En slags paranoia

Jeg har observert en stor forandring som skjer når jeg går fra å være i «normalt stemningsleie» til å bli «nedstemt». Nå, når humøret ikke lenger er så bra og jeg er litt nedstemt, så tar jeg alt så jævla personlig. Alle de små kommentarer som jeg vanligvis overser, fester seg plutselig fast og blir sittende. Små, ubetydelige kommentarer, som jeg plutselig legger ekstra godt merke til, som jeg antagelig mistolker og legger alt for mye mening i, blir plutselig viktige. Jeg føler meg veldig fort angrepet, jeg føler meg disset og uthengt, og blir veldig raskt defensiv. Og så blir jeg trist. Jeg blir så utrolig trist av å føle at andre mennesker tenker negative ting om meg. At de mener jeg er dust. At de mener jeg er stygg. At de mener jeg ser ut som en mann. At de mener jeg snakker for mye, at jeg snakker for høyt, at jeg ler stygt, at jeg er tjukk, at jeg er … ja, dere skjønner sikkert. Jeg føler at alle andre tenker sånne ting om meg, jeg er sikker på at de mener det om meg, og før jeg vet ordet av det, er det akkurat slik jeg føler meg og. Jeg føler meg feit. Jeg føler meg teit. Jeg føler meg dum. Jeg føler jeg prater for mye. Jeg føler meg ukul. Jeg føler alle andre mener jeg er helt dust.
Jeg føler meg som det mennesket jeg er redd for at andre mennesker ser meg som.

Det er rart hvordan man plutselig tenker helt annerledes, hvordan hjernen bare … snur. Hvordan ting man egentlig ikke orker å bry seg om plutselig betyr alt. Hvordan det endrer hva en tenker om seg selv. Hva en føler om seg selv. Jeg prøver å overtale meg selv om at dette nok en gang er hodet mitt som fucker med meg, at det ikke er sannhet, men det er lettere sagt enn gjort. Når en tanke har blitt til en følelse, så er det ikke så lett å forandre følelsen selv om man til tider klarer å forandre tanken. Når følelsen allerede er sådd, liksom, så trengs det mange fler tanker for å jage vekk den kjipe følelsen. Det er også litt rart i grunn, det at de vonde følelsene er så utrolig mye vanskeligere å bli kvitt enn de gode.

Ja, ja. Jeg jobber på spreng. Jeg prøver å ikke la hjernen lure meg alt for godt. Nok en gang er jeg altså i krig mot min egen hjerne. Den jævelen … Hjernen er faen meg en irriterende, liten sak. Nå er det heldigvis bare en liten uke til Marbella-ferie med Vegard. Kanskje det hjelper?

Bosse the dog

Haha, Bosse har fått egen instagram-konto, og det er faktisk ikke jeg som står bak … Det tror vel de fleste, men det er da altså Vegard sitt påfunn. Men ja, følg gjerne Bosse på Insta! Det hender det kommer litt gøyale bilder der. Nå er vi på Frøya forresten, jeg, Vegard og Bosse. Vi tok en tur utover i dag for et lite ærend imorra (jeg skal tv-intervjues om bokutgivelse og poker og alt, iiiih, skummelt!), så vi fyker hjemover igjen allerede etter det. En rask Frøya-visitt! Kos det. Alltid godt å være litt hjemme hos mammaen sin! Hugs.

Repeat on Spotify

1. Billie Marten – In for the kill  2. Piested – Habits  3. Apparatjik – The Birds  4. Radiohead – Exit music (For a Film)

Her er fire av mine favorittlåter, som kan gå på repeat evig. Låt nummer en er en cover av La Roux sin hit, og jeg syns bare den er så nydelig i dette formatet! Rolig, sår og vakker. Hør den! Nummer to er en ganske så ny favoritt, mens tre og fire er to gamle, gamle favoritter som allikevel aldri blir for gamle. Hva er din topp 4, om du måtte nevne noen akkurat nå?

From wish

Denne søte, lille sekken kjøpte jeg superbillig på Wish! Du finner den her. Jeg bestilte den 8.mai, og den kom i går, og med tanke på alle røddagene som har vært, så er jo det rimelig kjapt! Den er supersøt og kvaliteten virker helt ok også. Jeg har bestilt en lignende i rosa også, håper den kommer snart! Wish og Ebay, dere … det er gøy ass! Det er mye drit, men av og til finner man en skatt eller to. Jeg gleder meg til å poste noen antrekksbilder med denne søte sekken! Hugs. 

Tatoveringer

Jeg har bestilt meg tatoveringstime! Åh, i neste uke blir det mer blekk på kroppen! Og selv om mamma ikke kommer til å bli så fornøyd med dette, så blir det endelig tattis på halsen! Tatoveringer er så meg – jeg får aldri nok. Altså, jeg vil ikke bli heldekt, men … jeg vil se veldig tatovert ut, liksom! Haha, her om dagen sa jeg til Vegard «enn om jeg ikke hadde en eneste tatovering! Det hadde vært snålt!» Og det hadde virkelig vært skikkelig snålt. Jeg hadde ikke følt meg som meg selv uten alle tatoveringene mine, og jeg føler faktisk at jeg mangler noen nå og. At jeg kommer til å føle meg mer som meg selv når de kommer på plass, liksom … Er det litt rart? Jeg har dessuten også fikset en tatoveringstime hos en tatovør i Marbella! Så på slutten av ferie får jeg altså tatt en tatovering til! Tihi. Jeg tok kontakt med dette tatoveringsstudioet! Marbella Tatto!  Håper det blir bra. ♥

When you´re feeling blue, wear yellow

I kveld begynte jeg bare å grine, sånn helt ut av det blå, og fikk mest lyst til å ta sovepiller og komme meg i seng allerede klokka åtte. Men i stedet for å gjøre det, tegnet jeg på meg fregner, tok på den gule kjolen og tok bilder av meg selv. Det fikk meg i alle fall til å slutte å grine, og fungerte jo egentlig ganske greit som distraksjon. Haha, jeg skjønner ikke greia altså. Hva er det med vår, liksom? Sol, glade mennesker og is. Whats not to like? Hvorfor sitter jeg her og griner ..?

Bøker (har du boktips?)

Jeg er her fremdeles, jeg bare … vel, gjør ikke så mye. Jeg er litt omvendt jeg, og går visst litt i hi på våren i stedet for vinteren. Det positive med det: Jeg skriver. Psykehus er jo i redigeringsfasen, så der er det kanskje ikke så mye skriving, men jeg har jo bestemt meg for at å gi ut bare den i livet ikke er nok (selv om det samtidig er mer enn nok og, om du skjønner). Målet er å få gitt ut en roman en gang og. Å skrive noe som ikke er om meg selv er mye vanskeligere, men jeg skal klare det og. Eller, vel … første mål er å få et «ferdig» manus, med en start og en slutt. Det er ikke bare-bare, men hei. Jeg er i gang, jeg er motivert og jeg er målbevisst. Og jeg har tid. Masse, masse tid.

Det blir nok dårlig med blogging på meg frem til vi befinner oss i Marbella om under to uker. Da skal det blogges, dere! Da skal kameraet bli tatt i bruk igjen og, i massevis. Mer badedrakt-selfies, hahaha. Nei, gud, som jeg gleder meg til en ordentlig ferietur. Om du har noen gode boktips til meg til ferielesing, så legg veldig gjerne igjen en kommentar på dette innlegget! Jeg trenger gode bøker med i kofferten. Sydentur = strand, sol og bøker. Sånn er det bare! Hugs. 

Jumpsuit

Jumpsuit fra Bik Bok, vekse fra Moo, solbriller fra H&M og sko fra Converse

Hei! Lenge siden sist, I know … Plutselig var jo 17.mai 2018 historie også, gitt! Jeg hadde en veldig fin dag, selv om den selvfølgelig hadde vært enda finere om Vegard ikke var på jobb på kvelden. Vi bor jo midt i sentrum av Trondheim, så klokka var vel ikke mer enn ni da jeg bråvåknet av tre slag mot ei skarptromme før hele korpset gikk i gang med det korps gjør; spiller ganske så irriterende musikk, haha. Men det er litt sjarm med det og, til og med jeg fikk litt «oi, det er faktisk 17.mai i dag»-følelse. Etterhvert kom vi oss opp, og tok en liten runde rundt i nabolaget før Vegard måtte dra på jobb. Da tok jeg en øl med en kompis, før jeg traff bror og dama på vors. Jeg har jo slutta å festa, så det ble noen rolige øl på meg før jeg ble lei av høy musikk og fulle folk og dro hjem. Haha, jeg har blitt voksen, dere. På ånkli.

Nå er ikke klokka mer enn fem, men jeg glemte å ta medisinen min i går, som gjør at jeg sover natta gjennom, og våkna derfor og var lysvåken klokka fire. Upraktisk … Så nå har jeg tatt meds og venter bare på å bli trøtt nok til å sovne på nytt.  Det blir nok om ikke så altfor lenge. ♥

Sudden

Det overrasker meg fremdeles hvor merkelig det føles å ha det knallbra den ene dagen, og plutselig føle seg tung og mørk den neste. En dårlig dag her og der er normalt, så jeg beroliger meg med det. At det ikke er som før, at alt er mye bedre nå, at det faktisk ikke skal bli som før heller. Men så er neste dag akkurat lik. Og dagen etter der. Og det er bare noe med følelsen. Den tunge klumpen i magen, de tunge tankene om livet, fremtid og alt, selv om jeg egentlig fremdeles svever på en rosa sky. Så … hvorfor disse tunge dagene? Hvorfor disse skremmende tankene? Jeg blar i bloggen, finner frem mai-måned 2017. Leser det jeg skrev da, som er helt likt hva jeg føler og tenker nå. I fjor skrev jeg; «Men hei, jeg kjemper i mot så hardt jeg klarer, og det skal jeg gjøre så lenge jeg klarer og.» Og det samme vil jeg skrive i dag, for en ting skal du ha helt klart for deg, Drea; du er ikke lenger den du var, og du er ikke lenger der du var. Livet er bra, og mye av det gode har jo så vidt begynt. Pust inn, pust ut, don´t panic. Alt kommer til å gå helt fint. 

Langhelg

Noen bilder fra i går! Det i midten tok jeg, resten har Vegard tatt med mobilen sin. Herlig med sommervær (selv om det var over i dag) og veldig godt med langhelg når Vilja er her. I dag har vi vært i pirbadet, og nå er jeg, Vilja og Bosse alene hjemme, siden Vegard har dratt på jobb. Da blir det vel mest sofa og kos, før vi tar kveld, alle som en. Trøtt! Hugs.