mildt sagt vært svært varierende vær. Det er iskaldt i huset, så nå har vi faktisk tent opp i peisen også. Det er da man skjønner at sommeren er over. Og det verste er vel at det ikke plager meg noe særlig. Det er helt greit liksom. Høsten er jo vakker, og har sin sjarm, så hvorfor ikke? Jeg må dessuten innrømme at jeg gleder meg til å kunne se noe bra på tv igjen også. Sommeren suger jo når det kommer til tv. Hvor lei er det mulig å bli av Cold Case? Jeg vet ikke, men jeg er sikker på at om jeg ser et par episoder til så finner jeg ut av det. Nå skal jeg gjøre ett av mine mange daglige ritualer. Nemlig sjekke alle nettbutikker jeg vet om for å se om jeg finner noe jeg har lyst på. Ciao!

Kjærlighetserklæring.

Har du noengang holdt en så myk og god kattepus at du har fått lyst til å bare klemme så hardt du kan, mens du har tenkt: «aw, pusen, du er bare så god!»? Jeg husker jeg holdt Rufus slik en gang. Da jeg var gravid. Så sa jeg til Kaj: «Tenk hvor glad jeg kommer til å bli i babyen da, når jeg er glad i Rufus. Tenk hvor flat jeg får lyst til å klemme den, du!»

Jeg hadde rett. I gårkveld lå Vilja på senga vår, og jeg lå vedsiden av henne. Jeg så på henne. Hun smattet godt på dyna, for alt er jo bedre enn smokke. Med jevne mellomrom så hun bort på meg og lo. Det er i slike øyeblikk, og dem er det mange av, man får den jeg-har-så-lyst-til-å-klemme-deg-flat-følelsen. Det er litt rart, men hun er så god at jeg må bite tennene sammen i blant, bare for å la være å ta et godt bestemortak i de herlige bollekinnene hennes.

Sånn er det i grunn med Kaj også. I blant er han så snill og god og søt at jeg får lyst til å klemme ham litt flat. Som den gangen da jeg fant mange koselige meldinger skrevet på post it-lapper hengende på badespeilet. Til meg. Eller den gangen denne samtalen foregikk. Eller hver gang jeg ser ham leke og tulle med Vilja. Jeg kan nevne så mye. Jeg skjønner egentlig ikke hva godt jeg har gjort for å fortjene så fine mennesker i livet mitt. Og nå slår det meg forresten hvor teit alt høres ut når jeg snakker om kjærlighet. Kjærleik. Det er mulig kjærlighet høres mye bedre ut på nynorsk, men jammen føles det ikke minst like godt på trøndersk også.