DK
Bildegalleri

TGI … monday?

Gamle bilder er alt jeg har å dele fremdeles. Det er mye snakk om å ta bilder på meg, men jeg gjør visst ikke så mye med det, haha.  Vel, til helga reiser jeg jo på pokertur til Tallinn, så da blir det nok litt mer spennende bilder å dele! Om det er noe noen av dere (om noen i det hele tatt gidder å lese) har lyst at jeg skal blogge om, så bare rop ut i kommentarfeltet. Om du lurer på noe, om det er et tema som er spennende å lese om eller hva som helst. Jeg trenger tips, så det setter jeg bare stor pris på! Nå driver Vegard og fikser en bedre middag til oss (biff og hele pakka, hvem sa at mandag trenger å være veldig mandag?), så blir det nok bare en film og sofa resten av kvelden. Fredagsfølelse allerede på mandag, dere! Anbefales!

Hår

Hva skal jeg gjøre med håret mitt?

Jeg sa det var på tide å ta litt bilder med kameraet igjen, men her sitter jeg, det er blitt lørdagskveld og jeg har ikke rørt kameraet en eneste gang siden jeg sa jeg skulle. Det er noe med å faktisk nyte øyeblikket og, uten å vifte med et kamera i veien hele tiden. Nyte tiden med Vilja, siden den uansett går så alt for fort. Så her kommer en iPhone-selfie i stedet, siden det er alt jeg har tatt meg tid til når det kommer til bilder i dag. Jeg har forresten bestilt meg en time til frisøren i neste uke, men jeg aner virkelig ikke hva jeg vil gjøre denne gangen! På tide å lage en liten collage over alle hårfargene jeg har hatt de siste månedene … haha! Nå er det brunt-isj, men det holder på å bli ganske utvasket det og. Jeg liker jo mørkt hår veldig godt. Kanskje jeg skal prøve en fin balayage? Ombre? Eller kanskje litt mer pulp riot, og gå for blått hår? Noe som dette? Eller dette? Æh, valgmuligheter, dere. Jeg har jo lyst på alt! Hjelp? Hva syns du jeg bør gå for? 

Post gjerne inspobilder til fine hårfarger i kommentarfeltet! Takk! 

Psykisk helse

Hvorfor tror vi ikke på hverandre?

Jeg syns det er så merkelig at vi mennesker er så … tja, dømmende og fordomsfulle. Ikke bare om fremmede ting vi ikke forstår, men også om ting vi kjenner godt til selv. Som for eksempel psykiske lidelser og psykisk uhelse. Jeg er medlem av endel grupper på facebook (noe jeg kanskje burde slutte med) hvor det diskuteres om psykiske lidelser har blitt en trend, og om mange mennesker bare later som de er syke for oppmerksomhetens skyld. Det gjelder selvfølgelig ikke oss selv, for oss selv kjenner vi, tror vi på, og vi vet jo hvor vondt ting kan være. Men andre, som vi ikke vet så mye om, tror vi ikke på. De er bare trendy og oppmerksomhetssyke, de.

Hvordan kan vi forvente å ikke bli møtt med fordommer når vi dømmer hverandre så hardt selv om vi befinner oss i samme gruppe? Hvordan kan vi forvente å ikke bli dømt av de som ikke har kjennskap til depresjon, angst etc., når vi ikke engang tror på hverandre? Og hvorfor blir vi så sinte om «noen bare er ute etter oppmerksomhet»? Er vi redde for at der ikke blir nok til oss selv, vi som virkelig lider ..? Jeg skjønner det ikke helt, hvorfor vi skal være så mistroiske. Er det så vanskelig å tro på hverandre, når vi til og med selv vet hvor vondt livet kan føles?

Vilja

Vilja-lykke

Endelig Vilja-helg igjen! Her er et bilde fra noen år tilbake. Fineste prinsessa! ♥ God helg, alle!

Skriverier

«Men å jobbe klarer de ikke …»

Jeg blir så provosert! Og alle vet hva som skjer når jeg blir provosert; da blir det blogginnlegg. Sånn er det bare. Frustrasjonen må ut, og siden vedkommende, altså denne Atle Iversen, velger å bry seg med ting han a) ikke har noe med og b) ikke vet noe om, så skal han få den gleden av å være en del av dagens blogginnlegg. Denne kommentaren la han igjen under en sak lokalavisa Hitra-Frøya la ut om pokergevinsten jeg vant nå denne uka. (Saken finner du her.) Atle Iversen har antagelig da fått med seg at jeg har vært ute av arbeidslivet de siste årene, og syns tydeligvis nå at det er grunnløst, siden jeg klarer å sitte hjemme med datamaskina i fanget og spille nettpoker. Og sånn er det nok sikkert mange som tenker. Ikke alle velger å ytre seg høyt om det i sosiale medier, men siden Atle gjør det, kan vi bruke han som et eksempel.

Og jeg vet faktisk ikke helt hva jeg skal si. Jeg blir tom for ord, og det blir jeg sjelden. Dette er jo ikke et uvanlig syn på «navere». Om man ikke er i stand til å arbeide, skal man ikke være i stand til å gjøre så mye annet heller. Å dyrke sine friske, sunne hobbyer for å bli frisk nok til å jobbe er i noens øyne kun unnskyldninger for å slippe unna arbeid. Unnskyldninger for å sluntre unna. Hvor trangsynt og dømmende er det mulig å være? Og hvorfor dette behovet for å kommentere noe man ikke vet noe om eller har noe med? Atle Iversen (og alle andre som deler ditt syn); du (dere) kjenner ikke meg. Du aner ingenting om hvorfor jeg ikke har jobbet noe særlig de siste årene. Du aner ikke hva jeg har gjort for å komme tilbake i jobb, og du aner ingenting om kommunikasjonen jeg har med NAV. Du vet ikke hva jeg bedriver dagene mine med, og du vet ikke hva målplanen min består av. Uttal deg gjerne om temaer som opptar deg, men meg som enkeltsak har du faktisk ingenting med. Og det gjelder alle andre enkeltsaker også, som med andre ord vil si at du har ganske så svakt grunnlag for å mene noe som helst om akkurat dette. For hva vet du egentlig?

For å kunne bli frisk nok til å komme tilbake i jobb, er jeg (og de fleste andre) nødt til å gjøre mer og mer av friske, sunne ting jeg liker å gjøre. Jeg er nødt til å ta del i samfunnet, enten det er i form av trening, bowling med venner eller nettpoker. Det skal ikke være slik at de som får stønad fra NAV skal være redd for å vise seg i offentligheten, kun på grunn av sånne mennesker som deg, som dømmer og mener om ting de ikke aner noe om. Sånn. Frustrasjonsventil åpnet og lukket. Ferdig.

(Kanskje er jeg ekstra varm i toppen akkurat i dag, siden jeg også fikk kjeft av ei gammel dame for å la Bosse bæsje på gresset i parken … Og ja, jeg tar selvfølgelig vekk bæsjen og, men det var visst ikke bra nok.)

Life of Drea

Life has its ways

For litt over ett år siden var livet kaotisk. Jeg mener … ordentlig kaotisk. Jeg hadde ikke lenger håp eller drømmer om at det kunne bli bedre. Men så møtte jeg Vegard. I dag har jeg samboer, jeg har fått bokavtale med Spartacus Forlag, og jeg har fått en bra plassering i en dritsvær pokerturnering. Yndlingshobbyen. Tenk, bare på et år er så mye forandret! Det føles helt uvirkelig, nesten. Jeg er så utrolig takknemlig. Og her får dere et bilde av meg i stampen på Frøya, bare fordi jeg ikke har rørt kameraet siden da. På tide å ta litt bilder igjen, kanskje? Ja.

Poker

Big win

Pengespill.com har skrevet en artikkel om dette her!

Denne helga var det Sunday Million Anniversary på Pokerstars, som vil si at Sunday Million, som er en fast turnering hver søndag, hadde ekstra stor premiepott. Vinneren av turneringen var garantert hele $1 000 000! Det er ganske mange penger, det. Jeg spiller ikke så veldig mye online-poker, men fikk jo selvfølgelig derfor veldig lyst til å spille. Poker er jo favoritthobbyen! Over 56000 andre spillere fikk også lyst til å spille, så feltet ble jo megasvært. Men jeg er jo ikke rik, snarere tvert i mot, så derfor la jeg ut en post på Facebook og spurte om noen ville kjøpe meg inn i turneringen i bytte mot 50% av eventuell gevinst. Det var det heldigvis noen som ville, og jeg fikk spille! Men så busta jeg i løpet av et par timer. Buh.

Heldigvis for meg, så satt en kompis og spilte den samme turneringen, og fulgte samtidig med på bordet mitt. Han så at jeg busta, og lurte på om jeg ville prøve på nytt, noe jeg selvfølgelig ikke takket nei til. A second chance! Med dette innkjøpet gikk det mye bedre. Faktisk så bra at jeg gikk videre til dag 2 av turneringen, og var allerede godt inn i pengene da dag 1 var over. Jeg var fornøyd allerede her, jeg!

Til dag 2 hadde jeg bare rundt 1 millioner i chips, og blinds begynte på 30 000/60 000 på dag 2. Jeg hadde med andre ord under 20bb å spille med, noe som gjorde at jeg var innstilt på at dag 2 kunne ende i en rask exit. Enten eller, liksom. Dobling eller bust. Heldigvis ble det ikke bust, og jeg kom bare lengre og lengre i turneringa! Det var ups and downs. Jeg tapte en all in-situasjon med QQ mot 77 og dobla en fyr. Så tapte jeg en flip med KQ mot 33. Så får jeg KK. Jeg åpner, en shortstack dytter, og BB, som dekker meg, dytter over. Jeg møter AT (shortstacken) og TT (han som dekker meg). I floppen kommer et ess, som gjør at jeg taper hovedpotten på 140 mill, og vinner sidepotten på 60 mill. Om jeg hadde dodga 4 outs mot to spillere i denne spotten, hadde jeg hatt 200 millioner chips i stedet for 60. Det hadde forandret en hel masse for videre spill, og gitt meg et mye bedre utgangspunkt på finalebordet, så det var jo rimelig synd at det esset kom i flopp!

Heldigvis var det min tur å ha flaks i en pot litt senere, hvor jeg synte en spiller AI med A7s, hvor han hadde ATs. Jeg treffer syveren i flopp, heldigvis, og busta ham! Digg at flaksen gikk litt min vei og! Så kom jeg altså helt til finalebord, noe som er ganske så sjukt. Der ble det dessverre bust på en 8.plass. Jeg hadde 15bb og fikk AJ i utg+3, og var veldig usikker på hvordan jeg ønsket å spille den. Alternativene var å openshove, eller å raise/folde til alle andre enn spilleren som satt i big blind, som var den eneste på bordet som hadde mindre stack enn meg. Jeg gikk for å dytte på hele stacken, og fikk syn av AK. Jeg fikk ingen hjelp i bordet, og bustet da altså på denne 8.plassen. I retrospekt angrer jeg på dytten, selv om det ikke er et direkte feil move, for jeg føler det er bedre å gå for det andre alternativet. Men, sånn er det jo i poker, at man ikke alltid klarer å tenke på alt man bør tenke på akkurat der og da! Jeg er allikevel veldig fornøyd med resultatet, og det er nok kompisen min som kjøpte meg inn og! Vi deler altså da premiepotten på hele $89400! Føler jeg har vunnet i lotto, for å si det sånn! Utrolig gøy å gjøre det så bra! Så satser jeg på at jeg tar med meg den gode flyten til Tallinn neste helg, når jeg tar turen til Coolbet Open med Coolbet. Jeg krysser fingrene! Det blir uansett gøy med en liten pokertur igjen!

Bildegalleri

Trondheim vegan fair 2018

I dag var jeg en tur innom Trondheim Vegan Fair for å ta litt bilder, og da fant jeg denne veganske oreo-donuten! Altså, se på den da! Magisk. Den var faktisk veldig god og, og sjukt mettende, så jeg klarte ikke spise opp mer enn halve. Jeg kommer nok ikke til å slutte å spise kjøtt (for jeg er enormt glad i det), men en sånn donut kan jeg godt ta i blant, ass! Nå skal jeg sove litt på sofaen, før jeg skal på jobb (som vekter) ikveld. Travel lørdag! Da blir det ekstra digg med søndag i morgen!

Psykisk helse

Etter alt kommer noe

Det blir bedre. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt fortalt akkurat det, men ikke klart å tro på det. Du aner ikke hvordan det er for meg. Du vet ikke hva jeg tenker. Du vet ikke hvordan det føles. Jeg ble sint og irritert; vedkommende kunne vel ikke ha hatt det like ille som jeg har hatt, noen gang. Men jo. Visst faen hadde de rett, alle de som sa at det faktisk blir bedre. Alt forblir ikke mørkt og jævlig for alltid, selv om det kan virke sånn der og da, når man står midt i det.

I dag tenker jeg på alle de som nå er der hvor jeg var før. Som har det vanskelig, som ikke ser noen annen løsning i livet enn ut av det. Som blir sinte på alle som sier at det blir bedre. Jeg vet hvor vondt det er, jeg vet hvor ekstremt utmattende og jævlig det er. Hvordan det overskygger alt annet. Men jeg må allikevel si det jeg hatet at andre sa til meg; det blir bedre. Det er aldri for sent å gi opp. Ikke gi opp akkurat i dag. Vent en måned eller to. Vent fire. Vent og se om det faktisk blir bedre. Og om det aldri blir det, så er det aldri for sent å gi opp. Når man først gir opp derimot, da er det for sent å snu. For sent å gå tilbake. For sent å se at det snur. Jeg er så glad for at jeg ikke gikk glipp av det, at jeg ikke gikk glipp av å leve videre. Etter alt kommer noe, og noe er bedre enn ingenting. Noe kan faktisk bli noe veldig, veldig bra og. Jeg er takknemlig og glad for at jeg nå er en av disse idiotene som sier det blir bedre.

Bildegalleri

Favorittmaten

Jeg kunne seriøst ha levd på kyllingsalat med fetaost, jeg. Hver dag, hver uke, hver måned, hvert år. Jeg hadde ikke blitt lei! Det er så utrolig godt! Jeg er rimelig bortskjemt og da, for det er alltid Vegard som står for middagen. Vi spiser kyllingsalat ganske ofte, og små endringer i ingredienser gir nok variasjon til at ingen av oss blir lei. Se, så magisk godt det ser ut da!

Heaven!

Når vi nå er inne på sunn mat; det er vel på tide å komme seg på trening og. Både mandag og i går var såpass travle dager at jeg ikke rakk særlig mye trening, så i dag skal jeg komme meg på treningssenteret og få til ei skikkelig økt. I forrige uke ble det jo hele fem økter, så at det blir litt færre denne uka gjør absolutt ingenting. Alt med måte, er det ikke noe sånt? Hilsen Drea, 28 år, som spiste Daim-sjokolade til frokost …